1. Meldingens formål og verdigrunnlag
1.1. Sammendrag
Det framholdes i meldingen at Regjeringens mål er å sikre hele befolkningen, uavhengig av alder, kjønn og bosted, god tilgang på helse- og omsorgstjenester av god kvalitet i en offentlig styrt helse- og omsorgssektor.
Meldingen tar utgangspunkt i de ulike styringsvirkemidlene i helsesektoren - med hovedvekt på prioritering og mål- og resultatstyring, organisering av tjenestetilbudet, finansieringsordninger og rettigheter - for å vurdere hvordan disse kan forbedres. Siktemålet er å videreutvikle dagens helsetjeneste på grunnlag av de erfaringer man har høstet med drift, omstillinger og ulike forsøk. Erfaringer fra andre land blir også vurdert.
Det påpekes at utviklingen i medisinen skjer raskt, og stiller krav til samarbeid, styring og dynamikk i helsetjenesten. Regjeringen vil satse på følgende virkemidler i styringen og utviklingen av framtidens helsetjeneste:
| - | faglig/pedagogiske virkemidler (prioritering) |
| - | mål- og resultatvurdering |
| - | organisatoriske virkemidler |
| - | finansieringsordninger |
| - | juridiske virkemidler med vekt på rettigheter, helhet og sammenheng |
Under Stortingets behandling av St.meld. nr. 23 (1992-1993) Om statens forhold til kommunesektoren, ble det ikke lagt opp til endringer i forvaltningsstrukturen. Det framholdes at samarbeid, funksjonsdeling og nettverksløsninger mellom sykehus innenfor og på tvers av fylkesgrenser, og mellom sykehus og kommunehelsetjeneste - er viktige virkemidler for å sikre kvaliteten og møte utfordringene i helsetjenesten. Regjeringen legger derfor til grunn hovedtrekkene i dagens oppgavefordeling i helsesektoren mellom stat, fylkeskommuner og kommuner.
Det understrekes i meldingen at helsetjenesten angår alle, og at dens oppgave er å sikre trygghet for at alle får hjelp til å diagnostisere og - så langt det er mulig - behandle sykdommer som måtte ramme. Videre skal helsetjenesten sikre rehabilitering - samt pleie og omsorg.
Fellesskapets ansvar for de samlede helsetilbudene har gitt en helsetjeneste som omfatter hele befolkningen. Etter Regjeringens syn sikrer dette rettferdighet, idet ingen står uten tilbud fordi de ikke kan betale for seg, og god kvalitet, fordi det først og fremst er behovene som styrer ressursene. Det framholdes at det også sikrer effektivitet fordi det gir bedre kontroll med kostnadene enn det markedsbaserte løsninger gir, og det styrker arbeidslinja fordi en unngår en utvikling der grupper settes utenfor. For å ta vare på disse verdiene, vil Regjeringen holde fast ved at utviklingen av helsetjenesten fortsatt skal være underlagt offentlig styring.
Helsevesenet er gradvis bygget ut fra den allmennpraktiserende lege og til de høyt spesialiserte sykehustjenester. I tillegg har organisasjoner og frivillige krefter ofte gått foran og skapt tilbud på nye områder. Gradvis har fellesskapet overtatt ansvaret, fordi helsetilbudene er så viktige for alle.
Det vises til at en i enkelte land med blandede finansieringsordninger og friere markedsløsninger i helsetjenesten, har fått en sterk kostnadsvekst på grunn av omfattende byråkrati og utgifter knyttet til kompliserte betalingsordninger. Dette har tvunget fram drastiske reformer og nedskjæringer. Land med et mer sentralstyrt og offentlig helsevesen som omfatter alle, kan ha mer synlige kapasitetsproblemer enn andre land hvor dette skjules i forskjeller i folks betalingsevne. Etter Regjeringens syn vil et markedsbasert helsevesen ikke kunne sikre alle den samme rett til et likeverdig tilbud.
Et begrenset tilbud av kommersielle, private helsetjenester, skal fortsatt bare være et supplement til det offentlige helsetilbudet, og vil først og fremst være aktuelt på områder som har lav prioritet. Myndighetene skal fortsatt beholde kontrollen med utviklingen og etableringen av slike tilbud for at de ikke skal svekke grunnlaget for den likhetsideologien som har stått og fortsatt skal stå sentralt på dette viktige velferdsområdet. Hensynet til personelltilgang og sykehusberedskapen i utkantområder samt tilgang på visse spesialistgrupper må også stå sentralt i denne vurderingen.
Det gis innledningsvis i meldingen en oversikt over viktige reformtiltak i helsevesenet. Det pekes bl.a. på at før sykehusloven som trådte i kraft i 1970, skjedde utbyggingen av landets sykehus og andre større helseinstitusjoner uten at man hadde bestemmelser om hvem som hadde plikt til å bygge og drive slike institusjoner. Med sykehusloven og behandlingen av St.meld. nr. 9 (1974-1975) Om sykehusutbygging i et regionalisert helsevesen, ble det lagt et fundament og en prinsippplan for helsetjenesten i Norge. Denne stortingsmeldingen la grunnlaget for den nåværende sykehusstruktur og nivåinndeling.
Overgangen fra kurpengesystemet til rammefinansiering av sykehustjenester i 1980, understreket ytterligere det desentraliserte ansvar for tjenestetilbudene.
Etter iverksettingen av lov om kommunehelsetjenesten i 1984, har det vært en bevisst satsing på primærhelsetjenesten. Det framholdes at dette har gitt en solid førstelinjetjeneste som sikrer god tilgjengelighet og prioritering før henvisning til spesialisert behandling, og at Norge i internasjonalt perspektiv har en meget godt utbygget primærhelsetjeneste.
Ved behandlingen av St.meld. nr. 41 (1987-1988) Nasjonal helseplan, drøftet Stortinget prioritering, finansiering og organisering av helsetjenesten i sin fulle bredde. Lønning-utvalgets prioriteringskriterier fikk tilslutning og ble lagt til grunn for utforming av ventetidsforskriften slik den gjelder i dag.
Stortinget ga også ved behandling av samme stortingsmelding sin tilslutning til iverksetting av stykkprisforsøket . Hensikten var å prøve ut og finne fram til en finansieringsordning for somatiske sykehus som stimulerte sykehusene til økt produktivitet.
Sykehusenes eierforhold og det fylkeskommunale driftsansvar for institusjonshelsetjenesten ble også drøftet i forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 41. Statlig sykehusdrift ble foreslått av et mindretall i Eilertsen-utvalget ( NOU 1987:25 Sykehustjenester i Norge), og avvist av Stortinget.
Erfaringer med kommunehelsereformen er omtalt i St.meld. nr. 36 (1989-1990) og er fulgt opp i Ot.prp. nr. 60 (1993-1994) og Innst.O.nr.65 (1993-1994). I tråd med omtalen av primærlegetjenesten i den meldingen, er det vedtatt å iverksette forsøk med fastlegesystem i fire kommuner. Systemet skal sikre kontinuiteten i tilbudet, bedre tilgjengeligheten og gi jevnere legedekning i kommunene. Forsøket avsluttes i 1995, og utgjør et viktig erfaringsgrunnlag for den framtidige organisering av primærlegetjenesten.
Utfordringer innen bioteknologi og retningslinjer på dette området er behandlet i St.meld. nr. 25 (1992-1993) Om mennesker og bioteknologi, jf. Innst.S.nr.214 (1992-1993). Det vises også til Ot.prp. nr. 37 (1993-1994) Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Regjeringen vil høsten 1995 legge fram en melding om erfaringene med abortloven med særlig vekt på de utfordringer som moderne fosterdiagnostikk og biomedisin stiller oss overfor.
1.2. Komiteens generelle merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen, og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Nyhuus, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, vil legge vekt på at god tilgjengelighet og høy kvalitet i helsetilbudet er av helt avgjørende betydning for velferdssamfunnets fremtid. Et helsevesen med høy kvalitet har som mål å forebygge og tilby behandling for sykdom. Et godt offentlig helsevesen må organiseres slik at det kan tilby rask og god behandling for alle uansett økonomi, bosted, kjønn og alder. For å sikre et slikt likeverdig tilbud og rask behandling må det prioriteres klart mellom oppgaver.
Komiteen vil understreke nødvendigheten av å sette brukernes behov i sentrum når retningslinjer og rammer for framtidas helsepolitikk skal fastlegges. En slik vektlegging er avgjørende for befolkningens tillit til helsevesenet når organisering og finansiering av de neste års helsetjenester nå blir vurdert. Meldingens fokus på pasientrettigheter, signaler om økte bevilgninger til helsesektoren og et ønske fra Regjeringen om en sterkere statlig styring, er alle viktige bidrag for å kunne sikre en slik tillit i framtida.
Komiteen viser til at vårt helsevesen står overfor store utfordringer. Ved siden av økte ressurser, så må disse utfordringene møtes med stadig bedre behandlingsmetoder, bl.a. ved å ta i bruk de medisinsk-tekniske nyvinninger som i mange tilfeller sparer pasientene for smertefull og langvarig behandling. Komiteen støtter derfor økt forskningsinnsats. All medisinsk forskning må være basert på et klart etisk fundament der menneskeverdet settes i fokus.
Helsemeldinga gir klart uttrykk for ei oppprioritering av pasienter med sammensatte og diffuse lidelser. Dette er lidelser som i særlig grad rammer kvinner.
Kunnskapen om disse sykdommer og behandlingen av disse er ofte mangelfulle. Komiteen mener derfor at forskningsinnsatsen på disse områder må styrkes vesentlig.
Komiteen mener at selv om en øker ressursinnsatsen for behandling av pasienter, så må en forvente at en også i framtida må fordele ressursene etter et prioriteringssystem som oppfattes som rimelig og rettferdig. Det er et nasjonalt ansvar å klargjøre prioriteringsprinsippene og fastsette og fordele ressursene.
Vårt prioriteringssystem bygger på verdier som likeverd og rettferdig fordeling av tilbudene mest mulig solidarisk. Selv om vi i vårt land er kommet lengre enn andre land i utviklingen av ventelistesystemer, så viser ulik praksis fra fylke til fylke at vi fortsatt må arbeide for å gjøre prioriteringskriteriene mer entydige.
Komiteen sier seg ellers tilfreds med at prioriteringsområdene utvides, og at det planlegges økte tilbud til kreftpasienter, psykiatriske pasienter, kronikere, pasienter med sammensatte lidelser i muskel og skjelett, ortopedi og øre-nese-hals-pasienter. Dette vil bl.a. gjøre at spesielle kvinnelidelser i større grad enn i dag vil bli prioritert.
Komiteen er opptatt av å befeste og styrke primærhelsetjenestetilbudet. Komiteen har merket seg at fastlegeforsøket så langt har gitt interessante erfaringer, og ser fram til en systematisk evaluering av forsøket.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil fastslå at den overordnede helsepolitiske målsetting må være at alle skal være sikret livsnødvendige helsetjenester uavhengig av sosial status, geografi og økonomi.
Flertallet mener at de grunnleggende helsetjenester må bygge på universelle ordninger som sikrer at ingen blir tapere i forhold til helsevesenet. Det er viktig å ha særskilt oppmerksomhet rettet mot svake grupper og individer som ikke selv er i stand til å ivareta sine interesser. All helsetjeneste må ta hensyn til enkeltmenneskets krav på respekt og integritet.
Flertallet vil understreke viktigheten av å ha pleieordninger som sikrer god omsorg og trygghet i livets siste fase.
Det er påvist klar sammenheng mellom levekår og helse. Flertallet vil peke på at en viktig del av det forebyggende helsearbeidet er å bedre oppvekstmiljø og levekår. Gode levekår er avhengig av godt fysisk miljø og sosialt nettverk. Det sosiale nettverket er viktig for å skape trygghet og tilhørighet for folk.
Flertallet vil peke på sammenhengen mellom livsstil, forbrukermønster, kosthold og helse. Økt satsing på opplysning og forebyggende arbeid vil redusere kostnadene på andre områder. Livsstilsykdommer dominerer etterhvert sykdomsbildet. Hvert enkelt menneske har selv ansvaret for sin egen helse. Å bevisstgjøre folk om dette er etter flertallets oppfatning en av de viktigste utfordringene vi står overfor. Flertallet vil i denne sammenheng særlig understreke betydningen av å få redusert alkoholforbruket og tobakksrøykingen.
Helseopplysninger og økte kunnskaper bør føre til endret adferd og dermed gi bedre helse. Ren mat, ren luft og rent vann er selvsagte krav. Ernæringspolitikken er en viktig side ved det forebyggende arbeidet.
Flertallet mener det er behov for sterkere nasjonal styring og fordeling av funksjoner til de ulike sykehus. En slik styring vil sikre bedre utnyttelse av de samlede ressursene.
Flertallet mener psykisk helsevern og kroniske sykdommer må prioriteres høyere i fremtiden. Det er behov for økte ressurser og økt kompetanse innen psykiatrien, og flertallet mener det må satses på styrking av det forebyggende arbeid og rehabilitering blant barn og unge. Det er behov for et utstrakt samarbeid mellom psykiatri, barnevern og rusomsorg. Flertallet er imot å tvangsflytte eldre psykiatriske pasienter. De må få bo der de føler tilhørighet og trygghet, enten det er i privat pleie eller på psykiatriske sykehjem. Det er ikke forsvarlig med en ytterligere nedbygging av institusjonsplasser for denne gruppen.
Flertallet vil fremheve de pårørendes innsats overfor pleietrengende familiemedlemmer, og vil understreke kommunenes plikt til å følge opp bestemmelsene i sosialtjenesteloven om omsorgslønn til personer som har særlig tyngende omsorgsarbeid. Staten må på sin side følge opp med tilstrekkelige økonomiske midler slik at kommunene kan praktisere ordningen.
Flertallet mener det er behov for en sterk helse- og sosialtjeneste på kommunenivå. Et bedre og mer differensiert tilbud med vekt på pleie, omsorg og rehabilitering vil være en forutsetning for et tilfredsstillende tilbud til den enkelte, og det vil gi mulighet til bedre utnyttelse av eksisterende sykehuskapasitet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke betydningen av at de mål og virkemidler en velger for vår framtidige helsetjeneste, gir hele befolkningen lik og rettferdig tilgjengelighet til kvalitetsmessig gode og likeverdige tjenester uavhengig av bosettingsstruktur og personlig økonomi. Samtidig må pasientene sikres bedre innsyn og mer innflytelse over egen situasjon. Dersom det offentlige helsevesen ikke makter å løse de utfordringer som ligger i økende etterspørsel etter helsetjenester, vil framvoksten av private og markedsbaserte løsninger lettere få legalitet.
Dette flertallet mener derfor at det er grunnleggende med faglig samarbeid og oppgavefordeling, finansieringsordninger som fremmer effektivitet og god ressursutnyttelse, ufravikelige krav til kvalitet, sterkere statlig styring og kontroll med at tjenesteyterne gjennomfører vår nasjonale helsepolitikk.
Dette flertallet ser at en analyse av framtidas utfordringer viser at behov og etterspørsel etter helsetjenester vil øke fordi sykdomsbilde og befolkningssammensetning vil endres, ikke minst pga. økende antall eldre mennesker. Dessuten vil nye medisinske og tekniske metoder gi økte muligheter for tidlig og forbedret diagnose, behandling og helbredelse.
Dette flertallet er derfor enig med helsemeldingas strategi som innebærer:
| - | Nye utfordringer krever økte ressurser |
| - | Klarere og sterkere styring |
| - | Bedre samarbeid og samordning mellom alle ledd og nivåer i helsetjenesten |
Dette flertallet mener at virkemidlene må knytte seg til prioriteringer basert på klare faglige og etiske retningslinjer, målstyring, organisering av sykehusstruktur og tjenester, finansieringsordninger basert på riktige og kvalitative tilbud og pasientenes rettssikkerhet og rettsstilling. I en helhetlig helsepolitikk med politisk styring basert på likeverdighet, rettferdighet og kostnadskontroll må en se sammenhengen mellom alle disse virkemidlene.
Offentlig styring er nødvendig for å få til effektiv og rettferdig utnyttelse av våre samlede ressurser til helsetjenester. Land som har satset på markedsbaserte og konkurransepregede løsninger, har liten kostnadskontroll og høy grad av ulikhet i tjenestene overfor befolkningsgrupper og distrikter.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil understreke at meldingen gir et for dårlig beslutningsgrunnlag for alternative valg både når det gjelder organisering og finansiering. Det burde vært utredet alternative modeller for eierskap og vært utredet ulike finansieringsmodeller.
Disse medlemmer mener at mål og ambisjoner må settes klarere enn det meldingen legger opp til. Selv om en rekke viktige problemer påpekes og drøftes, vil sannsynligvis ikke de antydede løsninger være gode nok. Dersom ambisjonene defineres mer presis, kan en også drøfte om staten har virkemidler som kan benyttes for å gjennomføre dem. I motsetning til St.meld. nr. 41 (1987-1988) - Nasjonal helseplan - konsentrerer meldingen seg først og fremst om de somatiske sykehusene. Disse medlemmer vil påpeke at sentrale ledd i helsevesenet som eldreomsorgen, primærhelsetjenesten, psykiatrien og personalsituasjonen i svært liten grad er drøftet som en del av en helhetlig helse- og omsorgspolitikk. Dette kunne vært gjort grundigere selv om det skal komme egne meldinger om noen av deltjenestene.
Disse medlemmer vil understreke at helsevesenet med dagens finansierings- og organisasjonsformer ikke hittil har maktet å gi hele befolkningen et tilfredsstillende helsetilbud innen rimelig tid. Problemene i helsevesenet har bl.a. sammenheng både med finansieringsordningene, organiseringen av tjenestene, for små bevilgninger, totaløkonomien i fylkeskommunen/kommunen og/eller bruken av pengene. Det vil være nødvendig å se kritisk på dagens måter å løse problemene på, for å få et mer likeverdig helsetilbud i hele landet. Hvilke ordninger og løsninger som gir pasientene det beste tilbudet, må ligge til grunn for vurderingene.
Disse medlemmer vil understreke at det er pasientenes behov for helsetjenester som må være det viktigste styringsredskapet i utviklingen av helsevesenet. Mange pasienter opplever store problemer i dagens helsevesen, for lang ventetid, problemer med å få behandling utenfor eget fylke eller region når det er nødvendig, for dårlig service og vekslende kvalitet på tjenestene.
Disse medlemmer har merket seg at det i meldingen blir opplyst at antall behandlede pasienter ved norske sykehus, korrigert for befolkningens størrelse og alders- og kjønnssammensetning, er redusert med ca 2 % siden 1988. Selv om det i samme periode har vært en økning i den polikliniske behandlingen, viser disse tallene at behandlingskapasiteten i sykehus ikke er tilstrekkelig til å møte behovet. Dette må også sees i sammenheng med at utgiftene til sykepenger, medisinsk attføring og uføretrygd i samme periode har steget.
Endringer i befolkningsstrukturen og sykdomspanoramaet og utvikling av nye behandlingstilbud øker presset på behandlingskapasiteten. For å øke denne, er det etter disse medlemmers oppfatning nødvendig med finansieringsordninger som stimulerer til økt aktivitet og rasjonell drift.
Disse medlemmer mener det er av stor betydning at det med jevne mellomrom legges frem en samlet statusrapport og plan over fremtidig dimensjonering og styring av helsevesenet. En Nasjonal helseplan ble sist lagt frem i 1988, og Stortinget pekte den gang på at ved å sette opp klare helsepolitiske mål vil det være mulig å få forbedret, koordinert og rasjonalisert norsk helsevesen.
Etter disse medlemmers syn er Regjeringens helsemelding i for stor grad et forsvar for det bestående. Det legges imidlertid opp til noe mer statlig styring, mer regionalt samarbeid, nettverksordninger skal bygges ut og telemedisin brukes mer. Både pasienter og personell skal bli mer mobile. Disse medlemmer mener dette kan føre til bedret behandlingstilbud.
Disse medlemmer vil framholde at private helsetilbud utgjør et viktig supplement til de offentlige tilbud, og at den private og offentlige innsatsen i helsevesenet utfyller hverandre. Ved siden av å øke det totale helsetilbudet, og øke valgfriheten for pasientene, gir privat virksomhet det offentlige nyttig konkurranse og er med på å utvikle større brukerinnflytelse i helsevesenet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at et helsevesen som ikke makter å tilfredsstille folks behov for en rask og god behandling når helsen svikter, over tid står i fare for å miste legitimitet og oppslutning. Dette er den viktigste årsaken til et voksende privat helsetilbud og vil, om ikke tilstrekkelig med midler stilles til disposisjon for det offentlige helsevesen i årene som kommer, kunne øke i omfang og dermed undergrave den likhetsideologien norsk helsevesen har vært tuftet på.
Disse medlemmer vil understreke Regjeringens ansvar for å motvirke en slik utvikling.
Disse medlemmer mener det er viktig å slå fast at de siste års problemer i helsevesenet først og fremst skyldes mangel på økonomiske ressurser - ikke mangel på nye organisatoriske løsninger. Det er mer en pengekrise enn en modellkrise som har forårsaket at pasienter ikke får behandling når de trenger det. I en tid med stadig flere eldre, et endret sykdomsbilde i befolkningen og tilbud om ny og bedre behandling for ulike lidelser, har etterspørselen etter helsetjenester økt. En slik endring av behov kan ikke løses bare ved ulike organisatoriske grep - økte bevilgninger er også nødvendig om en god pleie og behandling skal kunne gis.
Selv om helsevesenet i dag viser mange mangler, tror disse medlemmer at den beste måten å realisere målet om et likeverdig og godt helsetilbud til alle på, uavhengig av bosted, kjønn og økonomi, er et helsevesen fortsatt underlagt offentlig styring. Økt privatisering av helsetjenester vil etter disse medlemmers oppfatning kun bidra til en sterkere konkurranse om helsepersonell og helsekroner, samtidig som det vil skape et voksende skille mellom pasienter med god og dårlig økonomi og mellom pasienter i by- og distriktskommuner.
Tall fra andre vestlige land som har valgt å satse på et større privat innslag for å løse oppgavene i helsevesenet, viser at det verken blir samfunnsmessig billigere, eller at helsetilbudet for befolkningen som helhet blir bedre. Mange av disse landene bruker faktisk mer av BNP til helseformål enn det Norge gjør i dag. Imidlertid er konsekvensene av en slik organisering et todelt helsevesen - et resultat fjernt fra de helsepolitiske mål det har vært brei enighet om i Norge.
Disse medlemmer er derfor enig med Regjeringen i at hovedlinjene i helsepolitikken bør videreføres, noe som må innebærer at det fortsatt vil være viktig å begrense private, profittbaserte helseklinikker/senter, til fordel for et godt og velutviklet offentlig helsetilbud til alle.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det må legges til rette for private som ønsker å tilby faglig og etisk forsvarlige helsetjenester. I utforming av lovverk, finansieringsordninger og andre rammebetingelser som regulerer forholdet mellom offentlige og private tilbud, må hensynet til pasientens ønsker og behov gå foran ønsker om styring av tilbudet basert på ideologiske prinsipper. Det bør være en lovfestet rett til å etablere private sykehus når medisinske og faglige krav er oppfylt. Den enkelte må ha rett til å bruke penger på egen helse.
Disse medlemmer har merket seg at meldingen legger stor vekt på at større grad av samarbeid mellom institusjonene, med utvikling av nettverk og styrket regional og statlig styring, vil bidra til økt effektivitet og kvalitet på behandlingen. Disse medlemmer vil peke på at et mer aktivitetsbasert finansieringssystem i større grad vil sikre at denne utviklingen finner sted. Disse medlemmer mener at vi trenger mer samarbeid og styring mellom nivåene og profesjonene i helsevesenet, men deler ikke Regjeringens syn på at et aktivitetsbasert finansieringssystem som åpner for konkurranse mellom sykehusene, er uforenlig med gode samarbeidsløsninger.
1.3. Generelle merknader fra Arbeiderpartiet
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at strategien for å få til et sykehustilbud som skal ivareta kravene til kvalitet, effektiv ressursutnyttelse og likeverdige tilbud til alle, tenkes oppnådd gjennom samarbeid, funksjonsfordeling, fortsatt fylkeskommunalt eierskap og driftsansvar og sterkere statlig styring.
Disse medlemmer sier seg enig i dette. Disse medlemmer har også merket seg at regionsykehusene gjennom økning av regionsykehustilskuddene bedre blir satt i stand til å ivareta sine spesielle oppgaver innenfor forskning, utdanning, høykostmedisin m.m. Disse medlemmer har også merket seg at det arbeides med ny lov om psykisk helsevern.
Disse medlemmer vil understreke betydningen av helhetlige og sektorovergripende behandlingskjeder, og vil bemerke at behandlings- og rehabiliteringskapasiteten må styrkes vesentlig. I denne sammenheng er det viktig å avklare ansvarsforhold mellom 1. og 2. linjetjeneste.
Disse medlemmer går i likhet med helsemeldinga inn for at helsetjenesten fremdeles i hovedsak skal finansieres gjennom rammetilskudd. Resultater både fra forsøk i vårt land og erfaringer fra land som har stykkprisfinansiering, tilsier ikke at denne finansieringsformen gir bedre og riktigere ressursutnytting. Grunnleggende for valg av finansieringsform er at den bidrar til at de riktige tjenestene blir tilbudt, at de er av god kvalitet, at de ytes hensiktsmessig og likeverdig og at de er minst mulig ressurskrevende. Andre element i et rammebasert system er omstillings- og stimuleringstilskudd som ikke minst skal sette de mindre sykehusene i stand til å tilrettelegge sin virksomhet i et stadig mer krevende spesialisthelsemarked. Det legges også vekt på bonusordninger for innfrielse av ventetidsgarantiene.
Disse medlemmer sier seg enig i at fylkeskommunene må få mulighet til å styre utgiftsveksten innenfor bruken av private laboratorier og røntgeninstitutter og støtter derfor den foreslåtte omlegging av finansieringsordningene for disse.
Disse medlemmer støtter de tiltak som foreslås for å gi pasientene bedre rettigheter gjennom bedre innsyn og mer innflytelse. Det er nødvendig med bedre kjøreregler for å sikre kvalitet og likebehandling av alle pasientgrupper.
1.4. Generelle merknader fra Senterpartiet
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke den viktige funksjonen lokalsykehusene har for å sikre befolkningen i hele landet en rimelig grad av trygghet for medisinsk hjelp i kritiske situasjoner. I denne sammenheng er lokalsykehusenes akuttmedisinske beredskap av uvurderlig betydning, og kan bare i svært begrensede tilfeller erstattes av en god ambulansetjeneste.
Disse medlemmer mener derfor at lokalsykehusenes akuttberedskap må holdes på et høgt nivå. Disse medlemmer mener lokalsykehusenes virksomhet bør bygge på en kjerne som inneholder en medisinsk avdeling, en kirurgiske avdeling og fødestue. Ut over dette må spesialisttjenestene fordeles etter en regional plan.
Endringer i alderssammensetning, økning av livsstilssykdommer og ny teknologi gjør at den fremtidige etterspørselen etter helsetjenester vil øke. Senterpartiet foreslår derfor økt folketrygdavgift for å sikre folketrygdens økonomi i fremtiden. Det vil være nødvendig med egenbetaling på helsetjenester, men ordningen må utformes slik at en skjermer de som bruker mest helse- og sosialtjenester.
Disse medlemmer vil peke på at helsevesenets kanskje største utfordring er den økende mangel på kompetanse. Dette gjelder alle typer helsepersonell, deriblant leger, sykepleiere, fysioterapeuter og vernepleiere. Disse medlemmer viser til Dok.nr.8:55 (1994-1995), der Senterpartiet foreslår at det må utarbeides en handlingsplan for legeutdanningen og at departementet må ta over ansvaret for utdanning og godkjenning av legespesialister. Disse medlemmer mener det er nødvendig med en kraftig økning av utdanningskapasiteten for helsepersonell.
1.5. Generelle merknader fra Høyre
Komiteens medlemmer fra Høyre vil gjøre Norge til ett helserike ved å la pasientenes behov og ønsker ligge til grunn ved organisering og dimensjonering av helsetilbudet. Slik sikres alle et likeverdig helsetilbud uavhengig av bosted og økonomi. For å sikre høy kvalitet, redusert ventetid på behandling og større valgmuligheter for pasientene må ressursene økes, pengene følge pasientene og private supplementer stimuleres. Uten en klar prioritering, klargjøring og avgrensning av det offentlige ansvaret vil den enkelte ikke føle trygghet for nødvendig hjelp ved sykdom.
Disse medlemmer mener det er lite tilfredsstillende at meldingen i stor grad innskrenker seg til å beskrive dagens helsevesen, og at det er lagt lite vekt på å forbedre organisering og finansieringssystemer. Problemene i helsevesenet er tenkt løst ved bedre samarbeid og uforpliktende regional planlegging. Det er ikke presentert noen konkrete oversikter over dimensjonering eller vekstbehov i årene fremover. Etter disse medlemmers syn bør dette være en sentral del av nasjonal helseplanlegging.
Disse medlemmer ønsker å fremme en alternativ helsepolitikk. Pasientene skal gis direkte innflytelse over utviklingen av helsevesenet ved rett til behandling innen fastsatte frister, rett til fritt sykehusvalg og behandling, ved at en del av pengene følger pasienten til det sykehus hun eller han velger.
Disse medlemmer vil legge vekt på at finansieringsordningene i helsevesenet må stimulere til rasjonell drift og økt aktivitet. Et aktivitetsbasert system kombinert med en nasjonal sykehusplan vil kunne øke effektiviteten i helsevesenet, øke kvaliteten på behandlingen, og medføre at pasientenes behov for behandling vil styre utviklingen.
1.6. Generelle merknader fra Sosialistisk Venstreparti
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at når man ser bort fra primærhelsetjenesten og psykiatrien, bevilger offentlig myndighet hele 20 mrd. kroner til somatiske sykehus. Samtidig vil dette medlem vise til den kontinuerlige politiske debatt som sykehusvesenet er gjenstand for. Til tross for dette tyder mye på at politiske myndigheter innefor dagens system har relativt begrenset mulighet til styring.
Det er imidlertid en kjensgjerning at profesjonsgrupper i helsevesenet har stor makt og innflytelse over utdannelse av helsepersonell, etablering av nye stillinger i helsevesenet, den daglige virksomheten i helsesektoren og gjennom sentrale posisjoner og stillinger i den lokale såvel som den sentrale helseadministrasjon. Dette medlem vil i den forbindelse vise til Dok.nr.8:55 (1994-1995) fra Senterpartiet der noen av disse områdene som her omtales, blir grundigere utdypet.
Dette medlem vil spesielt fremheve Den norske lægeforenings sterke stilling i det norske helsevesenet. Sentralt plasserte helseadministratorer og helsepolitikere lokalt har gitt uttrykk for samme holdning, bl.a. direktøren ved landets største sykehus.
Et ønske om mer statlig kontroll og styring av helsevesenet, slik meldinga nå tar til orde for, mener dette medlem neppe kan gjennomføres uten at man samtidig er villig til å foreta en kritisk gjennomgang av privilegier og posisjoner i det norske helsevesenet.
Dette medlem mener at følgende endringer må til:
| - | Den norske lægeforenings finansiering av stillinger i den sentrale helseforvaltning må opphøre. |
| - | Legenes mulighet til refusjon fra statskassa gjennom ulike ordninger i folketrygden må begrenses. |
| - | Den norske lægeforening må få mindre innflytelse over utdanning av leger og tildeling av legestillinger for å få en mer uhildet vurdering av hva som til enhver tid er det faktiske behov. |
| - | Legenes dobbeltarbeid i konkurranse med egen arbeidsgiver må stoppes, og effektive kontrolltiltak må etableres for å se til at dette overholdes. |
| - | Lægeforeningens ulike utvalg, f.eks. etikkutvalget, skal ikke vektlegges mer enn andre uttalelser ved eksterne høringer av offentlige etater. |
Dette medlem ser videre behovet for å sette ned en egen gruppe som skal vurdere maktstrukturer ved norske sykehus, den sentrale og lokale helseadministrasjon og helsevesenet generelt. En slik maktutredning er nødvendig om den reelle situasjonen i det norske helsevesen skal kunne kartlegges og nødvendige endringer foretas for at et mer brukervennlig og offentlig styrt helsevesen skal kunne prege denne sektoren i årene som kommer.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sette ned et utvalg som skal vurdere maktstrukturen ved norske sjukehus, den sentrale og lokale helseadministrasjon og helsevesenet generelt. »
1.7. Generelle merknader fra Kristelig Folkeparti
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke at pasientenes behov for behandling må settes i sentrum for helsepolitikken. Dette er nødvendig for å nå målet om at alle skal ha samme rett til helsehjelp uavhengig av personlig økonomi, alder og bosted. Hensynet til pasientene må være overordnet forvaltningsnivå, fylkesgrenser og organisering.
Dette medlem vil peke på at Norge må sees på som ett sykehusrike. Alle sykehus kan ikke tilby alle typer behandling. Funksjonsfordelingen mellom sykehusene må baseres på nasjonale vurderinger. Hensynet til kvaliteten på tjenestene må gå foran ønsket om å ha flest mulig behandlingstyper overalt. Finansieringsordningene må derfor ivareta behovet for behandling utenfor eget fylke/egen region.
Dette medlem mener det ikke er akseptabelt at mange pasienter venter lenge i sykehuskø, samtidig som avdelinger på sykehus står tomme fordi fylkeskommunene ikke har økonomi til å drive dem. Bevilgningene til sykehusene er i dag helt avhengig av fylkeskommunenes totaløkonomi. Det bør derfor vurderes om det igjen bør gis øremerkede rammeoverføringer til fylkeskommunenes helsetjenester som forutsettes å dekke en viss andel av sykehusutgiftene. Dette må baseres på hvilke oppgaver og funksjoner som skal ivaretas ved det enkelte sykehus og i hvert enkelt fylke, enten gjennom en statlig fullfinansiering eller ved at fylkene fra sine øvrige inntekter skal dekke en viss andel av utgiftene til sykehusene.
Dette medlem vil peke på at det fortsatt gjenstår en del før helsevesenet fungerer tilfredsstillende. Det er derfor nødvendig å vurdere alternative måter å organisere sykehusene på, og å få vurdert og utprøvd ulike finansieringsmåter. I denne sammenheng må det legges vekt på at sykehuseierne har en forutsigbar økonomi som gjør det mulig å planlegge på lengre sikt. Overføringer som gis til spesielle tiltak, må vare over noen tid, slik at sykehusene vet at de vil ha økonomi til å fortsette nødvendige aktiviteter også neste budsjettår.
Dette medlem mener det er nødvendig å bevilge mere penger til helsesektoren i årene framover. Samtidig er det viktig å få til en god utnyttelse av de bevilgede midler til beste for pasientene. Effektiviteten i sykehusene må ikke gå så langt at det går utover både pasienter og personell.
Dette medlem legger til grunn at det må være et godt samarbeid mellom nivåene i helsevesenet. Pasienter må f.eks. ikke skrives ut fra sykehus uten at det er et hjelpeaparat i kommunehelsetjenesten som kan ta seg av pasienten når det er nødvendig.
1.8. Generelle merknader fra Fremskrittspartiet
1. Helse- og omsorgsvesenet er en prioritert samfunnsoppgave
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil hevde at et godt og trygt samfunn å leve i er betinget av at dette samfunnet er i stand til å gi nødvendig, kvalitetsmessig og likeverdige behandlings- og omsorgstilbud til alle til rett tid og på rett sted, uavhengig av alder, kjønn, personlig økonomi og bosted. Skal imidlertid helse- og omsorgsvesenet kunne oppfylle sine prioriterte oppgaver må det skjermes for konkurranse om ressurser fra andre samfunnsområder. Å sette helse- og omsorgsvesenet i en slik særstilling var det tydeligvis enighet om i Stortinget da man behandlet Ot.prp. nr. 36 (1967-1968) om Sykehusloven hvor det ble fastslått at syketrygden senere folketrygden skulle dekke godkjente helseutgifter.
Dette medlem tillater seg i denne forbindelse å sitere deler av innlegget til saksordfører til Ot.prp. nr. 36, « sykehusloven », som gir en klar oppfatning av hvordan Stortinget den gang så på helsevesenet som en skjermet og særlig prioritert oppgave i vårt samfunn. Jeg tillater meg å sitere følgende fra saksordfører, den gang stortingsrepresentant Jo Benkow:
| « Forslaget til ny sykehuslov atskiller fra tilsvarende utenlandsk lovgivning ved at syketrygden avlaster de ordinære budsjetter for den vesentligste del av anleggs- og driftsutgiftene. Dette betyr at helseinstitusjonene ikke i samme grad som før konkurrerer om midlene på de offentlige budsjetter med en rekke andre offentlige oppgaver hvis konkurransedyktighet hadde vært stor nok til å sette sykehusutbyggingen i en annen rekke. Med denne lov får institusjonene gunstig, men helt berettiget særstilling. Tar man i betraktning hvilke uomtvistelige fellesoppgaver - ja nærmest oppgaver av første rang - det her er tale om, må vi uten videre godta den naturlige forrang helseinstitusjonen gjennom denne lov får. » |
Dette ble uttalt i en tid da det norske samfunn ikke hadde oljeinntekter. Uttalelsene innebærer en tilslutning til daværende helsedirektør Karl Evangs ønske om en dreining i retning av at i helsesektoren er det utgiftene som skal bestemme inntektene og ikke omvendt. Beklageligvis endret Stortingets flertall noen år senere sitt syn på at helse- og omsorgsvesenet skulle ha en overordnet særstilling i forhold til andre samfunnsoppgaver.
Under debatten om St.meld. nr. 8 (1974-1975) gav Jo Benkow på en illustrerende måte uttrykk for Stortingets helomvending:
| « mange nærer frykt for at en redusert refusjon fra folketrygden vil ramme fylkene særlig hardt. Jeg tror en slik frykt er ugrunnet. Det blir hverken fylker, kommuner eller stat som må bære en større belastning. Dersom det i det hele tatt blir en skadelidende part, vil det vel til syvende og sist være helsevesenet som relativt sett blir stilt svakere, fordi en større del av helsevesenet må finansieres over de ordinære budsjetter og da i hard konkurranse med andre viktige oppgaver. Men det er nettopp dette som er meldingens hensikt. » |
Dette ble sagt etter at vi visste at Norge ville få betydelige oljeinntekter.
2. Helse- og omsorgsvesenet sidestilles med andre samfunnsoppgaver
Under behandlingen av St.meld. nr. 9 - vedtok et flertall i Sosialkomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, ikke å trappe opp refusjonssatsen fra 75 til 80 % som var forutsatt av Stortinget i sitt vedtak om Sykehusloven fra 1967, innstillingen til Ot.prp. nr. 36. Fra det tidspunkt St.meld. nr. 9 blir behandlet i Stortinget og frem til dags dato har således helse- og omsorgssektoren måtte konkurrere om resursene med andre viktige samfunnsformål. Og som en direkte konsekvens av det fikk man da noe senere innført en rammefinansiering, eller sagt med andre ord, en rasjonering på helsetjenester som også i St.meld. nr. 50. opprettholdes som den eneste finansieringsform.
3. Fremskrittspartiets prioritering av helse- og omsorgsvesenet i forhold til andre samfunnsoppgaver
I et godt og trygt samfunn hvor alle mennesker betraktes som likeverdige, må det være det enkelte menneskes behov for behandling og omsorg som skal styre og bestemme ressurstilgangen til helse- og omsorgssektoren. Dette medlem viser til at det er den stikk motsatte politikk som Helsemeldingen legger opp til, idet det fortsatt der hevdes at det er ressursene som skal styre tilbudet, eller sagt med andre ord; det skal fortsatt også i fremtiden være sterk rasjonering på helse- og omsorgstjenester. Dette medlem vil peke på at investering i helse- og omsorgstjenester er kanskje den offentlige investeringen som gir den beste samfunnsmessige avkastning. Dette medlem vil videre påpeke at helse- og omsorgsvesenet står for en betydelig verdiskapning i samfunnet, en verdiskapning som frem til dags dato har vært lite påaktet, og ikke har vært tatt med når en har beregnet den totale verdiskapning for landet..
Sett på bakgrunn av den alvorlige krise som det seneste år har utviklet seg i norsk helse- og omsorgsvesen, med helsekøer på 250.000 og omsorgskøer på 15.000, hadde dette medlem forventet at den lenge bebudede helsemelding - når den endelig kom - i det minste hadde noen nye konstruktive tanker og forslag på hvordan kapasiteten i helsetilbudene skulle kunne økes, og likeledes forslag om økede omsorgstilbud for pleietrengende eldre samt helt nødvendig kvalitetshevning både i institusjonsomsorgen og i den åpne omsorgen.
4. Fremskrittspartiets generelle syn på St.meld. nr. 50. « Helsemeldingen ».
Dette medlem kan ikke se at helsemeldingen (St.meld. nr. 50) på noe vesentlig område viser hvordan man kan løse kapasitetskrisen i helse- og omsorgsvesenet, hverken på kort eller lang sikt. Dette synes da heller ikke å ha vært departementets målsetning med helsemeldingen da det fortsatt skal være bevilgningene som styrer tilbudet og ikke behovene. (Altså fortsatt rasjonering på disse tjenestene.)
I motsetning til alle andre vestlige land det er rimelig å sammenligne seg med, og som har gått nye veier både når det gjelder organisering og finansiering av helsevesenet for å øke kapasiteten, er St.meld. nr. 50 - etter dette medlems skjønn nærmest fri for nytenkning når det gjelder organisering og finansiering. St.meld. nr. 50 er i stor grad en sementering av det bestående, og meldingen synes på alle vesentlige punkter å være laget på fylkeskommunenes premisser.
Hovedelementene i St.meld. nr. 50 er etter dette medlems skjønn blant annet følgende:
| 1. | Beholde det desentraliserte helsevesen med fortsatt fylkeskommunal eier- og driveransvar.2. Fortsatt rammefinansiering supplert med statlige øremerkede omstillings- og strukturmidler. |
| 3. | Sterkere statlig styring gjennom det regionale helseutvalg. |
| 4. | Sterkere sentralisering av spesielle kompliserte behandlingsopplegg som gir bedre kvalitetssikring. |
| 5. | Sterkere nettverksamarbeid i annenlinjetjenesten og i samarbeide med primærhelsetjenesten for bedre utnyttelse av den totale behandlingskapasitet. |
| 6. | Endre strukturen ved at betydelig antall lokalsykehus foreslås gjort om til spesialsykehus og sykestuer med redusert akutt beredskap. |
| 7. | Redusere pasienttilgjengeligheten i primærhelsetjenesten ved å endre lønnssystemet for primærleger samt endre finansieringsgrunnlaget for private røntgeninstitutter og laboratorier. |
| 8. | Forslag om en egen men meget begrenset pasientrettighetslov. |
| 9. | Øke forskning og prioritere telemedisin. |
| 10. | Øke resursene til helsevesenet. |
Med unntak av punkt 10, om økte resurser, kan dette medlem ikke se at de øvrige punkter enkeltvis eller samlet vil bedre kapasiteten hverken i det somatiske eller det psykiatriske helsevesenet på kort eller lang sikt. Hvis Regjeringens moderate påplussing av helsebudsjettet for 1995 er representativ for det meldingen mener med økte resurser til helsevesenet i fremtiden, er det selvfølgelig helt utilstrekkelig.
Når St.meld. nr. 50 - eller Helsemeldingen - i så liten grad legger opp til å løse de store alvorlige problemene norsk helse- og omsorgsvesen i øyeblikket har, kan dette - etter dette medlems skjønn - skyldes at Regjering og departement ikke er seg bevisst, eller nekter å akseptere tingenes tilstand i dagens helse- og omsorgsvesen. Den situasjonsbeskrivelse som Helsemeldingen gir over forholdene i helse- og omsorgsvesenet, der helsevesenet betraktes som godt, rettferdig, med like og enhetlige tilbud over alt, og at ingen står uten tilbud på grunn av manglende personlig økonomi, kan tyde på manglende erkjennelse av virkeligheten fra departementets side.
St.meld. nr. 50 er med rette opptatt av kvalitetssikring i helsevesenet, men dette medlem synes at meldingen for ukritisk tar Kvinnsland-rapportens budskap om at kvaliteten øker med større pasientvolum for bokstavelig når denne rapporten i meldingen indirekte benyttes som et anslag mot våre vel drevne tredelte lokalsykehus. Så lenge helsevesenets største problem er mangel på behandlingskapasitet, kan ikke dette medlem gi sin tilslutning til at et stort antall vel drevne lokalsykehus foreslåes nedlagt eller omdisponert til andre formål som eksempelvis etterbehandlingsavdelinger, sykestuer o.l. Dette medlem kan heller ikke si seg enig i at nærhet til behandlingsapparatet betyr mindre for den enkelte pasient, selv om transportmulighetene i dag er langt bedre enn tidligere. Nærhet gir trygghet, både for den enkelte pasient og ikke minst for de pårørende. En kan heller ikke etter dette medlems skjønn, slik som Helsemeldingen legger opp til, ensidig se på befolkningsgrunnlaget og avstandene sykehusene imellom når en skal vurdere hvorvidt et lokalsykehus skal opprettholdes som et akuttsykehus eller ikke. Her er det mange forhold som spiller inn, ikke minst geografi, transportmuligheter under ekstreme værforhold o.l. Meldingen legger også opp til en annen finansieringsform for private laboratorier og røntgeninstitutter, noe som dette medlem ikke kan gi sin støtte, idet en slik omlegging - slik dette medlem ser det - ville måtte føre til at et betydelig antall røntgeninstitutter og laboratorier står i fare for å måtte nedlegge driften. Dette medlem bestrider at det offentlige helsevesenet har kapasitet stor nok til å overta de private laboratorier og røntgeninstitutters virksomhet, noe som dette medlem har fått bekreftet under de tidligere omtalte 9 helsehøringene rundt omkring i landet. Så lenge det offentlige helsevesenet har et alvorlig kapasitetsproblem, er det uforståelig for dette medlem at Helsemeldingen fremmer forslag som åpenbart vil vanskeliggjøre driften for en rekke private helsetilbud som i dag eksisterer, og som er et godt og nødvendig supplement til det offentlige helsevesen.
Helsemeldingen omtaler rehabilitering som særlig viktig i helsevesenet, noe som dette medlem gir sin tilslutning til. Men dette medlem er skuffet over at meldingen ikke anviser mere konkrete tiltak for å bedre rehabiliteringstjenesten. Rehabiliteringsopplegget er høyst forskjellig fra kommune til kommune, noe som i første rekke skyldes mangel på ressurser og ikke minst på kvalifisert helsepersonell til å drive rehabilitering. Etter dette medlems skjønn burde rehabiliteringstjenesten, særlig i mindre kommuner, være et interkommunalt ansvar, da mange kommuner er så små at det blir vanskelig både faglig og ressursmessig å få til skikkelige rehabiliteringstiltak i alle kommuner.
Dette medlem vil i denne sammenheng vise til et enstemmig forslag fra sosialkomiteen under behandlingen av siste års statsbudsjett, der komiteen ba Regjeringen utrede spørsmålet om interkommunale rehabiliterings- og omsorgsinstitusjoner for unge trafikkskadde og for andre som blir funksjonshemmet i ung alder.
I tillegg til at St.meld. nr. 50 synes å bygge på en gal situasjonsbeskrivelse av helse- og omsorgsvesenet, er det etter dette medlems skjønn en vesentlig svakhet ved meldingen at den ikke vurderer alternative løsninger både når det gjelder eier- og driverstruktur, pasientrettigheter og ikke minst finansieringsformer. Dette medlem finner det også lite tilfredsstillende at meldingen ikke fremlegger alternative løsninger når det gjelder organisajon og finansiering av helse- og omsorgsvesenet eller konsekvensanalyser av de organisatoriske og finansielle endringer som foreslås.
Videre vil dette medlem bemerke at primærhelsetjenesten som er basisen for all helsetjeneste i dette land, har fått en stemoderlig behandling i helsemeldingen, idet meldingen stort sett dreier seg om spesialisthelsetjenesten og sykehushelsetjenesten. Det er etter dette medlems skjønn rett og slett utidig at departementet for tredje gang kommer tilbake til Stortinget med forslag om å endre avlønningssystemet for primærleger. Det synes for dette medlem helt åpenbart at ved å redusere refusjonssatsen til avtaleleger til fordel for faste driftstilskudd, vil dette redusere antallet behandlede pasienter og dermed tilgjengeligheten og øke ventetiden for pasienter til primærlege. Det er dessverre ellers gjennomgående i hele meldingen, at Regjeringen ikke ønsker å legge opp til en finansiering av helsevesenet som gir incitament til større aktivitet og øket pasientbehandling. Kontrollen med resursene synes for departementet mere vesentlig, enn god tilgjengelighet til behandlingsapparatet.
St.meld. nr. 50 legger opp til at man fortsatt skal finansiere norske sykehus med rammefinansiering og avviser stykkprisfinansiering. Dette medlem vil vise til at med denne meldingen synes Norge å være det eneste land i Vest-Europa som ikke har innsett svakhetene med en rammefinansiering, og endret betalingsformene for helsetjenester i form av en eller annen ordning med stykkpris. Dette medlem viser til at departementet i meldingen bruker som begrunnelse at forsøkene med stykkprisfinansiering ved sykehusene i to av våre fylkeskommuner ikke gav noe entydig signal om at stykkprisfinansiering ville være en bedre finansieringsordning enn rammer. Dette medlem ønsker å imøtegå departementets foreløpige konklusjon når det gjelder evalueringen av stykkprisfinansieringsordningen. Dette medlem vil for det først hevde at evalueringen ikke er sluttført og for det andre er det liten uenighet om at stykkprisfinansieringen førte til langt flere behandlede pasienter ved samtlige sykehus hvor ordningen var etablert, men at stykkprisfinansieringsordningen ikke førte til rimeligere behandling. Dette trodde da heller ikke dette medlem var hensikten med innføring av stykkprisfinansieringsordningen, - men hensikten var vel at man skulle få behandlet flere pasienter i det enkelte sykehus og at sykehusene skulle få et positivt incitament til å effektivisere sin drift. Ved stykkprisfinansiering blir en pasient en inntektspost for sykehuset, ikke som nå, - en utgiftspost som man forsøker å unngå.
Dette medlem viser ellers i denne forbindelse til at fylkeskommunene var sterke motstandere av stykkprisfinansieringsforsøkene slik de ble gjennomført og det anføres da også i meldingen at stykkprisfinansiering vil svekke fylkeskommunenes stilling overfor sykehusene. Det hevdes videre at generell stykkprisfinansiering kunne være til hinder for en strukturendring av sykehussektoren med det formål å bedre kvaliteten. Dette medlem skjønner begrunnelsen sett fra fylkeskommunens side, som for øvrig i denne forbindelse kjemper for sin egen eksistens, men stiller seg totalt uforstående til at departementet kan bruke en slik begrunnelse for å la være å akseptere noen form for stykkprisfinansiering. Dette medlem vil hevde at det motsatte ville være tilfelle; ved at man fikk stykkpris og konkurranse sykehusene imellom ville dette åpenbart også måtte føre til en bedre kvalitet på tjenestetilbudene, da konkurransemomentet ville nødvendiggjøre dette.
5. Konklusjonen fra Fremskrittspartiets omfattende helsehøring i 9 store byer.
Fremskrittspartiet ved dette medlem har i februar/mars måned gjennomført høringer om Helsemeldingen i 9 av landets største bykommuner. Til disse høringene møtte, foruten departementets representant ved fylkeslegene, representanter for overordnede leger, primærleger, sykepleiere, hjelpepleiere, fysioterapeuter og forbrukerorganisasjonene Norsk Pensjonistforbund, FFO og Norsk Pasientforening. I tillegg er det avviklet separate besøk på fire av landets fem regionsykehus. Evalueringsarbeidet fra høringene viser at så langt kan følgende konklusjon trekkes:
| - | Uttalelsene i samtlige høringer var entydige om at den foreliggende Helsemelding er lite egnet til å løse de alvorlige problemer en har, både innen det somatiske helsevesen og særlig innen psykiatrien og i omsorgssektoren. |
| - | Det var videre entydige uttalelser om at Helsemeldingen stort sett er en sementering av det bestående med liten nytenkning både når det gjelder eier- og driverstruktur, prioriteringer og finansiering. |
| - | Det ble videre unisont uttalt at meldingen var mere opptatt av økonomisk styring og kontroll enn av forslag til å gjøre noe med kapasitetsproblemene. |
| - | Kritikken mot at primærhelsetjenesten er stemoderlig behandlet i meldingen og likeledes psykiatrien, var unison og meget sterk fra høringsinstansene. |
| - | Samtlige brukerorganisasjoner ga uttrykk for at man krever statlig enhetlig eier- og driveransvar for sykehusene og utvidede pasientrettigheter langt utover det forslaget i meldingen bebuder. Noen av organisasjonene mener at man bør kunne legge professor Ståle Eskelands pasientrettighetslov til grunn for utarbeidelse av nye pasientrettigheter. Norsk Pasientforening har laget sitt eget forslag til pasientrettighetslov. |
| - | Det var nyanser i synet på statlig overtakelse av samtlige sykehus mellom leger ansatt ved regionsykehusene og leger ansatt ved sentral- og lokalsykehus. Den siste kategorien var mere interessert i statlig overtakelse av sykehusene enn legene ved regionsykehusene. |
| - | Når det gjelder ny finansieringsordning, ga bare sykepleiernes og hjelpepleiernes representanter uttrykk for skepsis til en ren stykkprisfinansiering, men også disse to organisasjoner ga uttrykk for at man må få en annen finansieringsordning der inntektene til sykehuset i større utstrekning følger pasienten, disse to organisasjonene ville ha større bruk av øremerkede midler. |
| - | Det ble fra samtlige høringsinstanser gitt uttrykk for at effektiviseringen i sykehusene nå nærmer seg det uforsvarlige og at ytterligere reduksjoner vil gå på kvaliteten løs - kvalitet da i betydningen av svekket omsorg og pleie, noe som igjen kan gi som resultat hyppigere reinnleggelser. |
| - | De fleste av høringsinstansene, med unntak av Sykepleierforbundets representanter og Norsk Helse- og Sosialforbunds representanter, stilte seg positive til et sterkere regionalt helsesamarbeid, sykepleierne og hjelpepleierne var imidlertid skeptiske, idet de forventet et nytt betydelig byråkrati som kanskje kom inn som det fjerde forvaltningsorgan. |
| - | Samtlige av høringsinstansene ga uttrykk for at ressurstilgangen til norsk helsevesen er for dårlig og ligger langt under den ressurstilgang man har i land som det er naturlig å sammenligne seg med. |
Andre forhold som ble trukket frem under Fremskrittspartiets omfattende helsehøringer både fra helsepersonell og brukerorganisasjonene, var følgende:
| - | De psykiatriske behandlingstilbudene i annenlinjetjenesten er under enhver kritikk, noe som fører til at sterkt behandlingstrengende psykiatriske pasienter ikke får nødvendig sykehusinnleggelse og heller ikke tilstrekkelig psykiatrisk oppfølging i sin primærkommune. Det ble også gitt uttrykk for sterk motstand mot forslaget om at langtidspsykiatrien skal overføres som et kommunalt ansvar. |
| - | Videre ble det uttalt sterk kritikk av det manglende tilbud i eldreomsorgen, både institusjonsomsorgen og den åpne omsorgen. Det ble påstått at det har oppstått en alvorlig ubalanse mellom utbyggingen av den åpne omsorgen og nyetablering av sykehjemsplasser. Videre ble det stilt sterke krav, spesielt fra helsepersonell og brukerorganisasjonene, om at man må få lovfestet minstestandarder for omsorg og pleie, både i institusjonene og i den åpne omsorgen. |
| - | Fra brukerorganisasjonene ble det stilt krav om at egenbetalingen må fjernes, eller i det minste må svakt bemidlede personer - eksempelvis minstepensjonister og kronikere - i større grad skjermes for egenbetalingen. |
| - | Det ble også gitt uttrykk for, både fra helsepersonell og brukerorganisasjonene, at det må innføres sterkere reelle pasientrettigheter enn det forslaget i meldingen går ut på, men det ble på samme tid uttalt tilfredshet med at man får en egen rettighetslov som forhåpentligvis kan utvides med tiden. Brukerorganisasjonene ga imidlertid uttrykk for at enhver form for pasientrettigheter må koples opp mot økonomi slik at ikke rettighetene blir avhengig av den enkelte fylkeskommune og kommunens økonomi og prioriteringer. Endelig ble det fra brukerorganisasjonene ytret et sterkt ønske om at Helsemeldingen må medvirke til at man får automatiske reaksjonsformer overfor de fylkeskommuner og kommuner som ikke oppfyller intensjonene i sykehusloven og i primærhelsetjenesteloven. |
| - | Det ble fra de fleste høringsinstanser stilt meget kritiske spørsmål ved ventelistegarantiordningen som mange mente var en manipulering med pasienter, en ordning som skyver et stadig økende antall pasienter ut i en meget vanskelig situasjon og som derfor skaper store problemer for et betydelig antall pasienter. Flere overleger ga under høringen uttrykk for den vanskelige etiske side ved utvelgelsene til ventelistegarantien. |
| - | Ingen av høringsinstansene hadde noe positivt å si om gjestepasientordningen, en ordning som en mente burde avskaffes. |
Dette medlem viser i denne forbindelse til Dok.nr.8:34 (1993-1994) om forslag om å fjerne gjestepasientordningen da den ordningen etter dette medlems skjønn aldri har fungert etter hensikten og at utgiftene fylkeskommunene har til gjestepasientordningen ofte blir brukt mot pasientene når det er spørsmål om behandling og etterbehandling utenfor eget fylke.
Fremskrittspartiet har som utgangspunkt for sin helse- og omsorgspolitikk at Norge også skal være ett helserike, og at helse og omsorg skal være et overordnet prioritert offentlig ansvar. Ressurstilførselen til helse og omsorg må derfor settes i en særstilling og skal være skjermet for konkurranse om resurser i forhold til de øvrige samfunnsoppgaver. Det må åpnes for større innslag av private helsetilbud, - også sykehus.
6. Fremskrittspartiets helse- og omsorgspolitikk (Dok.nr.8:11 (1985-1986) og Dok.nr.8:54 (1990-1991))
Dette medlem viser til at Fremskrittspartiets helse- og omsorgspolitikk er fastlagt, først gjennom Dok.nr.8:11 (1985-1986), om « et behovsstyrt helsevesen » og senere utdypet og forklart ytterligere i Dok.nr.8:54 (1990-1991) om et « pasientstyrt helsevesen ». Fremskrittspartiets helse- og omsorgsmanifest slik det er utformet i Dok.nr.8:54 tar utgangspunkt i målsetningen fra « Nasjonal Helseplan », vedtatt av Stortinget i 1988 hvor det uttrykkelig slås fast at alle mennesker i landet, uavhengig av bosted, sosial status og privat økonomi, skulle få ens og likeverdig behandlings- og omsorgstilbud.
Det burde etter dette medlems skjønn være åpenbart for alle at de målsetninger og intensjoner som er nedfelt i « Nasjonal Helseplan » ikke lar seg gjennomføre med den organisering som en i dag har for helse- og omsorgsvesenet. Vi kan ikke, samtidig som vi skal ha en nasjonal helsepolitikk, ha en regional ansvarsfordeling av utøvelsen av denne. Dette fører til en unaturlig oppstykking av ansvarsforholdene, noe som igjen fører til en dårlig resursutnyttelse. Skal det etter dette medlems mening være noen hensikt med en nasjonal helsepolitikk hvor mål og prinsipper for helsepolitikken er vedtatt av Stortinget er det helt nødvendig med en endring av ansvarsforholdene i helsevesenet. En slik omorganisering må ha som mål at ansvaret for et tilfredsstillende helse- og omsorgstilbud over hele landet blir samlet på et forvaltningsnivå, nemlig hos staten, mens utøvingen av tjenestene må bli reelt desentralisert ned til det enkelte sykehus/institusjon. Likeledes må finansieringen skje på den måten at midlene følger pasientene til behandlings- og omsorgsstedet og automatisk utbetales av Folketrygden som en juridisk plikt på linje med sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Fremskrittspartiet ser dagens finansieringsform med rammefinansiering som direkte hemmende for en rasjonell og effektiv drift på sykehus og i omsorgsinstitusjoner. Rammefinansieringssystemet er egentlig etter dette medlems mening en bevist underfinansiering av helsevesenet som igjen i praksis betyr rasjonering på helsetjenester med økende behandlings- og omsorgskøer som et naturlig resultat.
Dette medlem vil våge den påstand at den helse- og omsorgspolitikk som i dag føres og som foreslås videreført i St.meld. nr. 50, tar mer hensyn til fylkeskommunenes fremtidige eksistens enn til behovet for behandling og omsorg av pasienter. En slik påstand mener dette medlem kan underbygges med at fjerner man driften fra fylkeskommunene vil dette forvaltningsorganet falle sammen av mangel på reelle oppgaver. Spørsmålet blir da etter dette medlems skjønn, hvor lenge skal syke og omsorgstrengende mennesker måtte betale med egen helse for å opprettholde et forvaltningsorgan som er helt unødvendig i et land med en befolkning på 4 millioner mennesker?
Dette medlem mener at helse- og omsorgskrisen i Norge i dag kan løses på relativt kort tid ved en omorganisering, ny finansieringsform og lovfestete pasientrettigheter.
Dette medlem mener at følgende endringer må skje:
| - | Enhetlig statlig ansvar for helse- og omsorgssektoren, som muliggjør styring av helsepolitikken etter nasjonale mål. |
| - | Der lovfestes betalingsplikt fra Folketrygden til behandlingsinstitusjonene og tjenestetilbudene for den enkelte pasient, «inntektene til institusjonene og tjenesteprodusenter skal følge pasienten». |
| - | En pasientrettighetslov som angir rett til å bli pasient og få behandling innen en forsvarlig tidsramme må inkorporeres i folketrygdloven og ikke knyttes opp mot sykehusloven som ikke er en rettighetslov. |
| - | Folketrygden får det formelle ansvar for den totale finansiering av sykehus, omsorgsinstitusjoner og tjenesteprodusenter og den praktiske gjennomføringen via trygdekontorene. |
| - | Alle offentlige sykehus omdannes til selvstendige stiftelser med kun faglige driftsstyrer. |
| - | Det åpnes for større innslag av private sykehus og klinikker ved at det foretas samme betaling til disse som til det offentlige. Rammefinansiering erstattes av stykkpris/kurpris lik for private og offentlige tjenesteytere og institusjoner. Basistilskudd gies separat for dekking av akuttberedskap, utgifter til spesiell utdannelse av helsepersonell, til forskning og universitetsfunksjoner. |
| - | De lokale trygdekontorene får ansvaret for garantier, utbetalinger og anbuds- og prisvurderinger, bl.a. basert på regler for satser og rutiner. |
| - | Folketrygdens utgifter til helsevesen og eldreomsorg dekkes direkte ved øremerkede trygdepremier fra arbeidsgivere, næringsdrivende og lønnsmottager samt alkohol- og tobakksavgiftene. Helsedelen i Folketrygden skal være øremerket for helse og omsorg. |
| - | I et slikt system vil en få et nødvendig skille mellom produsent og bruker av sykehus- og omsorgstjenester. |
| - | Fylker og kommuner kan fortsatt, om ønskelig, også være produsenter av helse- og omsorgstjenester og drive i konkurranse med private helsetilbud. |
| - | Stykkpris/kurpris vil skape konkurranse og større effektivitet og pasientene gis valgmuligheter når det gjelder behandlingssted. |
| - | At pasientene i et slikt finansieringssystem blir en inntekt for sykehusene vil virke positivt både for pasientene og sykehuset og vil medvirke til større effektivitet. |
| - | Statens Helsetilsyn eller et annet organ, eventuelt etablering av et statens sykehusverk, setter de kvalitative kravene til behandling, pleie og fører kvalitetskontroll. |
| - | Behovene må styre resursene, ikke omvendt. |
Dette medlem viser også til at Fremskrittspartiets Dok.nr.8:54 (1990-1991) om et «pasientstyrt helsevesen» også behandler problemet med manglende tilgang på kvalifisert helsepersonell av ulike kategorier. Dette medlem ser det slik at mangelen på kvalifisert helsepersonell også i stor grad skylles det desentraliserte helsevesen med ulike prioriteringer fra fylkeskommune til fylkeskommune og hvor det er opp til den enkelte fylkeskommune å prioritere utdannelsesstillinger både når det gjelder leger, sykepleiere og andre kategorier. Dette medlem vil heller ikke se bort fra at organisasjonene, både når det gjelder leger og sykepleiere, i for stor grad styrer utdannelseskapasiteten. Utdannelse av helsepersonell av ulike kategorier mener dette medlem bør være et enhetlig statlig ansvar og det blir også lettere å styre utdannelseshyppigheten i det staten til enhver tid da sitter inne med de nødvendige behov for helsepersonell i sykehus og omsorgsinstitusjoner. Denne oversikten mener dette medlem de sentrale myndigheter i dag ikke har og derfor er grunnen til utilstrekkelig utdannelseskapasitet både for leger og annet spesialisert helsepersonell.
Dette medlem mener at den todelte medisinske ledelse i sykehus må opphøre. Det er legene som har ansvaret for pasientbehandlingen. Alle andre helseprofesjoner gir sine tjenester som et ledd i den totale behandling. Profesjonsstriden mellom sykepleiere og hjelpepleiere i dag, har etter dette medlems skjønn sin rot i den todelte medisinske ledelse.
7. Forslag
Dette medlem viser for øvrig til Dok.nr.8:54 (1990-1991) om et « pasientstyrt helsevesen » og ber om at dette forslaget tas inn som utrykt vedlegg til innstillingen. Med henvisning til dette forslag, fremmer dette medlem følgende prinsipale forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sette iverk forberedende arbeid med sikte på å omorganisere helsevesenet til et behovsstyrt og pasientstyrt helsevesen i tråd med intensjonene i Dok.nr.8:54 (1990-1991) om et « pasientstyrt helsevesen ». »
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovendring slik at det overordnede ansvar for det totale helsevesenet, inklusiv eldreomsorgen og omsorgen for de funksjonshemmede, blir overført fra kommuner og fylker til staten. Det daglige operative ansvaret desentraliseres ned til den enkelte institusjon og utøver. »
« Det etableres et statens sykehusverk for koordinering og kontroll av et enhetlig sykehusvesen. »
« Stortinget ber Regjeringen iverksette arbeid med å omdanne alle offentlige helseinstitusjoner til selveide stiftelser eller aksjeselskap med selvstendig drift og økonomi. »
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en gradvis overgang til et stykkprisfinansiert helsevesen etter følgende opptrappingsplan:
|
Trinn 1: |
Gjennomføre forsøksordning med stykkprisfinansiering for alle sykehus, offentlige som private fra 1. januar 1996 med en basisandel på 40 % og en stykkprisandel på 60 %. |
|
Trinn 2: |
Fra 1. januar 1998 utføres stykkprisfinansieringen til 80 % og 20 % basistilskudd. |
|
Trinn 3: |
Fra år 2000 gjennomføres 100 % stykkprisfinansiering ved alle helse- og omsorgsinstitusjoner i landet i tillegg til basisbetaling for faste oppgaver som beredskapstjenester, opplæring, utdanning og forskning m.m. » |
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innføring av en lovfestet rett til behandling og omsorg med automatisk utbetaling fra Folketrygden etter en på forhånd fastsatt stykkpris. Det stedlige trygdekontoret administrerer utbetalingene til sykehusene og gjøres også ansvarlig for kjøp av andre helsetjenester hos produsentene av slike. »
« Stortinget ber Regjeringen gjennomgå kapasiteten og kvaliteten på utdanningen innen helsevesenet sett i lys av forventede behov. Gjennomgangen forelegges Stortinget som melding. »
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i kommunehelseloven med sikte på en avvikling av regulering av og driftsavtaleordningen for privat legevirksomhet. »
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en endring av Folketrygdens organisering slik at det innføres en helsedel med øremerkede innbetalinger som kun skal gå til behandling og pleie i helse og omsorgsvesenet. »