1. Sammendrag

     Det tas i dokumentforslaget til orde for at Regjeringen i tilknytning til revisjonen i 1995 av landmineprotokollen i FNs konvensjon av 25. oktober 1980 om konvensjonelle våpen, bør arbeide for et totalforbud mot antipersonellminer.

       Forslaget lyder:

       « I forbindelse med revidering av FNs landmineprotokoll ber Stortinget Regjeringen om å arbeide for et totalforbud mot produksjon, lagring, kjøp, salg og bruk av antipersonellminer. »

       Forslaget begrunnes med at bruk av miner mot sivilbefolkning er i ferd med å bli et av vår tids største humanitære problemer. Hvert år drepes og lemlestes mer enn 200.000 mennesker av mineeksplosjoner. Det er særlig barn som rammes og problemet er størst i de fattige delene av verden. Landminer påfører lokalsamfunn svært store belastninger og skaper frykt i tiår etter at en krig er avsluttet.

       Norske hjelpeorganisasjoner bruker hvert år millioner av kroner til minerydding som er både dyrt, farlig og tidkrevende.

       Et totalforbud er den eneste troverdige løsningen på landmineproblemet. Et totalforbud vil gi større gjennomsiktighet og være lettere å kontrollere enn delvise forbud.

       Det vises til at et totalforbud vil få konsekvenser for norsk politikk på området.

       Det fremholdes i forslaget at norsk støtte til et totalforbud mot landminer vil være i pakt med Norges utenrikspolitiske tradisjon når det gjelder humanitære spørsmål og respekt for menneskerettighetene.

2. Komiteens merknader

     Komiteen viser til at bruk av antipersonellminer i krig og interne konflikter er blitt et stort humanitært problem, ikke minst i mange utviklingsland som er herjet av langvarig borgerkrig. Det finnes i dag omlag 100 millioner udetonerte antipersonellminer utplassert, og et tilsvarende antall ligger på lager. Noen nøyaktig statistikk over hvor mange titusener som hvert år drepes eller lemlestes av slike mineeksplosjoner finnes ikke, men de sivile offer for slike mineeksplosjoner er i mange konfliktrammede utviklingsland så mange at antipersonellminer er blitt et alvorlig humanitært problem.

       I motsetning til miner som brukes for å stanse militære kjøretøy (f.eks. antitanksminer) og militære fartøyer (sjøminer) er antipersonellminer laget slik at de utløses når mennesker - barn eller voksne - uforvarende tråkker på dem. En spesiell variant av disse er minefeller (booby-traps), dvs. sprenglegemer som er utformet som uskyldige objekter, f.eks. leketøy. De er spesielt egnet til å spre frykt i sivilbefolkningen, og ofte blir barn ofre.

       Komiteen har merket seg at humanitære hjelpeorganisasjoners rapporter fra flere konfliktrammede u-land viser at 60-90 % av de som kommer inn til sykehus med mineskader er sivile.

       Når antipersonellminer er blitt et stort humanitært problem, skyldes det etter komiteens syn dels den omfattende utplassering av dem og dels andre egenskaper ved denne våpentypen. Antipersonellminer skjelner ikke mellom sivile og militære personer, de rammer blindt. Slike miner kan også ligge udetonert som en stadig fare i tiår etter at krigen er slutt. De utgjør derfor et betydelig hinder for sosial og økonomisk utvikling i hardt konfliktrammede områder. I tillegg utgjør de en trussel mot fredsbevarende operasjoner.

       Kostnadsrelasjonen mellom utplassering og rydding av antipersonellminer er etter komiteens syn en av årsakene til at de i mange u-land er blitt et stort humanitært problem. Mens det bare koster noen tikroner å produsere og utplassere de billigste antipersonellminene, er minerydding svært tidkrevende og koster anslagsvis 7.000 pr. mine. Bare ca 100.000 miner blir fjernet årlig, mens det blir produsert 5-10 millioner nye antipersonellminer og utlagt 2 millioner slike miner hvert år. Antipersonellminer utgjør derfor et stadig økende problem for det internasjonale samfunn.

       Hjelpeorganisasjoner over hele verden har så godt som enstemmig fremmet krav om totalforbud mot antipersonellminer.

       Komiteen har i sitt arbeid med innstillingen i denne saken hatt et møte med Felleskampanjen Mot Miner, som bl.a. omfatter de største norske hjelpeorganisasjonene, Norsk Folkehjelp, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Flyktningerådet og Norges Handikapforbund.

       Komiteen har også innhentet en uttalelse fra Utenriksdepartementet om Regjeringens holdning til antipersonellminer. I svarbrevet fra utenriksminister Godal (datert 11. mai 1995) heter det bl.a.:

       Den någjeldende FN-konvensjonen av 1980 om inhumane våpen er en rammekonvensjon for et regelverk som er nedfelt i tre protokoller. Protokoll 1 regulerer bruken av fragmenteringsvåpen som ikke kan oppdages i det menneskelige legeme ved hjelp av røntgen, protokoll 2 gjelder miner og minefeller og protokoll 3 gjelder brannvåpen. Konvensjonen vil bli revidert på en FN-konferanse i september/oktober 1995, og fra Utenriksdepartementet har komiteen fått opplyst at protokoll 2 om miner og minefeller vil være det sentrale punkt på denne revisjonskonferansen.

       Konvensjonens protokoll 2 har etter komiteens syn vist seg utilstrekkelig av flere grunner:

       I forberedelsene av revisjonen er det foreløpig få land som har støttet tanken om totalforbud. I brevet fra Utenriksdepartementet opplyses det at: «fra svensk side ble det under det første forberedende ekspertmøte tatt til orde for et totalforbud mot bruk, produksjon, lagring og eksport av antipersonellminer. Forslaget fikk ingen støtte».

       Komiteen har i brev av 15. mai 1995 fra «Felleskampanjen Mot Miner » fått tilsendt informasjon som viser at flere land støtter totalforbud. Sverige la i ekspertgruppens tredje møte 8.-19. august 1994 fram skriftlig forslag om forbud mot antipersonellminer. Det samme gjorde også Estland.

       Komiteen har videre notert seg at FNs generalforsamling den 15. desember 1994 vedtok en USA-støttet resolusjon som oppfordrer til internasjonale tiltak med sikte på å få en slutt på bruk av antipersonellminer. Komiteen har også merket seg at FNs generalsekretær har gått ut med en appell om at medlemslandene må støtte et totalforbud. De siste månedene er det fra flere land blitt uttrykt støtte til et forbud mot antipersonellminer. Belgias parlament vedtok 2. mars 1995 enstemmig et lovforslag om å forby bruk av antipersonellminer.

       Ifølge opplysninger komiteen har mottatt fra Den Internasjonale Røde Kors Komité er antallet land som støtter totalforbud nå voksende, og omfatter Belgia, Kambodsja, Colombia, Estland, Irland, Mexico, Sverige og Østerrike. Under FNs 49. generalforsamling uttrykte også Laos, Malaysia og Slovenia støtte til et totalforbud.

       Komiteen har også merket seg det forhold at etter at USA i 1992 innførte moratorium på eksport av antipersonellminer, har en lang rekke land erklært at de innfører tilsvarende eksportstans. Komiteen har også merket seg at president Clinton den 26. september 1994 erklærte at det var et mål for den amerikanske regjering å få en slutt på bruk av antipersonellminer. På bakgrunn av den internasjonale oppmerksomhet det er omkring antipersonellminer i tiden fram mot FN-konferansen i september/oktober 1995, mener komiteen det er viktig at også Norge spiller en pådriverrolle i arbeidet for å få stanset bruken av antipersonellminer.

       Komiteen har i brevet fra Utenriksdepartementet fått opplyst at de forberedende ekspertkonferanser har drøftet en del konkrete innstramninger av den gamle konvensjonen, herunder bl.a.:

       I brevet fra utenriksministeren opplyses det at forslag 1, 3 og 4 har fått ganske bred støtte i de forberedende ekspertkonferanser.

       Av humanitære årsaker mener komiteen at det er viktig å få til internasjonale avtaler som i så stor grad som mulig fjerner bruken av antipersonellminer. Det ligger i sakens natur at enhver regulering av teknologisk enkle våpen vil være vanskelig å kontrollere og håndheve, men dette vil etter komiteens syn være et vel så stort problem ved delregulering - som innebærer forbud mot visse typer antipersonellminer - som for et totalforbud. Ut fra en helhetsvurdering mener komiteen at den beste løsning vil være et totalforbud mot produksjon, salg, kjøp, lagring og bruk av antipersonellminer.

       Komiteen legger stor vekt på behovet for å tenke langsiktig for å bygge opp en stadig sterkere opinion mot antipersonellminer. Etter komiteens syn vil det derfor ha betydning at flere land gå foran med en klart uttrykt støtte til et totalforbud mot antipersonellminer, slik at dette standpunktet med større tyngde kommer inn i diskusjonen i forbindelse med revisjonen av FN-konvensjonen. Komiteen mener derfor at Norge i forberedelsene til FN-konferansen i september må gi støtte til forslag om et totalforbud mot antipersonellminer. Komiteen vil i den sammenheng også peke på betydningen av kontroll og inspeksjon for at et forbud skal bli effektivt.

       Komiteen vil peke på at definisjonen av antipersonellminer ikke er avhengig av alderen på minene eller av hvordan man velger å bruke slike miner. Definisjonen av antipersonellminer er knyttet til selve våpenet og formålet med våpenet. Komiteen viser i denne sammenheng til FNs konvensjon om inhumane våpen som sier følgende om definisjon av miner rettet mot personer:

       Komiteen mener at Norge må arbeide for og selv ta konsekvensen av et internasjonalt totalforbud mot bruk av miner som faller inn under denne definisjonen. Forbudet må ta sikte på å hindre en effekt som er vilkårlig og rammer sivile.

       Komiteen har i brev fra Utenriksdepartementet til komiteen av 24. mai og i møte med forsvarsministeren fått opplyst at eldre antipersonellminer i det norske forsvaret er planlagt utfaset (i løpet av 1995), mens planlagte innkjøp av miner omfatter stridsvognsminer og såkalte « sektorminer ». Sektorminer utløses manuelt og plasseres oppe på, eller over bakken. Minene kan imidlertid også utstyres med snubletråd og dermed utløses av offeret selv.

       Komiteen viser til brevet fra Utenriksdepartementet av 24. mai der det bl.a. heter at

       Komiteen viser til brev fra forsvarsministeren av 1. juni 1995 der det heter at

       Komiteen viser til at dersom Regjeringen mener slike kjøp skulle bli aktuelt senere, vil dette på vanlig måte bli tatt opp overfor Stortinget i budsjettforslag.

       Komiteen er klar over at det er lite sannsynlig at et forslag om totalforbud vil vinne bred tilslutning allerede ved denne FN-konferansen, og mener derfor at Regjeringen parallelt med å uttrykke støtte til den prinsipale løsning også må arbeide aktivt for å få gjennomslag for så restriktive endringer i konvensjonen som det overhode er mulig å få bred oppslutning om ved denne korsvei. Å løfte fram visjonen om et totalforbud vil etter komiteens vurdering ikke svekke det mer kortsiktige arbeid for de konkrete innstramminger av FN-konvensjonen som det nå ligger an til gjennomslag for. Komiteen mener at det snarere vil være en styrke at man gjennom et klart prinsipalt standpunkt bidrar til et folkepedagogisk arbeid for å skape et internasjonalt opinionspress på flere regjeringer om å gjøre noe som monner på FN-konferansen om konvensjonelle våpen.

       Komiteen vil på denne bakgrunn anbefale at

       Innstillingen har i utkast vært forelagt forsvarskomiteen til uttalelse. Forsvarskomiteen har i brev til utenrikskomiteen av 1. juni 1995 opplyst at den behandlet utkastet til innstilling samme dag og « sluttet seg enstemmig til utkastet ».

3. Komiteens tilrådning

   Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet, og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Dok.nr.8:52 - om forslag fra stortingsrepresentantene Anne Enger Lahnstein og Marit Arnstad om et totalforbud mot produksjon, lagring, omsetning og bruk av antipersonellminer - vedlegges protokollen.

Vedlegg 1: Brev fra Stortingets utenrikskomité til utenriksministeren, datert 21. april 1995:

Anmodning om uttalelse vedrørende Dok.nr.8:52 (1994-1995):

       I tilknytning til Utenrikskomiteens behandling av ovennevnte forslag, vil en be om Utenriksdepartementets uttalelse, hvis mulig innen tirsdag 9. mai.

       Til orientering opplyses at utenrikskomiteens utkast til innstilling vil bli forelagt Forsvarskomiteen til uttalelse før innstilling avgis.

       ./. Kopi av forslaget vedlegges.

Vedlegg 2: Brev fra utenriksministeren til Stortingets utenrikskomité, datert 11. mai 1995:

Uttalelse vedrørende Dok.nr.8:52 (1994-1995):

       Under henvisning til brev av 21. april 1995 fra Stortingets Utenrikskomité vedrørende ovennevnte sak oversendes vedlagt notat om Regjeringens holdning til anti-personellminer i lys av arbeidet med å revidere FN-konvensjonen av 1980 om inhumane våpen.

Regjeringens holdning til anti-personellminer i lys av arbeidet med å revidere FN-konvensjonen av 1980 om inhumane våpen.

Bakgrunn.

       I dag finnes det omlag 100 millioner udetonerte anti-personellminer spredt ut over store områder i den tredje verden. Disse rammer blindt, lemlester eller dreper, og utgjør en uforutsigbar og varig trussel mot sivilbefolkningen. En tilleggskategori er minefeller (booby-traps) - sprenglegemer som f.eks. er utformet som uskyldige objekter og særlig egnet til å spre frykt i sivilbefolkningen, ofte med barn som ofre. Udetonerte miner kan bli liggende igjen i tiår etter at krigshandlingene har opphørt. Således utgjør de et betydelig hinder for sosial og økonomisk utvikling i hardt konfliktrammede områder som sliter med store ettervirkninger fra stridighetene. I tillegg utgjør de en stor trussel mot fredsbevarende operasjoner.

       FN-konvensjonen av 1980 om inhumane våpen har vist seg utilstrekkelig for å bekjempe mineproblemet - særlig av tre grunner. For det første fordi alt for få land (47) er tilsluttet konvensjonen. For det andre fordi konvensjonens bestemmelser ikke kommer til anvendelse i interne konflikter. Og for det tredje fordi effektive kontrollordninger mangler.

Politiske målsettinger.

Minerydding

       Norge deltar aktivt i arbeidet med å fjerne miner, opplæring av et stort antall lokale mineryddere, samt å bidra med hjelp til ofre for mineeksplosjoner. Siden 1989 har Norge bevilget nesten 100 mill. kroner til mineryddingsprosjekter, bl.a. i Mosambik, Angola, Afghanistan og Kambodsja. Programmene er i hovedsak blitt gjennomført av Norsk Folkehjelp som innehar internasjonalt anerkjent mineryddingskompetanse.

       I begynnelsen av juli i år arrangerer FN en stor internasjonal mineryddingskonferanse i Geneve. Denne er høyt prioritert fra norsk side og en vil arbeide aktivt for å mobilisere bred finansiell støtte fra det internasjonale samfunn til mineryddingsarbeid.

Konvensjonen av 1980 om inhumane våpen

       Konvensjonen av 1980 om inhumane våpen er en rammekonvensjon, og fremstår som en juridisk overbygning over det regelverk som er nedfelt i 3 protokoller. I henhold til protokollene forplikter partene seg til å regulere bruken av fragmenteringsvåpen som ikke kan oppdages i det menneskelige legeme ved bruk av røntgen (protokoll 1), miner og minefeller (protokoll 2) samt brannvåpen (protokoll 3).

       Konvensjonen skal gjennomgås på en konferanse i september/oktober d.å. Revisjon av protokoll 2 om miner og minefeller vil være det sentrale punkt på denne revisjonskonferansen.

       Revisjonskonferansen har vært forberedt av en serie ekspertkonferanser. Regjeringen vil i det fremtidige arbeid med Konvensjonen bygge på de ovenfor nevnte politiske målsettinger. Norges holdning til de spørsmål som har vært drøftet så langt kan sammenfattes som følger:

       Fra svensk side ble det under det første forberedende ekspertmøte tatt til orde for et totalforbud mot bruk, utvikling, produksjon, lagring og eksport av anti-personellminer. Forslaget fikk ingen støtte. Et generelt forbud mot miner vil først og fremst øke handlefriheten til stater med store militære ressurser og svekke forsvarsevnen til land med små. Dette er bakgrunnen for den sterke motstanden mot forslaget som ikke har vært gjenstand for drøftelser. Sverige har under de siste ekspertmøter ikke forfulgt forslaget.

       Oppmerksomheten under de forberedende ekspertmøter har vært knyttet til spørsmålene om konvensjonens anvendelsesområde, verifikasjonsbestemmelsene og om et forbud mot visse typer anti-personellminer (jf. pkt. 1-3 ovenfor). Drøftelsene har vært vanskelige, men konstruktive.

       Siste ekspertmøte viste at flere av Norges posisjoner har bred støtte, mens enkelte andre posisjoner samler liten eller ingen støtte fordi de anses å gå for langt i retning av begrensninger og forbud. Norge har derfor arbeidet aktivt for å få sluttresultatet til å ligge nærmest mulig opp til de forslag som vi allerede har tatt til orde for. Det er viktig å unngå at oppslutningen om konvensjonen svekkes. Konvensjonen er det eneste internasjonale instrument som regulerer bruken av anti-personellminer. Svekket oppslutning om konvensjonen vil derfor være uheldig.

       I dag inngår miner, herunder anti-personellminer, som et ledd i Norges defensive forsvarskonsept. Eventuell utlegging av miner fra norsk side vil være kontrollert og i samsvar med eksisterende folkerettslige prinsipper.

       Norge har i dag ikke miner som er utstyrt med mekanismer som sikrer ødeleggelse etter en viss tid, men alle fremtidige anskaffelser er basert på at dette kravet oppfylles. Utfasing av eksisterende miner vil prioriteres.

Tiltak utenfor konvensjonens ramme.

       Norge har de 2 siste årene vært medforslagsstiller til FN-resolusjonen som med konsensus tar til orde for et internasjonalt moratorium på eksport av anti-personellminer. I resolusjonen skisseres eliminering av anti-personellminer som en langsiktig målsetting. I mellomtiden slår resolusjonen fast betydningen av Konvensjonen av 1980 som et autorativt internasjonalt instrument for en ansvarlig bruk av anti-personellminer.

       Norge verken produserer eller eksporterer anti-personellminer. Derfor har vi allerede de facto et eksportmoratorium.

       Endelig har Norge sluttet seg til et amerikansk/britisk initiativ om et « Anti-Personnel Landmines Control Programme ». Formålet med dette multilaterale kontrollprogrammet er å regulere produksjon, lagring og overføringer av anti-personellminer. Kontrollprogrammet skal bygge på og komplettere det arbeid som pågår innenfor rammen av Konvensjonen av 1980 om inhumane våpen. Det skal avholdes en egen konferanse for å drøfte dette nye forslaget i begynnelsen av juni d.å. Norge vil delta aktivt i arbeidet med kontrollprogrammet som vil kunne bli et godt supplement til de kontrollmekanismer man måtte bli enig om under Konvensjonen av 1980.

Vedlegg 3: Brev fra Stortingets utenrikskomité til utenriksministeren, datert 18. mai 1995:

Spørsmål vedrørende Dok.nr.8:52 (1994-1995):

       Under henvisning til Utenriksministerens brev av 11. mai 1995 oversendes vedlagt en liste over spørsmål som Utenrikskomiteen ønsker svar på i forbindelse med behandlingen av ovennevnte sak.

Vedlegg 4: Brev fra utenriksministeren til Stortingets utenrikskomité, datert 24. mai 1995:

Svar på spørsmål vedrørende Dok.nr.8:52 (1994-1995):

       Under henvisning til brev fra Stortingets Utenrikskomite av 18. mai 1995 med spørsmål i tilknytning til Utenrikskomiteens behandling av ovennevnte sak og etter kontakt med berørte instanser kan følgende svar gis på de 7 spørsmålene:

Spørsmål 1:

       I brev fra utenriksministeren opplyses det at Norge i dag ikke produserer eller eksporterer miner. Leverer Norge deler til produksjon av miner i andre land? Dersom dette er tilfelle, hvilke typer delleveranser gjelder dette og hvilke land eksporteres de til?

Svar:

       Utenriksdepartementet har de senere år ikke innvilget eksportlisenser for salg av anti-personellminer eller deler til slike. Utenriksdepartementet innvilget imidlertid i 1992 en lisens til Sverige om utførsel av 30 stk. amerikansk-produserte anti-personellminer fra ca 1950 (opprinnelig Marshall-hjelp). Formålet var å få foretatt en vurdering av om det var mulig å modernisere/vedlikeholde minene for fortsatt bruk i det norske forsvaret. Det viste seg ikke mulig, og samtlige miner av denne typen er i dag under destruering.

       Norsk Forsvarsteknologi A/S, Kongsberg Small Arms og Dyno Industrier A/S har opplyst til Utenriksdepartementet at de verken har produsert anti-personellminer eller deler til slike miner.

       Raufoss Technology A/S opplyser at de ikke har produsert anti-personellminer eller levert deler for produksjon av anti-personellminer etter annen verdenskrig. Derimot har bedriften deltatt i produksjon av moderne stridsvognminer til hæren i samarbeid med et fransk selskap. Disse minene ble levert i perioden 1989-90. Raufoss har også levert komponenter til den samme type mine til henholdsvis Frankrike (leveransene startet i 1990, ferdiglevert ved årsskiftet 1992/93) og Sveits (leveransene startet i 1994, siste leveranse i januar 1995).

       Bakelittfabrikken A/S produserte i 1985 deler for kalde anti-personellminer (miner uten sprengstoff for bruk i øvelser), for det norske forsvaret. Utover dette opplyser bedriften at den ikke har produsert verken anti-personellminer eller deler til slike miner. Derimot produserer fabrikken deler til stridsvognminer.

Spørsmål 2:

       Er det riktig at FNs generalsekretær har gått ut med en appell om å forby anti-personellminer? Kan det sies noe nærmere om form og innhold i denne appellen?

Svar:

       FNs generalsekretær Boutros-Ghali har tatt til orde for at verdenssamfunnet bør utvikle en totrinns strategi for å redusere vilkårlig bruk av anti-personellminer med sikte på en total eliminering av denne våpenkategorien. Han foreslår at innsatsen i første rekke bør konsentreres om:

       Boutros-Ghali foreslår også forhandlinger om en egen minekonvensjon, som skal forby produksjon, lagring, overføring og bruk av anti-personellminer samt komponenter som kan inngå i produksjon av disse.

Spørsmål 3:

       Er det andre land enn Sverige som har uttrykt støtte til et forbud mot anti-personellminer?

Svar:

       Under de forberedende møter til Revisjonskonferansen for FN-konvensjonen av 1980 om inhumane våpen har Mexico som eneste land støttet det svenske forslaget. Belgia er etter det Utenriksdepartementet kjenner til det eneste land som ensidig har forbudt anti-personellminer ved lov.

Spørsmål 4:

       Er det riktig at Belgia har vedtatt at anti-personellminer heretter ikke skal tas i bruk av belgisk forsvar? Gjelder dette eventuelt også andre land?

Svar:

       Jf. ovenfor. Det belgiske lovvedtaket har en gyldighet på 5 år, og fastslår at det i prinsippet er forbudt å anskaffe, bruke eller distribuere anti-personellminer. De kan likevel anskaffes for utdanningsformål, ikke minst med tanke på utdanning i forbindelse med minerydding.

       Det opplyses at belgiske myndigheter planlegger å destruere 2/3 av sine anti-personellminer. Noen tempoplan er ikke vedtatt. Alle moderne miner vil bli beholdt.

       Utenriksdepartementet er ikke kjent med at andre land har vedtatt eller planlagt å vedta noe lignende.

Spørsmål 5:

       Det sies at det norske forsvar planlegger innkjøp av landminer for totalt 800 millioner kroner fra 199?-1997/78. Hvor stor del av denne investeringen gjelder anti-personellminer?

Svar:

       De planlagte innkjøp av miner til det norske forsvar omfatter stridsvognmine-systemer, dvs. miner, transportkjøretøyer, utleggerkjøretøyer og minekastere. Disse minene omfattes ikke av bestemmelsene i FN-konvensjonen av 1980 om inhumane våpen og vil heller ikke omfattes av et eventuelt framtidig forbud mot bruk av anti-personellminer. Innkjøpsplanene gjelder også landminer med sektorvirkning, dvs. våpensystemer som plasseres opp på, eller over bakken og som må utløses manuelt. Slike landminer kan også brukes som anti-personellminer dersom de utstyres med f.eks. snubletråd slik at de utløses av offeret selv. Under de forberedende møter forut for Revisjonskonferansen har det vært enighet om at ovennevnte miner ikke er å betrakte som anti-personellminer dersom de brukes kontrollert og ikke rammer vilkårlig. Dersom Norge i en gitt situasjon blir tvunget til å bruke landminer med sektorvirkning vil de bli utløst kontrollert (manuelt eller ved hjelp av fjernstyring).

       De eldre anti-personellminer som inngår i det norske forsvar er planlagt utfaset og vil ikke bli erstattet med nye anti-personellminer.

Spørsmål 6:

       Hvilke formål er anti-personellminer tenkt brukt til i Norges forsvarsplaner, og hvordan kan disse formål sikres på annen måte?

Svar:

       Etter utfasingen vil bruk av anti-personellminer i henhold til FN-konvensjonens definisjon ikke lenger inngå i Norges forsvarsplaner. Formålene disse minene har hatt vil i fremtiden bli ivaretatt av de minetyper som er beskrevet i svaret på spørsmål nr. 5.

Spørsmål 7:

       Hvilke konsekvenser vil det ha om Norge ensidig bestemmer seg for ikke å bruke anti-personellminer? Kan berørte formål sikres på annen måte ved bruk av de midler som eventuelt frigjøres fra innkjøp av nye anti-personellminer?

Svar:

       Svaret på dette spørsmålet er gitt av de svar som allerede er gitt på spørsmålene 5 og 6.

Vedlegg 5: Brev fra Stortingets utenrikskomité til forsvarsministeren, datert 30. mai 1995:

     Vedlagt følger brev av 29. mai d.å. fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe i forbindelse med møte med utenriks- og forsvarskomiteene onsdag 31. mai kl. 14.00.

       Jeg viser til brev av 24. mai 1995 fra Utenriksminister Bjørn Tore Godal angående miner. I brevet sies følgende: « De eldre anti-personellminer som inngår i det norske forsvar er planlagt utfaset og vil ikke ble erstattet med nye anti-personellminer. » På denne bakgrunn ber jeg om en redegjørelse som svar på følgende spørsmål til Forsvarsministeren:

       Skal det norske forsvaret utfase alle typer anti-personellminer og hvor lang tid vil en slik utfasing ta. Hvilke typer miner vil det norske forsvar vært utstyrt med når utfasingen er avsluttet.

       Jeg håper Forsvarsministeren kan gi skriftlig svar på dette til fellesmøtet mellom Utenriks- og forsvarskomiteene som avholdes Onsdag 31. mai 1995.

Vedlegg 6: Brev fra forsvarsministeren til Stortingets utenrikskomité, datert 31. mai 1995:

Utfasing av personellminer i forsvaret

       Jeg viser til spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe mottatt i Utenrikskomiteens brev av 30 mai 1995.

       Forsvaret har allerede utfaset sine personellminer av typen M2 på teknisk grunnlag. Personellmine M-16 vil bli utfaset av samme årsak i løpet av høsten 95. Personellmine M-14 tas ut av operativ bruk som personellmine, og komponenter vurderes nyttet for å oppgradere våre eldste stridsvognminer.

       Forsvaret vil etter dette disponere stridsvognminer og sektorminer.

Vedlegg 7: Brev fra forsvarsministeren til Stortingets utenrikskomité, datert 1. juni 1995:

Miner - anskaffelser

       Det ble i Utenriksministerens brev til komiteen opplyst at det ikke ville bli anskaffet ytterligere sektorminer før etter at resultatet av Revisjonskonferansen i Genève er klart.

       Det medfører i praksis at det ikke vil bli anskaffet ytterligere miner i år.