Komiteen har forelagt forslaget for Justisdepartementet. I brev til komiteen av 28. november d.å. uttaler justisministeren:

« Etter gjeldende rett skal straffen for den som dømmes for flere lovbrudd samtidig, utmåles etter særlige regler i straffeloven § 62 og § 63. Disse reglene bygger stort sett på det såkalte straffskjerpingsprinsippet. Det skal fastsettes en fellesstraff, men strafferammen er utvidet i slike tilfeller.

Jeg forstår forslaget slik at forslagsstilleren ønsker gjeninnført det mer rigorøse kumulasjonsprinsippet, som går ut på at retten ved domfellelse for flere forbrytelser skal fastsette en straff for hver av de enkelte forhold og deretter legge straffene sammen.

Jeg kan ikke gå inn for en slik endring. Jeg viser til at kumulasjonsprinsippet ble forlatt til fordel for de gjeldende, mer elastiske reglene allerede ved straffeloven av 1902. Dette skyldtes at man også etter den tids tankegang mente at kumulasjonsprinsippet kunne lede til urimelig høye straffer. Kumulasjonsprinsippet passer ikke med prinsippene for moderne straffutmåling, som bygger på en totalbedømmelse hvor både den straffbare handling og gjerningsmannens person og forhold ellers spiller inn. Straffelovkommisjonen har vurdert straffeloven § 62 og § 63 i sin siste delutredning, og er av den oppfatning at reglene stort sett har virket tilfredsstillende i praksis, jf NOU 1992:23 s 216. Kommisjonen foreslår at dagens ordning føres videre bare med mindre endringer. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, ser at de eksempler forslagsstilleren kommer med kan virke urimelige og man kan ikke se bort fra at forbrytere utnytter systemet. Flertallet vil imidlertid minne om at det prinsippet forslagsstilleren nå går inn for, nemlig å fastsette en straff for hver av forbrytelsene og deretter legge disse sammen, ble forlatt allerede ved straffeloven av 1902. Det ble da erstattet av det såkalte straffeskjerpingsprinsippet, dvs. at det fastsettes en fellesstraff, men at strafferammen utvides i slike tilfeller. Det vil etter flertallets mening ikke være riktig å gjeninnføre ordningen fra før 1902, idet dette vil føre til urimelig høye straffer i mange tilfeller.

       Flertallet mener at gjeldende ordning gir en ønsket fleksibilitet og at den også gir domstolene mulighet til å fastsette tilstrekkelig høye straffer dersom maksimumsstraffen innenfor de aktuelle strafferammer benyttes. Flertallet viser til at straffeutmåling skjer ut fra en helhetsvurdering hvor både den straffbare handling, gjerningsmannens person og andre forhold kan spille inn. Flertallet finner det riktig at domstolene fortsatt bør stå rimelig fritt når det gjelder straffeutmålingen slik at konkrete forhold i den enkelte sak blir avgjørende for straffens lengde. Forslaget vil etter flertallets mening ikke gi domstolene den nødvendige fleksibilitet.

       Flertallet viser ellers til at Straffelovkommisjonen har vurdert straffeloven § 62 og § 63 i sin siste delutredning, og er av den oppfatning at reglene stort sett har virket tilfredsstillende i praksis. Flertallet viser her til NOU 1992:23 s. 216 der dagens ordning foreslås videreført bare med mindre endringer.

       Ut fra ovenstående kan ikke flertallet støtte de foreslåtte endringer i straffeloven § 62.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til begrunnelsen i Dok.nr.8:77 og støtter denne. Dette medlem mener at den « kvantumsrabattordningen » som er innebygget i straffeloven § 62 er grovt urimelig. I tillegg motvirker den straffeutmålingens generalpreventive virkning ved at forbryteren kjenner konsekvensene og vet at flere lovbrudd ikke får noen som helst konsekvenser. Dette medlem vurderer det slik at denne paragrafen i praksis fungerer som en ren oppfordring til vanekriminelle om å begå flere lovbrudd. Ordningen vil også kunne medføre feilaktige tilståelser og pådømmelser, fordi kriminelle selger tilståelser til hverandre.

       Dette medlem har merket seg at komiteens flertall mener at domstolene fortsatt bør stå rimelig fritt når det gjelder straffeutmålingen slik at konkrete forhold i den enkelte sak blir avgjørende for straffens lengde. Dette medlem kan ikke forstå at forslaget endrer på denne muligheten. Domstolen kan fortsatt idømme en straffeutmåling i hver enkelt sak som ligger innenfor vide rammer, selv om straffeutmålingen for de enkelte tiltalepunktene summeres opp til en samlet straff.

       Dette medlem er selvsagt klar over at forslaget vil kunne medføre betydelig høyere straffer enn i dag, men finner ikke det urimelig.

       Dette medlem vil legge frem følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om de nødvendige lovendringer slik at en forbryter som på samme tid straffes for flere forbrytelser, idømmes straff for hver enkelt av lovbruddene slik at disse straffene blir summert sammen når den samlede straffeutmålingen idømmes. »