Finansieringen av næringsmiddeltilsynet i Norge

       Det vises til møte 30.03.95.

       Gjennom St.prp. nr. 1 (1994-1995) har Regjeringen skissert en endring av ansvarsdeling mellom de statlige og kommunale Næringsmiddeltilsyn. Endringen er dels en konsekvens av EØS-avtalen, men etterkommer også et ønske fra mange næringsmiddelbedrifter, særlig de store og eksportrettede, om en mest mulig ensartet statlig kontroll.

       Det er lagt opp til at staten ved SNT skal ta ansvar for

-	tilsyn med virksomheter som produserer/videreforedler animalske næringsmidler

-	importkontrollen med matvarer

-	tilsyn med næringsmiddelbedrifter som produserer for distribusjon ut over kommunegrenser/større geografiske områder

-	alt tilsyn etter kjøttkontrolloven, dvs. kontroll med slakterier

       Regjeringen har også lagt saken fram for Stortinget gjennom Ot.prp. nr. 86 (1993-1994) med forslag til nødvendige lovendringer, jf. Innst.O.nr.3 (1994-1995)).

       Staten overtok ansvaret for de 2 første områdene fra 01.01.1995, mens de øvrige forutsetter statlig overtakelse fra 01.01.1996. Det har fra Regjeringen og Stortingets side vært en forutsetning at « omlegging skal skje innenfor de nåværende ressursmessige rammer fra tilsynsmyndighetene » (stat og kommune), jf. Innst.O.nr.3 (1994-1995).

       Det kan i utgangspunktet tenkes 4 alternative måter å finansiere omleggingen på:

Alternativ 1: Redusere rammetilskuddet til de kommuner som tidligere bar utgiftene. SNT omfordeler og tilbakefører midlene basert på tilsynsplaner.

Alternativ 2: Redusere rammetilskuddet til alle landets kommuner basert på kommunenes folketall.

Alternativ 3: Øke næringsmiddelavgiften/kjøttkontrollavgiften så mye at næringsmiddel- og kjøttkontrolltilsynet blir selvfinansierende, enten ved å øke det generelle avgiftsnivået eller ved at næringsmiddelvirksomheter/slakterier dekker de faktiske tilsynskostnadene.

Alternativ 4: Midler til det statlige tilsyn skaffes til veie med « friske statlige midler ».

       Alternativ 3 og 4 ville, slik Regjeringen vurderer det, komme i konflikt med kravet om at omleggingen skal skje innenfor nåværende ressursmessige rammer. Alternativ 3 ville i tillegg pålegge en hardt konkurranseutsatt næringsmiddelindustri økte utgifter. Dersom nærinsmiddelbedriftene/slakteriene skulle dekke de faktiske tilsynskostnadene, ville dette få særlige konsekvenser for virksomheter med høy enhetskostnad (kr/kg) i tilsynet. Dette er gjennomgående små virksomheter i distriktene som allerede sliter med inntjeningen.

       Alternativ 1 ville videreføre den tidligere skjevhet ved at kommuner med bedrifter som produserer næringsmidler for større regionale områder eller for eksport, blir spesielt belastet for tjenester som kommer alle landets/regionens innbyggere til gode. Alternativet ville således gi små kommuner med store næringsmiddelvirksomheter og slakterier en særlig økonomisk merbelastning. Det kan i den sammenheng nevnes at Granvin kommune (ca 1.000 innbyggere) i 1994 hadde en nettoutgift til kjøttkontroll (totalutgift - direkte refusjon fra kjøttkontrollavgiften) på 404.000 kroner, mens tilsvarende tall for Bærum kommune (ca 93.000 innbyggere) var 8.000 kroner.

       Ut fra dette la Regjeringen opp til alternativ 2 for den omlegging som skjedde fra 01.01.1995 (Fase 1). Dette har ført til at kommuner som ikke har utgifter til slike tilsynsoppgaver, også får redusert overføringene fra staten gjennom det generelle rammetilskuddet. Regjeringen mener imidlertid at kontroll med denne type virksomheter er et gode for hele befolkningen og at det derfor synes naturlig at uttrekket skjer på grunnlag av folketall og ikke faktiske kontrollutgifter.

       I forbindelse med den forestående statliggjøring av kjøttkontrollen kan det nevnes at de totale utgiftene til kjøttkontroll for 1994 er beregnet til 85 mill. kroner.¹ Kommunenes andel av totalutgiftene beløp seg til 78 mill. kroner. Kommunene får direkte tilbakeført 80 % av innbetalt kjøttkontrollavgift fra slakterivirksomheter i den enkelte kommune, som for 1994 beløp seg til 42,4 mill. kroner. Kommunene fikk i 1994 dessuten tilbakeført 6,9 mill. kroner som ekstratilskudd fra Kjøttkontrollavgiftsfondet. Kommunenes reelle nettoutgifter til kjøttkontroll i 1994 var derfor 28,7 mill. kroner. Dersom næringen skulle fullfinansiere kjøttkontrollen gjennom avgiftsinnbetaling, ville det således forutsette en betydelig økning av avgiftssatsen.

       Statliggjøringen av kjøttkontrollen vil omfatte ca 85 virksomheter. De øvrige virksomheter retter seg direkte til kommunens innbyggere og er derfor en naturlig kommunal oppgave/utgift.

       Det er en tilsvarende problemstilling for næringsmiddelbedrifter som produserer for et større geografisk område. Antallet av slike bedrifter vil imidlertid avhenge av hvilke utvalgskriterier som legges til grunn. Til orientering kan opplyses at landets 82 interkommunale næringsmiddeltilsyn fører tilsyn med ca 38.000 virksomheter (industri, handelsutsalg, kantiner, serveringssteder, vannverk m.m.). Gjennomføringen av fase 1 (tilsyn med virksomheter som produserer/videreforedler animalske næringsmidler) omfattet ca 460 virksomheter. Antallet næringsmiddelbedrifter som produserer for distribusjon ut over kommunegrenser/større geografiske områder, vil i alle tilfeller bli betydelig lavere. I og med at slike foredlingsbedrifter også er et aktivum for de respektive kommuner, kan det overveies å redusere noe mer det rammetilskudd som går til disse kommunene.

1	Basert på søknader fra de kommunale næringsmiddeltilsynene.