Uttalelse vedrørende Dok.nr.8:52 (1994-1995):

Forslag fra stortingsrepresentantene Lahnstein og Arnstad om et totalforbud mot produksjon, lagring, omsetning og bruk av anti-personellminer

       Under henvisning til brev av 21. april 1995 fra Stortingets Utenrikskomité vedrørende ovennevnte sak oversendes vedlagt notat om Regjeringens holdning til anti-personellminer i lys av arbeidet med å revidere FN-konvensjonen av 1980 om inhumane våpen.

Regjeringens holdning til anti-personellminer i lys av arbeidet med å revidere FN-konvensjonen av 1980 om inhumane våpen.

Bakgrunn.

       I dag finnes det omlag 100 millioner udetonerte anti-personellminer spredt ut over store områder i den tredje verden. Disse rammer blindt, lemlester eller dreper, og utgjør en uforutsigbar og varig trussel mot sivilbefolkningen. En tilleggskategori er minefeller (booby-traps) - sprenglegemer som f.eks. er utformet som uskyldige objekter og særlig egnet til å spre frykt i sivilbefolkningen, ofte med barn som ofre. Udetonerte miner kan bli liggende igjen i tiår etter at krigshandlingene har opphørt. Således utgjør de et betydelig hinder for sosial og økonomisk utvikling i hardt konfliktrammede områder som sliter med store ettervirkninger fra stridighetene. I tillegg utgjør de en stor trussel mot fredsbevarende operasjoner.

       FN-konvensjonen av 1980 om inhumane våpen har vist seg utilstrekkelig for å bekjempe mineproblemet - særlig av tre grunner. For det første fordi alt for få land (47) er tilsluttet konvensjonen. For det andre fordi konvensjonens bestemmelser ikke kommer til anvendelse i interne konflikter. Og for det tredje fordi effektive kontrollordninger mangler.

Politiske målsettinger.

-	Regjeringens målsetting på lengre sikt er å avskaffe anti-personellminer som ledd i en samlet nedrustningsstrategi.

-

Regjeringen vil i alle relevante internasjonale fora fremme og støtte forbud mot de miner og den krigføring som i dag dreper og lemlester sivile. Norge vil fremme og støtte forslag som raskest mulig kan få betydning for utsatte folkegrupper gjennom å hindre, begrense og kontrollere produksjon og overføring av miner. Norge forplikter seg til verken å produsere eller eksportere miner.

-

Regjeringen anser FN-konvensjonen av 1980 som det viktigste redskap for å sette en stopper for de miner som idag faktisk forårsaker enorme lidelser i konfliktområder verden over. Norge vil arbeide for et mest mulig vidtgående forbud som gjelder alle typer konflikter. Dette tilsier at man må unngå bestemmelser som hinder at konvensjonen får tilslutning fra de land hvor befolkningen er mest utsatt.

-	Regjeringen vil foreslå opprettelsen av et internasjonalt organ (fortrinnsvis tilknyttet Fns generalsekretær) som kan inspisere konfliktområder og avsløre minebruk som truer sivile.

Minerydding

       Norge deltar aktivt i arbeidet med å fjerne miner, opplæring av et stort antall lokale mineryddere, samt å bidra med hjelp til ofre for mineeksplosjoner. Siden 1989 har Norge bevilget nesten 100 mill. kroner til mineryddingsprosjekter, bl.a. i Mosambik, Angola, Afghanistan og Kambodsja. Programmene er i hovedsak blitt gjennomført av Norsk Folkehjelp som innehar internasjonalt anerkjent mineryddingskompetanse.

       I begynnelsen av juli i år arrangerer FN en stor internasjonal mineryddingskonferanse i Geneve. Denne er høyt prioritert fra norsk side og en vil arbeide aktivt for å mobilisere bred finansiell støtte fra det internasjonale samfunn til mineryddingsarbeid.

Konvensjonen av 1980 om inhumane våpen

       Konvensjonen av 1980 om inhumane våpen er en rammekonvensjon, og fremstår som en juridisk overbygning over det regelverk som er nedfelt i 3 protokoller. I henhold til protokollene forplikter partene seg til å regulere bruken av fragmenteringsvåpen som ikke kan oppdages i det menneskelige legeme ved bruk av røntgen (protokoll 1), miner og minefeller (protokoll 2) samt brannvåpen (protokoll 3).

       Konvensjonen skal gjennomgås på en konferanse i september/oktober d.å. Revisjon av protokoll 2 om miner og minefeller vil være det sentrale punkt på denne revisjonskonferansen.

       Revisjonskonferansen har vært forberedt av en serie ekspertkonferanser. Regjeringen vil i det fremtidige arbeid med Konvensjonen bygge på de ovenfor nevnte politiske målsettinger. Norges holdning til de spørsmål som har vært drøftet så langt kan sammenfattes som følger:

1.	Utvide konvensjonens anvendelsesområde til å omfatte interne konflikter. (Posisjonen har bred støtte, men motarbeides til dels meget sterkt av enkelte land.)

2.

Gi FNs generalsekretær fullmakt til å sette i gang granskning og bevisopptak ved mistanke om brudd på konvensjonen. (Posisjonen har liten støtte. Norge har derfor sluttet seg til vestgruppens felles posisjon om at et fåtall av konvensjonspartene skal kunne opprette en ekspertsammensatt fact finding mission som på kort varsel skal gis adgang til alle relevante områder og installasjoner hvor eventuelle brudd på konvensjonsbestemmelsene kan registreres. Østgruppen støtter denne posisjonen, mens flere utviklingsland går sterkt mot.)

3.	Forbud mot bruk av anti-personellminer som ikke kan detekteres og som ikke er utstyrt med mekanismer som sikrer ødeleggelse etter en viss tid. (Posisjonen har bred støtte selv om det ennå ikke foreligger full oppslutning.)

4.	Forbud mot eksport/overføringer av ovennevnte minetype. (Posisjonen har betydelig støtte, men det foreligger ikke full oppslutning).

5.	Generelt forbud mot bruk av minefeller. (Posisjonen har ingen støtte. Det arbeides derfor med et forbud mot minefeller som ikke er utstyrt med mekanismer som sikrer ødeleggelse etter en viss tid. Et slikt begrenset forbud har bred støtte selv om det ennå ikke foreligger full oppslutning.)

6.	Generelt forbud mot fjernlevering av anti-personellminer. (Posisjonen har ingen støtte.)

       Fra svensk side ble det under det første forberedende ekspertmøte tatt til orde for et totalforbud mot bruk, utvikling, produksjon, lagring og eksport av anti-personellminer. Forslaget fikk ingen støtte. Et generelt forbud mot miner vil først og fremst øke handlefriheten til stater med store militære ressurser og svekke forsvarsevnen til land med små. Dette er bakgrunnen for den sterke motstanden mot forslaget som ikke har vært gjenstand for drøftelser. Sverige har under de siste ekspertmøter ikke forfulgt forslaget.

       Oppmerksomheten under de forberedende ekspertmøter har vært knyttet til spørsmålene om konvensjonens anvendelsesområde, verifikasjonsbestemmelsene og om et forbud mot visse typer anti-personellminer (jf. pkt. 1-3 ovenfor). Drøftelsene har vært vanskelige, men konstruktive.

       Siste ekspertmøte viste at flere av Norges posisjoner har bred støtte, mens enkelte andre posisjoner samler liten eller ingen støtte fordi de anses å gå for langt i retning av begrensninger og forbud. Norge har derfor arbeidet aktivt for å få sluttresultatet til å ligge nærmest mulig opp til de forslag som vi allerede har tatt til orde for. Det er viktig å unngå at oppslutningen om konvensjonen svekkes. Konvensjonen er det eneste internasjonale instrument som regulerer bruken av anti-personellminer. Svekket oppslutning om konvensjonen vil derfor være uheldig.

       I dag inngår miner, herunder anti-personellminer, som et ledd i Norges defensive forsvarskonsept. Eventuell utlegging av miner fra norsk side vil være kontrollert og i samsvar med eksisterende folkerettslige prinsipper.

       Norge har i dag ikke miner som er utstyrt med mekanismer som sikrer ødeleggelse etter en viss tid, men alle fremtidige anskaffelser er basert på at dette kravet oppfylles. Utfasing av eksisterende miner vil prioriteres.

Tiltak utenfor konvensjonens ramme.

       Norge har de 2 siste årene vært medforslagsstiller til FN-resolusjonen som med konsensus tar til orde for et internasjonalt moratorium på eksport av anti-personellminer. I resolusjonen skisseres eliminering av anti-personellminer som en langsiktig målsetting. I mellomtiden slår resolusjonen fast betydningen av Konvensjonen av 1980 som et autorativt internasjonalt instrument for en ansvarlig bruk av anti-personellminer.

       Norge verken produserer eller eksporterer anti-personellminer. Derfor har vi allerede de facto et eksportmoratorium.

       Endelig har Norge sluttet seg til et amerikansk/britisk initiativ om et « Anti-Personnel Landmines Control Programme ». Formålet med dette multilaterale kontrollprogrammet er å regulere produksjon, lagring og overføringer av anti-personellminer. Kontrollprogrammet skal bygge på og komplettere det arbeid som pågår innenfor rammen av Konvensjonen av 1980 om inhumane våpen. Det skal avholdes en egen konferanse for å drøfte dette nye forslaget i begynnelsen av juni d.å. Norge vil delta aktivt i arbeidet med kontrollprogrammet som vil kunne bli et godt supplement til de kontrollmekanismer man måtte bli enig om under Konvensjonen av 1980.