« Ad anmodning fra Justiskomiteen om departementets uttalelse til Dok.nr.8:78

1. Framskutt løslatelse

       Grunnet soningskø og problem med varetektsinnsatte i politiarrest, ble framskutt løslatelse utvidet fra en individuell begrunnet og behovsprøvet ordning til en generell løslatelse av domssonere inntil 10 dager før forventet løslatelse. Dette tiltak ble iverksatt samtidig med andre « køtiltak » i rundskriv G 41/90 av 21.2.90. Tiltaket var opprinnelig forutsatt å løpe ut 1991, men er senere blitt videreført da det tok lenger tid enn forutsatt å avvikle soningskøen. Det har hele tiden vært en forutsetning at ordningen skulle være et midlertidig tiltak. I rundskriv Fst 13/93 framgår således også at retningslinjene som er gitt for framskutt løslatelse er midlertidige.

       Tiltaket er nå besluttet avviklet, jf. St.prp. nr. 1 (1994-1995) og B.innst.S.nr.4 side 15.

       Med hensyn til de tilfeller som er omtalt i dokumentforslaget vedrørende fanger med dom på 150 dager som angivelig er blitt løslatt etter 49 dager, er dette verken hjemlet i fengselsloven § 45 eller i prøveløslatelsesinstituttet i medhold av loven § 36 eller § 35. Dette er i tilfelle brudd på både fengselslov og - reglement etter dagens ordning.

2. Prøveløslatelse

       Etter fengselsloven § 35 kan en innsatt som er dømt til fengselsstraff prøveløslates når hun eller han, medregnet mulig varetektsopphold, har utholdt minst to tredjedeler av straffetiden, dog minst to måneder.

       Brudd på grunnvilkåret om ikke å begå straffbare handlinger i prøvetiden, er regulert i fengselsloven § 41. I slike tilfelle kan retten gi en samlet dom for begge handlinger eller avsi dom for soning av resttid, helt eller delvis. Dersom friomsorgen gjennom tilsynet får kjennskap til at den prøveløslatte har gjort seg skyldig i straffbar handling, skal man i følge rundskriv G 280/82 sende melding om dette til påtalemyndigheten. Instruksen om tilsyn med lovbrytere av 01.01.83 gir nærmere bestemmelser om gjennomføringen av tilsynsoppdraget for kriminalomsorgen i frihet.

       Når den prøveløslatte under tilsyn gjør mindre alvorlig brudd på særvilkår vil friomsorgen i første omgang få vedkommende til å overholde vilkårene for hjelp til positive virkemidler som råd og veiledning. Ved gjentatte eller alvorlige brudd på særvilkår heter det i tilsynsinstruksen § 5 nr. 1 at friomsorgen nøye må overveie å sende melding om klientens forhold. Dersom den prøveløslatte alvorlig eller gjentatt bryter vilkårene kan forhørsretten bestemme at straffen helt eller delvis skal fullbyrdes.

       I samband med den pågående etatsutvikling for kriminalomsorgsetatene, pågår det i dag i departementet et løpende arbeid med å beskrive et framtidig løslatelsessystem, hvor sterke og svake sider ved dagens prøveløslatelsesinstitutt også er en del av vurderingen.

3. Åpen soning

3.1. Generelt

       Jeg vil innledningsvis bemerke at åpen soning ikke er noe enhetlig begrep. Dagens « åpne anstalter » spenner over et vidt spekter, fra f.eks. Berg kretsfengsel og Ullersmo, avdeling Kroksrud, som er spesialbemannet for å ta hånd om langtidssonere, til såkalte åpne « promilleleire », som Hof og Ilseng, som er bemannet for å ta imot mindre belastet klientell med kortere dommer. I alle år har innsatte blitt overført til åpne fengsler, korttidsdømte for å sone hele straffen, langtidsdømte etter å ha sonet en betydelig del av straffen i lukket anstalt. Slik også i dag. Alle innsettelser i/overføringer til åpen anstalt baserer seg på egnethets- og sikkerhetsvurdering. Ingen blir overført til åpen anstalt uten at det er vurdert å være forsvarlig. I denne vurdering inngår evne til å klare friere forhold uten svikt eller disiplinærbrudd.

3.2. Regler for overføring til åpen soning

       Fengselsloven § 11 annet ledd lyder: « Domfelte som synes egnet for anbringelse under friere forhold, kan settes i åpen anstalt (jf. § 8 annet ledd) når dette antas å kunne fremme deres tilpasning i samfunnet, og særlige grunner ikke taler imot det. »

       Særlig grunn kan være alvorlig svikt eller annet vesentlig disiplinærbrudd under nåværende eller tidligere anstaltopphold som gir grunnlag for å anta at domfelte ikke vil tilpasse seg et opphold i åpen anstalt. Særlig grunn kan også være opplysninger fra politi-, påtalemyndighet eller annen myndighet som gir grunn til å anta at vedkommende har et aktivt og pågående narkotikamisbruk, eller at domfelte er under forfølging for nye straffbare forhold.

       Det er gitt utfyllende regler til loven i Rundskriv Fst. 9/93 datert 20. juli 1993.

       Domfelte i frihet som er idømt fengselsstraff inntil 6 måneder, og som ikke har begått nye straffbare handlinger siden siste dom, skal hvis vedkommende vurderes egnet innsettes i åpen anstalt.

       For domfelte med mer enn 6 mnd. dom vil innsetting som tidligere normalt skje i lukket anstalt. Innsatte som er dømt til fengselsstraff over 3 år, bør som regel ikke anbringes i åpen anstalt før de har utholdt en betydelig del av straffen. Bestemmelsen i forrige punktum gjelder likevel ikke for unge innsatte, som allerede tidlig under straffullbyrdelsen bør vurderes for anbringelse i åpen anstalt.

       Som det framgår av ovenstående, medfører det således ikke riktighet, slik det hevdes i Dok.nr.8:78, at åpen soning er hovedregelen for innsatte som har dommer inntil 3 år. Domfelte med dommer lenger enn 6 mnd. vil som hovedregel bli innsatt i lukket anstalt og senere eventuelt bli overført til åpen soning etter en konkret egnethetsvurdering. Innsatte som er idømt fengselsstraff over 3 år, vil overføring til åpen soning endog først kunne være aktuelt etter at domfelte har utholdt en betydelig del av straffen. Innsatte med gjenværende soningstid på 4 måneder fram til forventet løslatelse, skal vurderes overført til åpen anstalt.

3.3. Antall plasser og oppholdstider

       Det er pr. i dag 948 ordinære, åpne soningsplasser. Dette utgjør en tredjedel av fengselsvesenets plasser. Gjennomsnittlig oppholdstid for alle typer åpen soning, er ca 35 dager. De aller fleste soner faktisk kortere enn dette. Noen få domsinnsatte utholder over ett år. 542 (57 %) av plassene er « korttidsplasser ». 139 (15 %) plasser kan brukes til maksimumsopphold inntil ett år. 267 (28 %) kan motta domfelte med straffer inntil 3 år.

3.4. Innsettelser og svikttall

       I 1993 ble det gjennomført ca 7.000 innsettelser i/overføringer til åpen anstalt. Antall permisjoner fra åpen anstalt var 10.220. Det ble registrert 83 tilfeller av permisjonssvikt (uteblivelser/for sent tilbake fra permisjon) og 114 rømninger. Det er registrert 2 tilfeller av ny kriminalitet i forbindelse med uteblivelse fra permisjon og 3 tilfeller av ny kriminalitet i samband med rømming. Tallmaterialet dokumenterer at det blir foretatt kvalitativt gode vurderinger av egnethet ved innsetting i/overføring til åpen soning. Sviktantallet (uteblivelser/rømninger) utgjør ca 2 % av det totale antall innsettelser/overføringer.

       For domfelte som utholder en lang fengselsstraff er det naturlig nok ofte vanskelig å vurdere på hvilket tidspunkt vedkommende bør søkes overført til åpen soning ut over den føring som allerede ligger i at innsatte må ha utholdt en betydelig del av straffen. Hensynet til progresjon og derigjennom også muligheten for at domfelte skal kunne klare seg kriminalitetsfritt etter løslatelsen, tilsier imidlertid at fengselsmyndighetene forsøker å unngå løslatelser hvor innsatte går direkte fra anstalt med maksimalt sikkerhetsnivå og ut i frihet. Dette vil gi dårlig sikkerhet for samfunnet.

       Kriminalpolitikken er et område som er viktig for befolkningens trygghet. Stortinget diskuterte i 1992 kriminalpolitikken på bakgrunn av St.meld. nr. 23 (1991-1992) om bekjempelse av kriminalitet. Regjeringen vil legge fram et bredt diskusjonsgrunnlag for Stortinget med en melding også på kriminalomsorgens område. »