Komiteens utkast til innstilling har før avgivelse, i samsvar med Presidentskapets vedtak av 20. desember 1994, vært forelagt justiskomiteen og utenrikskomiteen.

Utenrikskomiteen uttaler:

« Utenrikskomiteen viser til de respektive fraksjoners merknader og slutter seg til innstillingen på dette grunnlag. »

Justiskomiteen uttaler:

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til de respektive partifraksjoners merknader i kommunalkomiteens utkast til innstilling, og har ikke ytterligere merknader til saken.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet ikke er representert i kommunalkomiteen og vil derfor komme med sine synspunkter i denne uttalelse fra justiskomiteen.

Justiskomiteens medlem fra Fremskrittspartiet

Innledning

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at en rekke forslag fra Fremskrittspartiet som har vært til behandling denne stortingsperioden viser at Fremskrittspartiet står for en langt mindre sløsaktig asyl- og flyktningpolitikk enn stortingsflertallet. Det betyr ikke at Fremskrittspartiet er imot å hjelpe mennesker som er forfulgt. Hovedforskjellen mellom Fremskrittspartiet og de øvrige partiene er at Fremskrittspartiet ønsker å hjelpe politisk forfulgte mennesker, mens de øvrige partiene i tillegg til å ta inn i landet politisk forfulgte, også aksepterer den formen for skjult innvandring som skjer gjennom asylordningen.

Dette medlem er klar over at både FNs flyktningekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon pålegger Norge en del forpliktelser. Dette medlem vil imidlertid gjøre oppmerksom på at disse konvensjoner ble utarbeidet under helt andre forhold enn de vi ser i dag. På grunn av bl.a. voldsom befolkningsøkning, etniske og religiøse konflikter og bedrede kommunikasjoner, er antall forfulgte mennesker på flukt steget raskt. I tillegg kommer at den økonomiske forskjell mellom u-land og i-land har forsterket strømmen av innvandrere og flyktninger. Dette medlem mener at konvensjonens bestemmelser må fortolkes i overensstemmelse med de endrede forutsetninger, særlig når det gjelder mottagerlandets plikt til ikke å sende en asylsøker tilbake til et land der forfølgelse kan fryktes. En slik plikt vil kunne føre til at et lite land som Norge på ubestemt tid måtte ta vare på et nærmest ubegrenset antall asylsøkere. Slike konvensjonsforpliktelser kan selvsagt ikke tas på ordet i dagens situasjon.

Dette medlem mener at Norge som et humanistisk land, har en moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker som på grunn av deres kamp mot totalitære regimer har vært nødt til å flykte fra sine hjemland. Dette medlem mener derfor at Norge bør ta sin del av ansvaret for å avhjelpe verdens flyktningproblem ved å ta imot et antall flyktninger, fortrinnsvis kvoteflyktninger fra FNs høykommissær, som er rimelig. Dette medlem mener at et antall oppimot 1.200 flyktninger pr. år vil være et rimelig antall. Dette antallet kvoteflyktninger bør begrenses dersom Norge et år tar imot krigsflyktninger eller asylsøkere. Dette medlem mener at det er mange fordeler ved å prioritere kvoteflyktninger. For det første vil disse personene være definert som flyktninger av FNs høykommissær, slik at statusen deres ikke kan trekkes i tvil. Det vil være enkelt å planlegge mottak og eventuell integrering fordi antallet er kjent. Kvoteflyktninger vil dessuten kunne starte norskopplæringen allerede før ankomst til Norge. Sannsynligvis vil den norske befolkningen akseptere et slikt begrenset antall kvoteflyktninger nettopp fordi de ikke mistenkes for å ha skjulte motiver for å komme hit, og fordi de økonomiske belastningene er overkommelige så lenge vi selv kan bestemme antallet, og holde dette på et rimelig nivå i forhold til vår økonomi og andre viktige samfunnsoppgaver som f.eks. hjelp til syke og eldre, og så lenge antallet er vurdert i forhold til vårt folketall.

Dette medlem mener dessuten at Norge bør gi opphold til de av asylsøkerne som er reelle flyktninger og derfor får innvilget politisk asyl. I 1994 gjaldt dette 22 personer av et totalt antall behandlede søknader på 4.338, eller ca 0,5 % av asylsøkerne. Norge bør undergi asylsøkere som ikke kommer fra tredjeland individuelle behandlinger av asylsøknadene. Asylsøkere som kommer via tredjeland bør automatisk avvises og returneres til det tredjeland de kom fra. Flyktningkonvensjonen gir Norge rett til å innvilge asyl når søkeren med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning. Norske myndigheter må imidlertid selvsagt selv bestemme om det er berettiget grunnlag for å frykte forfølgelse, og om asyl i så tilfelle bør innvilges.

Dette medlem mener imidlertid at den mest fornuftige formen for flyktninghjelp er å gi støtte til FNs leirer i konfliktenes nærområder. På den måten mener dette medlem at de midlene som stilles til rådighet vil bidra til å hjelpe langt flere mennesker enn ved mottak av flyktninger i Norge. Ved å motta hjelp nærmest mulig tidligere hjemland vil også flyktninger langt lettere finne seg til rette og kunne delta i arbeidet for å fjerne de forholdene i hjemlandet som var grunnlaget for flukten. Dette medlem mener at det er urimelig og galt å bruke så store ressurser som i dag på noen relativt få av verdens ca 40 millioner interne og eksterne flyktninger gjennom en asylpolitikk som gir den som ved egen hjelp kan komme seg til et i-land store fordeler på bekostning av de mange som ikke kan det.

Dette medlem vil for øvrig bemerke at den aller beste flyktningpolitikken er å forebygge årsakene til at mange mennesker flykter fra sine hjemland.

Dette medlem mener at det er viktig å få til en rask behandling av søknader om asyl, og minner i den anledning om at Fremskrittspartiet bidro til flertall for en betydelig påplussing av budsjettet til Oslo Politikammers Utlendingsavsnitt i forbindelse med statsbudsjettet for inneværende år. Etter dette medlems oppfatning bør målet være at alle asylsøknader kan ferdigbehandles i løpet av tre måneder. Det vil være en fordel for asylsøkerne som raskt vil få avklart sin status, og det vil spare det norske samfunnet for store økonomiske uttellinger. Dette medlem vil henlede oppmerksomheten på at den lange saksbehandling i forvaltningen og våre domstoler av asylsøknader også skyldes de strenge krav som stilles til asylsøkernes rettssikkerhet og at disse uten behovsprøving har krav på fri rettshjelp. Dette strenge krav til rettssikkerhet står i grell kontrast til det faktum at Oslo Politikammer i 1995 hadde nærmere 5.000 ferdig etterforskede kriminalsaker vedrørende 15.000 personer som ikke kunne bringes inn for domstolene av mangel på personellressurser. I mellomtiden går forbryterne fri og foretar nye forbrytelser samtidig som beviser går tapt og vitners hukommelse svikter.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en lovendring slik at asylsøkeres adgang til fri rettshjelp behovsprøves, slik som for norske borgere. »Når asylsøkere er plassert i statlige mottak bør de aktiviseres gjennom å delta aktivt i den daglige driften av asylmottaket.

Når søknaden om asyl er ferdigbehandlet, mener dette medlem at de asylsøkere som får innvilget politisk asyl og får anledning til å oppholde seg i Norge som flyktninger, bør plasseres rundt omkring i landet. Man bør unngå å plassere flyktningene i Oslo hvor konsentrasjonen av innvandrere og flyktninger er stor fra før, og integreringen i det norske samfunnet av innvandrerne derfor blir vanskeliggjort. Dette medlem mener at flyktningene bør delta på obligatoriske kurs i norsk og norske samfunnsforhold. En skikkelig norskopplæring er en forutsetning for at de skal kunne stå på egne ben i det norske samfunnet når de eventuelt senere skal bo og arbeide i vårt land. Flyktninger og asylsøkere bør ved ankomst til Norge være forpliktet til å delta i en helseundersøkelse, der en HIV-test inngår i undersøkelsen for de flyktningene eller asylsøkerne som kommer fra høyrisikoland for denne sykdommen.

Dette medlem forutsetter at de menneskene som kommer til Norge fordi de har vært i opposisjon til en hjemlig diktator, er idealistiske mennesker som ønsker å bidra til gjenoppbyggingen av sine hjemland dersom forholdene der stabiliserer seg og det igjen er trygt å vende hjem. Dette medlem mener følgelig at kvoteflyktninger fra FN og personer som får politisk asyl i Norge må forplikte seg til å reise hjem for å bruke sin opparbeidede « know how » i hjemlandet når forholdene der igjen er trygge. Flyktninger som får anledning til å reise hjem bør tilbys bistand til hjemreise og reetablering.

Dette medlem mener at det er viktig å unngå at kriminelle elementer klarer å komme seg inn i Norge i ly av asylordningen. En strengere praksis når det gjelder hvem som får fast opphold i Norge vil i seg selv redusere faren for at det skjer. Personer som er reelle flyktninger, og som er flyktet fra hjemlandet på grunn av aktiv politisk opposisjon til et autoritært regime, vil etter dette medlems vurdering sjelden være kriminelle. Dersom en person som har fått politisk asyl i Norge likevel begår kriminelle handlinger, mener derfor dette medlem at denne personen automatisk bør utvises fra Norge, dersom den kriminelle handlingen er av en viss alvorlighetsgrad. For at konsekvensene av lovbrudd skal være klargjort for flyktningene, mener dette medlem at de når de kommer til Norge bør skrive under en « samfunnskontrakt » med den norske stat, der de forplikter seg til å følge norske lover og regler, også i de tilfeller der deres kulturelle tradisjoner eller religiøse tro måtte kollidere med norsk lovgivning.

Sentrale internasjonale rammebetingelser

Dette medlem vil påpeke at den grunnleggende og viktigste sentrale rammebetingelse for flyktningepolitikken er FNs flyktningkonvensjon av 28. juli 1951. Konvensjonen legges også i dag til grunn for visse deler av norsk flyktningpolitikk, men norsk utlendingslov og flyktningpolitikk er langt mer liberal enn konvensjonens bestemmelser. Dette er bl.a. slått fast i NOU 1983:47 Ny fremmedlov, hvor det fremgår at flyktningkonvensjonen ikke inneholder en rett til asyl for noen enkelt person. Dette er nevnt flere steder, og da det er en utbredt misforståelse i det norske samfunn og det politiske miljø, og da også den foreløpige innstilling fra kommunalkomiteen bidrar til å opprettholde denne fundamentale misforståelse, finner dette medlem grunn til å gjengi følgende sitater fra NOU 1983:47:

Side 14, første spalte:

« Etter den alminnelige uskrevne folkerett betyr asylrett ikke en rett for noen til å få asyl (beskyttelse eller fristed, se under 2), men en stats rett til å gi asyl, uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling mot den stat som vedkommende er flyktet fra. Det er videre på det rene at en stat som hovedregel har rett til å vurdere på fritt grunnlag om den i et gitt tilfelle vil gi asyl, i alle fall så lenge begrunnelsen er humanitær. »

Side 14, første spalte:

« Dette utgangspunkt innebærer nærmere presisert at det etter den alminnelige folkerett ikke eksisterer noen subjektiv rett for den enkelte flyktning til å få asyl i en fremmed stat. Sagt på en annen måte: Staten har rett til å gi asyl, men ikke plikt. »

Side 143, annen spalte:

« Flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951 er ikke en konvensjon om retten til asyl, dvs. om når asyl skal innvilges, men må nærmest sies å regulere flyktningens rettslige stilling under oppholdet i tilfluktslandet. »

Side 296, første spalte:

« Som utvalget tidligere har vært inne på, er imidlertid retten for den enkelte til å få asyl ikke anerkjent i folkeretten, og den er på verdensbasis opptatt i relativt få staters nasjonale lovgivning. »

Dette medlem vil påpeke at norsk utlendingslov er langt mer liberal enn flyktningkonvensjonen tilsier, og derfor er det fullt mulig for norske myndigheter å innskrenke de rettigheter som i dag er gitt asylsøkere i utlendingsloven. På denne bakgrunn fremmes dette forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i utlendingsloven slik at asylsøkere ikke gis noen rettigheter som går lenger enn det som er pålagt i henhold til flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951. »

Dette medlem ser for øvrig ingen grunn til at Regjeringen skal vurdere om Norge skal engasjere seg internasjonalt for å få en forpliktende konvensjon om europeisk ansvarsfordeling for flyktninger. Dette medlem vil hevde at Norge til enhver tid bør stå fritt til å fatte sine egne avgjørende bestemmelser på det flyktningpolitiske området. Det vil være av stor betydning for Norges fremtid at flyktningpolitikken kan drives nasjonalt og at myndighetene ikke overføres til internasjonale organer basert på en internasjonal forpliktende avtale i tillegg til FNs flyktningkonvensjon av 1951. Dette medlem vil advare mot en norsk suverenitetsavståelse og reduksjon av selvråderett på det flyktningpolitiske området slik en forpliktende konvensjon om europeisk ansvarsfordeling for flyktninger vil kunne medføre.

Forebygging av flukt

Dette medlem er enig i at forebygging av flukt vil være den beste løsning og derfor har bl.a. Fremskrittspartiet gjennom mange år fremmet forslag i Stortinget i forbindelse med bistandspolitikken om å begrense denne til de land som forplikter seg til respekt for menneskerettighetene og til å arbeide for et demokratisk styresett og i tillegg forslag om å arbeide for markedsøkonomi i U-landene som det beste virkemiddel for økonomisk vekst. Dette medlem hilser velkommen at andre partier nå også begynner å legge vekt på disse forhold. Det vil også være av vesentlig betydning å arbeide for at det oppnås en reduksjon i befolkningsveksten i den tredje verden dersom konflikter og redusert folkevandring skal unngås.

Dette medlem vil i likhet med kommunalkomiteens flertall påpeke at etniske konflikter utløser vold og dette medlem trekker da den naturlige konklusjon at et homogent samfunn basert på samme etniske gruppe er mindre utsatt for konflikter enn andre, og det forhold bør også derfor tillegges vekt i norsk flyktningpolitikk.

Beskyttelse i Norge

Dette medlem viser til Regjeringens forslag om å innvilge beskyttelse i Norge for grupper basert på et kollektivt grunnlag, noe dette medlem ikke kan gi sin tilslutning til. Dette medlem vil hevde at flyktningkonvensjonens hovedprinsipp om en individuell behandling av den enkelte søknad skal være hovedfundamentet i norsk asylpolitikk. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Den foreslåtte ordning med kollektiv beskyttelse for grupper av flyktninger gjennomføres ikke. »

Dette medlem legger videre vekt på at enhver som får flyktningstatus i Norge må tilpliktes eller pålegges å returnere til sitt hjemland når norske myndigheter etter uttalelse fra FNs høykommissær for flyktninger fastslår at situasjonen i hjemlandet er slik at det er tilrådelig at flyktningen reiser hjem. Det vises videre til at det i meldingen foreslås en periode med kollektiv beskyttelse i 3 år med mulighet for forlengelse ytterligere 1 år før en flyktning får rett til varig bosettelse i Norge eller rett til individuell behandling av en asylsøknad. Dette medlem er uenig i en kollektiv beskyttelsesregel, men vil subsidiært foreslå at 3 år erstattes med 7 år uten tilleggsår. På denne bakgrunn og som et subsidiært forslag fremmes dette forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fastsette den generelle tidsrammen for et eventuelt kollektivt beskyttelsessystem til 7 år. »

Dette medlem viser også til kommunalkomiteens foreløpige innstilling om hvorvidt norske myndigheter skal påta seg et spesielt ansvar og bl.a. holde seg informert om situasjonen for personer som får avslag på sine asylsøknader i Norge etter retur til hjemlandet eller etter hjemsendelse som følge av endrede forhold i hjemlandet. Dette medlem vil hevde at norske myndigheter ikke bør påta seg noe slikt ansvar. En person som får avslag på sin asylsøknad fordi vedkommende ikke er berettiget til flyktningstatus eller blir hjemsendt, kan ikke forvente at Norge skal ha noe som helst ansvar for vedkommende etter at avslaget er gitt og/eller hjemsendelse er foretatt. På denne bakgrunn fremsettes følgende forslag:

« Det innføres ingen ordning hvor norske myndigheter påtar seg ansvar for personer som er hjemsendt fordi de har fått avslag på sin asylsøknad eller fordi forholdene i hjemlandet er endret slik at norske myndigheter finner hjemsendelse forsvarlig. »

Når det gjelder den nåværende ordning med opphold på humanitært grunnlag for personer som ikke er i en slik situasjon at de gis asyl (beskyttelse), vil dette medlem at ordningen håndheves meget strengt. Det bør kun innvilges opphold på humanitært grunnlag når alle omkostninger til livsopphold dekkes av private frivillige gaver og bidrag, med unntak for de som Norge måtte være forpliktet til å gi opphold etter flyktningkonvensjonen basert på streng fortolkning av § 33. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen kun innvilge opphold på humanitært grunnlag når alle omkostninger til livsopphold m.m. dekkes av private frivillige gaver og bidrag, med unntak for de asylsøkere som gis asyl eller som Norge måtte være forpliktet til å gi opphold etter flyktningkonvensjonen som også betegnes som flyktning. »

Dette medlem vil akseptere et totalt antall på 1.200 kvoteflyktninger pr. år, men til fratrekk her kommer enhver innvilget asylsøknad eller innvilget opphold på humanitært grunnlag inkludert familiegjenforeninger.

Dette medlem viser til at dagens regelverk for familiegjenforening innebærer at personer med flyktningstatus (asyl) får familiegjenforening umiddelbart, mens det de første 3 årene stilles krav til forsørgerevne for personer med opphold på humanitært grunnlag. Dette medlem mener regelverket bør endres slik at flyktninger får adgang til familiegjenforening etter 36 mndr. mens personer med opphold på humanitært grunnlag ikke gis rett til familiegjenforening.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen endre regelverket for familiegjenforening slik at det ikke innvilges familiegjenforening for flyktninger som er gitt asyl før etter 36 mndr. og ikke for personer med opphold på humanitært grunnlag. »

Beskyttelse i nærområdene

Dette medlem viser til sine generelle merknader og vil hevde at beskyttelse i nærområdene er det beste for alle flyktninger. I nærområdene til flyktningenes hjemland vil det som oftest være samme klima og mennesker med lik kultur, religion og leveforhold. Det vil også være det rimeligste for norske myndigheter når de påtar seg et økonomisk ansvar, i tillegg til at det vil bidra til å redusere muligheten for konflikter i det norske samfunn i fremtiden basert på forskjellige etniske grupperinger dersom opphold i Norge er alternativet. Dette medlem vil derfor foreslå at Regjeringen langt mer aktivt søker å finne frem til ordninger med bosetting i nærområdene til flyktninger som måtte komme til Norge, eller hvor flyktningsituasjoner oppstår.

Dette medlem erkjenner at flere slike nærområder allerede er sterkt belastet med en flyktningstrøm og et stort antall flyktninger mange steder, men vil hevde at det først og fremst er de økonomiske belastninger for mottakerlandene som er det vanskeligste problem. Dersom norske myndigheter tilbyr seg å betale for flyktningers opphold i nærområdene, vil det fremstå som et attraktivt alternativ til å gi opphold til flyktninger i Norge. Dette medlem mener derfor at den viktigste innsats Norge bør gjøre for verdens flyktninger bør skje ved økonomiske bidrag til FNs høykommissær for flyktninger slik at denne instans kan organisere bosetting og hjelp til flyktninger i disses nærområder. En slik ordning bør også gjelde for flyktninger som allerede har opphold i Norge og på denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen søke å organisere og finansiere bosetting i Albania for de kosovoalbanske flyktninger som er gitt beskyttelse og opphold i Norge. »

« Stortinget ber Regjeringen søke å organisere og finansiere bosetting i Kroatia, Slovenia, Makedonia og andre nærområder for de bosniske flyktninger som er gitt beskyttelse og opphold i Norge. »

« Stortinget ber Regjeringen søke å organisere og finansiere opphold i nærområder eller naboland for flyktninger fra afrikanske og asiatiske land som er gitt beskyttelse og opphold i Norge. »

Byrdefordeling i massefluktsituasjoner ved mottak av overføringsflyktninger

Dette medlem viser til at prinsippet om « byrdefordeling » står sentralt i det internasjonale flyktningsamarbeid, og dette medlem vil hevde at Norge bør ta sitt ansvar for dette først og fremst gjennom sine bevilgninger til FNs høykommissær for flyktninger og viser til at Fremskrittspartiet under fjorårets budsjettbehandling foreslo økte bevilgninger til UNHCR. Dette medlem vil ta utgangspunkt i det økonomiske ansvar, idet flest mulig av flyktningene bør bosettes i nærområdene fremfor bosetting og opphold i Norge. Dette medlem vil derfor avvise tenkningen om at det i uttrykket « byrdefordeling » skal inngå hvor flyktningene gis opphold eller bosettelse, idet det bør være det finansielle ansvar som bør deles på mange land uavhengig av hvor flyktninger blir bosatt.

Mottak, bosetting og selvhjelpsprinsippet

Dette medlem mener at det organisatoriske, administrative, økonomiske og finansielle ansvar for flyktningpolitikken og flyktningene tilligger staten, da det er Regjering og Storting som fastlegger norsk flyktningpolitikk. Dette følger av den almene fornuftige organisasjonsregel om at den som bestemmer også må påta seg ansvaret for konsekvensene av egne avgjørelser. Det direkte økonomiske og finansielle ansvar for kostnadene ved livsopphold for flyktninger bør derfor ikke veltes over på kommuner eller fylkeskommuner. Det at bosetting av flyktninger spres over hele landet bør ikke endre det prinsipielle forhold at det bør være staten som må ha ansvaret for alle økonomiske uttellinger så lenge oppholdet i landet begrunnes med flyktningstatus eller opphold på humanitært grunnlag. Det bør videre være slik at alle med flyktningstatus og opphold på humanitært grunnlag som mottar offentlig støtte for sitt livsopphold, må være bosatt der hvor myndighetene til enhver tid bestemmer. Friheten til å flytte må knyttes til egen forsørgelsesevne, idet flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag ikke bør gis rett til sosialhjelp eller andre kommunale ytelser fordi økonomisk hjelp til livsopphold bør være direkte statsfinansiert og knyttet til ordninger basert på den status personenes opphold er basert på. Den gjeldende ordning med et kommunalt organisasjons- og økonomisk ansvar for kommunene delvis finansiert gjennom et integreringstilskudd bør opphøre. All organisering og betaling for asylsøkere, flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag bør organiseres av staten, f.eks. gjennom et Statens Flyktningeverk (SF) som har alt ansvar inntil hjemreise finner sted eller varig arbeids- og oppholdstillatelse innvilges. Kommunale flyktningkonsulenter og administrasjoner m.m. kan overføres til lokalkontorer eller regionkontorer i et slikt Statens Flyktningeverk.

Dette hindrer selvsagt ikke et Statens Flyktningeverk å samarbeide med lokale myndigheter og frivillige organisasjoner på områder hvor slikt samarbeid er naturlig, men det sikrer en helhetlig organisering, administrering og finansiering av alle oppgaver i forbindelse med asylsøkere, flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag. En slik organisering vil heller ikke skape forstyrrelser og usikkerhet for kommunenes normale virksomhet. Samtidig med en slik omorganisering må det fremmes lovendringsforslag som fjerner alle muligheter for økonomiske ytelser fra kommunene til asylsøkere, flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag, idet slike til enhver tid er underlagt Statens Flyktningeverks ansvar og bestemmelser.

Med denne begrunnelse fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen etablere et Statens Flyktningeverk som gis alt ansvar for organisering, administrering og finansiering av asylsøkeres, flyktningers og personer med opphold på humanitært grunnlags opphold i Norge, organisert som et statlig verk med regionale og lokale kontorer. Kommunale flyktningkonsulenter, administrativt og annet personale søkes overført til dette verk. »

Dette medlem vil prinsipielt hevde at integrering av asylsøkere i det norske samfunn ikke kan anses for å være et fornuftig formål da bare ca halvparten gis opphold i landet basert på foreliggende erfaringsgrunnlag. Asylsøkere bør derfor forbli boende i asylmottak inntil søknaden om asyl er avgjort, men obligatorisk norskopplæring og opplæring i norske samfunnsforhold bør tilstrebes i asylmottakene slik at de som til slutt gis opphold er gitt et godt grunnlag for integrering. Slik opplæring må også gis mindreårige innenfor asylmottaket slik at dersom det innvilges opphold er flest mulig kvalifisert for ordinær opplæring i det norske skoleverket. Mindreårige som befinner seg i asylmottak inntil søknaden er ferdigbehandlet gis således ikke adgang til det ordinære skoleverk før opphold er innvilget, men mottar sin opplæring i mottaket. Integreringsprosessen utsettes for alle asylsøkere inntil opphold er innvilget, men forberedes gjennom norskopplæring i regi av flyktningmyndighetene. Først når opphold er innvilget og mindreårige har tilstrekkelig med norskkunnskaper, overføres de til det ordinære skoleverket. På den måte vil den senere integreringsprosess gå bedre og de øvrige elever i skolen vil unngå en svekkelse av sitt utdanningstilbud. Det vil nemlig bli resultatet dersom det tas opp elever med utilstrekkelige norskkunnskaper i det ordinære skoleverket. Norskopplæringen av mindreårige flyktninger eller personer med opphold på humanitært grunnlag som er i skolepliktig alder bør derfor skje utenfor det ordinære skoleverket. I det ordinære skoleverket bør all såkalt morsmålsopplæring elimineres idet slik opplæring må være en privatsak for foreldrene idet det må slås fast at i den ordinære norske skole er det språket norsk som er opplæringsspråket.

Dette medlem vil videre slå fast at den reelle integreringsprosess for asylsøkere utsettes inntil søknaden er ferdigbehandlet og vedkommende er gitt flyktningstatus eller opphold på humanitært grunnlag. Dette er imidlertid ikke til hinder for at forberedelse for integrering kan gis i asylmottaket ved f.eks. pliktmessig deltagelse i norskopplæring og opplæring i norske samfunnsforhold.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen sørge for omfattende obligatoriske kurs i norsk og norske samfunnsforhold i alle asylmottak for å klargjøre en integreringsprosess som forutsettes iverksatt når asyl eller opphold på humanitært grunnlag innvilges. »

« Stortinget ber Regjeringen særlig sørge for en omfattende norskopplæring i asylmottak for mindreårige i skolepliktig alder og at deltagelse i det ordinære skoleverk kun gis til elever som har tilstrekkelige norskkunnskaper og har fått sin asylsøknad ferdigbehandlet. »

« Stortinget ber Regjeringen iverksette en aktiv integreringsprosess først når asylsøkere er innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag, men at opplæring med sikte på en slik integrering iverksettes som obligatoriske kurs ved opphold i asylmottak. »

« Stortinget ber Regjeringen sørge for at norsk (nynorsk) er eneste lærespråk i den ordinære offentlige skole og at morsmålsopplæring for fremmedspråklige forblir en privatsak for foreldre og elever utenfor den ordinære norske skole. »

Dette medlem vil også hevde at for å unngå misforståelser vil det være ønskelig og nødvendig at alle flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag tilpliktes å undertegne en erklæring eller samfunnskontrakt hvor de forplikter seg til å følge norske lover og regler også når disse eventuelt måtte være i strid med flyktningens religion eller skikker fra hjemlandet. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning hvor asylsøkere, flyktninger og personer som får opphold på humanitært grunnlag må underskrive på at de forplikter seg til å overholde norske lover og regler også dersom disse er i strid med egne religiøse bestemmelser eller skikker fra hjemlandet, samt at de vil avholde seg fra ulovlige demonstrasjoner og skadeverk i Norge som retter seg mot forholdene i deres hjemland. Brudd på forpliktelsene medfører automatisk utvisning. »

Asylsøkere som ikke vil undertegne en slik erklæring må utvises fordi han da må anses som en fare for rikets sikkerhet. (§ 29.)

Tilbakevending (repatriering)

Dette medlem vil vise til at Fremskrittspartiet ved en rekke anledninger har fremmet forslag om at repatriering av flyktninger bør gjøres til en meget viktig del av flyktningpolitikken, og vil derfor nå si seg tilfreds med at også Regjeringen og kommunalkomiteen omsider blir opptatt av denne problematikken. En aktiv repatrieringspolitikk vil også virke forebyggende på det som kan kalles falske flyktninger, dvs. slike som omgår norsk innvandringsstopp ved å søke å sikre seg varig opphold i Norge basert på falske opplysninger og eventuelt falske papirer for å oppnå opphold som flyktning eller opphold på humanitært grunnlag. En aktiv hjemsendelsespolitikk vil også gjøre dette mindre attraktivt og vanskeligere, og derved virke forebyggende overfor personer som ikke er reelle flyktninger, men motivert av det norske velferdssystemet.

Dette medlem vil også hevde og understreke at det er norske myndigheter som skal avgjøre hvorvidt forholdene i hjemlandet ansees for tilstrekkelig trygge for at hjemsendelse av flyktninger kan skje. Det forutsettes imidlertid at før en slik avgjørelse fattes, så må det innhentes synspunkter fra FNs høykommissær for flyktninger. Samtidig vil det være av stor betydning hva andre land også foretar seg i forbindelse med vurdering av lands trygghet for hjemsendelse av flyktninger.

Dette medlem vil også gå inn for at repatriering ikke gjøres avhengig av frivillighet hos den berørte flyktning, idet det vil være en helt naturlig konsekvens at dersom grunnlaget for innvilget beskyttelse i Norge er bortfalt, så må vedkommende finne seg i å akseptere å reise hjem.. Dette medlem vil også hevde at det må innføres en ordning med hjemsendelse av flyktninger fra land som f.eks. Chile hvor grunnlaget for beskyttelse er bortfalt for lengst. Når flyktninger fra land som senere er blitt trygge ikke frivillig for lengst er hjemreist, bidrar det kun til mistanker om at det er den norske velferdsstaten som er tiltrekkende og ikke frykten for forfølgelse i hjemlandet. Når det heller ikke søkes om norsk statsborgerskap med de forpliktelser og rettigheter det innebærer, kan det ikke være noen grunn for at flyktninger fra trygge land nå ikke sendes hjem. Personer som fikk asyl eller opphold på humanitært grunnlag fikk det som følge av situasjonen i hjemlandet, og når den situasjonen så er endret er det naturlig og moralsk at de returnerer til sine hjemland og deltar i oppbyggingen av dette, bl.a. basert på de kunnskaper og ferdigheter de har tilegnet seg under oppholdet i Norge. Dette medlem vil imidlertid i tillegg også være positivt innstilt til en viss form for økonomisk hjelp for flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag som sendes tilbake til sine hjemland, og da med et noe høyere bidrag dess lengre fraværet fra hjemlandet har vart. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om et omfattende hjemsendelsesprogram for flyktninger fra land som nå er blitt trygge basert på prinsippet om pliktig hjemreise når grunnlaget for asyl eller opphold på humanitært grunnlag er bortfalt. »

Enkelte administrative spørsmål på utlendingsfeltet

Dette medlem slutter seg til etablering av egne utlendingeattacheer for bedre å kunne foreta relevante undersøkelser i asylsøkeres hjemland, men kan ikke se noe behov for at disse skal pålegges noen oppgaver i forbindelse med tilbakevending eller hjemsendelse av flyktninger. Dette medlem vil også gå imot at det etableres en egen klagenemnd for utlendingssaker, idet de ordinære myndigheter med Regjering, departement og direktorat ikke kan fraskrive seg et ansvar som dette medlem mener bør ligge til de ordinære myndigheter.

Andre synspunkter på det flyktningpolitiske området

Som en følge av dette medlems synspunkter på det forebyggende flyktningarbeid, er det nødvendig at norske myndigheter stiller mere konkrete og klare krav til mottakerland for norsk bistand. Skal det være mulig å få til økonomisk vekst og bedre samfunnsforhold i en rekke land i den tredje verden, er det nødvendig å innskjerpe behovet for respekt for menneskerettighetene, utvikling av et demokratisk styringssett og innføring av markedsøkonomi basert på privat eiendomsrett og prinsippene i rettsstatstenkningen. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen innføre krav om en reell oppfølging av menneskerettighetene hos mottagerland av norsk bilateral bistand som en forutsetning for slik bistand. »

« Stortinget ber Regjeringen arbeide for at internasjonal frihandel gjøres til en hovedpilar i arbeidet for bedre balanse i forhold mellom de industrialiserte land i nord og de fattige land i den tredje verden i sør. »

Dette medlem vil også hevde at det i forbindelse med norskopplæringen av flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag innføres grundige evalueringer i norskopplæringen, gjennom bl.a. obligatoriske prøver som kan kartlegge norskkunnskapene. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen innføre obligatoriske prøver for asylsøkere, flyktninger og innvandrere som deltar i statlig finansiert norskundervisning. »

Dette medlem vil også se mulighetene for å få norsk statsborgerskap som en del av flyktningpolitikken og vil hevde at det må innføres et klart krav til tilfredsstillende kunnskaper i norsk skriftlig og muntlig som et vilkår i tillegg til at den 7 års botiden som etter gjeldende lov er nødvendig for å kunne oppnå norsk statsborgerskap, kun kan begynne å løpe når en asylsøker er gitt asyl eller får opphold på humanitært grunnlag. Det betyr at den tiden som går fra søknaden fremmes til den er ferdigbehandlet ikke skal regnes med som botid for å få norsk statsborgerskap. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre krav om tilfredsstillende kunnskaper i norsk, skriftlig og muntlig, som vilkår for å oppnå norsk statsborgerskap. »

« Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag slik at botiden for å oppnå norsk statsborgerskap først løper fra det tidspunkt en asylsøker har fått innvilget sin søknad eller er gitt opphold på humanitært grunnlag. »

Dette medlem viser til sine tidligere forslag om at stemmeretten ved norske valg bør begrenses til norske statsborgere, og finner utviklingen i den senere tid til å tale sterkt for innføringen av en slik begrensning. Når personer som knapt forstår norsk kan både stille liste og stemme ved norske lokalvalg, reduseres automatisk betydningen av å være norsk statsborger med det det medfører av rettigheter og forpliktelser. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en endring av stemmeretten ved kommunestyre- og fylkestingsvalg slik at bare norske statsborgere og statsborgere fra land Norge har en gjensidig avtale med, gis stemmerett ved lokalvalg. »

Dette medlem viser også til den generelle flyktningdebatt hvor det fra tid til annen hevdes at flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag mottar en del fordeler fremfor norske statsborgere, som f.eks. tilskudd til etablering i eget hjem, begunstigelse ved offentlig betalte boliger eller gunstige låneordninger for anskaffelse av boliger, eller særtilskudd til arbeidsgivere som ansetter flyktninger, eller særfordeler ved deltagelse i AMO-kurs e.l. For å sikre at slike eventuelle særordninger som kan skape grunnlag for motsetningsforhold i det norske samfunn oppheves, fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen gjennomgå alt offentlig regelverk med sikte på å sikre at flyktninger og asylsøkere ikke mottar noen fordeler fremfor nordmenn, med like ønsker og behov. »

Dette medlem viser også til det internasjonale arbeidet som kalles Schengen-samarbeidet og diskusjonen om asylsøkere ikke kan fremme den samme asylsøknad i en rekke forskjellige land dersom de gis avslag i ett land. Dette medlem mener Norge bør innføre denne regel i sin utlendingslov, og vil vise til at de vesteuropeiske land må anses å ha en tilfredsstillende behandling av asylsøknader. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i utlendingsloven slik at asylsøkere som har fått endelig avslag i andre vesteuropeiske land, som f.eks. Sverige, Danmark, Island, Finland m.m. blir returnert til det land de har fått avslag fra uten fornyet asylsøknadsbehandling i Norge. » »

       Komiteen viser til de merknader som er oversendt kommunalkomiteen fra justiskomiteen. Komiteen finner i likhet med sine respektive fraksjoner i justiskomiteen ikke å ville kommentere de framlagte merknader fra justiskomiteens medlem fra Fremskrittspartiet.