1. Om forslag til Grunnlovsendring

   Til Stortinget.

       Forannevnte grunnlovsforslag er fremsatt av representanten Carl I Hagen, og tar sikte på å grunnlovfeste en balansering av statens utgifter og inntekter.

       Det heter i begrunnelsen for forslaget at det i dag ikke eksisterer noen ytre rammer for statens bruk av penger, med den følge at politiske partier fristes til å bevilge mer penger enn det staten får av inntekter. Det blir således vist til at staten i 1992 brukte ca 40.000 mill. kroner mer enn det som var statens inntekter for samme år. Det blir videre vist til at en av hensyn til senere generasjoner har endret Grunnloven for å ivareta prinsippene om en bærekraftig utvikling i forhold til naturmiljøet. I den anledning heter det i forslaget at hensynet til senere generasjoner i tilsvarende grad tilsier en bærekraftig statsøkonomi, slik at den nåværende generasjon ikke skal kunne overlate neste generasjon en forgjeldet økonomi.

       Forslaget tar sikte på å innføre en bestemmelse i Grunnloven som tvinger Stortinget til å sørge for balanse mellom inntekter og utgifter i valgperioden. Et underskudd i ett eller flere år i en valgperiode må dekkes inn ved et tilsvarende overskudd i andre år i samme periode. Forslagsstilleren viser til at dette var praksis også i tidligere tider - dette helt frem til 1970-tallet. Det heter i begrunnelsen for forslaget at den senere utvikling har vist at prinsippet om å sette tæring etter næring er forlatt av stortingsflertallet. Da ingen instans vil ha myndighet til å overprøve Stortingets bevilgningsmyndighet, heter det at økonomisk uansvarlighet kun kan stoppes ved en grunnlovsbestemmelse som krever balanse i statsfinansene. Et slikt forslag uttales å være godt avpasset med at statsregnskapet er basert på kontantprinsippet, hvor investeringer ikke aktiviseres, men utgiftsføres når regninger betales.

       Forslagsstilleren viser til at advarslene mot og virkningene av underskudd i statsfinansene forsterkes over hele verden, samtidig som den økonomiske krisen i Sverige åpenbarer disse problemene. Det heter avslutningsvis at Norge vil havne i samme situasjon såfremt vårt nåværende overforbruk fortsetter.

       Ny § 75 a i Grunnloven skal lyde:

       « Summen av Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder efter Paragraf 75, bokstav a som ere paalagde i en Valgperiode, skal balancere med de Statsudgifter efter Paragraf 75 bokstav d som ere bevilgede i den samme Valgperiode. »

2. Komiteens merknader

     Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Dagny G Hovig, Tom Thoresen og Rita Tveiten, fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, fra Høyre, lederen Petter Thomassen og Jan P Syse, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde og fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll, vil peke på at Stortingets myndighet når det gjelder fastsettelse av offentlige inntekter og utgifter er fastslått i Grunnloven § 75 bokstav a og bokstav d, som lyder slik:

       Flertallet vil uttrykke sterk tvil om hensiktsmessigheten av å grunnlovsfeste at det skal skje en balansering av statens utgifter og inntekter i hver valgperiode. Det er et åpenbart, langsiktig behov for en balanse i utgifts- og inntektssiden på statsbudsjettet. Dette har både med sunne forretningsprinsipper å gjøre og med et forvaltningsansvar i forhold til kommende generasjoner. Men det er en rekke grunner til at det er uhensiktsmessig å binde Stortinget til å skape en slik balanse for hver valgperiode.

       Dersom det mot slutten av en valgperiode er opparbeidet et samlet overskudd i statsbudsjettets balanse, finnes det ingen rimelighet i at Stortinget skal pålegges å øke statsutgiftene i valgperiodens siste år ut over de allerede vedtatte utgiftene for å oppnå den tilsiktede balanse for fireårsperioden, eller gi midlertidig skatte- og/eller avgiftslettelse for å oppnå det samme. Tvert om kan det være slik at forventninger om dårligere økonomiske tider i neste valgperiode kan gjøre det riktig å bygge opp en « reserve » for bruk i kommende år.

       Etter flertallets syn kan det også være slik at et midlertidig underskudd på den statsfinansielle balanse midt i en periode bør inntjenes igjen over en noe lengre periode enn det som måtte gjenstå av valgperioden. Et forsøk på å binde Stortinget til balansering av utgifts- og inntektssiden i valgperiodene vil ikke nødvendigvis være egnede perioder ut fra en helhetlig og mer langsiktig planlegging som tar i betraktning de realøkonomiske forhold staten må forholde seg til.

       Flertallet finner det derfor uheldig å grunnlovsfeste dette prinsippet slik det fremgår av forslag nr. 10 fra Carl I Hagen.

       Komiteens medlem Hagen slutter seg til det fremlagte forslag hvis hovedhensikt er å fremtvinge den ansvarlighet i økonomisk politikk som i dag mangler i Stortinget. De land som over tid har hatt balanse mellom de offentlige utgifter og inntekter er de land som har en sunn og trygg økonomi. Det samme gjelder de som evner å følge prinsippet om å sette tæring etter næring.

       Dette medlem konstaterer at det å sørge for balanse i statsbudsjettet hvert eneste år kan være problematisk fordi det å sørge for en stabil og forutsigbar økonomisk utvikling i seg selv er viktig. Brå forandringer i finanspolitikken av negativ art som følge av internasjonale forhold vil kunne forsterke en negativ situasjon. Balanse innenfor samme valgperiode på fire år burde imidlertid være en passende periode å kreve balanse mellom inntekter og utgifter. Særlig når det også betyr innføring av et viktig prinsipp for en ansvarlig ledelse og organisasjon, nemlig at det må være samme person og samme organ som treffer en beslutning som også må møte konsekvensene av beslutningen.

       I et styringssystem hvor det er lett å bruke penger på kort sikt for å kjøpe seg popularitet fordi regningen overlates til ukjente personer i en kommende generasjon vil det alltid bare være spørsmål om tid før uansvarlige og lettvinte personer ødelegger systemet. Dette er skjedd i mange land, nå sist i Sverige hvor den sosialdemokratiske velferdsstaten er konkurs og også i USA hvor problemene utsettes lettere fordi den amerikanske økonomi er så enorm, samt at valutaen er den internasjonalt bruke valuta og derved slipper unna markedets dom.

       Dette medlem viser for øvrig til den løpende debatt i økonomiske kretser i verden om hvorledes man skal sørge for balanse i de offentlige budsjetter og derved hindre uansvarlighet og overføring av byrder til kommende generasjoner. Dette medlem viser til at bare et grunnlovsvedtak som setter en grense for Stortingets handlefrihet kan hindre den pågående uansvarlighet og støtter derfor det meget kloke grunnlovsforslag.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

       Dok.nr.12:10 (1991-1992), forslag nr. 10 til ny § 75 a i Grunnloven - bifalles.

4. Komiteens tilrådning

   Komiteen anbefaler Stortinget å fatte følgende

       Dok.nr.12:10 (1991-1992), forslag nr. 10 til ny § 75 a i Grunnloven - bifalles ikke.