Vedlegg 1
Komiteen har mottatt flg. brev fra Nærings- og energidepartementet v/statsråden, datert 28. desember 1994:
Jeg viser til brev av 26.09.94 til Miljøverndepartementet om ovennevnte sak. Nærings- og energidepartementet fikk som rette vedkommende oversendt saken 25.11.94 fra Miljøverndepartementet.
Innledning
Otteraaens Brugseierforening (OB) fikk ved kgl.res. av 15.11.74 tillatelse til å foreta ytterligere reguleringer og overføringer i Otravassdraget, etter at Stortinget 30.10.74 ga samtykke til utbyggingen, jf. St.prp. nr. 140 (1973-1974), Innst.S.nr.18 (1974-1975) og Stortingsforhandlingene 1974 s. 468-483. Tillatelsen omfatter bl.a. oppdemming og regulering av Store og Lille Urarvatn.
I henhold til konsesjonsvilkårene ble OB pålagt å påbegynne arbeidet innen en frist på 2 år fra konsesjonens datum og fullføre disse innen en ytterligere frist på 5 år.
Alt anleggsarbeid i henhold til konsesjonen av 15.11.74 er utført, unntatt damarbeidene i Urar. For utføringen av Urardammene har OB fått fristforlengelser, sist ved Nærings- og energidepartementets brev av 22.03.93 da fristen ble forlenget til 01.02.95.
Nærmere om Urarreguleringen
Store Urarvatn er i henhold til konsesjon av 03.06.49 demmet opp 3 m og senket 8 m, dvs. en reguleringshøyde på 11 m. Lille Urarvatn kan i henhold til konsesjon av samme dato reguleres med 5 m senking, men bare 2,5 m av senkingen er gjennomført.
Ved konsesjonen av 15.11.74 fikk OB tillatelse til ytterligere 33 m regulering av Store Urarvatn (23 m oppdemming og 10 m senking) og 31,5 m oppdemming av Lille Urarvatn. Den konsederte senkingen av Store Urarvatn med ytterligere 10 m er gjennomført, slik at det nå bare er oppdemmingen av Store og Lille Urarvatn som gjenstår.
I brev av 30.12.91 søkte OB om en redusering av oppdemmingshøyden i Urarmagasinet med 5 m. Under behandlingen av denne planendringssøknaden har OB, basert på en vurdering av de innkomne uttalelsene samt økonomiske vurderinger, bedt om ytterligere 5 m reduksjon av oppdemmingshøyden. Den planendringssøknaden som nå er til behandling i Nærings- og energidepartementet innebærer dermed en oppdemmingshøyde som er 10 m under konsedert oppdemmingshøyde.
Fristforlengelser
Otteraaens Brugseierforening fikk i brev av 10.02.87 fra departementet 5 års forlengelse av fristen til å fullføre utbyggingen. OB søkte i brev av 18.01.90 om ytterligere forlengelse av fristen. Departementet ga i brev av 22.03.93 fristforlengelse til 01.02.95. I forbindelse med den nye fristforlengelsen ble det fremsatt krav om nye konsekvensundersøkelser. NVE og departementet fant at forholdene som ligger til grunn for konsesjon av 1974 ikke har endret seg så vesentlig at det var grunnlag for å kreve nye konsekvensundersøkelser.
Spørsmål om nye konsekvensundersøkelser (konsekvensutredning)
Krav om ny konsekvensutredning er fremsatt både i forbindelse med planendringssøknaden og søknaden om fristforlengelse.
Jeg finner grunn til å påpeke at Otteraaens Brugseierforening har en gyldig tillatelse til å gjennomføre Urarreguleringen. Planendringen gjelder en reduksjon av den tillatte oppdemmingshøyde og dermed reduserte skadevirkninger. Det er derfor ikke adgang til å stille noen krav om nye konsekvensundersøkelser i forbindelse med behandlingen av planendringssøknaden.
I forbindelse med behandling av søknad om fristforlengelse må det foretas en konkret vurdering av om forutsetningene for konsesjonen har endret seg vesentlig. En slik vurdering danner grunnlaget for om konsesjonsmyndighetene skal kreve nye konsekvensutredninger. Som tidligere nevnt fant departementet i dette tilfellet ikke grunnlag for nye konsekvensundersøkelser.
Reguleringen av Urarvatnene var gjenstand for en omfattende konsesjonsbehandling i NVE, departementet, Regjeringen og Stortinget. Vedrørende spørsmålet om utbyggingens virkninger på villreinen uttalte Direktoratet for naturforvaltning (tidl. Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske) i brev av 01.03.73, jf. St.prp. nr. 140 (1973-1974) s. 69 flg. til Hovedstyret i NVE sin innstilling bl.a. at:
| « Isolert sett kan man ikke påstå at den utbygging som søknaden gjelder vil være en trussel mot eksistensen av en livskraftig villreinstamme i Setesdalheiene. Men ser en imidlertid på de samlede virkningene av alle de store reguleringene som planlegges i Setesdalsheiene i dag, og som denne reguleringen er en del av, blir bildet noe annet. En sikter her til Sira-Kvina hvor reguleringen alt er i full gang, Ulla-Førre som det er søkt om konsesjon for, og planene om et militært skytefelt i Knabenheiene. Samlet vil virkningene av disse inngrep kunne medføre at det ikke lenger kan opprettholdes en livskraftig villreinstamme i området. » |
Departementet drøftet spørsmålet i proposisjonen på s. 109-110 i forbindelse med den avveiningen av skader og ulemper som ble foretatt ved vurderingen av om kravene i lov av 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer § 8 var oppfylt. Det ble pålagt konsesjonæren å bekoste tiltak dersom det som følge av kraftutbygging og reguleringene i vassdraget oppstår skader som berører viltbestanden i området, jf. vilkårenes post 19 litra c. i tillatelsen av 15.11.74. Blant annet med disse vilkårene kom departementet til at de omtalte skader og ulemper var av mindre betydning sammenlignet med de betydelige fordeler reguleringene ville gi.
Jeg finner ut fra dette at myndighetene under konsesjonsbehandlingen har vært klar over at den samlede effekten av kraftutbygging og andre inngrep i Setesdalsheiene ville være negativ for villreinstammen, men at man likevel bestemte seg for å gi tillatelse til å foreta kraftutbygginger og reguleringer i området. Jeg kan derfor ikke se at det er noe grunnlag for anførselen om at de erfaringer man i dag har gjort seg vedrørende forholdene for villreinstammen i området i vesentlig grad har endret forutsetningene for utbyggingen.
Det må også påpekes at den omsøkte reduksjonen av oppdemmingshøyden med 10 m utvilsomt vil være gunstig for villreinen vurdert i forhold til full regulering etter konsesjonen av 1974. Den reduserte oppdemmingshøyden vil virke meget positivt på mulighetene for å opprettholde trekkveiene i nord-sør retning. OB har også stilt seg positivt til å utforme kryssingsområdene slik at det blir lettere for villreinen å passere.
Det er også av interesse å merke seg at det allerede er utført en utredning av Norsk institutt for naturforskning (NINA) på oppdrag av Statkraft, Sira-Kvina Kraftselskap og I/S Øvre Otra. Utredningen har tittelen « Satellittovervåking av villreinens bruk av Setesdal - Ryfylkeheiene. Effekter av Naturinngrep ». Utredningen er utarbeidet av Terje Skoglund som var den fremste villreinforsker i Norge. En av konklusjonen i rapporten lyder som følger:
| « Ved de bestandsdynamiske analysene jeg har utført i perioden har jeg ikke vært i stand til å påvise endringer i stammens produksjonspotensial fra før til etter utbyggingene. Det er en svært variabel og årvisst stor vinterdødelighet av fjorårskalver. Denne dødeligheten er knyttet til de spesielle klimatiske forhold i området med hyppige og ofte omfattende nedisinger og store snømengder, og er i liten eller ingen grad en bestands-tetthetsavhengig dødelighetseffekt (Skogland 1985, 1990). Eksempelvis gikk vinterdødeligheten hos fjorårskalv ned ved en halvering i bestandsstørrelsen på Hardangervidda i et typisk tetthetsavhengig mønster (Skogland 1990). |
| Fra 1989 har forvaltningsmyndighetene i S-R foretatt en såkalt « reduksjonsavskytning ». Denne synes ikke å ha hatt noen positiv effekt hverken på vinteroverlevelse eller størrelsen på reinen. |
| Det er ikke mulig med foreliggende datagrunnlag å fastslå hvor mye areal stammen har tapt pga. naturinngrep. Det er heller ikke mulig å skille effektene av det ene inngrep fra sum-effekten av alle inngrep på reinens arealbruk. Men hovedkonklusjonen er likevel at vassdragsutbyggingene ikke har hatt noen negativ effekt på produksjonspotensialet i stammen, med en vinterstamme på rundt 3.000 dyr. Men det er åpenbart plass til færre dyr i stammen enn i tidligere tider fordi stammen bruker et mindre areal etter alle inngrepene. » |
Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at det er fremkommet noe som endrer forutsetningene for den gitt tillatelsen. Der er derfor ikke grunnlag for å kreve nye konsekvensutredninger i forbindelse med en eventuell ytterligere fristforlengelse.