Sammendrag

       Utviklingen på finansmarkedene i 1993 ble preget av fallet i rentenivået. De langsiktige rentene, målt ved effektiv rente på statsobligasjoner med 5 år gjenstående løpetid, falt med nesten 4 prosentpoeng i løpet av året.

       Rentenivået i pengemarkedet, målt ved effektiv tre-måneders eurorente falt med omlag 5 prosentpoeng. Nedgangen fortsatte inn i 1994 til rentene nådde et bunnpunkt i februar 1994. De langsiktige rentene, målt på samme måte, lå i midten av oktober 1994 mer enn 3 prosentpoeng over sitt laveste nivå i februar 1994. Tre-måneders eurokronerente var på samme tidspunkt mer enn 2 prosentpoeng høyere enn i februar 1994.

       Rentefallet i 1993 ga finansinstitusjonene store kursgevinster på verdipapirer. Dette bidro til en sterk resultatforbedring for alle typer av finansinstitusjoner. For første gang siden 1986 oppnådde alle grupper av finansinstitusjoner positive resultater i 1993.

       For bankene ble også den underliggende inntjening og kostnadsutvikling bedret i 1993. Forretningsbankene som gruppe fikk lavere tap, høyere rentenetto og lavere andre kostnader. Sparebankene som gruppe fikk høyere rentenetto og lavere tap. Ved utgangen av 1993 tilfredsstilte alle bankene utenom Fokus Bank det lovbestemte egenkapitalkravet på 8 %.

       Utviklingen hittil i år tyder på at bankenes driftsresultater før tap vil svekkes i 1994 sammenlignet med 1993, først og fremst på grunn av kurstap på verdipapirer. Kurstapene skyldes for en stor del at rentenivået har økt siden februar. Driftskostnadene er omtrent uendret for sparebankene mens de er noe lavere for forretningsbankene. Forretningsbankenes tap har hatt en betydelig reduksjon hittil i år. I sum ligger forretningsbankenes driftsresultat an til å bli noe bedre enn resultatet i 1993. For sparebankene ligger det an til at driftsresultatet etter tap blir noe svakere enn i 1993. Det vises ellers til omtale av utviklingen i forretnings- og sparebanker i Nasjonalbudsjettet 1995, samt i St.meld. nr. 39 (1993-1994) Om bankkrisen og utviklingen i den norske banknæringen.

       Resultatene og egenkapitaloppbyggingen i bankene er slik at det ikke lenger er grunnlag for å anse banknæringen som en næring i krise. Departementet anser at det med driftsåret 1993 er satt sluttstrek for den norske bankkrisen som hadde sitt utgangspunkt i den sterke utlånsveksten på midten av 1980-tallet.

       Livsforsikringsselskapene fikk svært gode resultater i 1993. Målt som andel av gjennomsnittlig forvaltningskapital ble driftsresultatet mer enn doblet. Det sterke rentefallet førte imidlertid til mindre marginer mellom avkastningen på livsforsikringsselskapenes eiendeler og den minsteavkastning forsikringstakerne er garantert i kontraktene (grunnlagsrenten). Som følge av rentefallet fikk livselskapene betydelige gevinster på verdipapirer. Disse gevinstene ville i stor grad være et engangsfenomen knyttet til overgangen til et lavere rentenivå. For å øke livsforsikringsselskapenes evne til å møte en situasjon med lavere løpende avkastning på selskapenes plasseringer, ble flere tiltak for å bedre livsforsikringsselskapenes soliditet iverksatt i løpet av 1993.

       Ved forskrift om premier i livsforsikring av 25. november 1993 ble det fastsatt at grunnlagsrenten i nye livsforsikringskontrakter ikke skal settes høyere enn 3 %. Det ble også innført en adgang til å justere grunnlagsrenten i kontraktstiden, dog bare hvert 5. år og i samsvar med vilkår fastsatt av Kredittilsynet. Videre ble det innført en adgang til å foreta tilleggsavsetninger som setter selskapene bedre i stand til å møte svingninger i avkastningene fra ett år til et annet. Reglene for tildeling av overskudd til kundene ble dessuten harmonisert med finansregnskapets prinsipper. Det ble også lagt til grunn at livsforsikringsselskapene innenfor de mulighetene vedtektene gir, ville holde tilbake en vesentlig del av overskuddet for å styrke selskapenes egenkapital.

       Som følge av store kurstap på verdipapirer hittil i år ligger det an til en betydelig svekkelse av livsforsikringsselskapenes driftsresultat fra 1993 til 1994. Dette viser at de soliditetstiltakene som ble iverksatt i 1993 var nødvendige. I 1993 utgjorde tilleggsavsetningene for livsforsikringsselskapene samlet omlag 5,8 mrd. kroner. Dette utgjorde omlag 25 % av den maksimale rammen. Selv om renteøkningen i 1994 bidrar til lavere driftsresultat i år, vil en høyere rente gjøre det enklere for livselskapene å møte sine langsiktige forpliktelser.

       Omsetningen i verdipapirer på Oslo Børs økte med 201 % i 1993 og totalindeksen steg med 65 %. Stigningen fortsatte inn i 1994 til indeksen nådde sitt høyeste nivå noensinne på 688 poeng 4. februar. Indeksken var 18. oktober 1994 på 609 poeng.

Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Terje Fevåg, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, Reidar Sandal og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, understreker sikringsfondsordningens solidariske prinsipp.

       Komiteen viser til at styret i Den norske Bankforening har tatt opp den konkurransevridende effekt av håndteringen av bankkrisen. Komiteen har merket seg at også de bankene som unngikk krisen fortsatt i mange år vil måtte være med å betale denne regningen gjennom nedbetaling av lån til Statens Banksikringsfond og gjennom en nødvendig økonomisk oppbygging av forretningsbankenes eget sikringsfond. Komiteen vil påpeke at det er ønskelig å motvirke en konkurransevridning som følge av dette. Komiteen legger til grunn at departementet vurderer disse spørsmål nærmere med sikte på å motvirke at statens krisehåndtering på et mer varig grunnlag fører til en konkurransevridning mellom enkeltbanker eller mellom de ulike bankgrupperingene, deriblant sparebankene. Komiteen vil i den forbindelse også vise til den kompetanse bankenes sikringsfond har.

       Komiteen legger til grunn at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en bredere drøftelse av disse konkurransevridningsspørsmål i forbindelse med stortingsdokument som bl.a. behandler innskytergarantier.