Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, lederen, Chaffey, Enoksen, Fatland, Finstad, Giil og Frafjord Johnson, viser til at Otteraaens Brugseierforening (OB) fikk tillatelse til å foreta ytterligere reguleringer og overføringer i Otravassdraget ved kgl. res. av 15. november 1974 etter at Stortinget 30. oktober 1974 ga samtykke til utbyggingen (jf. St.prp. nr. 140 (1973-1974), Innst.S.nr.18 (1974-1975)). Tillatelsen omfatter bl.a. oppdemming og regulering av Store og Lille Urarvatn.

       I henhold til konsesjonsvilkårene ble utbygger pålagt å påbegynne arbeidet innen en frist på 2 år fra konsesjonens datum og fullføre disse innen en ytterligere frist på 5 år. Alt anleggsarbeid i henhold til konsesjonen 15. november 1974 er utført, unntatt damarbeidene i Urar. Oppdemmingen av Store og Lille Urarvatn med 13 meter gjenstår.

       For Urardammene har Otteraaens Brugseierforening to ganger tidligere søkt om fristforlengelser, sist ved Nærings- og energidepartementets brev av 22. mars 1993 da fristen ble forlenget til 1. februar 1995. Flertallet viser til at departementet i brev fra komiteen av 24. januar 1995 er bedt om å la saken ligge i bero til Stortinget har behandlet det aktuelle Dok.nr.8-forslag om nye konsekvensutredninger.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Breimo, Frøiland, Gaundal, Gjul, Hegna og Bekkemellem Orheim, og medlemmet Hillgaar, legger til grunn at Otteraaens Brugseierforening har en gyldig tillatelse til å gjennomføre Urar-reguleringen. Den saken som nå er til behandling i Nærings- og energidepartementet, og som har foranlediget forslaget om at det blir foretatt konsekvensutredning, gjelder en planendringssøknad som innebærer en reduksjon på 10 m av den tillatte oppdemmingshøyde og dermed reduserte skadevirkninger. Som konsesjonsmyndighet har Nærings- og energidepartementet gjort det klart at det ikke er rettslig grunnlag for å stille krav om konsekvensutredning i forbindelse med denne saken. Disse medlemmer vil vise til at reguleringen av Urar-vatnene var gjenstand for en omfattende konsesjonsbehandling i NVE, Regjeringen og Stortinget, jf. St.prp. nr. 140 (1973-1974) og Innst.S.nr.18 (1974-1975). Disse medlemmer vil understreke at Stortinget har gitt forvaltningen fullmakt til å effektuere lovlig fattede vedtak av Stortinget. Denne saken dreier seg om en planendring av en konsesjon, og ligger under departementets forvaltningsansvar. Når Stortinget har gitt en konsesjon, er det viktig at konsesjonshaverne kan være trygg på, og planlegge i forhold til, at konsesjonen står ved lag.

       Disse medlemmer vil vise til at det ikke foreligger noe grunnlag for å trekke konsesjonen tilbake. Disse medlemmer vil vise til at departementet i svar til komiteen sier at konsekvensen ved trekke tillatelsen tilbake ikke vil begrense seg til et erstatningsansvar. Det er sannsynlig at domstolene vil komme til at et slikt vedtak er ugyldig og at tillatelsen av 1974 må opprettholdes. Staten må i tillegg dekke saksomkostninger og tap som følge av forsinkelsen av prosjektet. Videre kan Otteraaens Brugseierforening avvise en ny konsekvensutredning før utbygging startes opp. Det foreligger heller ikke noe rettslig grunnlag for å stille krav om ny konsekvensutredning i forbindelse med en planendringssøknad som medfører reduserte inngrep. Dette kan derfor ikke pålegges utbygger.

       På bakgrunn av den omsøkte reduksjonen i oppdemmingshøyde, mener disse medlemmer at det neppe er grunnlag for å hevde at villreinstammen får særlig større vansker med å passere Urar-vatn. Med den opprinnelig planlagte oppdemming ville 6 villreintrekk kunne bli berørt, og 2 trekkveier ville bli helt borte. Ved den reduserte oppdemming i henhold til planendringssøknaden vil de 2 trekkveier opprettholdes, samtidig som ulempene for de berørte villreintrekkene også blir mindre.

       Høyeste regulerte vannstand ble senket fra kt. 1185 til kt. 1175. Dette medførte at det neddtemte arealet ble redusert fra 13 km² til 5 km² (dvs. 1 promille av dagens areal på 5.500 km²⁾. På denne måten unngikk man å demme ned trekkveiene vest og syd for store Urar-vatn. I tillegg medførte den reduserte oppdemmingen at antall dammer reduseres fra 10 til 2 og anleggsveiene reduseres fra 10 km til 2 km i forhold til opprinnelig tillatelse.

       Disse medlemmer er opptatt av at villreinstammen i Setesdal-Ryfylkeheiene skal bestå for framtida. Den betydelige utbyggingen som har vært i området kan være en belastning for stammen. Når disse medlemmer likevel vil gå i mot en ny konsekvensutredning, viser disse medlemmer til T. Skoglands oppdragsmelding 257 (1994). Disse medlemmer vil vise til mandatet for oppdragsmeldingen pkt. 1 s. 6:

« I forbindelse med vannkraftutbyggingene i Ulla Førre, Sira Kvina og Øvre Otra med neddemming av store vannmagasiner i de sentrale deler av Setesdal-Ryfylkeheiene, ble det bevilget midler til en konsekvensvurdering av mulige virkninger for villreinstammen i området. »

       Disse medlemmer vil vise til at det ikke er nevnt noe sted i oppdragsmeldingen at den kun tar for seg effekten av Blåsjø-reguleringen.

« Ved de bestandsdynamiske analysene jeg har utført i perioden har jeg ikke vært i stand til å påvise endringer i stammens produksjonspotensial fra før til etter utbyggingene. Det er en svært variabel og årviss stor vinterdødelighet av fjorårskalver. Denne dødeligheten er knyttet til de spesielle klimatiske forhold i området med hyppige og ofte omfattende nedisinger og store snømengder, og i liten eller ingen grad en bestands-tetthetsavhengig dødelighetseffekt. Det er ikke mulig med foreliggende datagrunnlag å fastslå hvor mye areal stammen har tapt pga. naturinngrep. Det er heller ikke mulig å skille effektene av det ene inngrepet fra sum-effekten av alle inngrep i reinens arealbruk. Men hovedkonklusjonen er likevel at vassdragsutbyggingene ikke har hatt noen negativ effekt på produksjonspotensialet i stammen med en vinterstamme på rundt 3000 dyr, men det er åpenbart plass til færre dyr i stammen enn i tidligere tider fordi stammen bruker mindre areal etter alle inngrepene. »

       Disse medlemmer kan heller ikke se at det er noe grunnlag for anførselen om at de erfaringer man har i dag, har endret forutsetningene for utbyggingen. Disse medlemmer vil dessuten legge til at en redusert oppdemming i henhold til planendringssøknaden vil redusere ulempene for de berørte villreintrekkene, samtidig som trekkveiene kan opprettholdes.

       Disse medlemmer mener det ikke er mulig å anføre at forslagsstillerne i Dok.nr.8:73 ikke berører spørsmålet knyttet til selve konsesjonen. Når en eventuell konsekvensutredning er gjennomført, må det tas standpunkt til konklusjonene i utredningen. Disse medlemmer forutsetter at forslagsstillerne mener at konklusjonene i utredningen kan få betydning for den gitte tillatelse. Dersom konsekvensutredningen ikke skal kunne medføre noen endringer i den gitte konsesjonen, vil det heller ikke ha noen hensikt å gjennomføre en utredning.

       Disse medlemmer har merket seg at miljøorganisasjoner og miljømyndigheter har fremmet krav om ny konsekvensutredning. I denne saken finner disse medlemmer å måtte legge avgjørende vekt på hva Nærings- og energidepartementet har uttalt som konsesjonsmyndighet. Det fremgår av Nærings- og energidepartementets svar på komiteens spørsmål at det ikke foreligger noen grunnlag for å trekke konsesjonen tilbake, og heller ikke noe grunnlag for å pålegge utbygger ny konsekvensutredning. En ny konsekvensutredning må i tilfelle bekostes av staten, og kan ikke få noen betydning for den gitte konsesjon. Disse medlemmer kan heller ikke se at en slik utredning kan ha noe for seg så lenge forholdene for villreinen ikke har endret seg i vesentlig grad, og det nå bare er aktuelt med en redusert oppdemming i Urar.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, lederen, Chaffey, Enoksen, Giil og Frafjord Johnson, har merket seg Miljøverndepartementets uttalelse av 30. november 1994 vedrørende nye konsekvensutredninger i forbindelse med den planendringssøknad som er til behandling i Nærings- og energidepartementet. Her fremgår det bl.a. at de aller fleste av de 15 høringsinstanser som har uttalt seg om NVEs innstilling, enten mener at konsesjonen bør trekkes tilbake, at enhver oppdemming er uakseptabel dersom målet er å ha en livskraftig villreinstamme sør for Haukeli, eller at det bør utarbeides en ny konsekvensutredning om saken.

       Miljøverndepartementet påpeker bl.a. at forholdene i området har endret seg mye de siste 20 årene og at det er uklart hvilke avbøtende tiltak og eventuelle justeringer av planene som bør iverksettes for best å kunne bevare den sørlige villreinstammen etter en eventuell regulering. Departementet viser også til innhentede uttalelser fra Fylkesmannen i Aust-Agder og Direktoratet for Naturforvaltning, samt den brede faglige og politiske enighet om saken og tilrår på denne bakgrunn at det blir foretatt en ny konsekvensutredning.

       Disse medlemmer viser til at forslagsstillerne i Dok.nr.8:73 foreslår at det foretas en ny konsekvensutredning av en eventuell Urar-regulering. Kravet om konsekvensutredninger er begrunnet i de følgene en oppdemming av Urar-området kan få for villreinstammen i området.

       Da konsesjonsbehandlingen ble foretatt på begynnelsen av 70-tallet ble det ikke gjennomført noen konsekvensutredning. Det ble kun avgitt en viltsakkyndig uttalelse som Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske baserte sine vurderinger på - referert i St.prp. nr. 140 (1973-1974).

       Uttalelsen (Vidar Holthe: « Viltsakkyndig uttalelse i forbindelse med søknad om konsesjon for full utbygging av Øvre Otra, Bykle », Trondheim 29.09.72) er basert på en befaring i området 9.-17. juli 1972. Den er svært kort og skjematisk og berører i liten grad de totale virkningene for det biologiske mangfold i området, langtidsvirkningene av regulering for økosystemet generelt og villreinstammen spesielt. Nettopp derfor presiseres det også i uttalelsen at en trenger et bedre grunnlag for å vurdere de totale skadene av en eventuell regulering. Følgende to sitater kan illustrere dette, henholdsvis fra s. 5 og 6:

« Hvis det viser seg at Urevatnmagasinet stenger alle de gamle trekkveiene, så vil reinen få det mye vanskeligere med å komme inn i de sentrale fjellområdene i Bykle, fordi Blåsjømagasinet i Ulla-Førre-reguleringen i tillegg kommer til å stenge mot vest. » (S. 5, også referert i St.prp. nr. 140 (1973-1974).)

Med de veldige inngrep som i dag planlegges i Setesdalsheiene ønsker jeg å komme tilbake senere med en samlet undersøkelsesplan for hele området. Disse undersøkelsene vil gi et bedre grunnlag for å vurdere de totale skadene, og derfor gi et bedre grunnlag for å forutsi konsekvensene av de inngrep som i dag planlegges på Hardangervidda. » (S. 6, ikke referert i St.prp. nr. 140 (1973-1974).)

       Disse medlemmer vil vise til at Holthe i sin uttalelse nettopp påpeker den usikkerhet som er forbundet med stengning av trekkveier som resultat av en eventuell Urarregulering. Likeledes er det verdt å merke seg at Holthe selv ikke anser grunnlagsmaterialet som tilfredsstillende for en vurdering av de totale virkningene av utbyggingene i området, jf. anmodningen om en samlet undersøkelsesplan for hele området.

       Disse medlemmer viser til at de utredninger som siden har vært utført (jf. bl.a. oppdragsmelding nr. 257 fra NINA) ikke spesifikt har tatt for seg konsekvensene av en oppdemming av Store og Lille Urarvatn for den sørlige villreinstammen. Det vises særlig til hvilke effekter en slik regulering kan få for den sikkerhetsventil som korridoren Setesdals-Ryfylkeheiene/Hardangervidda representerer for denne villreinstammen. Siden det aktuelle området regnes for å være et svært viktig kalvings- og beiteområde er det helt sentralt at slike spørsmål blir avklart. Dette krever ytterligere faglige undersøkelser. Det er ikke gjort tilfredsstillende analyser verken av virkningene av Urar-reguleringen isolert eller de samlede virkningene av reguleringene i området for den sørlige villreinstammen.

       Disse medlemmer vil vise til uttalelser fra de relevante faglige instanser, Direktoratet for Naturforvaltning, Fylkesmannens miljøvernavdeling i Aust-Agder, Setesdal-Ryfylke Villreinnemnd og den utredning som er utarbeidet på oppdrag fra Fylkesmannens miljøvernavdeling i Rogaland og berørte kommuner (Miljørapport nr. 4.1994). Samtlige instanser frykter i likhet med forslagsstillerne at en utbygging kan true den sørlige villreinstammens eksistens, og ber derfor om nye konsekvensutredninger.

       Disse medlemmer har merket seg at Nærings- og energidepartementet og Otteraaens Brugseierforening viser til rapporter utarbeidet av en fremtredende villreinforsker, Terje Skogland (1985, 1990) i oppdragsmelding 257 ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), på oppdrag fra Statkraft, Sira-Kvina Kraftselskap og I/S Øvre Otra. Blant annet på basis av vurderinger i disse rapportene konkluderer en med at det ikke er grunnlag for å kreve nye konsekvensutredninger. I villreinfaglige miljøer ser en imidlertid Skoglands faglige arbeider som en underbygging av den motsatte konklusjon. Dette kan illustreres av følgende sitat (Skogland: « Villrein. Fra Urinnvåner til miljøbarometer, » Teknologisk Forlag, 1994, jf. kap. om vannkraftutbygginger i Ryfylkeheiene, s. 109):

« Blåsjø, Svartevassmagasinet, Rosskreppfjorden, Vatnalivatnet og Uravatnet er neddemt så store arealer i de tradisjonelle beite- og trekkområder at reinen er blitt presset mellom magasinene. Aksen Blåsjø-Svartevassmagasinet synes å ha skapt en barriere for bruk av fjellområdene mellom Lysefjorden og Jøsenfjorden i Ryfylke. Inngrepene har skapt en ond sirkel, som er forvaltningens dilemma: Vi kan ikke både ha økt ferdsel/mer naturinngrep på Dovrefjell, Ryfylkeheiene og andre steder uten at livskvaliteten for villreinen ytterligere forringes. På global basis er oppsplitting av stammer og forringelse av leveområder de mest truende faktorer for bevaring av de eksisterende genetiske ressurser i dyrelivet. »

       Disse medlemmer vil i så måte også vise til oppdragsrapporten « Inngrep og Forstyrringar i sentrale deler av Setesdal-Ryfylke Villreinområde », Miljørapport nr. 4.1994 fra Fylkesmannens miljøvernavdeling i Rogaland. Ut fra en bred faglig vurdering og med henvisning til Skoglands arbeider konkluderer rapporten med at det må utarbeides en særskilt konsekvensanalyse som klargjør hvilke følger Urar-utbyggingen vil få for villreinstammen og naturmiljøet i området.

       Norsk Institutt for Naturforskning har på sin side i brev til komiteen av 16. februar 1995 understreket at den aktuelle oppdragsmeldingen ikke skal brukes til annet enn det den er tiltenkt. Disse medlemmer viser til at Norsk institutt for naturforskning har funnet det nødvendig i brev av 16. februar til komiteen å understreke at:

« Oppdragsmeldingen var en etterundersøkelse og kan på ingen måte brukes som en « forundersøkelse » i forbindelse med en ev. tilleggsregulering av Store Urar. Det er derfor irrelevant å bruke oppdragsmeldingen som argumentasjonsgrunnlag i forbindelse med hvorvidt det skal kreves konsekvensutredninger med tanke på denne saken. »

       Likeledes vil disse medlemmer vise til at NINA påpeker at vurderingene i oppdragsmeldingen like gjerne kan være et uttrykk for de begrensninger som inngrep og tilhørende aktiviteter setter, og at eventuelle nye inngrep i Urar-området reiser spørsmålet om hvilke effekter dette kan få for korridoren Setesdal-Ryfylkeheiene/ Hardangervidda. Det påpekes også at det er en feiltolkning når departementet legger dyras produksjonspotensiale, og ikke områdets produksjonspotensiale, til grunn for sin konklusjon. Disse forhold er med andre ord ikke klarlagt, noe som bl.a. er bakgrunnen for kravet om nye konsekvensutredninger i Dok.nr.8:73.

       I tillegg til den faglige enighet i spørsmålet om konsekvensutredninger vil disse medlemmer også vise til den politiske enighet som gjør seg gjeldende. Det gjelder både Samarbeidsrådet for naturvernsaker, som inkluderer alle de store miljø- og friluftsorganisasjonene i Norge, og de politiske organene i regionen. Både Rogaland fylkeskommune (enstemmig fylkesutvalg), Aust-Agder fylkeskommune (enstemmig fylkesfriluftsnemnd/ fylkesutvalg) og Bykle kommune (enstemmig kommunestyre) er samstemte i sitt krav om nye konsekvensutredninger. Dette knytter seg også til det omfattende arbeid som har vært gjennomført i forbindelse med flerbruksplanen for Setesdal/Vesthei, der store områder nå blir båndlagt etter naturvernloven. Deler av de områdene som er foreslått vernet i forbindelse med verneplanarbeidet omfattes også av den foreslåtte reguleringen. Dette burde også tilsi nye konsekvensutredninger.

       Disse medlemmer vil i tillegg understreke det internasjonale ansvar Norge har for å forvalte våre villreinstammer på en bærekraftig måte og for å følge opp internasjonale miljøavtaler. Dette gjelder særlig Bernkonvensjonen om vern av ville planter og dyr og deres naturlige leveområder, ratifisert av Norge 1985, og FN-konvensjonen om biologisk mangfold fra 1992. Gjennomføring av nye konsekvensutredninger vil dessuten være i tråd med føre var-prinsippet, som er et grunnleggende prinsipp for norsk miljøpolitikk. Det vil også være et viktig miljøpolitisk signal i Naturvernåret 1995.

       På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å gjennomføre en konsekvensutredning av en eventuell Urar-regulering i Setesdalsheiene/Ryfylkeheiene.

       Tillatelse til planendring og ytterligere fristforlengelse utsettes til konsekvensutredningen foreligger. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fatland og Finstad, har merket seg at en rekke faglige og politiske instanser har uttalt seg til fordel for nye konsekvensutredninger før det blir fattet endelig vedtak vedrørende fristforlengelse og planendring for Urar-magasinet.

       Disse medlemmer har videre merket seg at Nærings- og energidepartementet v/statsråden, har anført at spørsmålet om ny konsekvensutredning reiser flere problemstillinger bl.a. av formell, juridisk og erstatningsrettslig karakter.

       Disse medlemmer konstaterer at den foreliggende planendringssøknad også innebærer reduserte inngrep i forhold til den gitte konsesjon av 1974.

       Disse medlemmer mener det er viktig at oppdemningen utføres så skånsomt som mulig og forventer at Otteraaens Brugseierforening i samarbeid med villreinnemnda utbedrer reintråkkene der disse blir berørt av utbyggingen.

       Disse medlemmer forutsetter videre at Otteraaens Brugseierforening under anleggsarbeidet opptrer med nødvendig forsiktighet i kalvingstiden.

       Disse medlemmer finner etter en samlet vurdering at forslaget om nye konsekvensutredninger må avvises.