1. Innledning

  Til Stortinget.

       Miljøverndepartementet viser i proposisjonen til Konvensjonen om langtransportert grensekryssende luftforurensning av 13. november 1979, som er en rammeavtale som har til mål å verne menneskene og deres miljø mot luftforurensning. Konkrete forpliktelser om utslippsreduksjoner er nedfelt i protokoller til konvensjonen.

       Det vises til at to protokoller gjelder i dag:

       Norge har ratifisert VOC-protokollen. I tillegg er finansieringen av det europeiske måle- og evalueringsprogrammet (EMEP) fastlagt i en egen protokoll.

       Forhandlingene om en ny svovelprotokoll tok til i 1992 og protokollen ble undertegnet i Oslo 14. juni 1994. Protokollen har 17 innledende paragrafer, en definisjonsparagraf (artikkel 1), 9 materielle artikler (artikkel 2-10) og 7 avsluttende artikler (artikkel 11-17).

       De materielle artiklene i protokollen er nærmere omtalt i proposisjonen.

       Departementet viser til at siden NO_x-protokollen ble undertegnet i Sofia i 1988, har det under konvensjonen pågått omfattende faglig samarbeid for å legge grunnlaget for nye avtaler på grunnlag av naturens tålegrenser. Med utgangspunkt i fastsatte mål for miljøtilstanden er det mulig å regne ut hvordan utslippsreduksjoner bør fordeles mellom landene for å nå målene til lavest mulig kostnad. Forhandlingene om en ny svovelprotokoll ble satt i gang så snart det faglige grunnlaget med hensyn til tålegrenser og utregninger av kostnadseffektive reduksjoner var regnet for å være tilstrekkelig for å forhandle fram en slik 2. generasjons miljøavtale.

       De fleste land har forpliktet seg til utslippsreduksjoner som forutsatt i referansescenariet, som er omtalt i proposisjonen, men med varierende frister for når reduksjonen skal være gjennomført. Norge forplikter seg til å slippe ut maksimalt 34.000 tonn SO₂ årlig fra og med 2000. Dette tilsvarer en reduksjon på 76 % i utslippene i forhold til 1980-nivå. Det er i proposisjonen vist hvilke utslippsreduksjoner andre land har forpliktet seg til.

       Utslippsreduksjonene som følger av protokollen, vil etter 2010 halvere arealet der tålegrensen er overskredet i Norge.

       Den langsiktige målsettingen for protokollen er at tålegrensen for svovelnedfall, så langt mulig og uten urimelige kostnader, ikke skal overskrides.

       I tillegg til krav om reduksjoner i landenes totale svovelutslipp, omfatter avtalen krav om utslippsstandarder for store forbrenningsanlegg (kraftverk og industrikjeler) og øvre grense for svovelinnhold i en del brensel.

       Miljøverndepartementet viser til at Norge under forhandlingene gjorde det klart at vi i utgangspunktet ikke ønsker at internasjonale avtaler skal binde landene i valg av virkemidler. Departementet viser videre til at som en del av en kompromissløsning aksepterte Norge og andre land med samme syn likevel at avtalen inneholder en del felles standardkrav. Norge ga i forbindelse med dette uttrykk for at forhandlingsløsningen ikke endret vårt prinsipielle syn med tanke på senere forhandlinger.

       Avtalen åpner for at land kan gjennomføre deler av reduksjonsforpliktelsen sin i fellesskap, det vil si at et land kan redusere mindre mot at et annet reduserer mer. Før denne retten blir benyttet, må landene bli enige om hvilke vilkår som skal legges til grunn, og styringsorganet for konvensjonen må godkjenne opplegget for felles gjennomføring i hvert enkelt tilfelle.

       Avtalen legger opp til jevnlige gjennomganger av avtaleforpliktelsene for å vurdere om disse er tilstrekkelige, ut fra informasjon om forsuring, tålegrenser, teknologisk utvikling, endrede økonomiske forhold og i hvilken grad reduksjonene er oppnådd. Den første gjennomgangen skal være fullført innen 1997.

       Departementet viser til at protokollen forplikter Norge til maksimalt å slippe ut 34.000 tonn SO₂ i året fra og med 2000. Dette tilsvarer en reduksjon i utslippene på 76 % innen 2000 i forhold til 1980-nivå.

       Norske utslipp av SO₂ var i 1993 på 37.000 tonn. Mer enn halvparten stammer fra prosessutslipp fra industrien, mens stasjonær forbrenning og mobile kilder står for nærmere en firedel hver. Utslippene er regelmessig redusert siden 1980.

       Med utgangspunkt i en utslippsfremskrivning som viser et samlet norsk utslipp i 2000 på 46.000 tonn SO₂, er det utredet tiltak for å nå utslippstaket på 34.000 tonn innen 2000. De direkte kostnadene i forbindelse med de mest kostnadseffektive tiltakene for å oppnå reduksjonsmålsettingen, er utregnet til 90-150 mill. kroner i året. Ved det laveste overslaget er det forutsatt at 1 % reduksjon må oppnås gjennom energieffektiviserende tiltak. Dersom dette ikke blir lagt til grunn, kommer rensetiltak overfor industrien inn i stedet, noe som er ventet å føre til kostnader i øvre del av det utregnede kostnadsspennet. Tiltakene som er nevnt ovenfor vil (avhengig av effekten av energieffektivisering) omfatte 9 ferrolegeringsvirksomheter og 1-2 silisiumkarbidvirksomheter. For disse virksomhetene er investeringskostnadene for utredede tiltak regnet til 375-600 mill. kroner.

       Departementet viser til at ved innfasing av virkemiddelbruk vil det bli lagt vekt på at forpliktelsene i protokollen blir oppnådd til lavest mulig kostnad for samfunnet. I forbindelse med dette vil det bli vurdert i hvilken grad det er mulig å gjennomføre utslippsreduksjoner i fellesskap med andre land.

2. Komiteens merknader

     Komiteen viser til at svovelprotokollen regnes for å være den første fremforhandlede 2. generasjons miljøavtale. I stedet for å fastsette en bestemt utslippsmålsetting som gjøres gjeldende for alle land uansett utslippsnivå og tålegrenser i henhold til et tilfeldig basisår, tar den nye avtalen utgangspunkt i tålegrenseprinsippet som kombinerer et fastsatt samlet reduksjonsmål med varierende tidsfrister og utslippsreduksjoner mellom ulike land. Denne fordelingen er basert på kostnadseffektivitet og faglige analyser. Komiteen ser positivt på denne typen miljøavtaler og har merket seg at de fleste land som er part til svovelprotokollen har forpliktet seg til utslippsreduksjoner som forutsatt i referansescenariet.

       Komiteen viser til at Norge for sin del har forpliktet seg til en reduksjon i utslippene på 76 % i forhold til 1980-nivå og har merket seg at avtalen også åpner for felles gjennomføring av reduksjonsforpliktelser bygget på enighet mellom partene om nærmere retningslinjer for dette. Komiteen ser positivt på slike løsninger så lenge de ikke bidrar til å svekke reduksjonsforpliktelsene i protokollen og det ikke er noen tredjeland som blir skadelidende.

3. Komiteens tilråding

  Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Stortinget samtykker til at Norge ratifiserer en protokoll av 14. juni 1994 til konvensjonen om langtransportert grensekryssende luftforurensning av 13. november 1979, som gjelder videre reduksjoner av svovelutslipp, i samsvar med et fremlagt forslag.