2. Internasjonale valutaforhold
2.1 Sammendrag
2.1.1 Utviklingen mellom hovedvalutaene
Det internasjonale valutasystemet er i dag basert på at de tre hovedvalutaene - amerikanske dollar, tyske mark og japanske yen - flyter i forhold til hverandre. Mange land har valgt å knytte kursene på sin valuta til en av hovedvalutaene, eller til en kurv av flere valutaer, dvs. at de har valgt et fastkurssystem.
Det har vært store endringer i kursforholdene mellom hovedvalutaene de siste 15 årene. Det har også vært og det er fortsatt store ubalanser i de tre store landenes driftsregnskap overfor utlandet. USA har i hele perioden hatt et betydelig underskudd. Japan har fremdeles et stort overskudd. Kostnadene i forbindelse med moderniseringen av det tidligere Øst-Tyskland har bidratt til å fjerne Tysklands tidligere store overskudd.
USAs konkurranseevne - målt ved relative lønnskostnader pr. produsert enhet for industrien - er bedret betydelig siden 1985. I samme periode er Japans konkurranseevne blitt svekket kraftig. Til tross for denne utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevne har USA fortsatt underskudd på driftsbalansen og Japan overskudd.
2.1.2 Valutasystemer i Vest-Europa
2.1.2.1 Det europeiske valutasystemet (EMS)
EMS er et rammeverk for penge- og valutasamarbeid mellom EU-landene. Innenfor EMS kan landene velge å delta i fastkurssamarbeidet, ERM (« Exchange Rate Mechanism »), som innebærer forpliktelser til å holde valutakursen innenfor visse svingningsmarginer. Valutauroen høsten 1992 medførte kursjusteringer og midlertidig suspensjon av intervensjonsforpliktelser for flere lands valutaer innen ERM.
Reaksjonene etter uroen høsten 1992 var preget av et ønske om å vurdere de generelle erfaringene med valutasamarbeidet, med sikte på å rette opp eventuelle mangler. Enkelte observatører hevdet at valutauroen styrket argumentene for en rask innføring av en økonomisk og monetær union (ØMU) med en felles valuta og det hastet med å få vedtatt mer forpliktende spilleregler for unionen.
Det europeiske råd anmodet i oktober 1992 EUs monetære komité og Sentralbanksjefkomiteen i EU om å vurdere disse spørsmålene. Resultatet av utredningsarbeidet forelå til det uformelle møtet mellom EU-landenes finansministre i Kolding i mai 1993. Hovedbudskapet i disse rapportene og Rådets behandling av dem kan i hovedsak sammenfattes slik:
| - | I flere land hadde den økonomiske utviklingen svekket tiltroen til den faste valutakursen. Nødvendige endringer i valutakursene ble ikke gjennomført, blant annet fordi det var sterke politiske ønsker om å bevare kursstabiliteten. |
| - | Utfallet av den danske folkeavstemning om traktaten om Den europeiske union i juni 1992 og usikkerhet om utfallet av tilsvarende avstemning i Frankrike noen måneder senere, førte til at det ble stilt spørsmål ved mulighetene for å få realisert planene om en felles valuta i EU. Dette bidro til store kapitalbevegelser og uro i valutamarkedet. |
| - | Også enkelte land med økonomiske forutsetninger for stabil valutakurs opplevde kapitalutgang i denne perioden. Spesielt gjaldt dette Danmark og Frankrike. I disse tilfellene klarte ERM-systemet ved koordinerte tiltak å motstå presset. |
| - | Det ble erkjent at valutaforhold i EU kan påvirkes av eksterne valutabegivenheter. Både USAs pengepolitikk, fallende dollarkurs i forhold til tyske mark og uroen i de nordiske valutamarkedene bidro således til uroen i ERM. |
| - | Grunnlaget for valutakursstabilitet mellom landene må være en forsvarlig økonomisk politikk på nasjonalt nivå og en tilstrekkelig grad av konvergens i den økonomiske utviklingen medlemslandene imellom. Det var således behov for å intensivere overvåkingen av den økonomiske utviklingen i hvert enkelt land. |
| - | Det forelå ingen vesentlige svakheter eller misforhold av systematisk art i ERM-systemet. Reglene og forutsetningene for samarbeidet måtte imidlertid etterleves i praksis. Dette hadde ikke alltid vært tilfellet. |
Gjennomgangen medførte ingen endringer i EMS-avtalen.
Det er i meldingen videre redegjort for utviklingen i det europeiske valutamarkedet i 1993 og 1994.
2.1.2.2 Valutakurspolitikken i Norden
Høsten 1990 og våren 1991 knyttet Norge, Sverige og Finland, i nevnte rekkefølge, sine valutaer ensidig til ECU-kurven. Ved årsskiftet 1991/92 endret Island sitt valutaregime ved å knytte sin valuta til en handelsveid kurv bestående av ECU, amerikanske dollar og japanske yen. Felles for disse endringene var ønsket om å markere en styrking av fastkurspolitikken og å fastlegge en nærmere tilknytning til EFs valutasamarbeid.
Finske mark ble devaluert med 12 % høsten 1991 og siden september 1992 har Finland hatt flytende kurs. Sverige måtte la sin valuta flyte i november 1992 etter først å ha gjennomført drastiske renteforhøyelser, foretatt massive intervensjoner finansiert ved ekstraordinær valutaopplåning og annonsert betydelige finanspolitiske tiltak for å forsvare kronen. Island devaluerte med 6 % i november 1992. Norge måtte oppgi den formelle ECU-tilknytningen i desember 1992. Etter at Finland og Sverige forlot fastkurspolitikken, har begge landene valgt å definere tallfestede intervaller for prisstigningen som mål for pengepolitikken.
I forbindelse med framleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett for 1994 og kgl.res. av 6. mai 1994 (forskrift om kronens kursordning) ble det fastslått at det operative målet for pengepolitikken var å videreføre en stabil valutakurs overfor de europeiske valutaene. Intervensjoner ved kjøp og salg av valuta og Norges Banks rentesatser skulle ikke brukes med samme styrke som under et fastkursregime, men en skulle innrette virkemidlene slik at valutakursen ved vesentlige endringer etter hvert ville vende tilbake til utgangsleiet. Disse retningslinjer for valutakurspolitikken ble bekreftet i desember 1994 i forbindelse med framleggelsen av Salderingsproposisjonen for 1995. Norges nei til EU-medlemskap har således ikke ført til endringer i norsk valutakurspolitikk.
Det er i meldingen videre redegjort for valutasystemer i Sentral- og Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen - nye valutaer, samt utviklingslandene CAF-sonen og Kina.
2.1.2.3 Strukturelle utviklingstrekk i valutamarkedet
Det er særlig fire strukturelle trekk som har preget utviklingen i det internasjonale valutamarkedet de seneste årene. For det første har det vært en tendens til at stadig flere land velger et flytekursregime fremfor en eller annen form for fastkurstilknytning. For det andre har dereguleringen av finansmarkedene og den teknologiske utviklingen bidratt til en markert økning i kapitalbevegelsene mellom land. Dette, som gir muligheter for en mer effektiv allokering av finansielle ressurser, har ført til økt valutaomsetning, sterkere integrasjon mellom ulike finansielle delmarkeder og økte kortsiktige kurssvigninger. For det tredje har handelen med såkalte valutaderivater (kontrakter om fremtidige finansielle transaksjoner til en pris avtalt på forhånd) økt kraftig. For det fjerde er den dominerende posisjonen til amerikanske dollar gradvis blitt svekket.
Faste eller flytende valutakurser
Etter 1990 har stadig flere land valgt å ha flytende valutakurs. I 1994 hadde 42 % av medlemslandene i IMF fastkursregime, mot 67 % i 1980. Norge er et eksempel på at skillet mellom flytende og fast valutakurs ikke er skarpt. IMF kategoriserer Norge som et land med flytende valutakurs ettersom myndighetene ikke har tallfestet en sentralkurs eller svingningsmarginer for kronekursen.
Overgangen til flytende valutakurs blant utviklingslandene og de tidligere sentralstyrte landene har i hovedsak sammenheng med nedbyggingen av valutareguleringer.
Andre land, herunder en del av industrilandene, har valgt flytende valutakurs fordi erfaringene fra de senere årene tilsier at en fast kurs kan friste til spekulative angrep.
Den amerikanske dollar er fortsatt den viktigste ankervaluta for land med fastkursregimer. I 1980 hadde 43 % av fastkursvalutaene dollartilknytning. Denne andelen har falt til 32 % i 1994.
Omsetningen i valutamarkedet
Omfanget av bankenes valutahandel har økt meget kraftig de siste årene. BIS (Bank for International Settlements) har beregnet at valutaomsetningen i G10-landene økte fra vel 300 mrd. dollar pr. dag i 1986 til nærmere 900 mrd. dollar pr. dag i 1992.
Videre har BIS beregnet at brutto årlig kapitalutgang (eksklusive offisielle og kortsiktige banktransaksjoner) fra G10-landene var om lag 100 mrd. dollar i første halvdel av 1980-årene. Denne bruttoutgangen hadde økt til 850 mill. dollar i 1993.
De viktigste forklaringene på økningen i valutahandel og kapitalbevegelser er at transaksjonskostnadene har sunket som følge av utviklingen i informasjonsteknologi og at det har vært en betydelig nedbygging av valutareguleringene.
Handel med valutaderivater
Et derivat er en avtale om en fremtidig finansiell transaksjon til en forhåndsavtalt pris. Derivater ble opprinnelig utviklet for å redusere risiko knyttet for eksempel til valutakurssvingninger. Disse instrumentene gjør det mulig å skille ut og isolere ulike risikokomponenter slik at risikoen kan fordeles blant de aktørene i det finansielle system som har best vilje og evne til å bære den. Bruk av derivater krever beskjeden kapitalinnsats i forhold til plassering i de underliggende finansobjektene og er derfor et kostnadseffektivt verktøy for styring og fordeling av risiko.
Handel i valutaderivater har økt sterkt de siste årene. Verdien på et derivat er avledet av prisen på det underliggende objektet som den fremtidige transaksjonen gjelder, f.eks. en obligasjon. Mens omsetningen i ulike valutaderivater (valuta« futures », -« opsjoner » og -« swaps ») tilsvarte underliggende verdier for 379 mrd. amerikanske dollar i 1988, var den steget til 965 mrd. dollar i 1992. Uten de siste års raske utvikling i informasjonsteknologi ville ikke veksten i handelen med disse kompliserte finansielle produktene vært mulig. Veksten i markedene for derivater må også ses som et svar på den økte variabiliteten i valutakurser og renter. Det kan ikke sies entydig om handel i enkelte derivater (særlig opsjoner) også kan ha bidratt til økt variabilitet.
Amerikanske dollars sterke, men reduserte rolle som reservevaluta
Bretton Woods-systemet var basert på at landenes valutaer hadde fast kurs i forhold til amerikanske dollar og at USAs sentralbank garanterte for en fast pris på gull regnet i dollar. Etter hvert som finansielle fordringer overtok for gull som det viktigste plasseringsobjekt for landenes valutareserver, var det naturlig at amerikanske dollar ble den viktigste reservevalutaen. Dollar beholdt sin dominerende posisjon også etter at Bretton Woods-systemet brøt sammen. I de senere årene har andre valutaer fått stadig større betydning som oppgjør- og reservevaluta. Mens fordringer i amerikanske dollar utgjorde omlag 80 % av verdens valutareserver i 1976, var andelen redusert til vel 60 % i 1993. Amerikanske dollar er fortsatt den langt viktigste valutaen i oppgjørssammenheng, og om lag 75 % av verdenshandelen faktureres i denne valutaen.
2.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at land som ønsker å trekke på fondets ressurser må samarbeide med IMF om et forpliktende program om økonomisk-politiske tiltak for å fjerne vesentlige ubalanser. Flertallet har merket seg at land som har valgt å følge et fondsprogram har fått en gunstigere økonomisk utvikling enn land uten slike program og at dette i sin tur gir lettere tilgang på alternative finansielle ressurser. Dette er spesielt gunstig for de fattigste av utviklingslandene. Flertallet viser til at IMF i tillegg til formidling av kreditt på ordinære vilkår har opprettet en spesiell låneordning (ESAF) for de fattigste landene.
Flertallet viser til at fondet kan bidra til stabil vekst blant annet gjennom såkalte SDR- (Special Drawing Rights) tildelinger. Slike tildelinger kan bidra til å dekke behov for likviditet og internasjonale reserver i det aktuelle mottakerland.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, registrerer at det i lengre tid har pågått en debatt om nødvendigheten av en sterkere styring og kontroll med valutatransaksjoner i det internasjonale markedet. Forslaget om en egen avgift på valutatransaksjoner inngår i denne debatten.
Flertallet viser til at utviklingen mot friere kapitalbevegelser har vært drevet fram gjennom et langvarig internasjonalt samarbeid i OECD, GATT, IMF, EU, EØS m.v. I tillegg har mange land på egen hånd tatt initiativ til liberalisering av kapitalbevegelsene. I Norge har det ikke vært restriksjoner på løpende betaling av varer og tjenester siden 1963. Etterhvert er det også åpnet for nordmenn til i større grad å ta opp lån i utenlandsk valuta og bygge opp fordringer i utlandet. 1. juli 1990 ble de gjenstående reguleringer av en viss betydning for størrelsen på kapitalbevegelsene fjernet. Hovedbegrunnelsen for denne utviklingen ligger i at det norske finansmarkedet i stadig større grad er integrert med de utenlandske og at norsk økonomi er en svært åpen økonomi. Valutareguleringer vil derfor i mindre grad kunne påvirke det innenlandske rentenivået.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, vil peke på at en ensidig innføring av en slik avgift vil virke som en toll på import av utenlandske varer og andre lands import av landets varer. En slik avgift vil øke kostnadene for aktører som ønsker å plassere penger utenfra i landet eller omvendt og det vil bli mer kostbart for bedrifter å utføre sikringsoperasjoner. En slik avgift vil derfor virke negativt for næringslivet, finansnæringen og privatpersoner.
En global avgift kan etter flertallets syn ha en dempende effekt på visse former for destabiliserende kapitalbevegelser. Imidlertid er det på det rene at også en global avgift vil medføre store komplikasjoner:
| - | Hvis aktørene forventer en betydelig kursendring, kan en moderat avgift ikke forhindre kapitalbevegelsene. Tvert imot vil slike bevegelser da kunne bli mer konsentrerte. |
| - | Det er vanskelig å foreta en avgrensing mellom hva som er ren spekulasjon og hva som er reelle betalinger for varer og tjenester. En avgift på valutahandel vil derfor øke kostnadene ved internasjonal handel. |
| - | Å bryte ut av et samarbeid om avgift på valutahandel kan være svært lønnsomt fordi kostnaden ved å handle i denne valutaen da relativt sett blir lavere. En slik avgift krever derfor et verdensomspennende samarbeid og en effektiv kontroll. |
Flertallet vil imidlertid peke på viktigheten av at man nå ikke avviser nye systemer for internasjonal finansiering, blant annet for å ivareta hensynet til finansiering av viktige internasjonale oppgaver innenfor fredsarbeid, miljøbeskyttelse og sosial utvikling.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener Pengefondet har en viktig funksjon i verdensøkonomien, og kanskje særlig som møteplass for en lang rekke land. I lys av den stadig økende verdenshandelen i verdipapirer og valuta er dessuten behovet for et koordineringsorgan for internasjonal penge- og valutapolitikk større enn noen gang tidligere.
Økt spekulasjon gir redusert velferd
Disse medlemmer (fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti) viser til at deregulering av finansmarkeder og teknologisk utvikling har bidratt til en svært kraftig økning i den internasjonale penge- og valutahandelen. Overgangen til flytende valutakurser har ikke vært tilstrekkelig til å kompensere for de enormt kraftige kurssvingningene som liberaliseringene har medført. De fleste delmarkeder i verden opplever derfor sterke kurssvingninger, spekulasjonsraid og at utviklingen på verdensmarkedet i mange tilfeller motvirker landenes egen innsats for å nå viktige politiske målsettinger. Disse medlemmer mener Pengefondet her har en svært viktig oppgave i å bidra til økt kontroll over og enighet omkring internasjonal penge- og valutahandel.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at IMF fortsatt skal ha stabilisering og styring av valutamarkedet som sin fremste oppgave.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser i denne forbindelse til at Sosialistisk Venstreparti, som eneste parti på Stortinget, gikk imot Norges ensidige tilknytning til ecu, høsten 1990. Disse medlemmer viser videre til at disse medlemmer har stått alene bak forslaget om innføring av en transaksjonsavgift, bl.a. i Innst.S.nr.140 (1992-1993).
Disse medlemmer viser videre til at Stortinget, dels mot Sosialisisk Venstrepartis stemmer og dels mot stemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har gjennomført omfattende dereguleringer av bank- og finansvesenet og av kapitalbevegelsene mellom Norge og andre land.
Disse medlemmer viser for øvrig til Dok.nr.8:10 (1991-1992) fra representantene Chaffey, Halvorsen og Solheim.
Pengefondet bør arbeide for å gjeninnføre reguleringer av valutahandelen
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at verdensøkonomien gjentatte ganger utsettes for rystelser som utløses i valutamarkedene. Disse rystelsene er svært ofte forårsaket av eller utløst av spekulasjonshandel.
Etter at de fleste industrialiserte land har gjennomført omfattende dereguleringer av kapitalbevegelsene, og Pengefondet har krevd deregulering fra utviklingsland for å innvilge lån, er i realiteten verdens valutamarked uten styring. Destabiliteten dette medfører står i direkte motstrid med Pengefondets opprinnelige oppgave, som var å bidra til stabilisering av valutahandelen. Disse medlemmer mener derfor det er i strid med Pengefondets viktigste oppgave å kreve deregulering av utviklingslands kapitalbevegelser for å innvilge lån. Disse medlemmer viser i den forbindelse til merknader fra disse medlemmer under kapitel 1.2 i denne innstilling og de skadelige virkningene Pengefondets strukturkrav har påført de fattigste landene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse registrerer at valutaomsetningen i G-10 landene økte fra 300 mrd. dollar pr. dag i 1986 til 900 mrd. dollar pr. dag i 1992. Finansdepartementet har i brev av 9. mai til komiteen ikke kunnet gi oppdaterte opplysninger om valutaomsetningen.
Disse medlemmer mener det er en stor svakhet at BIS (Bank of International Settlement) kun gjennomfører undersøkelser om valutaomsetningen hvert femte år og disse medlemmer ber derfor Regjeringen ta initiativ som kan gi bedre oversikt og løpende informasjon om intervensjoner og bevegelser av betydning for å stabilisere valutamarkedet (jf. også pkt. 5.11). Det må videre vurderes hvorvidt BIS eller IMF er den mest hensiktsmessige institusjon for registrering av nødvendige data.
Disse medlemmer mener videre det må være Pengefondets oppgave å bidra til å innføre nødvendige tiltak for å dempe de enormt raske og svært omfattende internasjonale kapitalbevegelsene. Disse medlemmer mener det må være Regjeringens oppgave å arbeide for innføring av en slik transaksjonsavgift og eventuelle andre tiltak som på internasjonal basis kan bidra til å redusere den valutahandelen som ikke er knyttet til handel i varer og ordinære tjenester.
Disse medlemmer understreker at en transaksjonsavgift ikke vil ha merkbare virkninger for handelen i ordinære goder eller tjenester eller på inntektsdannelsen knyttet til realøkonomien. Selv svært lave avgifter vil gjøre store deler av spekulasjonen ulønnsom, fordi den har sitt opphav i svært små kurs- og avkastningsforskjeller. Også handelen i derivater vil et stykke på vei omfattes av en eventuell transaksjonsavgift, ved at avgiften pålegges idet forpliktelsen til kjøp eller salg innfris. En stor del av derivatene blir aldri innfridd i den forstand at rett eller forpliktelse til kjøp eller salg blir utnyttet, men ved at aktørene vet at en slik eventuell innfrielse også utløser avgiftsplikt, reduseres markedsinteressen omtrent tilsvarende som for spekulasjon i valuta.
Derivater legger grunnlag for spekulasjon
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti peker i den forbindelse på den ekstremt sterke veksten i handelen i såkalte derivater, dvs. finansielle instrumenter som gir rett og eller plikt til fremtidige handler. Derivathandelen er fullstendig frikoblet fra enhver form for vare eller tjeneste, foruten handelen i seg selv. Det er derfor mulig for enhver å selge fremtidige forpliktelser uten noen form for realøkonomisk forankring.
Internasjonale eksperter har ifølge Aftenposten 1. mars 1995 anslått veksten i derivatmarkedet til 40 % på verdensbasis i 1995 samt den årlige derivathandel til å være et sted mellom 10-15.000 mrd. kroner. I Norge økte derivathandelen ifølge Kredittilsynet med 52 % i 1994 og verdien av kontraktene utgjorde 2054 mrd. kroner (Dagens Næringsliv 11. mars 1995).
Spekulasjon i derivater har allerede gitt en rekke finansskandaler. I USA gikk et av de rikeste fylkene, Orange County, konkurs etter spekulasjon og Barings Bank, en av de mest solide og eldste britiske bankene, gikk konkurs på grunn av en ansatts spekulasjon. I Norge har både Bærum Kommunale Pensjonskasse og Carnegie Fonds tapt svært store midler på spekulasjon i derivatene.
Konkursene og problemene har forårsaket store problemer og kurssvingninger for andre aktører. Derivathandelen har dermed direkte forårsaket skade for en rekke land, institusjoner og personer som selv aldri har deltatt i denne spekulasjonen.
Disse medlemmer vil imidlertid understreke at derivathandelens største fare ligger i at den bidrar til « tradisjonell » spekulasjon. Fordi aktørene kan sikre seg mot tap gjennom derivathandel, blir det økonomisk mulig å gjennomføre større handler, uten selv å risikere tap ved kurssvingninger. Dersom valutahandelen bidrar til kurssvingninger er det dermed andre som blir belastet. Formålet med valutaspekulasjon er nettopp å utnytte kursforskjeller og helst bidra til å øke disse. Derivathandelen er derfor å betrakte som en viktig forutsetning for den sterke veksten verden har sett i ordinær valutahandel og for de økte styringsproblemer verden opplever.
Disse medlemmer påpeker at derivater i utgangspunktet er ment å skulle redusere risiko, og at mange former for derivathandel har som hovedformål å unngå tap, ikke å spekulere. Det er videre bortimot umulig å skulle hindre alle former for derivat-handel, om man ønsket det. Det er i den sammenheng tilstrekkelig å vise til at det i en ordinær kontrakt, f.eks. om kjøp av et skip, kan legges inn forutsetninger om at en gitt valutakursutvikling utløser nye forhandlinger eller betinger en annen pris.
Disse medlemmer vil imidlertid understreke at ingen, utenom de som foretar spekulasjonen, tjener på spekulasjon i derivater, like lite som i valuta eller andre verdipapirer. Disse medlemmer mener derfor det er en naturlig oppgave for Pengefondet å jobbe for begrensninger i derivathandelen, standardiseringer av derivatinstrumenter og øvrige kjøreregler for internasjonal derivathandel, og fremmer forslag om at Regjeringen arbeider for å reise problemstillingen overfor Pengefondet og i andre fora hvor penge- og valutapolitiske problemstillinger tas opp. Dette er i tråd med Pengefondets viktigste oppgave, nemlig å arbeide for stabilisering og styring av valutamarkedet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
« 1. Stortinget ber Regjeringen om å arbeide innen Pengefondet og andre internasjonale fora som behandler penge- og valutapolitikk for begrensninger av derivathandelen, innføring av internasjonal standardisering av derivatinstrumenter og øvrige kjøreregler for internasjonal derivathandel med sikte på å redusere verdensøkonomiens sårbarhet overfor spekulasjon og sterke kurssvingninger.
2. Stortinget ber Regjeringen om å arbeide innen Pengefondet og andre internasjonale fora som behandler penge- og valutapolitikk for innføring av en internasjonal transaksjonsavgift på valutatransaksjoner med sikte på å dempe de kortsiktige valutabevegelsene og dermed stabilisere internasjonale valutaforhold og økonomi. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener altså at en styrket overvåkingsrolle for Fondet vil ha liten virkning dersom fondet ikke har de nødvendige virkemidler til å handle. Under forutsetning av at det ilegges en avgift på valutatransaksjoner internasjonalt, mener disse medlemmer at forslaget om en kortsiktig finansieringsordning (jf. kap. 5.6 i meldingen) for land som blir utsatt for destabiliserende kapitalbevegelser/spekulasjonsforsøk, bør godkjennes. Dersom fondet ikke sikres ekstra midler gjennom en avgift som kan brukes til formålet, mener disse medlemmer en slik finansieringsordning vil ha liten virkning.
Disse medlemmer mener avgifter som virkemiddel kan brukes i langt større grad, også internasjonalt, for å stimulere til en ønsket utvikling. Dersom en aktivitet gir negative virkninger, kan avgiften som motytelse bidra til å rette opp skadevirkninger. Disse medlemmer mener at den store interessen for valutahandel kunne utnyttes til å sikre sterkt tiltrengte inntekter til globale formål. En internasjonal valutatransaksjonsavgift kunne f.eks. bidra til en ordning med kortsiktige valutastabiliseringslån, eller til gjeldssanering for de fattigste landene. Med den samme argumentasjon om alles globale ansvar, er det foreslått å innføre en avgift på våpenhandel som kan bidra til å dekke lidelser og utgifter mennesker påføres som krigsofre og flyktninger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil på det nåværende tidspunkt ikke øremerke inntektene fra en internasjonal transaksjonsavgift til spesielle formål i regi av IMF. Disse medlemmer viser for det første til at forslaget om en internasjonal transaksjonsavgift er begrunnet ut fra ønske om å skaffe et styringsinstrument for å dempe spekulasjon - ikke primært for å framskaffe inntekter til gode formål. For det andre viser disse medlemmer til at det ikke er avklart om en slik avgift skal innføres nasjonalt eller internasjonalt. Disse medlemmer mener at forslag i IMF om etablering av en kortsiktig finansieringsordning og et valutastabiliseringsfond bør vurderes positivt uavhengig av spørsmålet om transaksjonsavgift.
Komiteens medlem fra Venstre viser til at det internasjonalt har vært en sterk økning av valutatransaksjoner de siste årene. Utviklingen mot en friere verdenshandel og færre restriksjoner på valutahandel har også bidratt til å skape en ny situasjon. De siste årene har en opplevd at bevegelser på valutamarkedene har skapt større usikkerhet for verdensøkonomien, noe som blant annet er kommet til uttrykk ved det sterke presset mot den amerikanske dollaren de siste månedene. Et friere kapitalmarked har imidlertid også mange positive konsekvenser for verdenshandelen, for eksempel når det gjelder økt tilgang på lånekapital for å finansiere prosjekt i utviklingsland.
Dette medlem viser til at det trengs langt mer kunnskap og en grundigere analyse av utviklingen på valutamarkedene. Dette medlem mener det er riktig at Norge tar initiativ for å sette fokus og reise en diskusjon om problemene med valutaspekulasjon i forhold til verdensøkonomiens stabilitet, blant annet i IMF. Det er viktig med en debatt om hvilke roller IMF og Verdensbanken skal spille framover. Et interessant spørsmål er for eksempel i hvilken grad disse institusjonene kan tillegges former for myndighet og mulighet til å stabilisere og intervenere i valutamarkedet. I dag er det bare de nasjonale sentralbanker som har en slik rolle. Dette medlem understreker at det er alt for tidlig å konkludere med at for eksempel avgiftslegging av valutatransaksjoner er et egnet styringsmiddel. Forutsetningen for gjennomføring av en eventuell avgiftslegging av valutahandel er global enighet. Det er umulig å innføre dette på nasjonal basis. Det forhold er i seg selv et argument for å søke mer informasjon og lete etter andre virkemidler som eventuelt kan være mer realiserbare.
Dette medlem viser til at en samordnet innføring av en eventuell avgift på valutatransaksjoner i flere sammenhenger er blitt nevnt som en mulig form for global skattlegging for å finansiere arbeidet i FN eller andre internasjonale tiltak. Veien fram til innføring av en eventuell global skattlegging er nok svært lang. Det forutsetter enighet mellom samtlige nasjonalstater for å kunne gjennomføres, noe som gjør tanken til det visjonært framtidsprosjekt. Dette medlem mener det for å komme fram til et slikt mål vil være mye riktigere å arbeide for innføring av global skattlegging av energibruk, for eksempel gjennom CO2-avgifter på bensin og olje, enn samordnet skattlegging av valutatransaksjoner. En eventuell valutaavgift vil ikke ha miljømessige incentiver, mens internasjonale avgifter på energibruk vil innebære direkte prissetting på negative kostnader for naturmiljøet som det i dag ikke blir tatt hensyn til. Kombinert med internasjonale avtaler om omsetning av utslippskvoter vil internasjonal skattlegging av energibruk være av mye større betydning som et langsiktig mål enn en eventuell global avgiftslegging av alle valutatransaksjoner.