1. Innledning

       Til Stortinget.

       I dokumentet fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sysselsettingsloven § 26 slik at loven i større grad tillater arbeidsformidling utenom det offentlige sysselsettingsapparat. »

       Forslagsstillerne viser til at sysselsettingsloven § 26 setter et generelt forbud mot privat formidling av arbeidskraft, men at det kan gis dispensasjon fra forbudet. Dispensasjonsadgangen ble vedtatt gjennom en lovendring i 1989. I dokumentet omtales noe av bakgrunnen for endringen.

       Forslagsstillerne er av den oppfatning at bestemmelsen i § 26 har vist seg helt utilstrekkelig med hensyn til målet om en mer effektiv arbeidsformidling med sikte på å få flere hender i arbeid. Det påpekes at mesteparten av arbeidsformidlingen i Norge allerede foregår uavhengig av den offentlige arbeidsformidlingen, og at det av ulike årsaker kan være gunstig å utvide dette supplementet ytterligere. Dette betinger imidlertid en mer liberal praktisering av loven eller at loven selv uttrykkelig tillater en mer generell adgang til formidling av arbeidskraft utenom det offentlige sysselsettingsapparat.

       Forslagsstillerne mener at det er godtgjort at privat arbeidsformidling vil bidra til større sysselsetting. En opphevelse av formidlingsmonopolet vil innebære at Norge må vurdere å si opp ILO-konvensjon nr. 96 om arbeidskontorer.

2. Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Terje Riis Johansen, Eva Lian og Morten Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Anne Marit Rognes, vil peke på at man trenger en aktiv og ambisiøs arbeidsmarkedspolitikk for å oppnå et godt fungerende arbeidsmarked, der arbeidssøkere og arbeidsgivere gis bistand etter behov. Dette krever en sterk offentlig arbeidsformidling med god tilgjengelighet for brukerne. I formidlingsarbeidet er hovedoppgaven å bidra til at ledige stillinger besettes raskt og effektivt av kvalifiserte søkere. Etatens virkemidler i formidlingsarbeidet spenner fra råd og veiledning, direkte formidlingsbistand, jobbklubbtilbud og kvalifisering gjennom ulike arbeidsmarkedstiltak. Ved at alle disse tjenestene er tilgjengelige på arbeidskontorene sikres helhet og kvalitet i tjenestetilbudet. Spesielt er dette viktig for personer med størst problemer med å skaffe seg jobb, bl.a. langtidsledige. Flertallet peker på at vi trenger en sterk offentlig arbeidsformidling med landsdekkende og gratis tjenester for hele arbeidsmarkedet, og ikke bare deler av det. Det er viktig at arbeidsmarkedsetaten ikke bare blir sittende igjen med de som er vanskelige å formidle, noe som etter flertallets syn bl.a. vil føre til at arbeidsgivere vil bli mindre interessert i å spille på etaten i formidlingsarbeidet. En bred kontakt med arbeidsgivere i rekrutteringsspørsmål er også en forutsetning for å sikre deres medvirkning i gjennomføringen av arbeidsmarkedstiltakene.

       Flertallet vil vise til at arbeidsmarkedsmyndighetene gjennom de siste årene har gjort mye for å forbedre tjenestene. Det har skjedd både ved tilrettelegging og spredning av arbeidsmarkedsinformasjon, og ved økt kontakt og oppfølging av arbeidstakere og arbeidsgivere. Etatens databaserte stillingsbank gir i dag nær 100 % dekning av stillinger som utlyses offentlig. I 1994 tilsvarte dette ca 300.000 ledige jobber. Flertallet vil også vise til at en stor del av ledige jobber i Norge tilsettes uten av Arbeidsformidlingen direkte medvirker til dette. Men også når arbeidssøkere og arbeidsgiver klarer seg på egenhånd bruker de ofte etatens informasjonssystemer.

       Et annet flertall, komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, kan ut fra dette ikke se at det er større behov for å privatisere arbeidsformidlingen i dag enn det har vært tidligere.

       Dette flertallet viser for øvrig til at det i 1993, ved endring i sysselsettingsloven § 26, er åpnet for enkelte innslag av privat formidling, dersom denne skjer i samråd med den offentlige arbeidsformidling og uten fortjeneste. Det er viktig å la denne modellen virke noen år for å vinne erfaringer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er kjent med den kartlegging som « Komiteen for Privat arbeidsformidling » har foretatt på vegne av ILO om bl.a. forholdet til konvensjon nr. 96. Videre er disse medlemmer kjent med konklusjonen om at private byråer i ulike former, både kommersielle og mer ideelle instanser, utgjør et viktig supplement til det offentlige apparat som kan bidra til et bedre fungerende arbeidsmarked.

       Disse medlemmer vil imidlertid henvise til den dispensasjonsadgang som ble gitt ved endring av sysselsettingsloven, jf. Ot.prp. nr. 67 (1992-1993) og Innst.O.nr.109 (1992-1993). Komitéflertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, uttalte bl.a.:

       Disse medlemmer er kjent med at direktoratet har innvilget tre søknader om dispensasjon i 1994, og to søknader i 1. halvår 1995, og at det kun er gitt ett avslag. (Jf. St.prp. nr. 1 (1995-1996).) Ut fra dette kan ikke disse medlemmer på nåværende tidspunkt se at det er behov for å privatisere arbeidsformidlingen. Disse medlemmer mener det er viktig å la denne modellen virke noen år for å vinne erfaringer.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil på denne bakgrunn avvise Dok.nr.8:78 (1994-1995).

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund, vil understreke at hensikten med å foreslå en liberalisering av lovverket, slik at det i større grad blir tillatt å drive privat arbeidsformidling, er tosidig. Det er disse medlemmers syn at en slik liberalisering på så vel kort som lang sikt vil bidra til å få flere ledige i arbeid; dertil kommer at det vil bringe norsk lovgivning mer på linje med den utvikling i liberal retning som skjer på dette området i verden rundt oss, bl.a. i våre to naboland Sverige og Danmark.

       Disse medlemmer minner om at et flertall i Stortinget allerede i mai 1988 ba regjeringen om å utrede de ulike spørsmål som knytter seg til utleie og formidling av arbeidskraft, særlig når det gjelder vikartjenester og arbeid av kort varighet, herunder adgangen til privat virksomhet på dette området, men at dette ikke førte fram til endring av loven.

       Disse medlemmer vil peke på at mesteparten av arbeidsformidlingen i Norge allerede foregår uavhengig av den offentlige arbeidsformidling gjennom annonser, personlige kontakter, rekrutterings- og « head hunter »-byråer m.v. Dette er anerkjent av de aller fleste som et helt naturlig og viktig element i formidling av arbeidskraft, og disse medlemmer vil hevde at det vil innebære sysselsettingsfiendtlig prinsipprytteri om man forsatt skal holde på lovforbud istedenfor å gå videre på liberaliseringslinjen for å tilpasse arbeidsformidlingsfunksjonen til et stadig mer variert og komplekst arbeidsmarked.

       Utviklingen i Europa går etter disse medlemmers syn entydig i retning av liberalisering av så vel formidling som utleie av arbeidskraft. Dette skjer fordi det bidrar til at flere mennesker kommer i ordinært, lønnet arbeid. Forbudslinjen som ble lagt til grunn i årene like etter krigen må sees i lys av en helt annen situasjon med gjenoppbygging og knapphet på arbeidskraft. Når forbudslinjen nå forlates i stadig flere land og lovverket « speilvendes » til å gjøre utleie og formidling tillatt mot krav til godkjenning/autorisasjon, er det en tilpasning til en ny tid med et variert og mangesidig arbeidsmarked. Spesialinnsikt og -kompetanse kommer til sin rett og utgjør etter disse medlemmers mening et verdifullt supplement til den offentlige arbeidsformidling.

       Privat utleievirksomhet med godkjente og kompetente byråer som aktører kan etter disse medlemmers syn erstatte et « grått » marked med korttidsengasjementer og ansettelser, kontraktører, underentreprenører m.v. som byr de arbeidssøkende mindre sikkerhet, bl.a. i forhold til arbeidsmiljøloven, enn gjennom ryddige avtaler og ordnede arbeidsgiverforhold i godkjente utleiefirmaer.

       Danmark gjennomførte full liberalisering på dette felt i 1990, og disse medlemmer vil vise til at erfaringene er så positive at spørsmålet ikke lenger er noen « politisk sak ». Sverige har høstet lignende erfaringer.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sysselsettingslovens § 26, slik at loven i større grad tillater arbeidsformidling utenom det offentlige sysselsettingsapparat. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Høyre:

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sysselsettingsloven § 26, slik at loven i større grad tillater arbeidsformidling utenom det offentlige sysselsettingsapparat.

4. Komiteens tilrådning

      Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Dok.nr.8:78 (1994-1995) - forslag fra stortingsrepresentantene Jan Petersen, Tore A Liltved og Arild Lund om endring av sysselsettingsloven § 26 slik at det i større grad blir tillatt å drive privat arbeidsformidling - avvises.