Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Dagny G Hovig, Tom Thoresen og Rita Tveiten, fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, fra Høyre, lederen Petter Thomassen og Jan P Syse, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde og fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll, vil peke på at Stortingets myndighet når det gjelder fastsettelse av offentlige inntekter og utgifter er fastslått i Grunnloven § 75 bokstav a og bokstav d, som lyder slik:

« Det tilkommer Stortinget:

a.	at give og ophæve Love; at paalægge Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder; som dog ikke gjælde udover 31 December i det næst paafølgende Aar, medmindre de af et nyt Storthing udtrykkelig fornyes;

(...)

d.	at bevilge de til Statsudgifterne fornødne Pengesummer; »

       Flertallet vil uttrykke sterk tvil om hensiktsmessigheten av å grunnlovsfeste at det skal skje en balansering av statens utgifter og inntekter i hver valgperiode. Det er et åpenbart, langsiktig behov for en balanse i utgifts- og inntektssiden på statsbudsjettet. Dette har både med sunne forretningsprinsipper å gjøre og med et forvaltningsansvar i forhold til kommende generasjoner. Men det er en rekke grunner til at det er uhensiktsmessig å binde Stortinget til å skape en slik balanse for hver valgperiode.

       Dersom det mot slutten av en valgperiode er opparbeidet et samlet overskudd i statsbudsjettets balanse, finnes det ingen rimelighet i at Stortinget skal pålegges å øke statsutgiftene i valgperiodens siste år ut over de allerede vedtatte utgiftene for å oppnå den tilsiktede balanse for fireårsperioden, eller gi midlertidig skatte- og/eller avgiftslettelse for å oppnå det samme. Tvert om kan det være slik at forventninger om dårligere økonomiske tider i neste valgperiode kan gjøre det riktig å bygge opp en « reserve » for bruk i kommende år.

       Etter flertallets syn kan det også være slik at et midlertidig underskudd på den statsfinansielle balanse midt i en periode bør inntjenes igjen over en noe lengre periode enn det som måtte gjenstå av valgperioden. Et forsøk på å binde Stortinget til balansering av utgifts- og inntektssiden i valgperiodene vil ikke nødvendigvis være egnede perioder ut fra en helhetlig og mer langsiktig planlegging som tar i betraktning de realøkonomiske forhold staten må forholde seg til.

       Flertallet finner det derfor uheldig å grunnlovsfeste dette prinsippet slik det fremgår av forslag nr. 10 fra Carl I Hagen.

       Komiteens medlem Hagen slutter seg til det fremlagte forslag hvis hovedhensikt er å fremtvinge den ansvarlighet i økonomisk politikk som i dag mangler i Stortinget. De land som over tid har hatt balanse mellom de offentlige utgifter og inntekter er de land som har en sunn og trygg økonomi. Det samme gjelder de som evner å følge prinsippet om å sette tæring etter næring.

       Dette medlem konstaterer at det å sørge for balanse i statsbudsjettet hvert eneste år kan være problematisk fordi det å sørge for en stabil og forutsigbar økonomisk utvikling i seg selv er viktig. Brå forandringer i finanspolitikken av negativ art som følge av internasjonale forhold vil kunne forsterke en negativ situasjon. Balanse innenfor samme valgperiode på fire år burde imidlertid være en passende periode å kreve balanse mellom inntekter og utgifter. Særlig når det også betyr innføring av et viktig prinsipp for en ansvarlig ledelse og organisasjon, nemlig at det må være samme person og samme organ som treffer en beslutning som også må møte konsekvensene av beslutningen.

       I et styringssystem hvor det er lett å bruke penger på kort sikt for å kjøpe seg popularitet fordi regningen overlates til ukjente personer i en kommende generasjon vil det alltid bare være spørsmål om tid før uansvarlige og lettvinte personer ødelegger systemet. Dette er skjedd i mange land, nå sist i Sverige hvor den sosialdemokratiske velferdsstaten er konkurs og også i USA hvor problemene utsettes lettere fordi den amerikanske økonomi er så enorm, samt at valutaen er den internasjonalt bruke valuta og derved slipper unna markedets dom.

       Dette medlem viser for øvrig til den løpende debatt i økonomiske kretser i verden om hvorledes man skal sørge for balanse i de offentlige budsjetter og derved hindre uansvarlighet og overføring av byrder til kommende generasjoner. Dette medlem viser til at bare et grunnlovsvedtak som setter en grense for Stortingets handlefrihet kan hindre den pågående uansvarlighet og støtter derfor det meget kloke grunnlovsforslag.