Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen, og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, viser til at utdannings- og tilsettingsforhold for leger er omtalt i helsemeldinga. Komiteen viser også til Sosial- og helsedepartementets svarbrev til komiteen i forbindelse med Dok.nr.8:55 (1994-1995) med fyldig omtale av organisering og ansvarsfordeling, legedekning, behov for spesialister, utvikling av spesialister m.m.

       Komiteen fastslår at staten har ansvaret for legers utdanning ved å sikre tilstrekkelig utdanningskapasitet, sikre at utdanningen har relevant innhold og sikre god geografisk spredning. Dette betyr også at staten har ansvar for spesialistutdanningen ved at Sosial- og helsedepartementet gjennom Statens helsetilsyn har ansvaret både etter legeloven og i henhold til stillingsstrukturavtalen.

       Komiteen konstaterer at det er Statens helsetilsyn som avgjør hvilke spesialister vi skal ha, hva kravene til utdanning skal være, og hvordan denne utdanningen skal legges opp.

       Med hjemmel i legeloven og forskrift til denne, har staten delegert sin myndighet til Den norske lægeforening når det gjelder myndigheten til å behandle og godkjenne søknad om spesialistgodkjenning fra enkeltleger i henhold til det regelverk staten har fastsatt. Avgjørelsene kan påklages til Statens helsetilsyn.

       Komiteen har merket seg at det både i helsemeldinga og i Dok.nr.8:55 (1994-1995) reises spørsmål om en sterkere statlig styring av utdanningsspørsmål. Det reises også spørsmål om fordelingen og opprettelsen av stillinger har vært vellykket ut fra den til dels svært skjeve geografiske fordeling av spesialister.

       Komiteen kjenner til de til dels kompliserte avtalene som regulerer utdannings- og stillingsstrukturen for legespesialister. Denne avtalebaserte ordningen er regulert gjennom « Det rådgivende utvalg for legers stillingsstruktur » (DRULS) og « Legefordelingsutvalget » (LFU).

       DRULS har slik sammensetning:

Åtte medlemmer.

-	Leder fra Sosial- og helsedepartementet

-	to fra statens helsetilsyn

-

to fra KS

-	en fra Oslo kommune

-	to fra Den norske lægeforening.

       Dette er et rådgivende utvalg som skal kartlegge og vurdere behovet for utdanningsstillinger i de enkelte fag og geografiske områder, og som skal gi uttalelse til staten før staten i medhold av sykehuslovens § 8 fastsetter antall utdanningsstillinger ved det enkelte sykehus innenfor hver spesialitet. Endelig avgjørelsesmyndighet ligger i Statens helsetilsyn som på statens vegne forvalter myndighet etter sykehuslovens § 8.

       Dette utvalget skal gi råd om en avpasning av kapasiteten i utdanning av spesialister til en antatt framtidig etterspørsel.

       Legefordelingsutvalget (LFU) har slik sammensetning:

-	to fra Sosial- og helsedepartementet

-

to fra KS

-	fire fra Den norske lægeforening.

       LFU skal kontrollere og godkjenne opprettelsen av legestillinger både innenfor den offentlige og private helsetjenesten for å bedre legedekningen i utkantstrøk.

       Komiteen har merket seg at disse to nevnte utvalgene nå står foran en sammenslåing og dessuten en nødvendig forenkling av avtaleverket.

       Komiteen er opptatt av at en i et land som Norge, med spredt bosetting og en desentralisert helsetjeneste, må finne en rimelig balanse mellom generell og spesiell kompetanse hos helsepersonalet og spesielt hos legene.

       Komiteen har merket seg at vi i dag har 42 spesialiteter, derav 28 hovedspesialiteter og 14 grenspesialiteter innenfor indremedisin og kirurgi til sammen.

       Komiteen har også merket seg at Danmark har 40 spesialiteter, Sverige 60 og Finland 90. Det er også grunn til å merke seg at det innenfor EØS-avtalen er beskrevet 50 spesialiteter som kan overføres mellom landene.

       Komiteen vil ellers hevde at selv om den medisinske utvikling stadig krever høyere spesialkompetanse, så må en i spesialistutdanninga fortsatt vektlegge generalisten slik at en unngår en for « smalsporet » utdanning, noe som ville sette de mindre sykehusene i en vanskelig situasjon, og slik at en dermed unngår for mange grenspesialiteter.

       Komiteen er opptatt av den framtidige legedekning og spesialistutdanning og har derfor med en viss bekymring merket seg prognoser fra Statistisk sentralbyrås rapport 2/94 « Tilbud og etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft » og Folkehelsas utredningsrapport nr. VI - 1993 som prognoserer kraftig underdekning av leger i de neste 15 årene. Begge rapportene konkluderer med at vi i år 2010 vil ha en underdekning på mellom 2.000 og 3.000 leger. Prognosetallene bygger på makroøkonomiske forutsetninger knyttet til vekst i bruttonasjonalproduktet og følgelig vekst i behov for og etterspørsel etter helsetjenester.

       Komiteen har også merket seg at det i 1994 var registrert ca 440 ubesatte assistent- og overlegestillinger ved våre sykehus og med flest ubesatte stillinger innenfor spesialitetene psykiatri, indremedisin, kirurgi, radiologi, gynekologi og anestesiologi.

       Komiteen har registrert den etter måten høye spesialistutdanning innenfor allmenn- og samfunnsmedisin med ca 160 spesialister i tilgang hvert år av totalt ca 550 godkjente spesialister. Dette gir grunnlag for en fortsatt heving av spesialkompetansen innenfor primærmedisinen.

       Komiteen mener ellers at balansen mellom generalister og høyt spesialiserte leger er bedre i Norge enn i mange andre land. Det er viktig å ha leger og medisinske miljøer av høy internasjonal standard samtidig som hele befolkningen må ha tilgang til leger som kan diagnostisere og behandle vanlige sykdommer og plager.

       Selv om det nå tas opp 415 studenter på medisinerstudiet hvert år, noe som tilsier en økning fra tidligere, er det fortsatt grunn til å anta at utdanningskapasiteten er for lav. Kvinner utgjør nå over 50 % av nye studenter, og med de kombinerte arbeidsoppgaver kvinner ofte har, vil en anta at utnyttingsgraden i tjenesten blir en noe annen enn med tidligere overvekt av menn. Dette tilsier at en fortsatt også må øke kapasiteten på grunnutdanningen.

       Komiteen vil understreke viktigheten av at det opprettes flere utdanningsstillinger for legespesialister i sykehusene. Dette bør om nødvendig styres sterkere fra staten slik at antallet utdanningsstillinger blir tilstrekkelig og opprettes på de riktige stedene.

       Komiteen har merket seg uttalelser bl.a. fra Den norske lægeforening om at en i arbeidet med å registrere tilsettinger og fratredelser i stillinger, ikke har fått pålitelig innrapportering. Dok.nr.8:55 (1994-1995) tar bl.a. opp spørsmålet om en handlingsplan om legedekning og behov for spesialister. Skal dette la seg gjøre, må en kunne forutsette at de ansvarlige har pålitelig statistikkmateriale.

       Komiteen er opptatt av, slik det også kommer fram i Dok.nr.8:55 (1994-1995), at ansvarsforholdene er helt klare mellom alle parter når en baserer utdannings- og stillingsstrukturen på en forpliktende avtalebasert ordning. Komiteen mener at samarbeidet med Den norske lægeforening om spesialistutdanningen har vært viktig for den medisinske fagutviklinga, kvalitetssikringa i medisinsk praksis og virkning av kvaliteten på lege- og spesialistutdanninga.

       Komiteen mener at staten klarere må synliggjøre sitt ansvar og utøve en sterkere styring i fellesorganet og samarbeidsfora.

       Komiteen ber om at følgende legges til grunn for spesialistutdanninga:

1.	Arbeide videre med nasjonale tiltaksplaner for all spesialutdanning. Dette betyr at en til slutt har en samlet handlingsplan for dekning av alle spesialiteter og grenspesialiteter. Dette tilsier at en fortsatt må øke kapasiteten på grunnutdanninga.

2.	Staten medvirker til at en har det nødvendige antall utdanningsstillinger innenfor alle spesialiteter. Dette betyr at en så langt som mulig tilstreber den anbefalte fordeling mellom antall overordnede og underordnede.

3.	Påse at større sykehus ikke reduserer utdanningskapasiteten ved å rekruttere spesialister i utdanningsstillingene.

4.	Legge til rette for regionale utdanningsprogrammer. Dette betyr at hver region må ta aktivt ansvar for spesialistutdanninga. Staten må om mulig gå inn med økonomiske incentiver for å få flere utdanningsstillinger.

5.	Utvikle nettverksmodellen til også å omfatte spesialistutdanninga. Dette betyr at leger under spesialistutdanning og ferdige spesialister kan ambulere.

6.

Den norske lægeforening må også i framtida være en viktig samarbeidspartner og rådgiver når det gjelder spesialistutdanninga. Dette betyr at en ser det nødvendig med et samarbeid med foreninga for å få til tilrettelegging av et optimalt utdanningstilbud. En er avhengig av og tjent med et tett samarbeid med de fremste fagfolk innen hvert fagområde. Dette betyr at Den norske lægeforening fortsatt får delegert myndighet til å godkjenne den enkelte spesialist.

7.	Statens representanter må når det anses nødvendig, bruke sine styringsredskaper. Dette betyr bl.a. at en i legefordelingssaker må legge opp til og praktisere en mild regulering når det gjelder tildeling av nye stillinger, slik at en sikrer flere stillinger i vanskeligstilte områder.

8.	Fullføre arbeidet med sammenslåing av «Det rådgivende utvalg for legers stillingsstruktur» og «Legefordelingsutvalget», samt forenkling av avtaleteksten mellom partene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ber om at også følgende punkt legges til grunn:

9.	De offentlige representantenes stilling i utvalgene må styrkes. Dette betyr:

-	vurdere å øke andelen offentlige representanter

-	oppdragsgiveren må gi representantene klare signaler om hvilke forhold som skal prioriteres.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at køene i helsevesenet i hovedsak skyldes at det er for lite ressurser til rådighet både i form av penger og i form av kompetent personell. Disse medlemmer har derfor gjennom budsjettbehandlinger foreslått kraftig økning av midlene til helsesektoren, inkludert sykehusdrift. Disse medlemmer mener at staten skal ha ansvaret for spesialistutdanningen for leger. Det må utarbeides en handlingsplan med klare mål for hvor mange spesialister en trenger innenfor de ulike spesialitetene, og den må inneholde en framdriftsplan for utdanningskapasiteten.

       Disse medlemmer viser til brev fra statsråd Werner Christie til komiteen, der det pekes på at departementet sammen med Statens helsetilsyn arbeider med rekrutteringen innen laboratoriefagene, der en foreslår å øke poliklinikktakstene og opprette flere utdanningsstillinger. Innen patologi sies det at økte poliklinikktakster fra 1. januar 1995 ventelig på sikt vil gi rom for flere utdanningsstillinger. Det opplyses at en vil ha en tilsvarende gjennomgang av alle spesialistgruppene, og at dette samlet sett vil utgjøre landsomfattende tiltaksplaner.

       Disse medlemmer mener dette er en altfor lite aktiv holdning fra departementets side for å forsøke å avhjelpe den store legemangelen som flere prognoser har avdekket vil forsterke seg dramatisk i årene som kommer. Det er ikke nok å si at dette ventelig på sikt vil føre til flere stillinger. Disse medlemmer mener departementet må ta ansvaret gjennom å opprette de utdanningsstillingene som trengs for å dekke behovet. Dette må gjøres i samarbeid med de enkelte fylkene gjennom regionale utdanningsplaner. Disse planene må imidlertid koordineres sentralt, slik at en sikres en nasjonal dekning.

       Departementet må ta større ansvar for kostnadene med utdanninga. I stedet for å overlate ansvaret til fagorganisasjonene og partene i lønnsforhandlingene gjennom å opprette fond til Den norske lægeforening, må staten selv bruke pengene til å betale støtte til utdanningsstillingene.

       Utdanningsstillinger må opprettes også ved de mindre sykehusene, slik at disse får muligheter til å rekruttere og beholde underordnede leger. Disse medlemmer mener det var svært uheldig at slike stillinger ved lokalsykehusa ble omgjort til faste stillinger gjennom lønnsforhandlinger.

       Det er på tide at staten tar større ansvar for rekrutteringen av helsepersonell. I dette forslaget gjelder det legene. I helsemeldinga fremmes det forslag om økt kapasitet også for andre grupper av helsepersonell. Folk har krav på hjelp når de blir syke. Hvis vi ikke utdanner nok fagfolk selv, blir vi i større grad tvunget til å bruke utenlandsk ekspertise.

       Disse medlemmer mener det er viktig å arbeide for å styrke den generelle kompetansen før en går videre med tilleggsutdanning innen en grenspesialitet. Dette er nødvendig i et land som Norge, med store avstander og spredt bebyggelse. Leger på vakt må kunne utføre forskjellige oppdrag, ellers blir vaktsystemet altfor omfattende og kostbart.

       For øvrig viser disse medlemmer til sine respektive merknader i Innst.S.nr.165 (1994-1995) (innstilling til helsemeldinga).