3.1 Sammendrag

       I kapitlet som drøfter prioriteringsspørsmål, framholdes det at det vil være behov for prioriteringer også i et helsevesen med stor kapasitet. Hvem som har behov for helsetjenester på de ulike nivåer, krever en kvalifisert vurdering og et samspill mellom pasient og fagpersonell. Etterspørsel alene skal ikke være det endelige kriterium for behov. Tilbudene og fordelingen av disse må baseres på faglig vurdering.

       Det er ingen enkel oppgave å bestemme hvilke behov og hvilken etterspørsel etter helsetjenester som det offentlige helsevesen først og fremst bør imøtekomme. Samfunnsborgernes lykke eller fullstendige fysiske og psykiske velvære er ifølge meldingen for altomfattende som helsebegrep og blir lett uhensiktsmessig som et praktisk styringsredskap for helsesektoren som sådan. Det påpekes dessuten at et slikt helsebegrep kan bevirke sykeliggjøring av livets vanlige plager og problemer.

       Helsevesenet kan ikke alene ha ansvaret for befolkningens helsetilstand. Det helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid må inngå i andre samfunnssektorer for å redusere omfanget av helseproblemene. Godt arbeidsmiljø, mindre luftforurensning, høy sysselsetting etc. er eksempler på forhold som påvirker befolkningens helsetilstand. Det vises til St.meld. nr. 37 (1992-1993) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid, hvor dette er bredt omtalt.

       Kjernen i helsevesenets ansvar må være å yte nødvendig hjelp til enkeltmennesker som på grunn av sykdom eller risiko for sykdom, har betydelige plager og/eller redusert funksjonsnivå i fysisk, psykisk eller sosial forstand. Sykdommens alvorlighetsgrad skal ha avgjørende betydning. Den primære oppgaven for helsevesenet bør dermed knyttes til sykdomskontroll som omfatter diagnostiske, prognostiske, kurative, lindrende, rehabiliterende og forebyggende medisinske tiltak.

       Lønning-utvalgets prioriteringskriterier er behandlet i St.meld. nr. 41 (1988-1989), Nasjonal helseplan, og ligger bl.a. til grunn for ventetidsgarantien. Det påpekes at den norske prioriteringsmodellen har vakt interesse utover landets grenser. Regjeringen legger opp til at disse retningslinjene i hovedsak videreføres, men klargjøres og justeres på noen punkter.

       Tilstandenes alvorlighetsgrad skal fortsatt være det viktigste kriterium ved prioritering, men skal omfatte en samlet vurdering av graden av fysiske og psykiske plager, grad av funksjonshemming og risiko for død, invaliditet eller store plager ved manglende eller utsatt behandling. Forventet effekt av tiltaket skal gis relativt mer vekt enn tidligere - spesielt overfor pasientgrupper eller enkeltpasienter som ikke er svært alvorlig syke. Regjeringen mener at kostnader ikke kan være et prioriteringskriterium som kan gis vekt alene. Hensynet til en mer fleksibel utnyttelse av de samlede ressurser tilsier ifølge meldingen at tiltak som kan bidra til å redusere unødvendige sykepengeutbetalinger, bør prioriteres når tiltak skal dimensjoneres. Det framholdes at nytte/kostnadsanalyser bør anvendes på områder der det foreligger flere behandlingsalternativ, og at der man kan oppnå samme resultat, skal billigste alternativ velges.

       Under drøftingen av prioriteringsprosesser foretas det en gjennomgang av ventelistesystemet og ventetidsgarantien. Det refereres bl.a. til utvalget som har vært nedsatt for å utarbeide forslag for å styrke innholdet i ventetidsgarantien. Som en oppfølging av dette utvalgets rapport arbeider departementet med innskjerping av registreringsprosedyrer med hensyn til beregning av ventetid, institusjonenes informasjonsplikt til pasientene og kravet om edb-registrering av data. Det er opprettet egne ventelisteråd i alle fylkeskommuner. Departementet vil bruke ekspertutvalg, konsensuskonferanse, Statens fagråd for helsetjenesten, Statens helsetilsyn og Statens sykehusråd som aktører for å sikre framdrift og samordning.

       Avslutningsvis i kapitlet framholdes det at departementet vil be Helsetilsynet starte en prosess der primærhelsetjenesten og hvert enkelt fagområde foretar en kritisk gjennomgang av prioriteringer ut fra de retningslinjer som er skissert i meldingen.

       Departementet mener at det bør legges større vekt på å utrede samfunnsøkonomisk nytteverdi av behandlingstiltak enn tilfelle er i dag. Departementet går videre inn for at det tas hensyn til visse tilleggskriterier ved prioritering av enkeltpasienter. Det nevnes at sosiale behov skal tillegges større vekt, og at en skal unngå å bruke konkret aldersangivelse som selvstendig prioriteringskriterium. Kriterier som selvforskyldthet og samarbeidsvilje annet enn ved vurdering av behandlingseffekt skal også unngås når prioritering skal foretas.

       Departementet vil vurdere tiltak for å bedre forskning og kompetanseoppbygging, spesielt med hensyn til legemidlers nytte og dokumentasjon av ulike helsetiltaks effekt. Videre vil departementet invitere til forsøk med fylkesbaserte eller regionale prioriteringshøringer.

       Endelig vil departementet be Helsetilsynet spesielt vurdere dimensjoneringen av ressurser til tiltak for kronikere - spesielt muskel- og skjelettlidelser; psykiatrien - spesielt barne- og ungdomspsykiatrien; behandlende og lindrende kreftbehandling; ortopedifaget og øre-nese-hals-faget.

3.2. Komiteens merknader

       Komiteen viser til at meldingen her tar utgangspunkt i at behovet for helsetjenester ikke kan måles og beskrives ut fra etterspørselen alene, blant annet fordi tilbudet i seg selv skaper eller reduserer etterspørselen. Ofte finnes ingen naturlig grense der det er absolutt riktig å påbegynne eller avslutte en behandling. Etter komiteens oppfatning vil imidlertid en godt utbygget primærhelsetjeneste som styrer etterspørselen, samt større kunnskap om helse og behandling i befolkningen, tilsi at det legges større vekt på etterspørselssiden enn tidligere.

       Komiteen mener staten har et hovedansvar når det gjelder å fastsette nasjonale kriterier for prioriteringene i helsevesenet. Helsetilbudene må dimensjoneres slik at ikke bare de som omfattes av ventetidsgarantien sikres behandling innen en fastsatt tid. Kronisk syke må bl.a opprioriteres. Det må legges vekt på at behandlingstilbud gis så raskt at det i større grad unngås at ventetiden fører til forverret allmenntilstand og akutte innleggelser.

       Komiteen vil understreke at alle fortsatt skal være sikret helsetjenester, og alle skal ha rett til øyeblikkelig hjelp ved alvorlig sykdom. Selv om vi fortsatt vil gjøre vårt helsevern mer effektivt og tilføre helsevesenet flere ressurser, så vil etterspørselen likevel kunne komme til å ligge høyere enn tilgjengelig kapasitet. Dette betyr at vi til enhver tid må gjøre prioriteringer etter anerkjente og gjennomførbare prinsipper der det for hvert fagområde er retningslinjer for prioriteringer basert på faglig enighet. En må gjennom et kontinuerlig faglig og politisk arbeid for å sikre en selvkorrigerende prosess. Bak et slikt system må ligge både faglige vurderinger, menneskelige hensyn og økonomiske avveininger.

       Prioriteringssystemet må være åpent og forståelig også for pasienten, og det må oppleves som rimelig og rettferdig. På denne måten kan en regne med aksept for vanskelige valg som må tas av helsepersonell, administrasjon og politikere.

       Komiteen er kjent med at Norge så langt er det eneste land i verden som har et nasjonalt utbygd system for registrering og prioritering av pasienters behandlingsbehov. Komiteen vil understreke betydningen av at den veilederen som er utarbeidet i et samarbeid mellom spesialistforeningen i Den norske lægeforening, Statens helsetilsyn og departementet stadig må vurderes ut fra behov og prioriteringsprinsipper og behovet for ensartet tolkning og praksis. Komiteen vil også understreke at en ikke skal prioritere mellom alvorlig syke. Alle skal få behandling så sant det finnes behandlingsformer som gir god effekt.

       Komiteen mener at Lønning-utvalgets arbeid med prioriteringer var meget viktig, men er enig i kritikken som tar utgangspunkt i at retningslinjene er for lite operasjonaliserbare for bruk på lavere nivå. En viktig del av dette arbeidet vil være å intensivere arbeidet med ventelistesystemet og en mer ensartet fortolkning av retningslinjene. Det er også viktig at fagmiljøene enes mer om indikasjonsgrenser og effekt av behandlingstilbud. Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår fylkesbaserte eller regionale prioriteringshøringer, og at både Helsetilsynet og de regionale rådene skal vurdere prioritering og dimensjonering av forskjellige behandlingstilbud. Etter komiteens oppfatning må imidlertid de endelige prioriteringene i utgangspunktet være nasjonale.

       Komiteen viser til den brede enighet det er omkring Lønning-utvalgets prioriteringskriterier med størst vekt på tilstandens alvorlighetsgrad. Komiteen ser slik det kommer fram i helsemeldinga, behovet for å utvide alvorlighetsbegrepet. Foruten å knytte det til tilstanden for pasienter i øyeblikket, må en også vurdere pasientens framtidige forventede tilstand.

       Komiteen sier seg også enig i økt vektlegging på behandlingens forventede effekt. Dette tilsier at det ikke er noe til hinder for å nytte alternative behandlingsformer når behandlingen har dokumentert nytteverdi.

       Vektlegging på behandlingens kostnader får bare betydning der en ved å anvende billigste alternativ, får samme gode effekt som ved å nytte et dyrere opplegg.

       Komiteen har merket seg at departementet nå arbeider med at det skal stilles krav til legemiddelindustrien om å framlegge nytte-kostanalyser før refusjonsspørsmålet skal avgjøres. Komiteen mener det er viktig at dette vurderes, og viser til at andre land, f.eks. Australia, har oppnådd positive resultat.

       Komiteen har også merket seg at eldre pasienter skal prioriteres etter samme kriterier som andre bare behandlingen har effekt og virker meningsfull og ikke reduserer livskvaliteten. Komiteen har også merket seg at selvforskyldthet ikke skal trekkes inn ved prioritering, men kun i de tilfeller hvor gjentatt behandling krever endret adferd dersom behandlingen skal få effekt.

       Komiteen har registrert at en gjennom ventelistesystemet har avdekket pasientgrupper som ikke alltid har et godt nok tilbud, og har merket seg at en vil øke ressurstilgangen til følgende:

-	kronikere, spesielt med muskel- og skjelettlidelser

-	psykiatriske pasienter, spesielt barn og ungdom

-	kreftpasienter

-	ortopediske

-	og øre-nese-hals pasienter.

       Komiteen er innforstått med at det fortsatt bør vurderes å utarbeide mer nyanserte og presise prioriteringskriterier innenfor ventetidsgarantiordningen for de mest alvorlige sykdomstilfeller.

       Komiteen har merket seg at i forbindelse med den medisinske og medisinsk-tekniske utvikling så er en rekke nye behandlingsmetoder og nytt teknisk utstyr tatt i bruk. Dette er alt overveiende positivt for pasientene. Det har imidlertid reist seg spørsmål om all bruk av utstyr og tiltak er nødvendige, og dokumentasjon av dette mangler.

       Leger og andre helsearbeidere blir utsatt for en sterk informasjonsstrøm innenfor de medisinske fag, og en må forvente at det er vanskelig å holde seg à jour. Komiteen har merket seg at forskere over hele verden har innledet et samarbeid gjennom The Cochrane Collaboration i Oxford, der man samler, gransker og gir anbefalinger vedrørende klinisk forskning og praksis. Denne etablerte databasen gir oversikt over den vitenskapelige dokumentasjon som foreligger om effekt av ulike helsetiltak. Komiteen er kjent med at Statens Helsetilsyn og Folkehelsa arbeider med i hvilken grad vi kan bidra til og utnytte den tilgjengelige informasjon.

       Komiteen vil derfor understreke viktigheten av at denne informasjonen på en lett tilgjengelig måte når ut til våre helsearbeidere både i primær- og spesialisthelsetjenesten.

       Komiteen er enig i at ventetidsgarantien er et viktig prioriteringsinstrument i helsevesenet, og at det har gitt aksept for at pasienter med størst behov gis fortrinnsrett fremfor andre.

       Komiteen vil understreke at registrering av pasienter til ulike ventelister ikke må være et mål i seg selv, men et middel for at den enkelte pasient skal få behandling til rett tid på rett sted.

       Komiteen har merket seg de mange tiltaksforbedringer som Strengehagen-utvalget har foreslått med hensyn til ventetidsgarantien for å gjøre ventelistesystemet til et sentralt planleggings- og prioriteringsverktøy. Dette gjelder videreutvikling av et operativt system som gir grunnlag for effektiv og rettferdig fordeling av ressurser, identifisering av kapasitetsproblem, skjevheter i prioriteringspraksis og informasjoner til eksisterende og potensielle pasienter.

       Komiteen har merket seg at ventetidslistene for psykiatriske pasienter ikke fungerer tilfredsstillende, og vil påpeke behovet for at denne pasientgruppen blir stilt likt med andre prioriterte pasientgrupper.

       Komiteen har med en viss grad av undring registrert at ventelistesystemet fungerer nokså ulikt i de forskjellige fylkeskommuner fra fylkeskommuner der det knapt nok er noen koordinering mellom sykehusene og ingen målrettet utveksling av pasienter mellom sykehusene, til fylkeskommuner hvor alle sykehusene ses på som en felles ressurs som f.eks. i Møre og Romsdal. I sistnevnte tilfelle tar sykehusene del i den medisinsk-faglige samordning, pasientene kategoriseres og registreres på avdelingsnivå og pasientstrømmen styres i forhold til kompetanse og kapasitet. Denne mer prinsipielle handlemåte gjør også at pasientene fordeles til småsykehusene og pasientenes rettigheter ivaretas ved at de får tilbud om behandling der adekvat behandling finnes. Komiteen mener at registreringsrutinene stadig må skjerpes og forbedres, og det må være en absolutt selvfølge at en har dataførte ventelister. Uten et slikt redskap kan neppe pasientflyten mellom sykehus og avdelinger bli som forutsatt.

       Komiteen er bl.a. kjent med at ventelisterådet i Møre og Romsdal (der kalt koordineringsorganet) over lang tid har utviklet et dataverktøy for registrering og pasientflyt som flere andre fylkeskommuner ville hatt nytte av å implementere i sitt arbeid.

       Komiteen er også kjent med at en i helseregion IV er i ferd med å utvikle fylkesomfattende ventelister til regionale lister. En regional ventelisteordning gir muligheter for å spille på hele regionen med styring og flyt av pasienten etter hvor kompetanse, kvalitet og kapasitet finnes. Komiteen vil formode at et slikt arbeid også kommer i gang i de øvrige helseregioner snarest.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at risiko for langvarig sykemelding bør betraktes som et element i vurderingen av alvorlighet ved prioritering av enkeltpasienter, bl.a. ut fra erkjennelsen av at langtidssykemelding uten oppfølging vil kunne gjøre enkelte tilstander enda mer alvorlige og kroniske og derved svekke evnen til å mestre hverdagen.

       Komiteen vil i tråd med hva en samlet komité har uttalt bl.a. om ventelistesystemet og en bedre registrering av pasientene, fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede og tilrettelegge for et kommunikasjons- og informasjonssystem innen helsevesenet slik at registrering/ henvisning og bekreftelse kan gjøres bedre og mer effektivt. »

       Komiteen, har merket seg at antall garantibrudd varierer mellom 3.000 og 7.000 pr. registrering. Antall langtidsventere uten garanti har økt. Samtidig viser Samdata Sykehus at hovedtyngden av såvel garantipasienter som pasienter uten garanti blir behandlet i løpet av 3 måneder. 20 % av garantipasientene blir behandlet i løpet av 3-6 måneder, og 8 % må vente mer enn 6 måneder. For mange pasienter kommer denne ventetiden i tillegg til venting på primærhelsetjeneste og polikliniske undersøkelser. Lang ventetid kan ha sammenheng med sykehusenes organisering av pasientbehandling, men mye tyder på at sykehuskapasiteten ikke er riktig dimensjonert i forhold til de behov som primærhelsetjenesten påviser.

       Komiteen vil på denne bakgrunn foreslå at ventetidsgarantien forbedres ved at de som i dag omfattes av garantien, skal ha rett til behandling innen 3 måneder. Samtidig må det vurderes å innføre rettigheter til behandling innen en viss tidsfrist for pasientgrupper som i dag ikke omfattes av noen garantiordning. Komiteen vil be Regjeringen om å legge frem en oversikt over konsekvenser i form av personell, utnyttelse av utstyr og investeringer en slik redukjon i ventetiden vil ha.

       Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen

a)	legge frem forslag om at ventetidsgarantien blir 3 måneder for dem som i dag omfattes av ordningen, og at ventetidsgarantien på 6 måneder utvides til å gjelde for de fleste pasienter i gruppe 3.

b)	legge frem en oversikt over økonomiske og faglige konsekvenser en slik reduksjon i ventetiden vil ha.»

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, er også enig i at alvorlighetsgraden ved sykdom er tillagt for stor vekt på bekostning av tiltakets nytte, men er skeptisk til den vekt Regjeringen legger på å utrede og benytte samfunnsøkonomisk nytteverdi av behandlingstiltak. Å få hjelp ved alvorlig sykdom og bevare liv må være en prioritert oppgave, selv om det ikke kan påvises at tiltaket har noen samfunnsøkonomisk verdi. Alle pasienter må ha samme rett til behandling ved alvorlig sykdom, uten å måtte bevise sin egen verdi. Flertallet er for øvrig enig i at alder og det at sykdommen kanskje er selvforskyldt, ikke skal tillegges vekt.

       Flertallet er av den oppfatning at det er lite hensiktsmessig å innskrenke garantibegrepet ved å lage strengere inngangskriterier. Det bør heller være et mål å garantere en maksimal ventetid for flere pasientgrupper.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet er i utgangspunktet skeptiske til at det ved prioritering av enkeltpasienter skal tas hensyn til sosiale behov som mangel på nære pårørende eller omsorgsansvar, når det skal tilbys behandling. Ett slikt kriterium vil skape nye etisk uholdbare situasjoner, der pasienten skal vurderes etter den sosiale verdi de i øyeblikket har.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at alvorlighetsgraden ved sykdom må betraktes ut fra en samlet vurdering av graden av fysiske og psykiske plager, graden av fysisk, psykisk og sosialt funksjonsnivå og risikoen for død, invaliditet og/eller store plager ved manglende behandling, eller hvis behandling utsettes.

       Disse medlemmer ser nødvendigheten at av prioriteringsprosessene må fremgå i et samarbeid mellom ulike myndighetsnivå, brukere og fagmiljø. Nasjonale myndigheter må gi rammene og foreta nasjonale prioriteringer. Fylkeskommunene skal spre kunnskap om disse og gi befolkningen spesialisthelsetjeneste i samsvar med dette. Kommunene skal drive forebyggende og helsefremmende arbeid, der primærhelsetjenesten gir behandling, henviser til spesialisttjeneste og står for etterbehandling og oppfølging.

       Disse medlemmer sier seg også enig i den sentrale rolle som de regionale helseutvalg skal ha i å drøfte dimensjonering av tiltak, fordeling mellom pasientgrupper og balansering av tiltakskjeder i regionen og det samordningsansvar som departementet skal ha på nasjonalt plan.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at barnløshet ikke er en sykdom. Tiltak mot barnløshet som f.eks. in vitro fertilisering er i dag plassert som prioritet 3 på prioriteringslisten, mens Lønning-utvalget i sin tid foreslo dette som prioritet 4. Disse medlemmer mener dette er behandlingstilbud som kan nedprioriteres, og går derfor inn for å følge Lønning-utvalgets innstilling på dette området.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det må vurderes å øke egenbetalingen for denne gruppen. Prøverørsbefruktning må fortsatt være et tilbud ved offentlige sykehus. Det er viktig at slik virksomhet er under streng offentlig kontroll.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet tar utgangspunkt i at barnløshet ikke er en sykdom. Med stadig bedre behandlingstilbud, er det økende etterspørsel etter hjelp ved barnløshet, og slik hjelp bør være en del av det totale helsetilbud. Disse medlemmer vil vise til at Lønning-utvalget foreslår å gi dette tilbudet lav prioritet ved tildeling av offentlige ressurser. Disse medlemmer støtter dette synet, men mener at den ekspertise innenfor assistert befruktning som er bygget opp i offentlig regi, fortsatt bør gis utviklingsmuligheter. Disse medlemmer anser at tilbudene om slik behandling i det offentlige helsevesenet til enhver tid må være oppdatert på et faglig internasjonalt nivå.

       Disse medlemmer vil vise til at behandlingstilbudet til barnløse nå foregår både i offentlig og privat regi, og at egenbetalingen varierer sterkt. Ved tilbud om assistert befruktning ved offentlige sykehus, bør egenbetalingen øke og dekke de reelle omkostningene ved behandlingen.

       Komiteen ser positivt på at departementet etablerer en sterkere legemiddeløkonomisk kompetanse i den statlige helseforvaltning. Komiteen vil i den forbindelse peke på det store antall norske borgere som i dag lider av benskjørhet og som har betydelige utgifter til medikamenter for å forebygge eller holde benskjørhetsutviklingen i sjakk. Det bør snarest overveies om ikke medisiner med effekt mot benskjørhet bør inn på blå resept.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til at relevant medisin med effekt mot benskjørhet blir tilvist på blå resept. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet vil presisere at målsettingen for landets helse- og omsorgspolitikk er trukket opp i Nasjonal Helseplan som ble behandlet av Stortinget i 1989 og hvor det er klart og utvetydig presisert at alle mennesker i landet, uavhengig av bosted, sosial status og privat økonomi, skulle få ens og likeverdig behandlings- og omsorgstilbud. Disse medlemmer vil presisere at nasjonale mål for helse- og omsorgstjenesten må være absolutte i forhold til den enkelte primærkommune og i forhold til fylkeskommunen som spesielt ansvarlig for sykehustilbudene.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet kan ikke akseptere lokale tilpasninger når det gjelder helse- og omsorgstilbud basert på den enkelte kommune og fylkeskommunes økonomi og ressurser. Med fortsatt desentralisert helse- og omsorgsvesen mener dette medlem at de nasjonale målsetninger trukket opp i Nasjonal Helseplan av Stortinget i 1989 ikke kan realiseres.

       Dette medlem viser til at Lønning-utvalgets presisering av et rettferdig helsetilbud var operasjonalisert som fordeling etter tilstands- og alvorlighetsgrad og tiltakets nytte. Denne defineringen bør etter dette medlems skjønn fortsatt ligge fast og være et nasjonalt mål.

       Dette medlem mener at Lønning-utvalgets innstilling når det gjelder prioritering fortsatt er aktuelt for fremtiden. Dette medlem kan ikke se at St.meld. nr. 50 har dokumentert noen bedre fremtidig prioritering enn hva Lønning-utvalget frembragte.

       Dette medlem vil dog påpeke at ventelistegarantiordningen på en meget uheldig måte og av økonomiske grunner har prioritert bort et betydelig antall pasienter fra prioriteringskategori 2 til prioriteringskategori 3 i dagens helsevesen. Dette medlem vil sterkt understreke at fagfolkene i helsevesenet i samarbeid med pasienten fortsatt må stå helt fritt i prioritering av den enkelte pasient uten å skjele til den fylkeskommunale eller den kommunale økonomi. Dette medlem avviser tanken om en mer eller mindre regional prioritering da det er nasjonale helsepolitiske målsetninger som skal gjelde.

       Dette medlem vil sterkt advare mot at et kriterium for prioriteringen skal være samfunnsøkonomisk nytteverdi av behandlingstiltak og omsorg. Dette medlem vil til syvende og sist poengtere at tilbudet om behandling, pleie og omsorg skal være et tilbud til det enkelte menneske og det skal i minst mulig grad være bestemt av sosiale eller økonomiske forhold.

       Dette medlem er glad for at meldingen i utgangspunktet presiserer at personer som har behov for kostbar behandling, har like stort legitimt krav på behandling som andre. Dette medlem sier seg også enig i at forsøkene med en behandling for sykepenger bør fortsette og utvides, dette for å motvirke senutvikling av sykdom, men også for å spare sykepengeutbetalinger som kan benyttes til behandling av pasienter i helsekøene.

       Dette medlem vil advare mot for stor innblanding av politiske myndigheter når det gjelder prioritering mot den enkelte pasient og grupper av pasienter. Dette bør i hovedsak overlates til brukerne og fagmiljøene.

       Det er særdeles viktig etter dette medlems skjønn at primærhelsetjenesten styrkes både økonomisk og personalmessig, slik at denne gjøres i stand til en bedre « siling » av pasienter enn hittil, dette for å avlaste sykehusinnleggelser og tjenester ved sykehuspoliklinikkene.

       I den grad en god ajourført venteliste er et mål i seg selv, kan dette medlem si seg enig med meldingens budskap om at Norge ligger langt fremme når det gjelder å føre ventelister og ha oversikt over pasienter som venter på behandling og omsorg. Dette medlem mener imidlertid at ventelistegarantiordningen har vært pasientmanipulerende i den forstand at mange pasienter med like lidelser blir skilt i forhold til gruppe 2 og gruppe 3, dette bekreftes av en sterk økning av gruppe 3 pasienter de seneste år.

       Dette medlem vil ellers presisere at ventelistegarantiordningen ikke er en juridisk rettighetsordning for den enkelte pasient, da den ikke er koblet opp mot økonomi slik Fremskrittspartiet vil ha en pasientrettighetslov. Dette medlem mener at en med fordel kan avvikle hele ventelistegarantiordningen og forholde seg til Lønning-utvalgets innstilling, slik man tidligere gjorde. Det ville i større grad synliggjøre de problemer den enkelte pasient har i vår lange helsekø.

       Dette medlem tar avstand fra et hvilket som helst forslag om en innskjerping av kriteriene for å komme i prioriteringsgruppe 2, da dette ytterligere vil forsterke manipuleringen med alvorlig syke mennesker.