Jeg viser til Justiskomiteens brev 14 oktober 1994, hvor komiteen ber om departementets syn på forslaget i Dok.nr.8:76 om økt bruk av ubetingede fengselsstraffer og redusert bruk av betingede straffer og samfunnstjeneste.

       I forslag 1 foreslår representanten Simonsen at Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovendringer slik at enhver form for voldskriminalitet medfører ubetinget fengsel.

       Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstilleren til en undersøkelse som avisen Verdens Gang foretok i oktober i fjor av rettspraksis ved Oslo byrett. Jeg understreker at jeg ikke kjenner disse sakene godt nok til å danne meg en oppfatning om riktigheten av de utmålte straffene. Jeg ønsker heller ikke å uttale meg om enkeltavgjørelser. Imidlertid vil jeg peke på at Høyesterett i de senere årene har gitt signaler om skjerping av straffen for en del voldsforbrytelser. Det er derfor grunn til å tro at domstolene i tråd med dette etter hvert vil heve straffenivået i voldssaker.

       Alle straffesaker er forskjellige. I norsk rett har vi lang tradisjon for å gi domstolene stor grad av frihet for å kunne idømme den straffen som i det enkelte tilfelle framstår som hensiktsmessig og rettferdig. Behovet for et nyansert reaksjonsapparat er også framhevet i St.meld. nr. 23 (1991-1992) - Kriminalmeldingen. Der heter det s. 34:

« Siden de handlinger som er belagt med straff er meget forskjelligartede og siden lovbryterne utgjør en svært uensartet gruppe, er det nødvendig at den enkelte reaksjon i størst mulig grad er tilpasset den enkelte lovbryter og den straffbare handling vedkommende har begått. Hvis ikke vil muligheten for at straffen skal få sine tilsiktede virkninger være vesentlig redusert.

(...) For det første forutsetter et nyansert reaksjonsapparat at det eksisterer en lovhjemmel for de reaksjonene man ønsker å benytte, og at hjemlene gir valgfrihet ved reaksjonsfastsettelsen. For det andre innebærer også et nyansert reaksjonsapparat en viss valgfrihet når det gjelder hvorledes reaksjonsfastsettelsen bør skje. (...) »

       I Justiskomiteens innstilling (Innst.S.nr.191 (1991-1992)) har dette fått tilslutning uten nærmere kommentarer.

       Å gjennomføre lovendringer for å oppnå strengere straffer innenfor dagens strafferammer, er etter mitt syn fortsatt ingen hensiktsmessig vei å gå.

       Muligheten for bruk av betingede fengselsstraffer er et viktig kriminalpolitisk virkemiddel. Det bør fortsatt være domstolene som i hvert enkelt tilfelle avgjør om straffen skal gjøres betinget eller ubetinget, også i saker om voldsovertredelser. Men det sier seg selv at det skal mer til for å idømme en betinget reaksjon jo mer alvorlig overtredelsen er. Det kan være avgjørende for rehabiliteringen av en lovbryter at han eller hun ikke mister muligheten til å føre et normalt liv i frihet ved å måtte inn til soning. Betingede straffer rammer heller ikke overtredernes familier og nærmeste i samme grad som ubetingede straffer. Dersom den domfelte likevel ikke klarer å holde seg borte fra videre kriminell aktivitet, vil dette - eller andre vilkårsbrudd - kunne føre til at han eller hun likevel må sone straffen.

       Forslag 2 går ut på at Stortinget skal be Regjeringen legge fram de nødvendige lovendringer som medfører at samfunnstjeneste ikke kan brukes som alternativ til fengsel for voldsforbrytelser, narkotikaforbrytelser og sedelighetsforbrytelser.

       Det er en forutsetning i forarbeidene til reglene om samfunnstjeneste at denne formen for straff i alminnelighet ikke skal benyttes ved slike overtredelser. I Ot.prp. nr. 72 (1989-1990) heter det side 40:

« Samfunnstjeneste bør imidlertid også kunne benyttes i saker utenom de tradisjonelle formuesforbrytelsene. Hensynet til den alminnelige lovlydighet tilsier imidlertid at sedelighetskriminalitet ikke bør avgjøres ved samfunnstjeneste. I tråd med rettspraksis under prøveperioden med samfunnstjeneste bør saker som omfatter flere voldshandlinger, gjentakelsestilfelle, uprovosert eller grov vold (gruppevold, rasistisk motivert vold, familievold, vold mot eldre, barnemishandling) behandles strengt og straffes med ubetinget fengselsstraff. (...)

Alvorlig narkotikakriminalitet bør også i sin alminnelighet falle utenfor anvendelsesområdet for samfunnstjenesten. I en del tilfelle vil det likevel kunne være aktuelt å idømme samfunnstjeneste selv ved forholdsvis alvorlige narkotikaovertredelser. Det er ikke meningen å innskrenke området for samfunnstjenesten i forhold til den rettspraksis som foreligger. »

       I proposisjonen side 40 heter det videre:

« Det foreslås imidlertid ingen regulering av anvendelsesområdet i loven. Dermed vil domstolene ha betydelig frihet til å anvende samfunnstjeneste overfor de grupper av lovbrudd og i de konkrete saker hvor dette etter en samlet vurdering anses hensiktsmessig. »

       Samfunnstjeneste skal som hovedregel ikke brukes ved alvorlig voldskriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet og i sedelighetssaker. Det kan tenkes enkeltstående tilfeller der denne reaksjonen likevel vil være den hensiktsmessige. Jeg har tiltro til at domstolene etter nøye overveielse og i lojalitet mot lovgiverviljen fastsetter den reaksjon som i det enkelte tilfelle er den riktige. I likhet med betinget fengsel er samfunnstjenesten et viktig kriminalpolitisk tiltak med gode rehabiliteringsmuligheter. Jeg er imidlertid opptatt av å følge rettspraksis på området nøye. Dersom utviklingen viser seg å ta en annen vei enn hva Stortinget forutsatte, er jeg beredt til å fremme forslag til nødvendige presiseringer. Forøvrig vil samfunnstjeneste bli drøftet i den bebudede stortingsmelding om kriminalomsorgen.

       I forslag 3 heter det at Stortinget skal be Regjeringen om å foreslå de nødvendige lovendringer for at det ikke kan idømmes mildere straffer enn ubetinget fengsel for tilbakefallsforbrytere.

       Jeg er kritisk til dette forslaget. Selv om det normalt er større grunn til å gi en betinget dom ved første gangs overtredelse enn ved gjentakelse, kan betinget fengselsstraff eller samfunnstjeneste være hensiktsmessige reaksjonsformer også i gjentakelsestilfeller. Jeg viser til begrunnelsen jeg har gitt under merknadene til forslag 1 og 2. Når det gjelder bruk av samfunnstjeneste for denne gruppen, viser jeg dessuten til at tilbakefallsforbrytere på vinningskriminalitetens område er en særlig målgruppe for samfunnstjenesten, jf proposisjonen side 40:

« Samfunnstjeneste bør først og fremst idømmes der individualpreventive hensyn veier tyngst. Ordningens viktigste nedslagsfelt vil fortsatt bli de tradisjonelle formuesforbrytelser, herunder vanlige bedragerier, underslag og helerier, samt innbrudd, bilbrukstyverier og skadeverk. I så måte bør man særlig søke å nå de residiverende vinningskriminelle. »

       Etter forslag 4 skal Stortinget be Regjeringen fremme nødvendige forslag til lovendringer som medfører at samfunnstjeneste bare kan brukes som alternativ til betinget fengselsstraff.

       I Ot.prp. nr. 72 (1989-1990) ble det foreslått uttrykkelig lovfestet at samfunnstjeneste skulle være et alternativ til ubetinget fengsel. Begrunnelsen var dels at man ønsket å redusere bruken av fengsel i tilfeller hvor alternative straffereaksjoner erfaringsmessig har en bedre effekt. Videre ville det føre til en betydelig utvidelse av området for samfunnstjenesten dersom den også skulle kunne ilegges i stedet for betinget dom. En slik utvidelse ville kreve en langt sterkere kontroll av den domfelte og en strengere reaksjon på vilkårsbrudd enn det som gjaldt for betingede dommer. En tilsvarende oppfølging av denne gruppen samfunnstjenestedømte hadde man ikke ressurser til. Dessuten ønsket man ikke den straffeskjerpelse som samfunnstjenesten innebar i forhold til en betinget dom.

       Under behandlingen av lovsaken i Stortinget ble vilkåret om « ubetinget » fengsel fjernet av Justiskomiteens flertall (alle unntatt SVs representant), som ønsket å åpne for muligheten til å anvende samfunnstjeneste også som alternativ til betinget fengsel. Men hovedregelen skal fortsatt være at samfunnstjeneste er et alternativ til ubetinget fengsel.

       Jeg kan ikke se at det er grunn til å fravike dette utgangspunktet, og viser til begrunnelsen som ble gitt i proposisjonen.

       I forslag 4 heter det videre at dersom samfunnstjeneste gis som alternativ til ubetinget fengselsstraff, må forutsetningen være at lengden på samfunnstjenesten langt overskrider lengden på den alternative fengselsstraffen. Etter dagens regler skal tidsrommet for gjennomføringen av samfunnstjenesten - som jeg antar representanten Simonsen sikter til - være like lang som lengden av den subsidiære fengselsstraffen. Og den subsidiære fengselsstraffen skal svare til lengden av den straffen som ville blitt idømt uten samfunnstjenesten. Bakgrunnen for at gjennomføringstiden skal være like lang som den alternative fengselsstraffen, er at samfunnstjenesten skal være en erstatning for den frihetsstraffen som ellers ville blitt idømt. Riktig nok vil samfunnstjenesten ikke være like belastende for den domfelte som fengselsstraffen, men det har heller aldri vært tanken. Det heter i høringsutkastet som lå til grunn for lovfestingen av samfunnstjenesteordningen, gjengitt i proposisjonen side 34:

« Det har vært hevdet at 20 timers samfunnstjeneste ikke kan ekvivalere en måneds fengselsstraff. Dette er helt klart, slik sett er det bare fengselsstraff som ekvivalerer fengselsstraff. Det må være klart at samfunnstjenesten ikke tar mål av seg til å virke like belastende for den enkelte som fengselsstraff. Siktemålet er som før nevnt individualpreventivt å oppnå det samme som med fengselsstraff, med redusert menneskelig lidelse og på en samfunnsøkonomisk besparende måte. »

       Etter dette kan jeg ikke se at det er grunnlag for å endre reglene på dette området.

       Jeg understreker at jeg generelt er skeptisk til å redusere anvendelsesområdet for samfunnstjenesten i forhold til de gjeldende reglene. Jeg viser til at Regjeringen i Kriminalmeldingen (side 104) ga uttrykk for ønske om å øke bruken av samfunnstjeneste. På side 36 i innstillingen går det fram at en samlet justiskomité sluttet seg til synspunktet.