Kontroll- og konstitusjonskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Dagny Gärtner Hovig, Håward Osflaten og Ove Lemicka, fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, fra Høyre, lederen og Jan P Syse, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde, fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll, og fra Fremskrittspartiet, Carl I Hagen, viser til bestemmelsene i Stortingets forretningsorden hvor det bl.a. heter i § 12 pkt. 8 om kontroll- og konstitusjonskomiteen:

« Komiteen skal gjennomgå og gi innstilling til Stortinget om: a. statsrådets protokoller m.v., jf. Grunnlovens § 75 bokstav f, herunder regjeringens meldinger om embetsutnevnelser og om utvalg, styrer og råd,... »

       Videre heter det bl.a.:

« Komiteen kan dessuten foreta de undersøkelser i forvaltningen som den anser nødvendig for Stortingets kontroll med forvaltningen. »

       Komiteen framlegger med hjemmel i dette og med bakgrunn i den omfattende offentlige debatt denne utnevnelsen har vært gjenstand for, innstilling om utnevnelse av direktør for nytt rikshospital våren 1994.

       Komiteens oppgave i denne saken er å avklare om det har skjedd klanderverdig og urimelig sakshåndtering, basert på de opplysninger som er mulig å framskaffe.

       Komiteen har gjennom møter og høringer med departementets ledelse, Rikshospitalets styre, de berørte konsulentfirma samt søkeren O.A.H søkt både å klarlegge og kartlegge ansettelsesprosedyren rundt direktør for Nytt Rikshospital. Sentralt i undersøkelsene har stått påstander om utelukkelse av aktuelle kandidater allerede ved antagelsen av konsulentfirma til å bistå departement og styre i utvelgelsen.

       Komiteen har hatt tilgang til de dokumenter man har bedt om fra departementets side. Konsulentrapporten har vært behandlet på samme måte som de regjeringsprotokoller komiteen gjennomgår hvert år.

       Når det gjelder de spørsmål komiteen har reist overfor Sosial- og helsedepartementet og de svar kontroll- og konstitusjonskomiteen har mottatt, er det ulike syn i komiteen både på form og innhold i disse.

Generelt om Stortingets kontroll med utnevnelser

       Komiteen viser generelt til at det er felles holdninger til det norske embetsverkets faglige uavhengighet og integritet, jf. bl.a. Grunnlovens bestemmelser om embetsmenns rettsstilling. Komiteen legger videre til grunn at kriteriene for utnevnelse/ansettelse av såvel embetsmenn som andre som det tilligger regjeringen eller den enkelte statsråd å tilsette, i størst mulig grad må være formell kompetanse, faglig dyktighet, personlige egenskaper og andre forutsetninger for å virke i stillingen. Komiteen viser i denne sammenheng til at det i valget mellom flere kvalifiserte søkere etter slike kriterier, ofte vil kunne være ulikt saklig skjønn om hvilken kandidat som bør foretrekkes.

       Komiteen viser videre til at det konstitusjonelle og parlamentariske ansvar i slike saker står sentralt, og at Stortinget bare kjenner statsråd/regjering som eventuell ansvarlig.

       Komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiets medlemmer, mener at dette imidlertid ikke utelukker at embetsverkets håndtering av en sak har betydning også for Stortingets vurderinger, selv om Stortinget kun kan gjøre konstitusjonelt eller parlamentarisk ansvar gjeldende overfor den enkelte statsråd eller regjeringen som kollegium og ikke overfor den enkelte embetsmann.

       Arbeiderpartiets medlemmer av komiteen legger til grunn at det for forvaltningen er statsrådene og regjeringen som alene er konstitusjonelt ansvarlige overfor Stortinget. Disse medlemmer antar at det samme må legges til grunn for ytre etater og institusjoner så langt det gjelder oppfyllelsen av norsk lov eller Stortingets vedtak.

Kompetanse for utnevnelsen, fellesstyrets rolle

       Komiteen viser til at Instruks for fellesstyret for nytt rikshospital ble vedtatt ved kgl. res. av 7. januar 1994. Her heter det bl.a. i § 3 (Fellesstyrets oppgaver):

« Sosial- og helsedepartementet tilsetter direktør etter uttalelse fra fellesstyret. »

       Komiteen er kjent med at det opprinnelig var et ønske i Fellesstyret om å ha tilsettingsmyndighet også for direktøren, med begrunnelse om hvor viktig det var for selve styringsfunksjonen i det nye rikshospitalet. Ansvarsfordelingen mellom departementet og styret, slik den er fastlagt ved kgl.res. ble presisert av helseministeren i møte den 25. mars 1994 mellom departementet og styret.

       Så langt komiteen har brakt i erfaring har styrets behandling av saken vært grundig.

       Komiteen har også merket seg at Fellesstyret for nytt rikshospital hadde tilgang til den aktuelle konsulentrapporten da det utformet sin uttalelse til departementet om tilsetting av direktør ved nytt rikshospital. Fellesstyret gav med 6 av 7 stemmer sin støtte til O.A.H som nummer 1 og P.F.L som nummer 2, mens styrets leder ønsket en delt løsning. Fellesstyret har således funnet begge kvalifisert og aktuelle for stillingen, men med O.A.H som klar favoritt. Etter de opplysninger komiteen muntlig har fått, satte departementet seg ikke mot å vurdere en delt løsning, mens dette ble avvist av en av de aktuelle kandidater på generelt grunnlag, bl.a. på grunn av uklare ansvarsforhold.

       Komiteen konstaterer at departementet kom til et annet resultat enn Fellesstyret med bakgrunn i den samme konsulentrapport og med Fellesstyrets klare uttalelse som bakgrunnsmateriale.

       Komiteen vil understreke at det er statsrådens/regjeringens rett og plikt å utnevne direktør ved nytt rikshospital etter de retningslinjer som Regjeringen selv har fastsatt.

       Arbeiderpartiets medlemmer av komiteen mener at det forhold at departementet kom til et annet resultat enn fellesstyret, ikke i seg selv sier noe negativt om behandlingen verken i styret eller i departementet. Det dreier seg for dette forholds vedkommende om et saklig begrunnet ulikt skjønn overfor to kvalifiserte søkere. Disse medlemmer tar dette ulike skjønn mellom styrets flertall og departementet som tilsettende instans til etterretning.

Departementets behandling av saken

       Komiteen har registrert en klar uenighet mellom departement og søker O.A.H om hvilken tilbakemelding han fikk 6. mai og innholdet av denne. Initiativet til dette møtet var tatt fra departementets side, og til stede i møtet var søkeren O.A.H og ekspedisjonssjef S. Etter søkerens oppfatning bygde tilbakemeldingen i all hovedsak på en begrunnelse av hvorfor han ikke var foretrukket til den nye stillingen, bl.a. basert på søkerens budsjettmessige framstillingsmåte som departementet fant problemskapende.

       Departementets forståelse av møtet var at dette var en ordinær varsling uten noen dramatikk, og departementet går således ikke god for det refererte innholdet i samtalene.

       Komiteen må i denne sammenheng konstatere at påstand står mot påstand.

       Komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiets medlemmer, viser til at komiteen bl.a. gjennom media har fått seg presentert påstander om utelukkelse av O.A.H som skulle bygge på uenighet mellom fagdepartement og sittende direktør ved det nåværende rikshospital om budsjettoppsett, budsjettklargjøring, budsjettkonsekvenser, budsjettansvar og budsjettforståelse. En klargjøring av det eventuelle grunnlag for en slik påstand har stått sentralt i komiteens arbeid.

       Flertallet viser til at komiteens undersøkelser har avdekket til dels store sprik i oppfatning mellom departement og de ulike konsulentbyrå i spørsmålet om hva som ble sagt og signalisert i det første og innledende møte hvor departementet møtte konsulentbyråene enkeltvis.

       Flertallet vil understreke at det ikke må bli slik at et konsulentbyrå eller rådgivningsfirma indirekte brukes til å løse andre oppgaver enn den de er engasjert for eller innbudt til å løse, og således indirekte eller direkte presses til å gjennomføre andre oppgaver enn engasjementet går ut på i den enkelte sak. Dessuten bør eksisterende praktisering av antagelse av konsulent- og rådgivningsbyrå gjennomgås på nytt, særlig med henblikk på etisk ansvar og spilleregler både i forhold til oppdragsgiver, søkere, intervjuobjekt, taushetsplikt i forhold til andre søkere/intervjuobjekt, oppsøking av potensielle kandidater, utelukkelse av slike, forutinntatthet fra oppdragsgivers/konsulentbyrås side etc.

       Flertallet vil understreke at det i tilfelle ikke er betryggende personalpolitikk dersom en offentlig etat eller et departement bruker åpen stillingsutlysning og tilsetting for å løse interne konflikter, uten at vedkommende søker er varslet om at hun/han ikke er ønsket i stillingen.

       Flertallet forutsetter at om slike problemstillinger skulle oppstå, må de løses ad tjenestevei på vanlig måte.

       Flertallet har i sine møter med de involverte konsulentbyrå fått klare utsagn fra to av byråene om at signaler ble gitt i det forberedende møte om at O.A.H ikke var spesielt aktuell for stillingen som direktør for nytt rikshospital.

       Flertallet konstaterer at tilbakemeldingen eller signalene fra departementet om hvordan man skulle forholde seg dersom sittende direktør ved Rikshospitalet søkte stillingen, kom som et resultat avhengig av om det enkelte konsulentbyrå reiste spørsmålet. De konsulentbyrå som ikke eksplisitt reiste spørsmålet, fikk ikke slike signaler eller slik forståelse etter egne utsagn.

       Departementet har på sin side understreket at dets utsagn var at den sittende direktør ved Rikshospitalet O.A.H ikke hadde rettskrav på stillingen, da den var utlyst i åpen konkurranse med Stortingets tilslutning. I de aktuelle forberedende møter med konsulentbyråene deltok fra departementets side ekspedisjonssjef S og byråsjef J.

       Flertallet må konstatere at i denne saken står påstand mot påstand når det gjelder hva som er sagt og signalisert i ulike møter.

       Punktvis oppsummert legger komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vekt på følgende uheldige forhold i utnevnelsesprosessen:

1.	Det har fremkommet signaler om at ansettelsesprosessen var slik tilrettelagt at direktør O.A.H skulle utelukkes fra ansettelse. To av de involverte konsulentfirmaer har bekreftet at slike signaler ble gitt fra departementets side.

2.

Det er positivt at konsulentbedrifter anvendes i slike ansettelsesprosesser. Men det er selvsagt viktig at det ved utvelgelsen av bedriftene ikke knyttes usaklige eller begrensende betingelser til oppdraget. Det må jo nettopp være meningen med å innhente utenforstående ekspertise i saker som dette, at de som blir tildelt oppdraget får anvende sin ekspertise fullt ut uten begrensende betingelser.

I dette tilfelle har to av de forespurte bedrifter gitt utvetydig uttrykk for at bestemte føringer ble søkt lagt på oppdraget fra departementets side.

3.

Det skaper undring når departementet la slik vekt på « den faglige konkretiseringen av måten å gjennomføre oppdraget på » at man ikke valgte et av de to konsulentfirmaer som grundig og skriftlig har konkretisert sitt oppdrag og arbeidsmetoder, men det firma som intet skriftlig har fremført om dette før departementet gjorde sitt valg. Firmaet fremmet sitt prisforlangende i brev datert senere enn de øvrige to.

I møte med komiteen, og også senere skriftlig, opplyste departementets ledelse at spesialrådgiver A.B i Statskonsult hadde vært hovedkontaktperson i forbindelse med valg av konsulentfirma, og at departementet dessuten hadde konferert med andre enkeltreferanser. At fire navngitt konsulentfirma ble anbefalt fra Statskonsults side, må antas å bygge på tidligere erfaring og tilfredsstillende referanser. Departementet har selvsagt full rett til å velge det firma som man selv mener dekker oppdraget best. Men det interessante her er departementets opplysning om at man konfererte med enkeltreferanser, og således etterlot det inntrykk at man hadde fått bestemte anbefalinger om hvilket firma som burde velges. På direkte spørsmål i komiteen om hvilke referanser det var tale om, bad man om mulighet til å sjekke nærmere i papirene i departementet før spørsmålet kunne besvares. Til tross for flere skriftlige henvendelser til departementet har det ikke lyktes å få noe svar på spørsmålet utover at « enkeltreferanser utover dette (altså A.B; flertallets tilføyelse) var uformelle kontakter som ledd i departementets interne saksbehandling ». Departementet har således etterlatt et inntrykk av konferering med enkeltreferanser det åpenbart ikke finnes saklig dekning for.

4.	Det er på det rene at det er departementet som etter gjeldende instruks har ansettelsesmyndigheten når det gjelder ansettelse av ny direktør, mens Fellesstyret har uttalerett.

Fellesstyret synes å ha arbeidet grundig med ansettelsessaken og kommet fram til en utvetydig anbefaling av direktør O.A.H ved Rikshospitalet. At statsråden og senere Statsrådet etter så grundig arbeid og konsultasjoner fra styrets side likevel utnevner en annen, skaper behov for en saklig og god begrunnelse for ikke å fremstå som bemerkelsesverdig. Slike saklige grunner er ikke blitt fremført med noen overbevisning.

5.

En rekke utsagn og hendelser i denne saken blir påstand mot påstand. Det er likevel bemerkelsesverdig at departementet i denne ansettelsesprosessen har stelt seg slik at man må bestride to kosulentfirmaers klare utsagn om at bestemte føringer ble gitt fra departementets side, at man må bestride O.A.Hs utsagn om hvorfor han ble utelukket, at man desavuerer et klart råd fra Fellesstyret, og endelig at man gir komiteen opplysninger som man senere har problemer med eller ikke er i stand til å bekrefte riktigheten av.

       Komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiets medlemmer, finner at departementets håndtering av saken gir grunnlag for kritikk, men ikke i den grad at konstitusjonelt eller parlamentarisk ansvar gjøres gjeldende.

       Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen viser til at det i valget mellom ulike kvalifiserte søkere til offentlige stillinger ofte kan være ulikt skjønn om hvem som bør tilsettes. En konstitusjonell kontroll med utnevnelser kan ikke i første rekke ta utgangspunkt i et slikt saklig begrunnet ulikt skjønn. Disse medlemmer mener at det vil være særlig uheldig om Stortinget ble noen alminnelig ankeinstans, eller på annen måte grep aktivt inn i tilsettinger der konstitusjonelt ansvar kan gjøres gjeldende fra Stortingets side overfor regjeringen. Disse medlemmer ser bruk av konsulentbyråer som et nyttig supplement i arbeidet med å finne fram til, og vurdere, ulike kandidater til offentlige stillinger, men vil understreke at det konstitusjonelle ansvaret i alle tilfeller ligger hos regjeringen eller ansvarlig statsråd.

       Disse medlemmer viser til at det skulle tilsettes ny direktør for nytt rikshospital. Dette tilsa at det måtte være åpen konkurranse om stillingen. Begge disse forhold er trygt forankret i Stortingets behandling. I finanskomiteens B.innst.S.nr.II (1993-1994) het det bl.a.:

« Departementet vil understreke at lederstillingene ved det nye rikshospitalet vil innebære nye funksjoner og større utfordringer på ledersiden. Det vil derfor oppstå vesentlige endringer i lederstillingenes innhold sammenlignet med eksisterende lederstillinger. Dette tilsier at lederstillingene som nå foreslås opprettet må lyses ut og besettes etter åpen konkurranse.

(...)

Komiteen slutter seg til forslaget om opprettelse av 3 nye stillinger under kap. 730, jf. forslag til vedtak IX. Komiteen er enig i at nevnte stillinger må lyses ut og besettes etter åpen konkurranse. »

       Disse medlemmer mener derfor at også Stortinget la til grunn at ingen skulle ha særlige fortrinn til stillingene, f.eks. på bakgrunn av at de satt i tilsvarende stillinger i det « gamle » rikshospitalet.

       Disse medlemmer viser til at det i den offentlige debatt omkring departementes utnevnelse har framkommet påstander på særlig to områder:

1.	Departementet skal ha søkt å unngå O.A.H som direktør for det nye rikshospitalet fordi han skal ha uttalt seg frittalende om bl.a. konsekvenser for rikshospitalet av budsjettet.

2.	Som følge av dette skal departementet ved utvelgelse av det byrå som skulle bistå i utnevnelsen og/eller i bemerkninger til dette ha søkt å ekskludere O.A.H fra stillingen. Det har dessuten vært stilt spørsmålstegn ved statsrådens informasjon overfor Regjeringen, bl.a. om styrets holdning.

       Disse medlemmer vil for dette sistes vedkommende vise til at regjeringen etter de opplysninger komiteen har mottatt, synes å ha vært tilfredsstillende orientert. Disse medlemmer vil dessuten på prinsipielt grunnlag være tilbakeholden med å ha oppfatninger om regjeringens interne arbeidsrutiner, f.eks. i forbindelse med regjeringkonferanser o.l.

       Når det gjelder påstand nr. 1, vil disse medlemmer anføre at de ikke har noe belegg for å kunne fastslå at slike holdninger skulle ha vært til stede i departementet. Disse medlemmer må derfor bygge sin oppfatning om dette på om det ble foretatt noe utilbørlig i ansettelsesprosedyren, eller om noen søker ble forbigått på en usaklig måte. På bakgrunn av de forklaringene komiteen har mottatt, synes etter disse medlemmers oppfatning følgende fastslått: To av firmaene, hvorav det ene fikk oppdraget, oppfattet ikke at det ble gitt særlige føringer om at noen kandidat var « uønsket ».

       To av firmaene fikk inntrykk av at O.A.H var mindre aktuell som søker. Dette inntrykket var ikke basert på aktive initiativ fra departementets side, men på firmaenes oppfatning av svar på forespørsler og generelt inntrykk av samtalene. De som deltok fra departementets side mener ikke å ha gitt særskilte føringer, ut over Stortingets forutsetning om at det skulle foregå « en åpen konkurranse ».

       Disse medlemmer kan ut fra dette ikke trekke andre sikre konklusjoner enn at det har vært en ulik forståelse av den reelle situasjonen mellom departementet og to av firmaene på den ene side og to av firmaene på den andre.

       Disse medlemmer kan derfor heller ikke trekke noen konklusjon om at noen har uttalt seg uriktig til komiteen. Mulige forklaringer som kulturelle ulikheter, uheldige formuleringer, interessekonflikter eller annet vil i alle tilfeller bli for spekulative til at disse medlemmer kan legge avgjørende vekt på dem. Disse medlemmer vil understreke det uheldige i at disse uklarhetene er oppstått både i den offentlige debatt og under komiteens høringer.

       Uavhengig av dette er det disse medlemmers inntrykk at det valgte firma løste oppgaven på en profesjonell og høyt kvalifisert måte. Disse medlemmer har ingen holdepunkter for å anta noe annet enn at alle de fire firmaene ville kunnet løse oppgaven på en måte som tilfredsstilte en faglig og etisk forsvarlig framgangsmåte. Disse medlemmer har derfor heller ikke grunnlag for kritikk av den skjønnsmessige utvelgelse departementet gjorde av firma til å bistå ved tilsettingsprosessen.

       Disse medlemmer har i sin gjennomgang av denne saken ikke funnet belegg for at det ved ansettelse av direktør til nytt rikshospital er foregått noe som skulle tilsi konstitusjonell kritikk eller beføyninger mot noen. Stortingets forutsetninger om en åpen konkurranse synes ivaretatt, og verken saksbehandlingsfeil eller usaklig forbigåelse er påvist.

       Disse medlemmer vil understreke at de har avgrenset sin gjennomgang til konstitusjonelt ansvar og betryggende saksbehandling så langt det lar seg kontrollere. Disse medlemmer har således ikke utøvd noe selvstendig skjønn i forhold til ulike kandidater.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at det ved den offentlige debatt omkring departementets utnevnelse er fremkommet påstander på særlig to områder:

1.	Departementet skal ha søkt å unngå O.A.H som direktør for det nye rikshospitalet fordi han skal ha uttalt seg frittalende om bl.a. konsekvenser for Rikshospitalet av budsjettet, på en måte som skal ha vært politisk ubekvem for statsråden.

2.	Som følge av dette skal departementet ha planlagt og gjennomført en prosedyre og fremgangsmåte ved ansettelse av direktør som gjorde det mulig for departementet å sikre at direktør O.A.H ikke fikk stillingen.

       Dette medlem mener at det gjennom komiteens behandling av denne saken er godtgjort at begge påstander medfører riktighet. Når en rekke vedtak, hendelser, handlinger og uttalelser sees i sammenheng er det nesten umulig å komme til en annen konklusjon.

Grunnlaget

       Grunnlaget for gjennomføring av nevnte formål ble lagt av departementet høsten 1993. Opptakten kom basert på en uttalelse fra sosialkomiteen i B.innst.S.nr.11 (1993-1994), således:

« Komiteen vil påpeke at omstillingsarbeidet mot et nytt rikshospital krever en organisatorisk sammenslåing som må være på plass i god tid før sykehusbygget står klart i 1997-98. Komiteen gir derfor sin tilslutning til forslaget om å etablere en ny enhetlig fellesadministrasjon for nytt rikshospital, men dette må iverksettes så snart det er praktisk mulig. »

       Med utgangspunkt i dette foreslo Regjeringen i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 7 at det skulle opprettes en stilling for direktør, en stilling for assisterende direktør og en stilling for sjefssykepleier i statsbudsjettet for 1994. For å forberede grunnen til å skyve direktør O.A.H ut fra den øverste stillingen for Nye Rikshospitalet, skrev departementet i salderingsproposisjonen følgende om disse stillingene:

« Departementet vil understreke at lederstillingene ved det nye rikshospitalet vil innebære nye funksjoner og større utfordringer på ledersiden. Det vil derfor oppstå vesentlige endringer i lederstillingenes innhold sammenlignet med eksisterende lederstillinger. Dette tilsier at de lederstillingene som nå foreslås opprettet må lyses ut og besettes etter åpen konkurranse. »

       Understrekningen av nye rikshospitalet, nye funksjoner, større utfordringer på ledersiden, vesentlige endringer i lederstillingenes innhold sammenlignet med eksisterende lederstillinger og besettelse etter åpen konkurranse innebærer klare signaler om at den sittende ledelse ved Rikshospitalet ikke ble ansett å tjene departementets politiske interesser.

       Salderingsproposisjonen ble som normalt ikke behandlet av Stortingets sosialkomité som kjente forholdene på Rikshospitalet, men av finanskomiteen som allikevel kun sluttet seg til forslaget om opprettelsen av de tre stillinger, og at de skulle lyses ut og besettes etter åpen konkurranse. De øvrige bemerkninger fra departementets side ble ikke kommentert, men er allikevel av flere senere søkt fremstilt som om at Stortinget hadde sluttet seg til departementets synspunkter.

Tilsettingsretten

       På tross av et klart ønske fra fellesstyret for Nytt Rikshospital om at styret skulle få tilsettingsretten, ble dette avvist av departementet. Dette må være en klar indikasjon på departementets hensikter om å fjerne den sittende direktør fordi hans virksomhet var politisk ubehagelig for den sittende statsråd. Den viktigste funksjon for et styre er normalt ansettelsen av øverste administrative leder, og når denne tilsettes av annen instans og eventuelt imot styrets ønske, vil det kunne skape uklare ansvarsforhold og styringsproblemer for et styre. Styret burde etter dette medlems oppfatning hatt tilsettingsretten og derved ansvaret for ansettelse av direktøren.

Valg av konsulentbyrå

       Dette medlem viser til at det ikke er ukjent at en arbeidsgiver som vil bli kvitt eller ikke ønsker en spesiell person ansatt til en stilling, søker å benytte et konsulentbyrå til å påta seg ansvaret, da et slikt kan være meget ubehagelig. Helse- og sosialdepartementet valgte å benytte et byrå i forbindelse med utvelgelsen av ny direktør for Nytt Rikshospital. Fire byråer ble etter anbefaling av Statskonsult invitert til å gi tilbud om arbeidsoppdraget. Samtaler om oppdragets art ble gjennomført med de fire byråer av ekspedisjonssjef S og byråsjef J. Under disse samtaler oppfattet to av byråene klare signaler om at O.A.H ikke var en aktuell kandidat for stillingen. Den ene av disse byråer ble ikke anmodet om å fremsette noe skriftlig tilbud og anså det i møtet klart at det var uaktuelt at de ville få oppdraget. Det andre byrået fremla et omfattende skriftlig gjennomarbeidet tilbud hvor etiske forutsetninger for arbeidet sterkt ble understreket. Departementet tildelte oppdraget til et byrå som ikke hadde utarbeidet noe skriftlig tilbud og heller ikke hadde oppfattet noen signaler vedrørende O.A.Hs posisjon.

       I komiteens møte med departementet, oppga ekspedisjonssjef S etter eget initiativ at valg av byrå også var foretatt basert på flere referanser fra andre offentlige etater som hadde benyttet byrået. På spørsmålet om hvilke referanser det ble henvist til, kunne ekspedisjonssjef S eller andre fra departementet ikke fremskaffe navn i komiteens høring, men lovet dette senere. Da departementet ble anmodet om disse referanser fra dette medlem, deretter av samlet komité og igjen av dette medlem, nektet departementet å svare på tross av at statsråden overfor komiteen i møte ga tillatelse til ekspedisjonssjef S å besvare spørsmålet og lovet svar senere når S på stedet ikke kunne « huske » referansene.

       Dette medlem kan bare komme til den konklusjon basert på omstendighetene under komitéhøringen (kroppsspråket) og det manglende svar fra departementet, at påstanden om at det var innhentet referanser ikke er i samsvar med de faktiske forhold. Den oppførsel som ble vist i komiteens høring og departementets mange handlemåter, svekker selvsagt departementets troverdighet rent generelt i denne saken.

       Når også det valgte konsulentbyrået konkluderte med at en annen kandidat var å foretrekke fremfor O.A.H, vokser selvsagt mistanken om urent spill.

Grunnlaget for ønsket om å fjerne O.A.H

       Det må også vurderes om det eksisterer noe reelt beviselig grunnlag for departementets ønske om å unngå O.A.H som direktør for det Nye Rikshospitalet fordi han skal ha uttalt seg frittalende om bl.a. konsekvenser for Rikshospitalets budsjett på en måte som skal ha vært politisk ubekvem for statsråden.

       En klar underbygging av dette forefinnes i forbindelse med behandlingen av Rikshospitalets budsjett for 1994. Budsjettet ble meddelt fellesstyret for Nytt Rikshospital i brev av 8. februar 1994. Basert på det arbeidet administrasjonen ved Rikshospitalet under ledelse av direktør O.A.H utarbeidet om konsekvensene av dette budsjett, skrev styreleder Tor Espedal på vegne av fellesstyret følgende brev til departementet av 4. mars 1994:

« Fellesstyret viser til departementets tildelingsbrev av 8. februar 1994, og styret har nå hatt sin første behandling av Rikshospitalets budsjett for 1994. Med utgangspunkt i de forutsetninger og den prioritering som er omtalt i tildelingsbrevet med hensyn til aktivitet, ventelister, kostnadsrammer og inntekter, er det ikke mulig å møte de krav som stilles i brevet. Styreleder vil derfor anmode om et snarlig møte med departementet for å drøfte disse problemstillingene. På møtet er det ønskelig at noen av de øvrige styrerepresentantene samt sykehusets ledelse også deltar. »

       Dette ble fulgt opp med et nytt brev fra fellesstyret til departementet av 18. mars 1994, hvor departementets budsjett for Rikshospitalet regelrett plukkes i småbiter. Følgende kan refereres fra brevet:

« I tilstillingsbrevet angir departementet krav til aktivitetsmål og ressursrammer i sammenheng. Denne måte har også vært grunnlaget for institusjonens arbeid med drifts- og kostnadsanalyser de siste årene. I arbeidet med budsjett 1994 har derfor fellesstyret fokusert på spørsmålet om det er en realistisk sammenheng mellom aktivitetsmål og ressursrammer som grunnlag for styring av driften ved Rikshospitalet i 1994, som styret kan ta ansvar for. Som meddelt i brev av 4. mars kan ikke fellesstyret se at det under gjeldende forhold er realistisk å gjennomføre den angitte virksomhet med tilstilte midler. »

« Ser man aktiviteten som det er lagt opp til i tilstillingsbrevet opp mot utgiftsbudsjett og inntektskrav, innebærer tilstillingsbrevet at det må innspares og effektiviseres for 50 mill. kroner pluss inndekning av utgifter til bygging av isolater på 7 mill. kroner. I tillegg kommer i henhold til ovenstående utgiftene for å innfri ventelistegarantiene for nyre- og levertransplantasjon på 26 mill. kroner og balansen for funksjonstilskudd til epilepsikirurgi. Dette representerer vel 4 mill. kroner. Hertil kommer at det vil være behov for en minstereserve på 5 mill. kroner. Samlet beløper dette seg til vel 92 mill. kroner. »

       Blant de forskjellige alternative fremgangsmåter for å makte dette, skisserer styret flere alternativer hvorav en større omlegging skisseres slik:

« For å oppnå den ønskede størrelse på dette beløpet, kan en for eksempel nevne at dette representerer helårsvirkningen av en nedleggelse av anestesiavdelingen, øre-nese-hals avdelingen og hudavdelingen. Dette representerer 285 stillingshjemler. Virkemidler av denne type vil innebære meget kompliserte konsekvenser i forhold til Rikshospitalets funksjoner og oppgaver på kort og lang sikt. »

       Brevets konklusjon er en anmodning om et møte mellom departementet og fellesstyret for å finne den mest hensiktsmessige løsning på problematikken.

       Etter at dette møtet ble avholdt måtte departementet bite i det sure eplet og fremme forslag til Stortinget om en tilleggsbevilgning til Rikshospitalet på 44 mill. kroner i St.prp. nr. 46.

       Det må ansees klart at departementets ledelse ikke kunne tåle den politiske belastning det ville være å gjennomføre budsjettet med f.eks. nedleggelse av anestesiavdelingen, øre-nese-hals-avdelingen og hudavdelingen på Rikshospitalet. Grunnlaget for påstanden om at administrasjonen ved Rikshospitalet gjorde livet ubekvemt for de ansvarlige i departementet må ansees å være bevist. Samtidig har også ledelsen ved Rikshospitalet sørget for å avdekke den manglende kompetanse i departementet.

Skjønnsvurdering ved valg av ny direktør

       Dette medlem aksepterer at det kan være et skjønnsspørsmål om hvilken av flere kandidater til en stilling som ansees å være den best kvalifiserte. Det er slått fast at både direktør O.A.H og den nytilsatte direktør på Rikshospitalet begge ble ansett å være kvalifisert for stillingen av alle de som har vært involvert i prosessen. Valget sto derfor mellom to kvalifiserte kandidater. Det må allikevel i en slik prosess være mulig å begrunne valget av en kandidat fremfor en annen kandidat dersom den kandidat som ikke velges klart kan dokumentere bedre forutsetninger for å utføre arbeidet på en god måte fremfor den andre. Dette er tilfellet i den foreliggende sak, idet fordelene med tilsetting av O.A.H fremfor den departementet valgte er åpenbare:

1.	O.A.H var allerede godt i gang med ledelsen av Rikshospitalet og prosjektet Nye Rikshospitalet. Det var således ikke behov for noen innføringsprosess i problematikken slik en ny toppleder trengte.

2.

Fellesstyret som har det overordnede ansvar for Nytt Rikshospital anbefalte tilsetting av O.A.H med 6 stemmer mens 1 person, styrelederen, ønsket en såkalt delt stilling. O.A.H hadde altså styrets fulle tillit og støtte, noe som taler for at det ikke ville oppstå samarbeidsproblemer mellom direktør og styre. Samarbeidet var allerede vel etablert.

3.	O.A.H hadde stor støtte fra de ansatte på Rikshospitalet, bl.a. vist ved at de ansattes representanter i styret støttet hans kandidatur. Et godt forhold mellom leder og ansatte i en stor bedrift er særdeles viktig.

       På spørsmål fra undertegnede til departementet om hvilke kvalifikasjoner ved den valgte kandidat som oppveiet disse fordeler ved O.A.H, ble det kun gjentatt til det kjedsommelige at « valget av ny direktør bygget på en helhetsvurdering basert på et skjønn ». Intet forsøk ble gjort på å påpeke kvalifikasjoner hos den valgte kandidat som oppveide de dokumenterbare og identifiserte fordeler ved O.A.H.

Regjeringens grunnlag og hastverk ved ansettelsen

       Dette medlem vil vise til at fellesstyret for Nytt Rikshospital behandlet spørsmålet om ny direktør meget grundig og var gjort kjent med konsulentrapporten, og derved alle fakta vedrørende de to kandidater. I brev av 29. april 1994 fra fellesstyret til departementsråd Eldrid Nordbø ble det opplyst at styret hadde drøftet saken i møte 28. april, altså dagen før, og innstilte på O.A.H.

       Departementet hadde sannsynligvis på sin side planlagt å gjennomføre sin opprinnelige plan om å unngå O.A.H som direktør for Nytt Rikshospital, og var innstilt på å tilsette den konkurrerende kandidat. For Regjeringen, som nettopp på dette tidspunkt var sterkt utsatt rent politisk i personalspørsmål som følge av Stortingets behandling av tilsetting av ny sentralbanksjef som endte med mistillitsforslag mot Regjeringen fra alle partier bortsett fra Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, burde det være av betydelig interesse å bli gjort kjent med at departementet hadde til hensikt å ansette ny direktør for Rikshospitalet stikk i strid med klare utsagn fra fellesstyret og ansatte på Rikshospitalet. Allikevel ble ikke synspunktene fra fellesstyret oppgitt i teksten til den kongelige resolusjon.

       To dager før saken ble avgjort av Kongen i Statsråd, nemlig den 4. mai, kom det ytterligere advarsler til departementet i form av et brev fra et av styremedlemmene i Rikshospitalet, nemlig ansvarlig partner Anders Eckhoff i advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen. Styremedlem Eckhoffs brev er pånotert at det ble mottatt 6. mai på tross av at det ble faxet til departementet 4. mai. Departementet fant altså synspunktene fra styremedlem Eckhoff ikke viktige nok til eventuelt å utsette saken en uke for ytterligere avklaring og samtaler, på tross av at en av hovedanklagene mot Regjeringen i Moland-saken nettopp bygget på et helt unødvendig hastverksarbeid.

       Synspunktene til styremedlem Eckhoff går rett inn i kjernen av problematikken og det meste av brevet refereres derfor:

« Det kan være grunn til å anta at departementet vurderer en annen prioritering av kandidatene til administrerende direktør for NRH enn den styrets klare flertall har gått inn for. Jeg finner det derfor for egen del riktig å understreke betydningen av og begrunnelsen for mitt votum i saken.

Det er viktig å understreke at styret anser spørsmålet om ansettelse - og mulig oppsigelse - av administrerende direktør som en særlig viktig beslutning. Styret i NRH har da også i det styremøtet hvor styreinstruksen ble behandlet, enstemmig uttalt at styret burde ha direkte rett til å ansette og si opp administrerende direktør for NRH. Styret har også behandlet saken meget grundig og hatt en rekke innspill i saken, noe som også indikerer hvilken vekt styret legger på beslutningen. For egen del kan jeg tilføye, med erfaring fra andre styrer, at beslutningen om å ansette og si opp administrerende direktør gjennomgående anses som styrets viktigste beslutning fordi beslutningen utgjør det viktigste grunnlag for å utøve reell styring.

Jeg vil også understreke at styrets flertall består av samtlige tilstedeværende ansatterepresentanter, ledende representant for det medisinske miljø, ledende representant for universitetet og tre mer « uavhengige » representanter, hvorav jeg selv regner meg som en.

For egen del er den viktigste begrunnelse for mitt votum i saken det følgende:

-	Med to kandidater som er formelt noenlunde likt kvalifisert anser jeg det som uheldig å skifte på det nåværende tidspunkt. Et skifte vil måtte bety tap av momentum i en meget vanskelig fremdriftsperiode.

-	Det har vært tungt og vanskelig for en administrerende direktør på det nåværende RH å etablere nødvendig autoritet og tillit. Et skifte uten at det er særskilte grunner vil gi et galt signal til de krefter som naturlig « bekjemper » den administrative leder.

-	Såvel styrets votum i saken som andre innspill indikerer at O.A.H har tillit og støtte i kretser som er viktige for NRHs drift og fremgang. Det er naturlig å bygge videre på et slikt gunstig utgangspunkt.

I den utstrekning departementet skulle bygge en beslutning på andre fakta, opplysninger eller vurderinger enn de som har vært gjort kjent for styret, går jeg ut fra at styret vil bli orientert.

Jeg har tillatt meg å rette denne direkte henvendelse til Dem fordi en desavuering av styrets flertall fra departementets side i denne sak vil oppfattes som særlig vanskelig. Styreleder og nestleder er orientert på forhånd om innholdet i denne henvendelse. De øvrige styremedlemmer mottar kopi av dette brev. »

       Dette medlem finner det oppsiktsvekkende at departementet ikke sørget for at statsråden og regjeringen ble kjent med innholdet i denne henvendelse fra et meget anerkjent medlem fra styret for Nye Rikshospitalet. Det må også påpekes at departementets tilsidesettelse/underkjennelse av styrets oppfatninger i spørsmålet om direktør i realiteten inneholder en mistillit til det sittende styret og en undergraving av et styres autoritet vis-à-vis direktøren. Når så departementet i tillegg ikke kan begrunne sitt valg av ny direktør, er den eneste naturlige forklaring at departementet ville bli kvitt en meget kompetent direktør som avslørte departementets manglende kompetanse.

Ekspedisjonssjef S's orienteringsmøte med direktør O.A.H

       Dette medlem viser til at fredag den 6. mai om morgenen ba ekspedisjonssjef S om et møte med direktør O.A.H for å orientere ham om at en annen kandidat ville bli utnevnt som direktør ved Nytt Rikshospital i Statsråd samme dag. Direktør O.A.H har opplyst til komiteen at begrunnelsen for at han ikke fikk stillingen som ekspedisjonssjef S på departements vegne ga, var hans fremstillingsmåte av budsjettet for Rikshospitalet, som departementet fant meget problemskapende, og at statsråden ikke kunne ta det politiske ansvar for virkningene av det budsjett departementet hadde fastlagt for Rikshospitalet. Denne fremstilling hevder departementet ikke medfører riktighet.

       Dette medlem velger å feste lit til O.A.Hs fremstilling av møtet, bl.a. fordi han relativt raskt etter møtet orienterte overlegene på Rikshospitalet om at det ville bli utnevnt ny direktør og han oppga også den begrunnelse som var fremført fra ekspedisjonssjefs S's side. I et større møte med de ansattes representanter på følgende mandag, ble samme begrunnelse fra departementets side, referert. Dette medlem kan vanskelig se at direktør O.A.H ville dikte opp en begrunnelse overfor alle sine nærmeste medarbeidere på Rikshospitalet og overfor de ansatte.

       Dette medlem vil også påpeke at dersom komiteen hadde avholdt åpne høringer med de berørte, ville også allmennheten få et reelt grunnlag for å vurdere hvem som snakket sant og som var troverdig, og hvem som ikke var det. Dette medlem vil komme tilbake med konkrete forslag til Stortinget om åpne høringer som arbeidsform.

Konklusjon

       Dette medlem finner det klart at de fremsatte påstander om at departementet skal ha søkt å unngå O.A.H som direktør for det Nye Rikshospitalet fordi han skal ha uttalt seg frittalende om bl.a. konsekvenser for Rikshospitalets budsjett, på en måte som skal ha vært politisk ubekvemt for statsråden, samsvarer med de faktiske forhold. Direktør O.A.H er etter dette medlems oppfatning derved forbigått på en usaklig måte ved tilsettingen av direktør for Nytt Rikshospital.

       Når det forholder seg slik, er det dette medlems oppfatning at direktør O.A.H bør ytes en kompensasjon for tap av stilling og for tort og svie.

       Dette medlem tar derfor opp følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gi direktør O.A.H en passende kompensasjon for den usaklige forbigåelse ved ansettelse av administrerende direktør for Nytt Rikshospital og for de ubehageligheter departementets handlemåte har medført for ham. »