Til Stortinget.

       I dokumentet fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sysselsettingsloven § 26 slik at loven i større grad tillater arbeidsformidling utenom det offentlige sysselsettingsapparat. »

       Forslagsstillerne viser til at sysselsettingsloven § 26 setter et generelt forbud mot privat formidling av arbeidskraft, men at det kan gis dispensasjon fra forbudet. Dispensasjonsadgangen ble vedtatt gjennom en lovendring i 1989. I dokumentet omtales noe av bakgrunnen for endringen.

       Forslagsstillerne er av den oppfatning at bestemmelsen i § 26 har vist seg helt utilstrekkelig med hensyn til målet om en mer effektiv arbeidsformidling med sikte på å få flere hender i arbeid. Det påpekes at mesteparten av arbeidsformidlingen i Norge allerede foregår uavhengig av den offentlige arbeidsformidlingen, og at det av ulike årsaker kan være gunstig å utvide dette supplementet ytterligere. Dette betinger imidlertid en mer liberal praktisering av loven eller at loven selv uttrykkelig tillater en mer generell adgang til formidling av arbeidskraft utenom det offentlige sysselsettingsapparat.

       Forslagsstillerne mener at det er godtgjort at privat arbeidsformidling vil bidra til større sysselsetting. En opphevelse av formidlingsmonopolet vil innebære at Norge må vurdere å si opp ILO-konvensjon nr. 96 om arbeidskontorer.