Komiteen har forelagt forslaget for Justisdepartementet. I brev av 28. november d.å. til komiteen uttaler Justisministeren:

« Jeg har flere ganger gitt uttrykk for bekymring over straffenivået i en del voldssaker. Men etter min oppfatning er ikke lovendringer en hensiktsmessig vei å gå for å oppnå et høyere straffeutmålingsnivå for voldsforbrytelser. Maksimumsstraffene er høye nok til å gi domstolene tilstrekkelig spillerom. Høye minimumsstraffer har i praksis vist seg ofte å føre til det motsatte resultat av det man vil oppnå. Jeg viser til drøftelsene av tiltak mot voldskriminalitet i St.meld. nr. 23 (1991-1992) side 188 (Kriminalmeldingen). De samme synspunktene har jeg også selv gitt uttrykk for tidligere, senest i mitt brev til Justiskomiteen 17. oktober 1994 i forbindelse med Dok.nr.8:61 med forslag fra Jan Simonsen om høyere straffer for voldtekt.

Jeg nevner for øvrig at Straffelovkommisjonen for tiden arbeider med revisjon av straffelovens spesielle del. Kommisjonen gjennomgår i den forbindelse alle straffebestemmelsene i loven med sikte på en vurdering av bl a strafferammene. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, deler forslagsstillerens oppfatning om at et for lavt straffenivå i voldssaker kan gi negative signaler og dermed ikke ha den preventive virkning som straffeutmålingen er ment å ha, hverken i forhold til den enkelte lovbryter eller i forhold til allmennheten. Det kan også være vanskelig å forsvare at drap straffes mildere enn for eksempel en narkotikaforbrytelse, slik forslagsstilleren hevder. Flertallet viser imidlertid til at straffen utmåles på grunnlag av de konkrete omstendigheter i hver enkelt sak, og at det derfor er vanskelig å sammenlikne straffenivået for ulike typer lovbrudd ut fra enkeltavgjørelser.

       Etter flertallets mening er det i større grad spørsmål om det bør gjøres endringer i domstolenes praksis innenfor eksisterende strafferammer enn om selve strafferammene bør endres. Flertallet har tidligere pekt på at straffenivået for voldsforbrytelser er for lavt, bl.a. i Innst.S.nr.192 (1991-1992) om St.meld. nr. 23 (1991-1992) om bekjempelse av kriminalitet. I meldingen ble straffeutmålingspraksis i voldssaker drøftet mer generelt. Det fremgikk av meldingen at Høyesterett har gitt klare signaler om skjerpet straffeutmåling ved alvorlig vold, men at straffenivået fremdeles var for lavt i den nedre enden av straffeutmålingsskalaen. Departementet mente imidlertid at lovendringer ikke var veien å gå, idet maksimumsstraffene var høye nok og domstolene etterhvert ble forventet å heve straffenivået. Dette synet fikk bred tilslutning blant høringsinstansene, og flertallet slutter seg også til departementets vurderinger. Flertallet mener således at maksimumsstraffene for drap er høye nok til å gi domstolene tilstrekkelig spillerom.

       Hva angår minimumsstraffer, så viser flertallet også her til St.meld. nr. 23 (1991-1992), hvor det går fram at høye minimumsstraffer faktisk ofte fører til det motsatte resultat av det en vil oppnå, nemlig til frifinnelse eller tiltale etter et mindre alvorlig straffebud der de konkrete omstendighetene er slik at man finner minimumsstraffen urimelig høy. En slik utvikling er selvsagt lite ønskelig.

       Flertallet viser ellers til at Straffelovkommisjonen nå arbeider med revisjon av straffelovens spesielle del. Her vil det bl.a. bli foretatt en samlet vurdering av strafferammene.

       Ut fra ovenstående, vil flertallet ikke kunne bifalle forslaget om å binde Regjeringen til å komme med forslag om heving av minimumsstraffen og maksimumsstraffen for forsettlig drap.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er enig med forslagsstilleren i at straffenivået for drap generelt er for lavt, og at det ofte er dårlig samsvar mellom straffen for drap og straffen for andre typer forbrytelser. Den sterke økningen i antallet forsettlige drap viser også at det er påkrevet å treffe tiltak for å gjenreise respekten for menneskeliv. Disse medlemmer mener at strengere straffer for drap kan være ett bidrag i dette gjenreisingsarbeidet, men mener at dette i første rekke bør skje gjennom endringer i domstolenes straffeutmålingspraksis innenfor de eksisterende strafferammer.

       Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det ikke er naturlig å vedta noe « pålegg » til Regjeringen om å fremme lovforslag om endrede strafferammer. Disse medlemmer mener imidlertid at det er ønskelig at Regjeringen, evt. i forbindelse med den varslede utredning fra Straffelovkommisjonen, vurderer å fremme forslag om å heve maksimumsrammen for forsettlig drap.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Dok.nr.8:75 (1993-1994) - Forslag fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om økte straffer for forsettlig drap - oversendes Regjeringen til utredning og uttalelse. »

       Disse medlemmer mener at dette forslag gir et bedre uttrykk for Stortingets intensjoner enn et vedtak om å avvise forslaget.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til begrunnelsen i Dok.nr.8:75, og støtter denne. Forsettlig drap straffes ifølge nåværende lovgivning med fra 6 til 15 års fengsel. Vanlig praksis de siste årene har vært at forsettlig drap straffes med 7-8 års fengsel. Det vitner etter dette medlems syn om moralsk forflatning i vårt samfunn, og manglende respekt for menneskeliv. Dessuten gir slike straffer dårlige signaler og virker ikke tilstrekkelig generalpreventivt.

       Dette medlem minner om at det blir foreslått både en økning av minimums- og maksimumsstraffen, slik at domstolenes spillerom ikke blir redusert. Dette medlem konstaterer at komiteens flertall mener at det i større grad er spørsmål om det bør gjøres endringer i domstolenes praksis innenfor eksisterende strafferammer enn om selve strafferammene bør endres. Dette medlem vil minne om at Stortinget er landets lovgivende organ, med ansvar for å sette strafferammene, og for å treffe tiltak for å bekjempe kriminalitet. Dersom Stortinget mener at straffene for alvorlig kriminalitet bør innskjerpes, slik også komitéflertallet antyder, er den sikreste metoden for å sørge for at en slik innskjerping skjer i praksis å øke minimumsstraffen slik at den kommer høyere enn dagens gjennomsnittlige straffeutmåling.

       Dette medlem har merket seg at komiteens flertall mangler tillit til juryordningen ved våre domstoler, ettersom flertallet påstår at høyere minimumsstraffer vil føre til flere frifinnelser. Dette medlem vil minne om at jurymedlemmene tar stilling til skyldspørsmålet, og det må kunne forventes at det skjer ut fra objektive vurderinger av dette spørsmålet. Dette medlem finner for øvrig ikke noe belegg for antydningen om at en jury plukket ut blant den norske befolkningen vil ha en mer liberal holdning til straffeutmålingen enn norske politikere, og dermed finne minimumsstraffene urimelig høye. Dette medlem tror snarere at det vil forholde seg omvendt. Dette medlem tar opp følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslagene som medfører at minimumsstraffen for forsettlige og overlagte drap økes til 8 år, og maksimumsstraffen for forsettlig drap økes til 18 år. »