Spørsmålet om det kan holdes åpne komitéhøringer må ses på bakgrunn av at det har vært lang og fast praksis for at stortingskomiteenes møter ikke er åpne for andre enn komiteenes medlemmer samt komiteens faste sekretær. Denne praksis innebærer at det heller ikke kan refereres direkte fra komiteens forhandlinger. Prinsippet om lukkede komitémøter har som foran nevnt likevel ikke vært til hinder for etablering av en praksis for at stortingskomiteene som ledd i sin saksforberedelse kan avholde møter med andre, jf. også den foran nevnte bestemmelsen i forretningsordenen. Slike komitéhøringer har imidlertid ikke vært åpne for andre enn de som er gjenstand for en høring, og det har vært lagt til grunn at det heller ikke kan refereres direkte fra denne del av komiteenes møter.

       Som et formelt utgangspunkt synes det klart at den nåværende ordning med lukkede komitémøter, herunder høringer, har status av sedvanerett, slik at åpne høringer ikke kan gjennomføres uten at det først foretas en regelendring. Hva som formelt er nødvendig for å endre en sedvanerettsregel beror på hvilken rang den aktuelle regel har. Om denne sedvanen hadde hatt karakter av konstitusjonell sedvanerett, ville det kreve grunnlovsendring for at komiteens høringer skulle åpnes for andre enn komiteens medlemmer.

       Reglementskomiteen av 1986 innhentet Lovavdelingens uttalelse i dette spørsmålet, og det ble der konkludert med at det ikke antas å være nødvendig med grunnlovsendring for at dette skal gjøres. Dette ble deretter lagt til grunn av reglementskomiteen. Det er ikke i Grunnloven fastsatt særlige regler om Stortingets arbeidsmåte, og komitéordningen er i det hele ikke omtalt i forfatningen. Det er derimot forutsatt at Stortinget selv fastsetter bestemmelser om sin arbeidsorden, og at dette gjøres ved plenarvedtak i Stortinget. Slike regler er gitt i og med Stortingets forretningsorden, og endringer av denne gjøres av Stortinget i plenum med alminnelig flertall. Den uskrevne regel om at komiteenes høringer skal foregå for lukkede dører må anses for å ha samme rang som de øvrige regler som gjelder for Stortingets arbeidsorden, jf. forretningsordenen, og en endring av denne praksis kan således bare skje som følge av en ny plenarbeslutning i Stortinget.