2.1 Sammendrag

       Disse forutsettes på vanlig måte å ha forsikret (eventuelt stå som selvassurandør for) eiendom og løsøre som kan forsikres. Kommunale energiverk forutsettes også å ha dekket seg mot skader ved forsikring.

       Kommunal og fylkeskommunal infrastruktur, så som kommunale veier, fylkesveier, friområder, vann- og kloakkanlegg m.m. kan ikke dekkes av lov om naturskade, uten særskilt vedtak av Kongen. Da man vurderte dagens lovverk for naturskader i forbindelse med orkanskadene nyttår 1992, kom man til at kommunale skader av denne type ikke skulle trekkes inn under Naturskadefondet. I stedet ble det gitt særskilt bevilgning til tilskudd til kommuner og fylkeskommuner til opprydding og gjenreisning med i alt 72,7 mill. kroner (kap. 564).

       Det er pr. i dag ikke mulig å anslå skadeomfanget på kommunal infrastruktur og kommunal eiendom etter flommen.

       De kommunale utgiftene i forbindelse med flomødeleggelsene kan grovt deles i tre hovedkategorier:

1.	Ordinære forsikringsskader

2.	Skader på kommunal infrastruktur

3.	Utgifter til å avdempe flommens skadevirkninger og opprydding.

       Kommunale eiendommer og løsøre er normalt forsikret gjennom de alminnelige forsikringsordningene. Når det gjelder ordinære forsikringsskader stiller kommunene likt med en hver annen forsikringstaker. Naturskader blir dekket gjennom naturskadeforsikringsdelen av ordinær brannforsikring eller via kaskoforsikring.

       Kommunens infrastruktur (veier, vann- og kloakkanlegg og annen kommunal infrastruktur) er normalt ikke forsikret. Skadene vil derfor bli belastet den enkelte kommune som «selvassurandør». I forbindelse med erstatningsoppgjøret etter orkanskader i 1992 og 1993 dekket imidlertid staten slike skader på den ikke forsikringsbare kommunale infrastrukturen fratrukket en egenandel på 15 % som ble belastet kommunene selv. Innhenting av opplysninger om skadeomfang, skadetype o.l. ble i 1992-93 gjort gjennom fylkesmennene i de berørte fylker. Det vil også nå bli gjort en kartlegging gjennom fylkesmennene av kommunenes utgifter som følge av flommen. Det vil bli etablert en tilskuddsordning til de berørte kommunene. Enkelthetene i en slik ordning vil bli nærmere vurdert, men det vil være naturlig å ta utgangspunkt i de ordninger som ble etablert etter orkanskadene i 1992.

       Kommunene har hatt og vil få betydelige utgifter til flomsikring og opprydding. Disse utgiftene kan dels være utgifter til leie av ekstern hjelp eller bruk av kommunens egne ressurser. I den grad skadeforebygging og/eller opprydding kan henvises til det enkelte forsikringsobjekt, vil dette være utgifter som dekkes av forsikringsoppgjøret for vedkommende objekt. For mer generell sikring og opprydding (som det ventelig vil være mye av i det aktuelle tilfellet) vil kommunene i første omgang være de som vil måtte bære kostnadene.

       Spørsmålet om framtidige tiltak for å unngå skadevirkninger av flom vil bli vurdert.

       Etableringen av en erstatningsordning for kommunene vil nødvendigvis ta tid, både med innhenting av skadeoverskrifter, fremskaffing av skadetakster etc. Det er derfor rimelig å tro at mange av kommunene kan få en anstrengt likviditet som følge av de store forskutteringer kommunene må foreta. I 1992 ble det etablert en ordning hvor kommunene fikk utbetalt likviditetstilskudd ut fra foreløpige skadeanslag. Disse likviditetstilskuddene ble så senere motregnet mot endelige skadeoppgjør eller mot rammetilskuddet før neste år i de få tilfeller hvor likviditetstilskuddet overskred erstatningsbeløpet. Ved en ordning med erstatning til kommunene etter flommen, vil ordningen med utbetaling av forskudd på antatt erstatning også bli videreført.

       Nødvendig forskudd til kommuner og fylkeskommuner til dekning av løpende utgifter vil bl.a. kunne dekkes av en egen låneordning for flomrammede kommuner under Kommunalbanken. En egen låneramme for dette formål er fastsatt ved kongelig resolusjon til 500 mill. kroner. Ellers kan Kommunaldepartementet gi forskudd på midler fra Skattefordelingsfondet for å lette likviditetspress som følge av ekstraordinære utgifter til beredskap og forebygging.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at i forbindelse med orkanskadene i 1992 og 1993 dekket staten skader på ikke-forsikringsbar kommunal infrastruktur fratrukket en egenandel på 15 % Flertallet mener skadeomfanget varierer så mye fra kommune til kommune at enkeltkommuner vil kunne få urimelig tunge økonomiske byrder ved egenandel på 15 % der kommunal infrastruktur har blitt påført store skader. I tillegg har en rekke kommuner blitt påført ekstra utgifter over en lengre periode, ikke minst lønnsutgifter i forbindelse med lokalt ledet oppfølgings- og opprydningsarbeid.

       Komiteen viser også til at proposisjonen åpner for likviditetslån for kommunene gjennom Kommunalbanken. Komiteen understreker at premissene for tildeling av slike forskudd må være klarlagt på forhånd, slik at kommuner ikke risikerer at manglende sluttgodkjenning kan føre til at større deler av slike lån likevel belastes kommunene i lang tid framover.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, vil be departementet vurdere om kommuner med særlig høye utgifter på grunn av flomskadene skal gis lavere egenandel enn 15 % og ber om at dette legges fram i proposisjonen i september.

       Komiteen slutter seg til forslag til vedtak II.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at det i St.prp. nr. 72 (1994-1995) ikke er beskrevet noen klar holdning hvorvidt de rammede kommunene skal holdes skadesløse. Disse medlemmer vil peke på at skadeomfanget varierer mye fra kommune til kommune og at små enkeltkommuner vil kunne få urimelig tunge økonomiske byrder ved en egenandel på 15 % der kommunal infrastruktur har blitt påført stor skade. I tillegg har en rekke kommuner blitt påført ekstra utgifter over en lengre periode, ikke minst utgifter i forbindelse med arbeidet med å forhindre flomskader og oppfølgings-, evakuerings- og opprydningsarbeid. På denne bakgrunn går disse medlemmer inn for at det settes et maksimalbeløp for den enkelte kommunes egenandel, gradert ut fra folketallet i kommunen.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil foreslå at det gis en egen bevilgning over statsbudsjettet både til dekning av skader på kommunal og fylkeskommunal eiendom, løsøre og infrastruktur som ikke blir dekket gjennom forsikringsavtaler og til dekning av kommunale og fylkeskommunale oppryddings- og gjenreisingsarbeider. Slik erstatning fra staten må gis uten at det kreves en egenandel fra vedkommende fylke eller kommune. Dette medlem mener dette er nødvendig for å sikre at det økonomiske tapet etter flommen blir fordelt på hele samfunnet og ikke bare på innbyggerne i de kommunene som er flomramma. Nettopp fordi at de som bor i disse kommunene allerede er særskilt hardt og omfattende ramma, må en unngå at budsjettene i vedkommende fylker og kommuner blir ytterligere belastet. Regjeringen bør få fullmakt til å utbetale forskudd ut fra foreløpige skadeanslag.

       Dette medlem fremmer følgende forslag til vedtak:

       « 1. Stortinget ber Regjeringen utbetale erstatninger fra statskassa til både å dekke skader og tap etter flommen i juni 1995 på kommunal eller fylkeskommunal løsøre, eiendom og infrastruktur som ikke er dekket av forsikring og utgifter til kommunale og fylkeskommunale oppryddings- og gjenreisingsarbeider. Det skal ikke kreves egenandel fra kommunen eller fylket. Denne erstatningsordningen skal gjelde tilsvarende for kommunale og fylkeskommunale selskaper og foretak.

       2. Regjeringen gis fullmakt til å foreta utbetalinger for å gjennomføre pkt. 1. »