1. Innledning

   Til Stortinget.

       Stortingsrepresentant Jan Simonsen fremsatte den 6. juni 1994 følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at det medfører en vesentlig strengere straff for voldtektsforbrytere. »

       I begrunnelsen for forslaget heter det bl.a. at den vanlige straffen for voldtekt i dag er rundt to års fengsel. Forslagsstiller viser til et sitat fra dagspressen der Riksadvokaten bl.a. uttaler at normalstraffen for voldtekt ikke er i rimelig samsvar med overgrepets karakter. Voldtekt er et overgrep som ikke bare skader den enkelte kvinne, men også sprer frykt hos mange. Forslagsstiller fremhever at de psykiske ettervirkningene etter en voldtekt kan være svært alvorlige, og sannsynligvis har økt sterkt etter at HIV-smitten begynte å bli utbredt i Norge.

       Forslagsstiller mener at det nå er på sin plass med strengere straff for voldtekt, f.eks. en dobling slik Riksadvokaten har antydet.

2. Komiteens merknader

    Komiteen viser til at sedelighetskapitlet i den norske strafferetten ble utforma for nærmere 100 år sia. Seinere har det vært gjort enkelte endringer, men reglene er prega av den tida de ble utforma. Det er vel neppe tvil om at rettsoppfatningen i dag er langt klarere på at seksuelt samvær skal baseres på frivillighet mellom de impliserte parter, noe som kommer dårlig fram i loven. Det er etter komiteens mening viktig for kvinners rettslige stilling å få fram denne forståelsen i loven.

       Komiteen viser til at straffeloven § 192 krever at det benyttes grove trusler eller vold for at ufrivillig seksuell omgang skal kunne betegnes som voldtekt i lovens forstand. De mindre grove tilfellene er regulert i § 194. Komiteen mener det er behov for i større grad å fokusere på samtykkekravet som det sentrale i voldtektsbestemmelsen.

       Komiteen er kjent med at straffelovkommisjonen nå arbeider med å gå igjennom hele straffeloven med tanke på endringer. Komiteen mener at gjennomgangen av sedelighetskapitlet i straffeloven bør prioriteres og gås igjennom nå, med sikte på å foreslå endringer uavhengig av gjennomgangen av straffelovens øvrige kapitler, og fremmer forslag om dette.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener at i denne gjennomgangen bør forslaget om å kriminalisere grov uaktsom voldtekt bli vurdert. Flertallet forutsetter at også strafferammene vil bli vurdert ved en slik generell gjennomgang.

       Det bør også foretas en vurdering av om de sentrale begreper og grensedragninger i straffelovens sedelighetskapittel passer i saker om seksuelle overgrep mot barn.

       Flertallet vil be om at sedelighetskapitlet i straffeloven tas opp til revisjon så snart som mulig.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at strafferammene for voldtekt er 10 år med en minimumsstraff på 1 år dersom den utuktige omgangen var samleie. Ved gjentakelse og dersom fornærmede omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helse er strafferammen 21 år. Slik forslagsstilleren peker på ligger straffeutmålinga på rundt 2 års fengsel.

       Dette flertallet er enig med forslagsstilleren i at straffeutmålinga synes å ligge påfallende lavt i forhold til overgrepets alvor og de strafferammer som gjelder. Dette flertallet viser til at forslagsstilleren ber Regjeringa om å fremme nødvendige lovendringer slik at det medfører en vesentlig strengere straff for voldtektsforbrytere.

       Komiteen har forelagt forslaget for departementet til uttalelse. Departementet viser til to alternative framgangsmåter som kan medføre strengere straff for voldtektsforbrytere: skjerpe minimumsstraffen eller heve maksimumsstraffen.

       Departementet uttrykker en generell skepsis til minimumsstraffer, og påpeker at tendensen i lovverket er å redusere antallet straffebestemmelser med minimumsstraff. Når det gjelder lengden på minimumsstraffer for sedelighetsforbrytelser, viser departementet til at minstestraffen ble senka i 1963 fordi erfaringene tydet på at de høge minstestraffene førte til færre domfellelser. De øvre strafferammene for voldtekt er så høye at det neppe er noe å vinne på å heve disse ytterligere. Departementet påviser også at Høyesterett i de seinere år har gitt signaler om skjerping av straffenivået for en del voldsforbrytelser, og at det gir grunn til å regne med at straffenivået i voldssaker vil heves.

       Dette flertallet er enig med departementet i at domstolene bør ha stor frihet ved straffeutmålinga. Dette flertallet slutter seg til departementets forutsetning om at den skjerping av straffenivået i voldssaker som Høyesterett har gitt signaler om, også vil føre til skjerpa reaksjoner i voldtektssaker.

       Dette flertallet viser til at voldtekt er en av de forbrytelser der anmeldelsesprosenten er lavest. Det er knapt noen andre typer så alvorlige lovbrudd med så høge mørketall. Ifølge undersøkelser blir under 10 % av faktisk begåtte voldtekter anmeldt (i 1992 var det 357 anmeldelser for voldtekt, 190 ble henlagt). Det er trolig mange årsaker til at få voldtekter blir anmeldt, og at få av de anmeldte voldtektene fører til fellende dom. Mange vegrer seg for å gå til anmeldelse fordi det er så belastende og vanskelig i det hele tatt å fortelle om saka, enn videre å møte i retten.

       Når man vet at anmeldelser bare i et fåtall tilfeller fører fram til fellende dom, blir rettssaka en så stor tilleggsbelastning at mange avstår fra å anmelde saken. Voldtektsofre beskriver ofte rettssaka som et nytt overgrep. Mange henleggelser pga. bevisets stilling kan avspeile at dette er saker der det ofte er vanskelig å finne fellende bevis.

       Dette flertallet mener at det er en rettslig utilfredsstillende situasjon at så alvorlige krenkelser som voldtekt i liten grad blir pådømt.

       Dette flertallet mener at de problemene straffeforfølgningen av voldtektssaker reiser må møtes på flere måter og ved tiltak på mange områder. Dette flertallet viser til at det i den senere tid er blitt foretatt en rekke endringer på forskjellige områder, bl.a. for å styrke rettssikkerheten for voldtektsofre.

       Helsepersonell er blitt gitt bedre muligheter til å ta bedre imot voldtektsofre og sikre bevis. Polititjenestemenn kan få spesiell opplæring i mottagelse av voldtektsofre, og politikamrene har blitt bedt om å tilrettelegge for en best mulig anmeldelsessituasjon. Ofrenes rettslige stilling ble betydelig forbedret ved Ot.prp. nr. 33 (1993-1994) Styrking av kriminalitetsoffres stilling. Det er bl.a. satt i gang et prøveprosjekt som skal vare i 5 år, med et kompetansesenter for voldsofferarbeid.

       Dette flertallet vil også peke på at jurysammensetningen har blitt endret og det er nå lovfestet at det skal være likt antall kvinner og menn i juryer, samt at alderen på jurymedlemmene er blitt senket til 18 år. Dette flertallet viser også til at det nylig er fremmet et forslag om et DNA-register som vil kunne gjøre det mulig å sikre bevis på en mye mer betryggende måte. Dette flertallet mener at disse endringene er skritt i riktig retning, men at det likevel ikke er nok.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener det er for tidlig å ta stilling til om forslaget om å kriminalisere grov uaktsom voldtekt som fremmes i denne innstillingen vil være et hensiktsmessig tiltak for å oppnå en bedret rettstilstand i disse sakene. Derfor mener dette flertallet at dette forslaget bør vurderes nærmere med sikte på å klarlegge alle konsekvensene, før man tar stilling til en slik kriminalisering. Dette flertallet kan ikke se at bevisvurderingen kan bli annerledes selv om uaktsomhetstilfellene skulle bli omfattet. Etter dette flertallets mening kan man ikke av rettssikkerhetshensyn svekke kravene til bevis idet vernet mot at uskyldige skal bli dømt er grunnleggende i vårt rettssystem.

       Dette flertallet ser også faren for at uaktsomhetskravet kanskje kan bli benyttet som en kompromissløsning for å få en fellende dom og at resultatet da kan bli at vi får mildere dommer enn vi ellers ville fått. I så fall har vi ikke oppnådd hensikten med forslaget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at hovedregelen i straffeloven er at det kreves en forsettlig lovovertredelse før straffansvar oppstår. Men i mange forhold er også uaktsomhet, eller grov uaktsomhet gjort straffbart, bl.a. når det gjelder legemsbeskadigelse eller drap. Disse medlemmer vil peke på at i de seinere år er kravene til aktsomhet skjerpa i flere forhold, f.eks. slik at uaktsomhet ved bilkjøring kan gi tiltale for uaktsomt drap. Også i andre forhold enn forbrytelser mot liv og legeme er skyldkravet for brudd på straffeloven senka slik at også uaktsomhet rammes. Det gjelder bl.a. heleri og bedrageri. Disse medlemmer mener det også er grunnlag for å vurdere å stille skjerpede krav til aktsomhet når det gjelder en så grov krenkelse som voldtekt.

       Dersom uaktsom voldtekt kriminaliseres, vil skyldkravet senkes når det gjelder spørsmålet om hvorvidt den tiltalte burde skjønt at kvinnen ikke samtykket. Det må ikke lenger bevises at tiltalte faktisk hadde skjønt det. Kriminalisering av uaktsom voldtekt innebærer en senking av skyldkravet - ikke av beviskrav.

       Komiteen ba i brev av 14. november og 12. desember 1994 til statsråden om å få en oversikt over lovgiving og rettspraksis angående uaktsom voldtekt i en rekke land. Det er vanskelig å sammenligne lovgiving og rettspraksis i ulike land fordi begrepene som brukes ikke er identiske. Av de redegjørelser komiteen har fått oversendt går det likevel fram at flere land har et blanda skyldkrav slik at forsett er hovedregel, men at også enkelte former for uaktsomhet er straffbart.

       Det sentrale i spørsmålet om kriminalisering av uaktsom voldtekt er etter disse medlemmers syn å fastslå at det er gjerningsmannen som har et ansvar for å forsikre seg om at kvinnens deltakelse i handlingen er frivillig, og at hun ikke bare aksepterer hans overgrep fordi hun frykter for liv eller helse. Så lenge vi kun aksepterer forsett som skyldkrav i voldtektssaker vil skyld være avhengig av at det er ført bevis eller sannsynliggjort ut over enhver rimelig tvil at gjerningsmannen skjønte at hun var så redd for liv og helse at hun ikke torde gjøre motstand.

       Dersom skyldkravet endres til uaktsomhet vil det være spørsmål om hva han ut fra situasjonen burde ha skjønt, ikke hva han faktisk har skjønt. Kriminalisering av uaktsom voldtekt vil etter disse medlemmers syn være et signal om at samfunnet krever at menn skal opptre med aktsomhet i seksuelle forhold slik at seksuelle handlinger ikke blir akseptert ut fra frykt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til flertallets merknader om at straffeutmålingen for voldtekt synes å ligge påfallende lavt i forhold til overgrepets alvor og de strafferammer som gjelder. Disse medlemmer er enig i det, men i motsetning til flertallet mener disse medlemmer at det ikke er akseptabelt kun å regne med en skjerping, men at det er nødvendig å finne fram til egnede tiltak for å oppnå et riktig straffenivå, altså i realiteten strengere straffer.

       Disse medlemmer mener at det på denne bakgrunn er meget betenkelig når Arbeiderpartiet og flertallet i komiteen vil avvise til og med en vurdering av hvorvidt skjerpede straffer er nødvendig, noe som etter disse medlemmers oppfatning er et helt naturlig ledd i en revisjon av sedelighetskapitlet.

       Etter disse medlemmers mening er det galt når departementet avviser effekten av å se på strafferammene. Blant annet bør det vurderes å utvide beskrivelsen av omstendigheter ved den straffbare handlingen som vil gi straffeskjerpelse, og det bør også vurderes å differensiere gjeldende minstestraffer. Det virker ikke rimelig at det er samme minstestraff for både § 192, første og andre ledd i straffeloven.

       Disse medlemmer vil påpeke at de tiltak som flertallet viser til, synes å ha hatt liten virkning hva angår problemets omfang. Disse medlemmer vil vise til at tiltak som bedrer etterforskningskapasitet og metoder, rask pådømmelse, strengere straffer, bedre støtte til ofre og sikkerhetstiltak for å hindre gjentakelse er viktige for både å kunne oppklare flere av forbrytelsene, men også for å forhindre ny kriminalitet.

       I tilknytning til revisjonen av sedelighetskapitlet vil derfor disse medlemmer be om at det også vurderes lovendringer for å oppnå strengere straffer. Disse medlemmer fremmer sammen med Kristelig Folkeparti følgende forslag:

       « I tilknytning til en revisjon av sedelighetskapitlet i straffeloven, ber Stortinget Regjeringen om å vurdere mulige tiltak via lovverket for å sikre en nødvendig straffeskjerpelse i voldtektssaker. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet i sin vurdering av forslaget om å kriminalisere uaktsom voldtekt skriver at det kan være en fare for at tilfeller av forsettlig voldtekt i praksis blir pådømt etter uaktsomhetsalternativet fordi det da kan være lettere å få en fellende dom. Dette medlem kan ikke se at denne innvending er tungtveiende. Forsett vil fortsatt ha sitt anvendelsesområde. En kriminalisering av uaktsom voldtekt innebærer en senking av skyldkravet slik at dersom tiltalte, ut fra omstendighetene og kvinnens oppførsel burde ha skjønt at hun ikke samtykket, ikke blir frifunnet pga. tvil om vedkommende faktisk forstod at han tiltvang seg seksuell omgang. Uaktsom voldtekt vil således kunne ramme tilfeller som i dag fører til frifinnelse.

       Dette medlem viser til ovenstående og ber Regjeringa om å fremme forslag om å innføre en bestemmelse om uaktsom voldtekt i straffeloven.

       Statsråden går i sitt svarbrev til komiteen lite inn på rettstilstanden i de enkelte land, men viser til at flere land, bl.a. Irland, Storbritannia, Tyskland og dels Canada, « synes å bygge på en skyldform som nærmest kan sammenlignes med det som i norsk rett er anerkjent som forsett etter den såkalte positive innvilgelsesteori ».

       Ifølge Andenæs' lærebok i strafferett foreligger forsett etter den positive innvilgelsesteori dersom « gjerningsmannen har godtatt følgen (av handlingen ) i sin bevissthet, dvs. at han ønsker å gjennomføre handlingen selv om den uheldige følge skulle inntre ». Dette er et skyldkrav som befinner seg i grenseområdet mellom forsett og uaktsomhet - men som Andenæs påpeker vil denne forståelse av forsettsbegrepet ha liten praktisk betydning fordi det sjelden vil være mulig å føre bevis for gjerningsmannens tanker.

       Dette medlem viser til at i flere lands rett står samtykkebegrepet sentralt, slik i engelsk rett: « Rape is unlawful intercourse at the time the woman does not consent, the man knowing she does not consent or being reckless whether she does ». En praktisk følge av å kriminalisere uaktsom voldtekt vil være at bestemmelsen klarere vil gjenspeile samtykkekravet.

       Dette medlem mener for øvrig at det i tillegg til en regel om grov uaktsom voldtekt, bør vurderes å endre voldtektsbestemmelsen slik at også andre former for tvang blir omfattet av denne regelen.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa fremme forslag om et tillegg til straffeloven § 192 om at også grovt uaktsom voldtekt er straffbart. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er enig i at den gjennomsnittlige straffeutmålingen i voldtektssaker synes å ligge lavere enn overgrepets art og konsekvensene for offeret skulle tilsi. Dette medlem føler imidlertid behov for en total gjennomgang av strafferammene, hvor de ulike arter av overgrep kan ses i sammenheng med hverandre. På denne bakgrunn ser dette medlem det som naturlig å avvente den generelle revisjonen av sedelighetskapitlet før man tar endelig stilling til om, og i tilfelle hvordan, man som lovgiver bør reagere for å oppnå det ønskede resultat. I tråd med dette, vil dette medlem sammen med Høyre fremme det forslag som er gjengitt ovenfor under Høyres merknader.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at voldtekt er et meget grovt overgrep mot en annen persons integritet. De psykiske ettervirkningene etter en slik krenkelse kan være svært alvorlige, og er sannsynligvis økt sterkt etter at HIV-smitten begynte å bli utbredt i Norge. Det sier seg selv at frykten for å være blitt smittet av en dødelig sykdom har gjort situasjonen langt vanskeligere for voldtektsofre enn tidligere, uten at det til nå har ført til konsekvenser i form av strengere straffeutmåling.

       Dette medlem konstaterer at justisminister Grete Faremo i brev til komiteen sier seg enig med undertegnede og riksadvokaten i at gjeldende straffeutmålingspraksis for voldtekter kan synes å stå i misforhold til overgrepets karakter. Dette medlem registrerer imidlertid at statsråden ikke ønsker å gjøre noe som helst for å rette opp dette misforholdet.

       Dette medlem er enig med statsråd Grete Faremo i at dagens problem ikke består i å idømme straffer utover dagens maksimumsstraffer, som er rimelig høye, og at det i norsk rett er lang tradisjon for å gi domstolene stor frihet ved straffeutmålingen. Dette medlem vil derfor ikke foreslå å øke maksimumsstraffene, men mener at økte minimumsstraffer er et langt mer hensiktsmessig virkemidler. En dobling av minimumsstraffen fra 1 år til 2 års fengsel vil ikke i nevneverdig grad redusere domstolenes valgmulighet i straffeutmålingen. Det vil fortsatt være en spennvidde på 8 år mellom minimumsstraff og maksimumsstraff. Etter dette medlems syn vil en slik økning av minimumsstraffen gi et nødvendig signal til domstolene om holdningen til alvorlighetsgraden av forbrytelsen hos lovgiverne. En slik økning av minimumsstraffen vil forhindre at det kan idømmes så lave straffer som i dag, med en gjennomsnittlig straffeutmåling på 1 år og 9 måneder.

       Dette medlem konstaterer at justisminister Grete Faremo i sitt brev til komiteen gir uttrykk for frykt for at domstolene skal frifinne voldtektsforbrytere fordi domstolen mener at minimumsstraffen er for høy. Dette medlem tar justisministerens totale mistillit til domstolene til etterretning. Dette medlem forutsetter at en domstol vurderer skyldspørsmålet på objektivt grunnlag, og dømmer en person skyldig dersom bevisene tilsier skyld.

       Dette medlem er ikke enig i forslaget om å innføre begrepet « uaktsom voldtekt ». Dersom retten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at det forelå tvang gjennom vold eller gjennom å skape frykt for liv og helse, er det ikke særlig sannsynlig at den samtidig skulle konkludere med at den tiltalte ikke forstod dette. Dette medlem vurderer forslaget om « uaktsom voldtekt » som et forsøk på å unngå bevisførselen for forsett, og dermed svekke beviskravet i voldtektssaker.

       Dette medlem vil ikke se bort fra at en slik ordning vil kunne resultere i domfellelse av endel voldtektsmenn som i dag går fri, men samtidig vil det øke faren for at uskyldige blir dømt. Dette medlem frykter også at en innføring av begrepet « uaktsom voldtekt » vil øke antallet falske og uriktige anmeldelser.

       Dette medlem mener selvsagt at det er viktig å få flest mulig voldtektsmenn straffedømt. Det må imidlertid ikke gjøres på en måte som kan føre til at uskyldige blir satt i fengsel, og ved å svekke rettssikkerheten. Den beste metoden for å sikre flere domfellelser er gjennom en generell styrking av politiet, slik at etterforskningskapasiteten blir øket.

       Dette medlem tar opp følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at det medfører en vesentlig strengere straff for voldtektsforbrytere. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       I tilknytning til en revisjon av sedelighetskapitlet i straffeloven, ber Stortinget Regjeringen om å vurdere mulige tiltak via lovverket for å sikre en nødvendig straffeskjerpelse i voldtektssaker.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om et tillegg til straffeloven § 192 om at også grovt uaktsom voldtekt er straffbart.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at det medfører en vesentlig strengere straff for voldtektsforbrytere.

4. Komiteens tilrådning

     Komiteen viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Dok.nr.8:61 (1993-1994) - forslag fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om økte straffer for voldtektsforbrytelser - avvises.

       Stortinget ber Regjeringen iverksette en snarlig revisjon av sedelighetskapitlet i straffeloven i tråd med intensjonene i Innst.S.nr.206 (1994-1995).