Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. Ifølge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene av statene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Overenskomsten omfatter både inntekts- og formuesskatt. Det utskrives for tiden ikke formuesskatt i Gambia.

       Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

       Det følger av artikkel 3 punktene 1 (a) og (b) at overenskomsten også får anvendelse på de respektive lands kontinentalsokler for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturforekomster. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

       De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

       Artikkel 4 definerer uttrykket « person bosatt i en kontraherende stat » og inneholder i punktene 2 og 3 regler om hvorledes det skal forholdes når en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Gambia.

       Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket « fast driftssted ».

       Artiklene 6-24 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt og formue. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt eller formue. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

       Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom bare skal kunne skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk, eller annen utnyttelse av fast eiendom.

       Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted, er tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted. Artikkelen svarer i hovedtrekk til OECDs mønster.

       Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet samt innenlands fraktfart.

       Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Artikkelen gir likningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde- standarden, jf. skatteloven § 54 første ledd. Artikkelen er bygget på prinsippene i OECD- mønsteret, men har ikke bestemmelser om korrigerende retting i den stat hvor det annet foretak er hjemmehørende. Slik retting er imidlertid hjemlet i artikkel 28 og vil kunne bli foretatt basert på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

       Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender.

       Det gjelder særlige regler for unngåelse av dobbeltbeskatning for visse dividendeutbetalinger fra Gambia til Norge, jf. artikkel 25 punkt 1 (c).

       Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor den som mottar rentene er bosatt, jf. punkt 1, og i den stat hvor rentene skriver seg fra, jf. punkt 2. Kildeskatten i den sistnevnte stat skal dog ikke overstige 15 % av rentenes bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker i utlandet. I punkt 3 er det gitt visse unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt.

       Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty, som tilsvarer rentebestemmelsene i artikkel 11. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for kildeskatt som kan kreves, er begrenset til 12,5 % av royaltyens bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i den norske skattelovgivning til å oppkreve kilde-skatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker i utlandet.

       Definisjonen av uttrykket royalty i punkt 3 avviker noe fra OECD-mønsteret, men er utformet i tråd med norsk skatteavtalepraksis. Således skal betalinger for bruken av industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr ikke anses for å være royalty. Slike betalinger må skattlegges i overensstemmelse med artikkel 7.

       Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning, før avhendelse fant sted.

       I artikkel 14 er det inntatt særlig bestemmelser om ledelsesgodtgjørelse. Artikkelen er bygget opp etter samme lest som artikkel 12. Slik godtgjørelse kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men den kildeskatt som kan kreves, er begrenset til 12,3 % av godtgjørelsens bruttobeløp.

       Artikkel 15 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. Bestemmelsene om beskatning av inntekt av slik virksomhet avviker noe fra OECDs mønsteravtale. Etter dette mønster skattlegges inntekter ved utøvelse av fritt yrke i den stat hvor yrkesut-øveren er bosatt, med mindre han i den annen kontraherende stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller liknende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I tråd med norsk skatteavtalepraksis har artikkelen fått en tilføyelse således at kildestaten også har beskatningsretten dersom oppholdet i denne stat til sammen overstiger 183 dager i løpet av enhver tolvmåneders periode. Videre er det inntatt en bestemmelse om subsidiær beskatningsrett til kildestaten dersom inntekten ikke skattlegges i bostedsstaten. Kildestatens rett til å skattlegge inntekten er uansett begrenset til så meget av inntekten som kan tilskrives tjenester utført i denne stat.

       Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 16. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntekter med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge dem.

       Det gjelder likevel et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregel. Vilkårene avviker noe fra OECDs mønster av 1977. For det første regnes de 183 dager i enhver tolvmåneders periode og ikke i vedkommende kalenderår. For det annet skal arbeidsgiveren være bosatt i samme stat som arbeidstakeren og ikke i enhver annen stat enn den der arbeidet utføres. Det sistnevnte vilkår er begrunnet i kontrollhensyn. I samsvar med den norske forståelse av OECD-mønsteret er det videre presisert at unntaket i punkt 2 ikke kommer til anvendelse dersom det dreier seg om såkalt arbeidsutleie. I skatteavtalen mellom de nordiske land er det nærmere angitt hva uttrykket « arbeidsutleie » omfatter, jf. St.prp. nr. 16 (1989-1990). I henhold til skattebetalingsloven § 3 annet ledd kan både utleieren og innleieren holdes ansvarlig for betaling av den utleide arbeidstakers skatt.

       Artikkel 17 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

       Artikkel 18 fastsetter at artister eller idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 15 om inntekt av fritt yrke og artikkel 16 om lønnsarbeid i privat tjeneste.

       Bestemmelsen i artikkelens punkt 1 og 2 er i samsvar med OECDs mønster.

       I punkt 3 er det gitt unntak fra nevnte regler når opptredenen i den ene kontraherende stat er understøttet av offentlige fond i den annen kontraherende stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

       Artikkel 19 gjelder pensjoner, livrenter, sosiale trygdeytelser og underholdsbidrag.

       Kildestaten er gitt den primære beskatningsretten til pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser. Med pensjon menes her så vel private som offentlige pensjoner. For tiden har ikke Norge intern hjemmel til å skattlegge slike ytelser som utbetales fra Norge til personer som ikke er bosatt i Norge.

       Underholdsbidrag eller annet beløp til underhold skal bare skattlegges i mottakerstaten med mindre den som betaler ikke har fradragsrett for beløpet. Hvis vedkommende ikke har slik fradragsrett, skal bidraget bare skattlegges i kildestaten.

       Artikkel 20 gjelder beskatning av offentlige lønnsutbetalinger. Beskatningsretten er som hovedregel tillagt den stat som utreder slike godtgjørelse, jf. punkt 1. Denne særregel gjelder dog ikke når de bestemte vilkår i punkt 2 er oppfylt, samt når lønn utredes av en av statene i anledning offentlig forretningsvirksomhet.

       Artikkel 21 fastsetter at studenter og lærlinger som er bosatt i den ene kontraherende stat og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat. Bestemmelsen samsvarer med OECD-mønsteret og med skattelovens § 26 første ledd bokstav o.

       Artikkel 22 inneholder bestemmelser om virksomhet utenfor kysten. Det slås innledningsvis fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

       Punktene 2 og 3 omhandler næringsinntekt og fastsetter at slik virksomhet utøvet utenfor kysten av en stat, skal anses å utgjøre virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted i denne stat dersom virksomheten utøves til sammen over 30 dager i en tolvmåneders periode. På tilsvarende måte anses næringsinntekt gjennom personlige tjenester (fritt yrke) å være ervervet gjennom et fast sted der. Inntekt av virksomhet under punktene 2 og 3 kan i tilfelle skattlegges fra første dag i denne stat. Bestemmelsene i punktene 3 (a) og (b) tar sikte på å hindre at 30-dagersfristen blir omgått.

       Inntekt av lønnsarbeid i anledning virksomhet utenfor kysten er omhandlet i punkt 4. Slik inntekt kan som hovedregel skattlegges i kyststaten dersom arbeidet varer til sammen over 30 dager i en tolvmåneders periode, og i så fall fra første dag.

       I punkt 5 er det tatt inne en bestemmelse som klargjør beskatningssituasjonen med hensyn til visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor kontinentalsokkelaktivitet foregår. Slike gevinster kan skattlegges i kildestaten (sokkelstaten).

       I motsetning til hva som er vanlig i de norske skatteavtalene er det i herværende avtale ikke gitt særlige regler om fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell og liknende hjelpevirksomhet i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, eller tilknyttet lønnsinntekt. For slike inntekter kommer således de alminnelige bestemmelsene i artikkel 22 til anvendelse. Det vil si at inntekten er skattepliktig i sokkelstaten dersom oppholdets varighet overstiger 30 dager.

       Artikkel 23 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter bare skal kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.

       Unntak er gjort i punkt 2 der det foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, skal beskattes etter artiklene 7 og 15.

       Artikkel 24 omhandler formuesbeskatning. Det grunnleggende prinsipp er at den stat som etter overenskomsten kan skattlegge inntekten som et formuesgode kaster av seg, også kan skattlegge formuen.

       Gambia utskriver for tiden ikke skatt av formue.

       Artikkel 25 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.

       Både Norge og Gambia anvender som alminnelig regel det såkalte godskrivelsessystemet (creditsystemet). Dette systemet innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge også kan skattlegge en inntekt når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Gambia. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utliknede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Gambia (kildestaten), jf. punkt 2 (a).

       For Norges vedkommende er det videre i punkt 1 (b) fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtaler er unntatt fra beskatning i Norge, så kan denne inntekten likevel tas i betraktning ved beregningen av den skatt som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt (progresjonsforbehold).

       For det tilfellet at Gambia i henhold til spesielt nevnt lovgivning som fremmer den økonomiske utvikling av Gambia, unnlater å kreve eller vesentlig reduserer selskapsskatten for det gambiske selskap, skal Norge holde dividendene utenfor beskatningen av vedkommende norske aksjonær, se punkt 1 (c). Bestemmelsen innebærer at virkningen av tiltak for å fremme investeringer i Gambia i form av skattelette, ikke reduseres ved høyere norsk skatt. Anvendelsen av sistnevnte bestemmelse er begrenset til de første 10 år overenskomsten har virkning, men de kompetente myndigheter kan avtale at perioden skal forlenges. Bestemmelsen er i samsvar med retningslinjer nedfelt i kommentarene til FN-mønsteret.

       For Gambias vedkommende er det i artikkelens punkt 2 (b) inntatt en særregel om dividender betalt fra et norsk selskap til et selskap i Gambia som kontrollerer minst 10 % av aksjene i det norske selskap. I slike tilfeller er det adgang for det gambiske selskap til å få godskrevet underliggende norsk selskapsskatt.

       For Norges vedkommende har en ikke funnet grunn til å ta med en tilsvarende bestemmelse fordi det følger av selskapsskatteloven § 1-7 at et norsk selskap i den norske skatten på visse betingelser kan få godskrevet det utenlandske datterselskaps selskapsskatt.

       Artikkel 26 inneholder særlige bestemmelser som begrenser skattefritakelsen i den stat som ellers etter avtalen er forhindret fra å skattlegge en inntekt som er oppebåret utenfor Gambia når den ikke føres inn til Gambia. For at det ikke skal oppstå fullstendig skattefrihet i de tilfeller inntekten i henhold til avtalens materielle regler er fritatt for beskatning i en stat (Norge), er det i denne artikkel bestemt at skattefriheten bare skal gjelde så meget av inntekten som overføres til eller mottas i den annen stat (Gambia).

       Artiklene 27-30 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 27), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 28), utveksling av opplysninger (artikkel 29) samt om diplomatiske og konsulære tjenestemenn (artikkel 30).

       Artiklene 31 og 32 inneholder sluttbestemmelsene (ikrafttredelse og opphør).

       Etter artikkel 31 skal statene underrette hverandre når de nødvendige konstitusjonelle skritt for ikrafttredelse er gjennomført. Overenskomsten trer i kraft på datoen for mottakelsen for den siste av disse underretninger. Overenskomsten vil i Norge få virkning med hensyn til skatter som pålegges inntekt vedrørende ethvert kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft. I Gambia får avtalen virkning med hensyn til inntektsskatt og formuesgevinstskatt for ethvert likningsår som begynner på eller etter første januar i det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

       Det følger av artikkel 32 at overenskomsten skal gjelde på ubestemt tid, og at overenskomsten først kan sies opp etter det femte år etter ikrafttredelsen.

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, Reidar Sandal og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord og representanten Stephen Bråthen, har merket seg at den overenskomsten som her foreligger, i stor grad følger det mønster som er lagt til grunn i de dobbeltbeskatningsavtaler som Norge har inngått med andre u-land i de senere år. Komiteen viser til at det i herværende avtale, i motsetning til hva som er vanlig i de norske skatteavtalene, ikke er gitt særlige regler om fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell og liknende hjelpevirksomhet utenfor kysten, eller tilknyttet lønnsinntekt. Komiteen har merket seg at for slike inntekter kommer de alminnelige bestemmelsene i artikkel 22 til anvendelse.

       Komiteen slutter seg til overenskomsten slik den nå foreligger.