1. Sammendrag

       Regjeringen ber i proposisjonen om samtykke til inngåelse av en avtale mellom Norge og Island om justering av visse avtaler mellom EFTA-statene som følge av den forestående reduksjon i antall land i EFTA-pilaren av EØS. Kopi av avtalen er vedlagt proposisjonen. De enkelte artikler gjennomgås i kapittel 2 i proposisjonen.

       Det vises i proposisjonen (kapittel 4) til at justeringsavtalen i seg selv ikke vil få budsjettmessige konsekvenser. De budsjettmessige konsekvensene som følger av at Finland, Sverige og Østerrike forlater EFTA-pilaren av EØS, vil Regjeringen komme tilbake til i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1995.

       Det påpekes i proposisjonen at EØS-avtalen har til formål å opprette et enhetlig økonomisk samarbeidsområde basert på felles regler for økonomisk samkvem og likeartede konkurransevilkår. Gjennom avtalen ble fem EFTA-land (Norge, Sverige, Finland, Island og Østerrike) knyttet til EFs indre marked.

       EØS er basert på et samarbeid mellom den såkalte « EFTA-pilaren » og « EU-pilaren ». For å virkeliggjøre EØS-avtalens målsettinger er det opprettet fellesorganer og organer særskilt for de deltakende EFTA-land. De rettslige og institusjonelle sidene av EØS er nærmere beskrevet i St.prp. nr. 100 (1991-1992) i kapittel 1.7.

       EFTA-pilarens organer er opprettet ved tre særskilte avtaler: Avtalen mellom EFTA- statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol, Avtalen om EFTA-statenes faste komité (begge omtalt i St.prp. nr. 101 (1991-1992)) og Avtalen om EFTA-statenes parlamentarikerkomité (omtalt i St.prp. nr. 129 (1991-1992)).

       Det vises videre i proposisjonen til at som følge av at Sverige, Finland og Østerrike blir medlemmer av EU, vil disse tre landene gå over i EU-pilaren av EØS. EFTA-pilaren i EØS vil dermed fra 1. januar 1995 bestå av Norge og Island, med en mulighet for at også Liechtenstein kommer med i løpet av første halvår 1995. Dette er bakgrunnen for at Stortinget forelegges spørsmålet om samtykke til inngåelse av en avtale om justeringer i de tre ovennevnte avtalene.

       Det legges i proposisjonen til grunn at Sveriges, Finlands og Østerrikes overgang til EU ikke krever at det gjøres endringer i selve EØS-avtalen. Derimot er det nødvendig å gjøre justeringer i avtaler som oppretter organer forutsatt i EØS-avtalen.

       De avtalene som det i henhold til proposisjonen må gjøres justeringer i, er:

       Proposisjonen viser til at førstnevnte avtale og avtalen om den faste komité ble undertegnet i Oporto 2. mai 1992 og trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen, jf. St.prp. nr. 101 (1991-1992), dvs. 1. januar 1994. Avtalen om parlamentarikerkomiteen ble undertegnet i Reykjavik 20. mai 1992, jf. St.prp. nr. 129 (1991-1992). Også denne avtalen trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen.

       Ved utarbeidelsen av disse tre avtalene var det i henhold til proposisjonen forutsatt at Sveits skulle være med i EØS. Etter en senere folkeavstemning i desember 1992 ble det klart at Sveits ikke ville ratifisere EØS-avtalen eller de tre avtalene som etablerer organer knyttet til EØS-samarbeidet. De tre avtalene måtte derfor justeres. Ved justeringen ble det også tatt hensyn til at Liechtenstein kunne komme til å bli medlem av EØS på et seinere tidspunkt. Disse endringene ble gjort ved protokoller til de tre avtalene, jf. St.prp. nr. 54 (1992-1993).

       I proposisjonen vises det videre til at det som følge av Sveriges, Finlands og Østerrikes forestående medlemskap i EU, har vært nødvendig å sikre en ordnet overføring til Kommisjonen av saker som gjelder disse landene, og som i henhold til EØS-avtalen er til behandling i EFTAs overvåkningsorgan (ESA) eller i EFTA-domstolen. En slik overgangsavtale ble undertegnet i Brussel 28. september 1994. Avtalen sikrer at overvåkningsorganet og EFTA-domstolen kan fortsette med sin nåværende sammensetning frem til 30. juni 1995 for å ferdigbehandle visse saker som skriver seg fra tiden før 1. januar 1995. Om nødvendig kan det avtales å forlenge overgangsordningen ytterligere i inntil seks måneder. Saker som oppstår etter 1. januar 1995, skal behandles av overvåkningsorganet og EFTA-domstolen i sin nye sammensetning, dvs. med Norge og Island igjen i EFTA-pilaren. Det er bestemmelser om denne nye sammensetningen som er hovedinnholdet i den foreliggende avtalen.

       Det påpekes i proposisjonen at Sverige, Finland og Østerrike, som en følge av tiltredelsen i EU, vil opphøre å være part i avtalen mellom EFTA-statene om et overvåkningsorgan og en domstol og i avtalen om den faste komité og avtalen om parlamentarikerkomiteen.

       I henhold til proposisjonen gjør reduksjonen i antall stater som er part i disse avtalene det nødvendig med visse tilpasninger. Disse endringene må gjøres ved felles overenskomst av de gjenværende EFTA-stater, dvs. ved felles overenskomst mellom Norge og Island.

       I proposisjonen vises det til at det er et hovedmål med EØS-avtalen at de felles regler tolkes og anvendes likt i EFTA- og EU-området. Dette krever at man har organer også på EFTA-siden som påser at EØS-avtalen etterleves. Disse hensynene er ivaretatt i EØS- avtalens del VII i kapittel 3 om « Ensartethet, overvåkningsordning og tvisteløsning ». Av artikkel 108 fremgår det at EFTA-statene skal opprette et uavhengig overvåkningsorgan og en domstol. Overvåkningsorganet skal ha tilsvarende overvåkningsfunksjon som Kommisjonen har i EU, mens EFTA-domstolen skal ha samme oppgaver som EF-domstolen. Opprettelsen av slike organer er gjort ved overvåknings- og domstolsavtalen. I St.prp. nr. 101 (1991-1992) er det gjort nærmere rede for overvåkningsorganets og domstolens oppgaver.

       Det fremholdes i proposisjonen at det er av sentral betydning i forhold til målsettingen med EØS-avtalen at de gjenværende EFTA-land opprettholder en overvåknings- og domstolsordning i EFTA-pilaren. En troverdig overvåknings- og domstolsordning er en forutsetning for at EØS-avtalen skal fungere etter hensikten.

       Det fremholdes videre i proposisjonen at den foreliggende avtale sikrer at overvåkningsorganets og domstolens oppgaver i EØS-avtalen videreføres. Det er lagt opp til at både domstolen og overvåkningsorganet skal bestå av tre personer. De nåværende to medlemmer fra Norge og Island suppleres derfor med et tredje medlem for å få et beslutningsdyktig og troverdig overvåkningsorgan.

       I henhold til proposisjonen ønsker EFTA-staten Liechtenstein å tiltre EØS. Det kreves først sluttføring av drøftelsene knyttet til landets tollunion med Sveits som ble innledet da det ble klart at Sveits ikke ble part i EØS. Deretter skal det antakelig holdes folkeavstemning om spørsmålet, sannsynligvis i løpet av første kvartal 1995. Dersom resultatet av folkeavstemningen betyr at Liechtenstein blir med i EØS, vil tiltredelsen trolig finne sted våren 1995. I så fall vil en person nominert av Liechtenstein tre inn som det tredje medlem i overvåkningsorganet. Liechtenstein vil likeledes foreslå en tredje dommer til EFTA-domstolen.

       I henhold til proposisjonen har det i EFTA-domstolen også vært nødvendig å supplere den norske og islandske dommer med en tredje person inntil Liechtenstein eventuelt tiltrer EØS. Her har man valgt en løsning der en tredje dommer utpekes fra en liste til å delta i den enkelte sak.

       Utover dette er det i henhold til proposisjonen ikke gjort substansielle endringer i avtalen om overvåkningsorganet og domstolen.

       Det fremholdes i proposisjonen at det i tillegg til justeringene i ODA-avtalen, er behov for justeringer i avtalen om den faste komité og avtalen om parlamentarikerkomiteen. Det er gjort rede for oppgavene til disse komiteene i henholdsvis St.prp. nr. 101 (1991-1992) og St.prp. nr. 129 (1991-1992). Justeringene i de to avtalene er av formell karakter, dvs. at man justerer beskrivelsen av hvilke stater som er parter i avtalene. Når det gjelder antall representanter i parlamentarikerkomiteen, er man kommet til enighet om følgende fordeling mellom Norge og Island for de 33 parlamentarikere som iht. EØS-avtalens protokoll 36 skal møte fra EFTA-siden: Norge 22 og Island 11. Forutsatt at Liechtenstein tiltrer EØS, vil fordelingen være: Norge 20, Island 10 og Liechtenstein 3.

       Det fremholdes i proposisjonen at justeringsavtalen ikke medfører en formell nydanning av EFTA-sidens overvåkningsorgan og domstol. Det er de samme organene som videreføres. Det er dermed ikke tale om myndighetsoverføring til nye organer. Reglene for sammensetningen av organene er noe endret, men ikke mer enn det som er naturlig på bakgrunn av at det heretter er færre stater som står bak organene. De kontraherende stater har fortsatt kontroll med hvem som utpekes til å sitte i organene. Justeringsavtalen medfører derfor heller ikke at man reelt står overfor andre organer enn dem Norge tidligere har overført myndighet til, noe som ville ha aktualisert spørsmålet om ny bruk av Grunnlovens § 93.

       Det fremholdes videre i proposisjonen at det heller ikke skjer noen formelle endringer i konkurransereglene. EØS-avtalens regler for saksfordeling i konkurransesaker medfører imidlertid at overvåkningsorganet for fremtiden sannsynligvis vil behandle færre av de konkurransesakene som berører norske bedrifter eller det norske marked, mens Kommisjonen vil behandle tilsvarende flere av disse sakene. I henhold til proposisjonen kan den omstendighet at EFTA-organene heretter ventes å behandle færre konkurransesaker enn tidligere, ikke medføre at endringene i avtalen om opprettelse av overvåkningsorgan og domstol nå krever nytt vedtak etter Grunnlovens § 93. I forhold til den kompetanse Kommisjonen (og EFs førsteinstansdomstol og EF-domstolen) har etter konkurransereglene i EØS-avtalen, innebærer denne kompetansen ikke en myndighetsoverføring som krever vedtak etter Grunnlovens § 93, ettersom Norge ikke vil være forpliktet til å tvangsfullbyrde EF-organenes avgjørelser mot norske bedrifter. Dette forhold ved EF-organenes myndighetsutøvelse forblir som før. Den kompetanse EF-organene for øvrig vil ha overfor norske foretak på konkurranseområdet, vil fortsatt ikke være av inngripende karakter. Den nye situasjonen medfører dermed heller ikke at EØS-avtalen kommer i en annen stilling enn tidligere i forhold til Grunnloven.

       I henhold til proposisjonen er det etter dette ikke påkrevd med vedtak etter Grunnlovens § 93 ved Stortingets behandling av justeringsavtalen.

2. Komiteens merknader

    Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, lederen, Bakke, Bondevik, Kullmann Five, Kolle Grøndahl, Gundersen, Hoel, Jagland, Berget Jørgensen, Petersen og Talleraas, konstaterer med tilfredshet at det ifølge foreliggende proposisjon bare er tale om mindre justeringer av tre avtaler mellom EFTA-landene som følge av at Sverige, Finland og Østerrike fra 1. januar 1995 går over fra EFTA-pilaren til EU-pilaren innen EØS. Selve EØS-avtalen endres ikke.

       Flertallet konstaterer at Regjeringen mener det ikke er aktuelt å behandle proposisjonen etter Grunnlovens § 93, som i tilfelle ville ha krevd 3/4 flertall i Stortinget.

       Flertallet er enig i dette ut fra at det ved de foreliggende endringer ikke foreslås noen prinsipiell ny suverenitetsavståelse utover det Stortinget godtok ved ratifiseringen av EØS-avtalen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, Marit Arnstad, John Dale, Anne Enger Lahnsteinog Erik Solheim, har merket seg at sammensetningen av institusjonene i EØS må endres som følge av Sverige, Finland og Østerrikes overgang til EU. Disse landene opphører dermed som part i EFTAs avtaler om et overvåkningsorgan og en domstol. Disse medlemmer viser til at EØS-avtalen var den første internasjonale avtale som innebar en så omfattende suverenitetsavgivelse at Grunnlovens § 93 kom til anvendelse. Det var primært avgivelse av suverenitet til EFTA-domstolen og EFTAs overvåkningsorgan som utløste bruk av § 93. Disse medlemmer er av den oppfatning at en overenskomst mellom EFTA-statene om endringer i disse institusjonenes sammensetning bør følge samme prosedyre som ved behandlingen av de opprinnelige avtalene om overvåkningsorganet og domstolen. Disse medlemmer viser i den forbindelse til Innst.S.nr.137 (1992-1993) om justering av EØS-avtalen hvor Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslo en lignende behandlingsmåte.

       Disse medlemmer finner grunn til å påpeke at saksfordelingsreglene i EØS medfører at EU-organer heretter vil behandle flere saker som direkte angår norske bedrifter. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har tidligere pekt på det grunnlovsmessige problem som ligger i at Norge gjennom EØS-avtalen i realiteten avgir myndighet til organ man ikke er medlem av. Det vises i den forbindelse til Dok.nr.8:48 og Innst.S.nr.244 (1991-1992).

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk imot ratifiseringen av EØS-avtalen og den avtale som ble vedtatt etter at Sveits sa nei til EØS. Disse medlemmer mener at Norges forhold til EU best kan reguleres gjennom en frihandelsavtale supplert med samarbeidsavtaler på en rekke områder. Etter artikkel 120 i EØS-avtalen er handelsavtalen av 1973 ikke sagt opp. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot den justerte avtale om EØS-institusjonene.

3. Komiteens tilråding

      Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å fatte følgende

       Stortinget samtykker i inngåelse av en avtale om justering av visse avtaler mellom EFTA-statene.