4.1 Sammendrag

       Samtidig som veksten i norsk økonomi nå tar seg opp, synes den underliggende inntjeningen i forretnings- og sparebankene å være i sterk bedring. Som gruppe hadde sparebankene i 1993 et historisk sett usedvanlig godt resultat. Forretningsbankene hadde relativt sett en enda sterkere resultatforbedring enn sparebankene, men oppnådde likevel et mer moderat resultat. Resultatutviklingen forklares først og fremst av engangsgevinster knyttet til rentefallet, lavere kostnader knyttet til misligholdte lån og et betydelig fall i utlånstapene. Driftskostnadene er også redusert. I historisk perspektiv er likevel tapsnivået fortsatt høyt både i forretnings- og sparebankene. Bankenes rentemarginer vil trolig falle ytterligere. Det vil fortsatt være nødvendig å få til en ytterligere bedring av soliditet og kapitaldekning gjennom utvidelse av kjernekapitalen.

       I forhold til situasjonen på 1960- og 1970-tallet bærer bankenes resultater nå preg av betydelig større usikkerhet. Det er flere årsaker. Nedbygging av pris- og kvantumsreguleringer i vare- og tjenestemarkedene har bidratt til at utviklingen i relative priser er mindre stabil enn tidligere. Norske finansmarkeder er i større grad enn tidligere påvirket av internasjonale forhold, som følge av at norsk økonomi er sammenvevd med andre lands økonomi. Også en skjerpet konkurranse på finansmarkedet gjør at de « sikre » inntektselementene tenderer til å bli eliminert. Norsk økonomi er tjent med en effektiv finansnæring. En finansnæring som effektivt tjener samfunnsøkonomien og derfor opptrer som samfunnsinstitusjoner, vil avspeile de realøkonomiske forholdene. En ubalanse i økonomien vil virke inn på finansmarkedene, på samme måte som uro i finansmarkedene vil gi realøkonomiske kostnader. Den økonomiske politikken må innrettes med sikte på å unngå store ubalanser i finansmarkedene eller i realøkonomien. Utviklingen i norsk økonomi i 1970- og 1980-årene, og bankkrisen, illustrerer betydningen av en troverdig stabiliseringspolitikk.

       En viktig utfordring framover vil bli å gjenskape en finansnæring som på den ene side er effektiv og nøysom, og på den annen side er tilstrekkelig robust til å tåle motgang. Bankene må bestrebe seg på å opprette en solid kapitalbase ut over de internasjonale minimumsstandarder. Skal egenkapitalen kunne betjenes forretningsmessig, må kostnadene i bankene reduseres også i årene framover.

       En troverdig politikk overfor finansnæringen forutsetter et effektivt tilsynsapparat. Kredittilsynet har før og under bankkrisen stått overfor uvanlig store utfordringer. Det er departementets vurdering at Kredittilsynet i hovedsak har mestret disse utfordringene. Dimensjonene i den norske bankkrisen kan ikke forklares ved å henvise til en svikt i tilsynsvirksomheten. Det er nedlagt betydelige ressurser i ytterligere opprustning av Kredittilsynet. Det ligger særlige utfordringer framover både i Kredittilsynets tilpasning til internasjonale forhold og i en videre utvikling av det norske finansmarkedet. Det må legges vekt på å utvikle effektive samarbeidsformer for tilsynsmyndigheter på tvers av landegrensene, samt å videreutvikle reglene for soliditet og forsvarlig bankdrift.

       I Nasjonalbudsjettet 1994 var det departementets vurdering at inntjeningssituasjonen tillot en gradvis avvikling av de særskilte tiltakene overfor banknæringen. ordningen med subsidierte innskudd fra Norges Bank ble avviklet, og sikringsfondsavgiften ble hevet til lovens ordinære nivå. Departementet anser at med driftsåret 1993 er det satt sluttstrek for den norske bankkrisen som hadde sitt opphav i den sterke utlånsveksten på midten av 1980-tallet. Statens Banksikringsfond vil fortsatt i en overgangsperiode være en del av det samlede sikkerhetsnettet for banknæringen. Departementet legger imidlertid til grunn at eventuelle framtidige kriser i enkeltbanker skal håndteres etter banklovgivningens ordinære system. Det aktuelle sikringsfondet, Kredittilsynet og Finansdepartementet må i hvert enkelt tilfelle vurdere om offentlig administrasjon er hensiktsmessig.

       Dersom en ny systemkrise skulle oppstå, vil dette kreve særskilte tiltak fra myndighetenes side. Regjeringen har markert sin vilje og evne til å møte en systemkrise med tilstrekkelige virkemidler. Stortinget har på sin side gitt tilslutning til en slik politikk.

       Departementet viser til at det pågår et utredningsarbeid i Banklovkommisjonen om innskytergarantiens innhold. Det er et behov for både å klargjøre og begrense garantiens omfang. Bl.a. vil det være nødvendig å innføre grenser for størrelsen på innskudd som skal omfattes av garantien, slik det er vanlig i mange andre land. En slik begrensing vil skjerpe profesjonelle investorers risikobevissthet, og på den måte bedre effektiviteten i kredittmarkedet.

       Departementet vil vurdere nærmere hvordan lovverket om bankenes styringsorganer mest hensiktsmessig bør utformes, jf. drøftingen i kapittel 9. Den svake styringen av bankene i opptakten til bankkrisen gjør det nødvendig med en vurdering av funksjonene til de ulike organer. Departementet vil komme tilbake til dette i lys av Banklovkommisjonens innstilling.

       Regjeringen vil vise til at banknæringen har stor samfunnsmessig betydning. Dette er bl.a. kommet til uttrykk ved de tiltak regjering og Storting har gjennomført for å sikre tilliten til det finansielle systemet i Norge. Det kommer også til uttrykk gjennom det regelverk som er fastsatt, og vektleggingen av tilsynsvirksomheten.

       Regjeringen er innstilt på at det statlige medeierskapet i Den norsk Bank og Kreditkassen skal videreføres. Formålet med et statlig medeierskap skal være å bidra til å sikre et stabilt, nasjonalt eierskap i de to største norske forretningsbankene. Et slikt eierskap forutsettes å sikre at sentrale beslutningsfunksjoner forblir i Norge, og at oppmerksomheten om utviklingsmulighetene i norsk næringsliv ikke svekkes. En statlig eierandel på over 1/3 er tilstrekkelig for å nå de angitte målene for det statlige eierskapet. Med en slik eierandel vil staten kunne utøve en betydelig innflytelse over strategiske veivalg i banken, samt kunne forhindre vedtektsendringer som er i strid med nasjonale interesser. Det forutsettes at det statlige medeierskapet baseres på at bankene skal drives på et ordinært forretningsmessig grunnlag.

       På mellomlang sikt og i inneværende stortingsperiode tas det sikte på å beholde en statlig eierandel på over 50 % i disse to bankene. Før det evt. blir aktuelt å redusere eierandelen under 50 %, vil Regjeringen legge spørsmålet om omfanget av det statlige eie fram for Stortinget til fornyet vurdering. Fram til dette skjer vil en vinne viktig erfaring med det statlige eierskapet. Det statlige eierskapet i Den norske Bank og Kreditkassen skal utøves av Statens Bankinvesteringsfond. Fondet skal utøve sine eierfunksjoner i generalforsamlingen og medvirke ved oppnevnelse av de styrende organer. Fondet skal - som forvalter av statens eierinteresser - medvirke til at bankene driver solid og nøktern bankdrift som er forretningsmessig fundert, og slik at statlig og privat eierkapital kan oppnå en forretningsmessig forrentning.

       Statens Banksikringsfond vil igangsette et aksjesalg i de to bankene etter disse retningslinjer, hensyntatt forretningsmessige vurderinger og de forpliktelser staten har akseptert eller vil akseptere i forbindelse med emisjoner i de to bankene.

       De øvrige aktiva i Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond skal avhendes etter hvert som de forretningsmessige forhold tilsier det. Det legges ikke opp til en langsiktig videreføring av det statlige eierskapet i Fokus Bank. De samme nasjonale hensyn kan ikke legges til grunn for et eventuelt framtidig statlig eierskap av aksjer i Fokus Bank. Dette følger av at Fokus Bank er en regional og ikke en landsdekkende forretningsbank. Salg av aksjer i Fokus Bank må underlegges forretningsmessige vurderinger.

       I en overgangsperiode vil det statlige eierskapet i Den norske Bank og Kreditkassen bli forvaltet av de to statlige fondene.

       Det er av stor betydning at myndighetene skiller mellom oppgaven å forvalte aksjene i banken, oppgaven å utarbeide lover og regler for finansnæringen og å føre tilsyn, og oppgaven å utforme og gjennomføre den økonomiske politikken.

       I Nasjonalbudsjettet 1994 uttalte departementet:

« Departementet ser det ikke som en grunnleggende forutsetning for å sikre konkurranse i bedriftsmarkedet at vi skal ha to landsdekkende banker. Tilstrekkelig konkurranse må være et premiss for den videre utvikling av bankstrukturen. Men det er like viktig at den bankstrukturen som utvikles, har et snarlig inntjeningsgrunnlag i økonomien. »

       Det er et kjennetegn ved strukturpolitikken at nye utviklingstrekk gjentagne ganger har framskyndet endringer i retningslinjene. Etter departementets syn tilsier ikke dette noen nedprioritering av strukturpolitikkens betydning. Det er nødvendig at regjering og Storting til enhver tid har en oppfatning av hva slags finansiering økonomien er best tjent med. Men samtidig må en erkjenne at det er påkrevet med en åpen holdning til utviklingen. Det er derfor ikke riktig å opprettholde en statisk strukturpolitikk. Strukturpolitikken på 80-tallet har vært formulert som særskilte rammer for navngitte eller identifiserbare finansinstitusjoner. Politikkens utforming har gjenspeilet en fokusering på konkurransesituasjonen mellom innenlandske enheter. Departementet mener at en også i strukturpolitikken må ta konsekvensen av at norske finansmarkeder er sammenvevet med internasjonale finansmarkeder. Det er den samlede konkurransesituasjonen som har betydning for kvalitet og pris på de tjenester som tilbys norske kunder. Etter Regjeringens syn er et kvalitativt mål om tilstrekkelig konkurranse en hensiktsmessig retningslinje for departementets håndtering av bankstrukturspørsmål.

       Regjeringen har fremmet forslag om at Postgiro og Postbanken slås sammen til en enhet fra 1. januar 1995, jf. St.prp. nr. 38 og Ot.prp. nr. 52 (1993-1994) .

       Et viktig siktemål med forslaget er å sikre og styrke tilbudet av bank- og betalingstjenester i alle deler av landet gjennom Postverkets nett. Ved omdanningen til Norges Postbank fra 1. januar 1993 og ved den foreslåtte fusjonen mellom Postgiro og Postbanken, søker en å etablere en bank med fullverdig tilbud av bank- og betalingstjenester overfor både person- og bedriftskunder. Dette vil bidra til å sikre konkurranse i begge delmarkeder. Håndteringen av strukturpolitikken vil måtte reflektere det forhold at en slik ny samlet enhet etableres. En fusjon ventes for øvrig å bedre grunnlaget for å komme videre i samordningen av betalingssystemene i post og bank.

4.2 Komiteens merknader

4.2.1 Organisering

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, viser til at en viktig årsak til at krisen fikk utvikle seg var at det ble gjennomført dårlig bankhåndverk i store deler av næringen. SNF-rapporten, som danner noe av grunnlaget for meldingen, konkluderer med at ansvaret for det store omfanget av feildisposisjoner ligger hos ledelsen og styret i de respektive bankene. Rapporten peker videre på at mange banker og kredittinstitusjoner har hatt for mange passive styrer og derfor i for stor grad var administrasjonsstyrt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til sine merknader under pkt. 2.2.

       Komiteen har merket seg at departementet vil vurdere en forenkling av styringsstrukturen i retning av færre mellomliggende ledd i forretningsbankene. Departementet peker videre på at noe av grunnlaget for representantskapets virke er blitt borte med lovendringen av 1990 og at man derfor ønsker å vurdere om oppbyggingen av de ledende organer i forretningsbanker i større grad enn i dag bør følge de generelle bestemmelser i aksjeloven. Komiteen har videre merket seg at det etter departementets oppfatning kan være grunn til å få vurdert kontrollkomiteenes funksjon i en bredere sammenheng og om lokalstyrer bør tas ut av banklovgivningen. Komiteen tar ikke stilling til disse spørsmålene, men legger til grunn at departementet vil komme tilbake til dette i forbindelse med vurderingen av Banklovkommisjonens utredning.

4.2.2 Eierskap

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til at det statlige medeierskapet i Den norske Bank og Kreditkassen skal videreføres for å sikre nasjonalt eierskap. Det er viktig at sentrale beslutningsfunksjoner forblir i Norge, og at oppmerksomheten om utviklingsmulighetene i norsk næringsliv ikke svekkes.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til at det ikke legges opp til en videreføring av et statlig eierskap i Fokus Bank.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse mener at det statlige medeierskapet også i Fokus Bank skal videreføres.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at Regjeringen mener at en statlig eierandel på over 1/3 er tilstrekkelig for å nå de angitte målene for det statlige eierskapet.

       Disse medlemmer er enig i dette. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at før det eventuelt blir aktuelt å redusere eierandelen i Den Norske Bank og Kreditkassen under 50 % vil Regjeringen legge spørsmålet om omfanget av statlig eie frem for Stortinget for ny vurdering. Disse medlemmer vil avvente denne vurdering.

       Disse medlemmer viser til at det i meldingen ikke legges opp til en videreføring av det statlige eierskapet i Fokus Bank. Disse medlemmer er enig i dette.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, slutter seg til at det i inneværende stortingsperiode tas sikte på å beholde en statlig eierandel på over 50 % i Den norske Bank og Kreditkassen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at dette også skal gjelde Fokus Bank.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til Innst.O.nr.14 (1991-1992) hvor det uttales:

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, finner det rimelig at det ved en eventuell beslutning om nedskrivning til null og innløsning av eksisterende aksjer, legges til rette for at de som er aksjonærer på nedskrivningstidspunktet gis fortrinnsrett til å tegne ny aksjekapital ved en rettet emisjon etter at Statens Banksikringsfond eventuelt har kommet inn som aksjonær. »

       Flertallet viser til at etter nedskrivning av aksjekapitalen i Kreditkassen ved Kgl.res. av 20. desember 1991 ble det iverksatt et tilbud til aksjonærene om kjøp av inntil 25 % av Banksikringsfondets aksjer innen 1. juli 1992. Et tilsvarende tilbud til Fokus Banks aksjonærer ble utsatt etter anbefaling fra bankens styre. Flertallet forutsetter at de som var eiere i Fokus Bank på det tidspunktet aksjeverdien ble nedskrevet til null (20. desember 1991), gis tilbud om å kjøpe inntil 25 % av statens aksjer i banken i tråd med det komiteens flertall tidligere har gått inn for, jf. Innst.O.nr.14 (1991-1992).

       Flertallet viser til at Den norske Bank i desember 1991 inngikk en avtale med Statens Banksikringsfond om direkte kapitalinnskudd som en del av en større rekapitalisering av banken. Denne avtalen innbefattet også private aksjonærer. Flertallet legger til grunn at Statens Banksikringsfonds aksjesalg i Den norske Bank og Kreditkassen vil skje etter de retningslinjer som er skissert i St.meld. nr. 39 (1993-1994).

       Flertallet vil påpeke at det er betydelige praktiske problemer og kostnader forbundet med en eventuell forkjøpsrett til tidligere aksjonærer i de to største forretningsbankene.

       Flertallet finner det derfor ikke rimelig å gi disse tidligere aksjonærene ytterligere fortrinnsrett utover det som allerede er gitt. Flertallet vil peke på at tidligere eiere på lik linje med andre kan kjøpe de aksjer som blir lagt ut for salg.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til tidligere uttalelser i Innst.O.nr.14 (1991-1992):

« Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti legger til grunn at de gamle aksjonærer i en kriserammet bank, f.eks. Kreditkassen, gis fortrinnsrett når ny aksjekapital søkes tegnet. Disse medlemmer forutsetter videre at Statens Banksikringsfond legger opp sine engasjementer slik at de aktuelle banker snarest mulig kan komme i normal drift og blir solgt til private eiere. Disse medlemmer mener det er viktig å unngå at de ulike krisetiltak som settes i verk overfor bankene fører til at deler av det private bankvesen blir overtatt eller kontrollert av staten på varig basis. Disse medlemmer forutsetter derfor at eventuell statlig overtagelse eller statlig eierskap kun skjer på midlertidig basis når verdiene er tapt og det ikke går an å få den nødvendige kapital på ordinær måte. Disse medlemmer vil samtidig påpeke at Statens Banksikringsfond i sin håndtering av bankkrisen må unngå urimelig forskjellsbehandling mellom banker som er sterkt kriserammet og andre banker med stor kapitalmangel. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen er prinsipielt uenig i at staten forblir eier i Den Norske Bank og Kreditkassen. Disse medlemmer er enig i behovet for et dominerende nasjonalt eierskap i de viktigste kredittinstitusjonene. Disse medlemmer understreker at slikt eierskap i Norge må sikres som i mange andre vestlige land gjennom et aktivt privat eierskap og en myndighetspolitikk som legger til rette for et slikt velfungerende kapitalmarked. Disse medlemmer understreker at dette krever en omlegging av dagens politikk som i stor grad har ført til en kapitaltørke og et utilstrekkelig marked for norsk eierskap.

       Disse medlemmer understreker behovet for velfungerende forretningsbanker bl.a. for å sikre utviklingsmulighetene for norsk næringsliv. Disse medlemmer understreker imidlertid at en aktiv næringspolitikk bør sikres på bedre måter enn å binde milliarder av statlige investeringsmidler til passivt eierskap i forretningsbankene.

       Disse medlemmer vil også peke på de rollekonflikter som myndighetene pådrar seg gjennom å være eier, konsesjonsmyndighet/tilsynsmyndighet og ansvarlig for penge- og kredittpolitikken. Disse medlemmer er enig i behovet for et godt regelverk, tilstrekkelige soliditetskrav og gode kontrollinstitusjoner for å sikre tilliten til norske finansinstitusjoner. Disse medlemmer vil imidlertid hevde at statens uavhengige kontroll svekkes ved at staten samtidig har en dominerende eierrolle i finansnæringen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at det sterke statlige medeierskapet i Den Norske Bank og Kreditkassen ble etablert som følge av bankkrisen og de behov som oppstod for å sikre nødvendig stabilitet og tillit i bankvesenet. Disse medlemmer vil peke på at Høyre og Kristelig Folkeparti la som forutsetning at det statlige eierskapet gjennom Statens banksikringsfond skulle avvikles etter hvert som bankene kom i normal funksjon og at statens andeler da skulle legges ut for salg til private eiere. Disse medlemmer mener det er prinsipielt uheldig at staten opprettholder en dominerende eierrolle og styring med det private bankvesen i en situasjon der bankenes egenkapital og inntjeningsevne er tilfredsstillende. Disse medlemmer mener at statens medvirkning til å sikre et stabilt, velfungerende bankvesen først og fremst bør styres gjennom et ramme- og regelverk som sikrer nødvendig kontroll, stimulerer til nasjonalt eierskap og gir muligheter til å dekke kundemarkedets ulike behov gjennom en forsvarlig kredittpolitikk. Disse medlemmer mener det derfor bør legges til rette for at det statlige eierskapet blir redusert ved at statens eierandeler i de to bankene legges ut for salg til private interesser så snart som dette er forretningsmessig og praktisk mulig og hensynet til et fortsatt sterkt nasjonalt eierskap er tilfredsstillende ivaretatt.

       Disse medlemmer viser til at det statlige eierskapet av de store forretningsbankene er oppstått i en unntakssituasjon som følge av bankkrisen de første årene på 90-tallet. Nå vil det være riktig å arbeide for å komme tilbake til en normalsituasjon med hovedvekt av private eiere i forretningsbankene. Disse medlemmer kan ikke støtte Regjeringens forslag om å opprettholde den statlige aksjemajoriteten i Den norske Bank og Kreditkassen inntil videre. En slik politikk bidrar til å endre blandingsforholdet mellom statlig og privat virksomhet i norsk økonomi på varig basis. Dette er ikke i samsvar med den linje i den økonomiske politikken som det har vært flertall for i store deler av etterkrigstiden. Disse medlemmer viser til at både hensynet til bankene selv, samfunnsøkonomien og Statens finansielle situasjon taler for en vesentlig raskere nedtrapping av statens eierandel i disse bankene enn det Regjeringen legger opp til.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at det ikke finnes noe i Senterpartiets ideologi eller program som skulle tilsi statlig eierskap i norske forretningsbanker. Disse medlemmer mener imidlertid det er særlig viktig å sikre aksjemajoriteten i våre finansinstitusjoner på norske hender. Disse medlemmer viser til at EØS-avtalen medfører at finansieringsvirksomhetsloven ikke lenger kan sette noen maksimalgrense for samlet utenlands eierskap etter 1. januar 1995. Målsettingen om nasjonalt eierskap kan dermed ikke lenger ivaretas gjennom konsesjonslovgivningen. Disse medlemmer mener at staten er den eneste som kan sikre tilstrekkelig, varig norsk eierskap i våre finansinstitusjoner. Disse medlemmer går derfor inn for at staten fortsatt skal ha aksjemajoriteten i våre tre største forretningsbanker.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine prinsipielle merknader om statlig eierskap i bla. Innst.O.nr.14 (1991-1992), hvor følgende ble anført i forbindelse med oppretting av Statens Bankinvesteringsfond:

« Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti anser det viktig at den betydelige bruk av offentlige midler som tilføres det private bankvesenet for å forhindre sammenbrudd, må følges opp med betryggende kontroll og styring i samfunnets interesse. Gjennom de omfattende krisetiltak i form at støttelån og egenkapital påtar staten seg risiko for den videre drift av de berørte bankene med sikte på å gjenreise soliditeten og derved normalisere deres driftsøkonomi.

De kriserammede banker sikres ved en statlig redningsoperasjon fordi de er viktige samfunnsinstitusjoner. Når bankene blir betraktet som en del av samfunnets infrastruktur er det et sentralt spørsmål hvordan den samfunnsmessige styring og kontroll skal ivaretas. Et aktivt statlig eierskap i de største forretningsbankene aktualiseres dessuten av EØS-avtalen. En nedbygging av det nåværende konsesjonsvern vil åpne for utenlandsk oppkjøp av større norske finansinstitusjoner. Det har hittil vært bred politisk enighet om at de store enhetene i norsk bankvesen skulle være på nasjonale hender. Etter disse medlemmers mening er statlig eierskap i en majoritetsposisjon, det eneste realistiske alternativ for å oppfylle denne målsetting. Dette vil sikre et stabilt og langsiktig nasjonalt eierskap. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil i samsvar med disse synspunkter gå mot en privatisering av Fokus Bank, Den norske Bank eller Kreditkassen. De nåværende statlige eierposisjoner opprettholdes i de nevnte forretningsbanker.

       I denne sammenheng viser disse medlemmer til at eierbegrensningsregelen for utenlands eierandel i norske finansinstitusjoner ifølge meldingen skal oppheves fra 1. januar 1995. Fra dette tidspunkt vil aksjer i norske banker være gjenstand for fri omsettelighet også i forhold til utenlands oppkjøp. Målsettingen om nasjonalt eierskap kan ikke lenger ivaretas gjennom konsesjonslovgivningen.

       Ifølge St.meld. nr. 39 (1993-1994) skal salg av større aksjeposter meldes til myndighetene som ved vurderingen bare kan legge vekt på « eiernes egnethet til å sikre en sunn og fornuftig ledelse av kredittinstitusjoner ». Når det foreslås full privatisering av Fokus Bank, og dessuten salg av betydelige aksjeposter i Den norske Bank og Kreditkassen ut fra forretningsmessige prinsipper er andre vurderingskriterier enn de refererte utelukket. Et nasjonalt eierskap forutsetter derved at aksjene for det første avhendes til norske eierinteresser, og for det andre at disse investorer ikke selger videre til f.eks. utenlandske finansinstitusjoner.

       Etter disse medlemmers oppfatning er disse forutsetninger urealistiske for å sikre et nasjonalt eierskap i de tre største forretningsbanker.

       På grunn av innføring av fri omsettelighet av aksjer i finansinstitusjoner som prinsipp i EØS-avtalen, er et samfunnsmessig eierskap den eneste realistiske mulighet til å oppnå et stabilt, langsiktig nasjonalt eierskap.

       Når det gjelder spørsmålet om fortrinnsrett for de tidligere aksjonærene i de kriserammede forretningsbankene, viser disse medlemmer til de prinsipielle merknader i Innst.O.nr.14 (1991-1992) med følgende ordlyd:

« Disse medlemmer mener at det er uriktig å innføre en særskilt fortrinnsrett overfor eiere i bankvesenet fremfor tilsvarende situasjoner i andre bedrifter. Det er aksjonærene som er ansvarlige for at vedkommende bank er brakt i en konkurssituasjon og at kun offentlig bistand kan sikre den videre drift. I en slik situasjon kan ikke disse medlemmer se at fortrinnsrett er berettiget, og vil dessuten reise prinsipielle spørsmål om likebehandling i øvrige deler av næringslivet. Disse medlemmer kan ikke støtte et slikt forslag som innebærer at statlige myndigheter medvirker til å gjenskape et eierforhold som ikke har oppfylt sitt eieransvar. »

       Komiteens medlem fra Venstre går inn for at det i løpet av inneværende stortingsperiode legges opp til å redusere den statlige eierandel i Den norske Bank og Kreditkassen til under 50 %.

       Dette medlem er enig i at det er en viktig målsetning å opprettholde norsk eierskap og eierkontroll i de store forretningsbankene. Det prinsipielt riktige vil være at det skjer gjennom private eiere. Dette medlem legger vekt på at reduksjonen av statens eierandel må skje gradvis og i et fornuftig tempo. Gitt en usikker situasjon de nærmeste årene med nye internasjonale rammebetingelser, mener dette medlem det vil være riktig å legge opp til en varsom utfasing av den siste tredjedelen av statens aksjer i Den norske Bank og Kreditkassen. Dersom vi framover er i stand til å treffe riktige valg i den økonomiske politikken, vil det også bli mulig å etablere et stabilt norsk privat eierskap i bankene.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil anbefale at staten fortsetter som langsiktig eier i norske banker.

       Dette medlem vil for det første peke på at en så viktig del av norsk næringsliv bør være under en viss samfunnsmessig styring. For det andre vil bankvesenet ha behov for en langsiktig eier som ballast mot investorer med mer kortsiktig profittmotiv.

       Dette medlem går mot at staten skal selge sin andel i Fokus Bank og uttrykker uenighet i at staten bare skal opprettholde eierskap i riksdekkende banker. Dette medlem ser ingen hensikt i at staten skal bruke midler på å opprettholde en bank i en periode for så å overlate bankens videre skjebne til markedet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse har merket seg at statens eierinteresser skal forvaltes av Statens Bankinvesteringsfond og ser at det er hensiktsmessig at Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond gradvis tilpasser sine porteføljer til de oppgaver de skal ivareta i framtiden.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, understreker at salg av statens aksjer i de ovennevnte banker må skje etter forretningsmessige kriterier og at transaksjoner mellom de to statlige fondene utelukkende skal finne sted til ordinære markedsmessige vilkår.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, er innforstått med at staten som aksjonær i bankene på samme måte som private aksjonærer tar risiko forbundet med kursvariasjoner på porteføljen. Flertallet mener allikevel at dette oppveies av de overordnede hensyn til stabilitet i banksystemet som må tas vedrørende det statlige eierskapet.

       Komiteen har merket seg at departementet vurderer å overføre sekretariats- og forretningsførerfunksjonen for Banksikringsfondets aksjeinnehav i Den norske Bank og Kreditkassen til Statens Bankinvesteringsfonds administrasjon. Komiteen viser til de respektive fraksjonsmerknader og har for øvrig ingen merknader til dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forutsetter at det samme i tilfellet vil skje for statens aksjeinnehav i Fokus Bank.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at departementet vil komme tilbake til Stortinget med forslag om opphevelse av begrensninger på utenlandsk eierandel i norske finansinstitusjoner i løpet av høsten. Dette er en oppfølging av EØS-avtalens bestemmelser på dette punkt.

       Komiteen viser til at Norge vil videreføre eierbegrensningsregelen på 10 % også under EØS-avtalen.

       Komiteen har merket seg at det statlige eierskapet gjennom Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond, som er unntatt eierbegrensningsregelen, etter departementets syn ikke vil være i strid med EØS-avtalens artikkel 4 om diskriminering etter nasjonalitet.

4.2.3 Strukturpolitikk

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at det etter departementets syn ikke lenger eksisterer forhold som skulle tilsi et eget statlig investeringsforetak for bankaksjer, grunnfondsbevis m.v. og at Statens Bankinvesteringsfond derfor skal videreutvikles slik at det best mulig ivaretar oppgaven med å sikre et nasjonalt eierskap i de største forretningsbankene. Flertallet har merket seg at departementet i tråd med dette vil fremme forslag om endring i formålsparagrafen i lov om Statens Bankinvesteringsfond.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, vil i denne sammenheng vise til B.innst.S.nr.I (1993-1994) hvor komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti uttaler:

« Flertallet mener at det i den nåværende situasjon er viktig å reise debatten om den eierrolle staten skal ha i et mer langsiktig perspektiv. Flertallet mener at dette blant annet må sees i lys av den faktiske utviklingen fremover i finansmarkedet. Flertallet mener at dette kan gjøre det nødvendig med et langsiktig statlig medeierskap av banker av særskilt betydning for norsk økonomi. Flertallet mener at en vurdering av omfanget av statlig eierskap bør foretas i en større sammenheng. Flertallet mener at staten må utøve slikt eierskap på en profesjonell og forretningsmessig måte, og kunne stille krav i kraft av sin eierrolle. Det legges i alle høve til grunn at staten som eier av bankaksjer ikke skal gripe direkte inn i den daglige forretningsmessige drift av banken. »

       Komiteen viser til at det som kjennetegner banknæringen i dag er at stadig nye konkurranseflater oppstår fordi den enkelte finansinstitusjon utvider sin virksomhet. Dette - kombinert med økt internasjonalisering - har skapt økt konkurranse i næringen. Også den planlagte fusjonen mellom Postgiro og Postbanken vil bidra til å øke tilbudet av bank- og betalingstjenester i alle deler av landet gjennom Postverkets nett. Komiteen viser til Innst.S.nr.169 (1989-1990) hvor flertallet, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, uttaler at:

« Tradisjonelt har en gjerne lagt til grunn at konkurransen vil kunne bli utilstrekkelig dersom antall markedsdeltakere blir for liten eller dersom et lite antall institusjoner blir for dominerende. Flertallet viser til at strukturendringen på finansmarkedet også har endret konkurranseflaten mellom de ulike bransjene innen det samlede finansmarked. Vurderinger av konkurransesituasjonen må derfor ses i sammenheng med dette. »

       Komiteen er av den oppfatning at strukturpolitikken i forhold til de norske institusjonene fortsatt må være basert på en målsetting om tilstrekkelig konkurranse og at det må tas sikte på å hindre at denne reduseres som følge av et lite antall dominerende markedsdeltakere.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til Innst.S.nr.78 (1992-1993) hvor flertallet, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, uttaler at:

« De foreliggende avtaler mellom Statens Banksikringsfond og Den norske Bank, Kreditkassen og Fokus Bank, innebærer en strukturrasjonalisering ved at den Den norske Bank og Kreditkassen driver landsomfattende virksomhet og at Fokus Bank skal bidra til valgmuligheter og konkurranse i de deler av markedet der banken har forretnings- og markedsmessig grunnlag for lønnsom drift. »

       Flertallet understreker at det fremdeles må være en prioritert oppgave for strukturpolitikken å sikre konkurransen både nasjonalt og regionalt. Flertallet vil understreke at etableringer og lønnsom drift bør skje på forretningsmessig grunnlag.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig med departementet i at konkurransen i banknæringen bør bedømmes etter et kvalitativt snarere enn et kvantitativt mål.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at den norske finansnæring har vært preget av en betydelig fusjonsaktivitet i løpet av de siste år. Dette har resultert i en økt konsentrasjon i banknæringen.

       Disse medlemmer forutsetter at det ikke gis tillatelse til at de store aktørene innen bank og/eller forsikring kan fusjonere.

       Disse medlemmer vil for øvrig peke på at gjeldende retningslinjer for strukturpolitikken overfor sparebankene, slik de kommer til uttrykk i Innst.S.nr.169 (1989-1990), opprettholdes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til gjeldende retningslinjer for strukturpolitikken i Innst.S.nr.169 (1989-1990).

       Disse medlemmer går inn for at den restriktive konsesjonspolitikken opprettholdes.

       Disse medlemmer mener at fusjon mellom Den norske Bank og Kreditkassen eller en av disse bankene og Fokus Bank ikke er aktuelt, og at det bør være en viktig målsetting å videreføre disse bankene som selvstendige enheter.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, legger vekt på at Fokus Bank gis mulighet til å opprettholdes og videreutvikle seg som en selvstendig bank, og forutsetter at staten ved sine disposisjoner ikke bidrar til at bankens rolle som selvstendig bank blir beskåret.

       Flertallets forskjellige fraksjoner viser for øvrig til sine respektive merknader om dette spørsmålet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Fokus Bank nå er en regional forretningsbank. Banken har en forvaltningskapital pr. 31. desember 1993 på 28,9 mrd. kroner, dvs. henholdsvis om lag 18, 25 og 30 % av forvaltningskapitalen til Den Norske Bank, Kreditkassen og Sparebanken NOR. 4 regionale sparebanker har til sammenligning en forvaltningskapital i størrelsesorden 10-20 mrd. kroner. Ut fra dette mener disse medlemmer at Fokus Bank ikke står i en slik strategisk særstilling at det over tid er naturlig å videreføre et statlig eierskap. Disse medlemmer er imidlertid enig i at et salg av aksjer i Fokus Bank må underlegges forretningsmessige vurderinger. Dette vil kunne innebære at eierskapet avtrappes over tid og at staten dermed vil ha eierandeler en tid framover. De framtidige mulighetene til Fokus Bank vil avhenge av lønnsom drift. Departementet har opplyst at styret i Fokus Bank overfor Statens Banksikringsfond har gitt uttrykk for at banken bør fortsette som selvstendig enhet. Disse medlemmer forutsetter at staten som eier av Fokus Bank ikke medvirker til at bankens rolle som selvstendig regionalbank blir beskåret. Ut fra dette legges det ikke opp til at Fokus Banks status som selvstendig bank skal endres. Dette forutsetter at banken som selvstendig enhet oppnår et resultat som forrenter egenkapitalen og gir grunnlag for nødvendig soliditet. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at forretningsbanklovens myndighetsfordeling skal følges også i relasjonene mellom Statens Banksikringsfond og bankenes organer. Viktige avgjørelser som berører bankens framtid må legges fram for generalforsamlingen hvor Statens Banksikringsfond har stemmeflertall.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at Fokus Bank, med sin distriktsorientering og desentraliserte beslutningsmyndighet, representerer et nyttig element i vår bankstruktur og at den derfor bør opprettholdes som en selvstendig regionalbank. For å sikre dette mener disse medlemmer at staten fortsatt bør ha aksjemajoriteten også i Fokus Bank.

       Disse medlemmer frykter at en full reprivatisering av Fokus Bank kan vise seg å være første skritt på veien mot en innfusjonering av Fokus Bank i en av de to største forretningsbankene, eventuelt en utenlandsk overtakelse av aksjemajoriteten i banken.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen understreker at strukturpolitikken må sikre konkurranse i finansnæringen, samt en best mulig regional spredning av banktjenester. Disse medlemmer vil understreke at også statsbankenes rolle bør vurderes som et ledd i den samlede bankstruktur. Disse medlemmer understreker at utvikling av banktjenester bør skje på forretningsmessig grunnlag. Disse medlemmer viser til at åpning for økt internasjonal konkurranse om banktjenester etter hvert kan føre til skjerpet konkurranse fra slike aktører, og at dette på sikt kan påvirke vurderingen av den norske bankstrukturen.

       Disse medlemmer viser til at norsk finansnæring har undergått tildels omfattende strukturendringer de senere år og at antallet aktører er tildels betydelig redusert. Disse medlemmer legger til grunn at dagens struktur i hovedtrekk bør videreføres, bl.a. basert på landsdekkende og regionale enheter og en velfungerende konkurranse i alle deler av markedet. Disse medlemmer vil legge vekt på at strukturen i bank- og finansnæringen må være tilpasset et velfungerende marked med konkurranse i alle deler av markedet. Strukturen må også være slik at norske forbrukere og bedrifter har tilgang på banktjenester på et prisnivå og til en kvalitet som er konkurransedyktig i forhold til våre naboland. Disse medlemmer mener at forvaltningen av statens eierskap i bankene må baseres på disse forutsetninger.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i stortingsmeldingen ikke tar standpunkt til Fokus Banks fremtid og plassering i norsk bankstruktur. Disse medlemmer mener Regjeringen burde lagt frem et helhetlig syn på norsk banknæring og en samlet strategi for hvordan statlig eierskap skal påvirke strukturen i banknæringen.

       Disse medlemmer viser til brev fra finansministeren av 23. september 1994 og 28. september 1994. Heller ikke i denne korrespondansen gir departementet uttrykk for noe standpunkt til Fokus Banks plass i strukturpolitikken. Disse medlemmer viser til Banksikringsfondets syn på eventuell fusjon mellom CBK og FB slik det er fremstilt i overstående brev. Det heter bl.a. i brev av 28/9:

« Fra Finansdepartementets side vil det være naturlig å legge stor vekt på den bredere rolle staten skal ivareta som offentlig myndighetsorgan. Dette vil særlig være knyttet til struktur- og konkurransepolitikken.

Departementet har således ikke det syn at strukturpolitikken generelt bør ha hensynet til statens eierrolle som hovedutgangspunkt. »

       Disse medlemmer deler dette syn, men understreker at departementet ikke tilstrekkelig ivaretar denne « bredere rolle » i stortingsmeldingen.

       Disse medlemmer har det hovedsyn at norsk bankstruktur bør utvikles etter et tredelt mønster hva gjelder eierskap: privateide forretningsbanker, selveiende sparebanker og en gradvis reduksjon av statsbankenes omfang. Disse medlemmer legger vekt på at også Fokus Bank innenfor et slikt mønster får mulighet til å utvikle en selvstendighetslinje.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil understreke behovet for å få avklart hvilken rolle Fokus Bank skal spille i den fremtidige bankstrukturen. Disse medlemmer vil peke på at usikkerheten rundt Fokus Bank har negativ virkning både i kundemarkedet og overfor de ansatte. Disse medlemmer mener det er grunnlag for å opprettholde Fokus Bank som en selvstendig enhet og at behovet for et fortsatt statlig eierskap på ned mot 33 1/3 % også bør vurderes i denne sammenheng.

4.3 Andre spørsmål

4.3.1 Sikkerhetsopplegg for banknæringen

       Komiteen viser til at Statens Banksikringsfond i en overgangsperiode fortsatt skal være en del av det samlede sikkerhetsopplegg for banknæringen. Komiteen er enig i at framtidige kriser i enkeltbanker skal håndteres etter banklovgivningens ordinære system og at det aktuelle sikringsfond, Kredittilsynet og Finansdepartementet i hvert enkelt tilfelle må vurdere om offentlig administrasjon er hensiktsmessig.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at departementet mener det er behov for å videreutvikle den norske sikringsfondsordningen, herunder en klargjøring og begrensning av innskytergarantien. Flertallet viser til at departementet vil komme tilbake til disse spørsmålene i forbindelse med behandlingen av Banklovkommisjonens utredning.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til det pågående utredningsarbeid som foregår i regi av Banklovkommisjonen, bl.a. vedrørende innskytergarantien. Disse medlemmer er fundamentalt uenig i departementets synspunkter om en begrensning av innskytergarantiens omfang slik det framgår av St.meld. nr. 39 (1993-1994) s. 134. I denne sammenheng er det viktig å fremheve at innskytergarantien bidro til å sikre tilliten og derved stabiliteten i det finansielle system under bankkrisen. Som det framgår av meldingen er bakgrunnen for departementets nyorientering ikke erfaringer fra bankkrisen, men et nytt EU-direktiv som klart står i motstrid et grunnprinsipp i norsk finanslovgivning.

       Disse medlemmer mener dessuten at den nåværende ordning med to sikringsfond, ett for forretningsbankene og ett for sparebankene, skal opprettholdes.

4.3.2 Bankers adgang til å eie andre banker

       Komiteen viser til at Finansdepartementet 31. august 1994 avslo en søknad fra Sparebanken NOR om at banken fortsatt skal kunne eie Finansbanken. Etter departementets syn forelå ikke slike særlige grunner som foreskrives i forretningsbankloven § 2-8 for at det skal kunne gis dispensasjon mot begrensningen av en banks adgang til å eie en annen bank. Komiteen tar dette til etterretning, men ber departementet vurdere om grunnlaget for dispensasjonssøknaden er av en slik karakter at dispensasjonen kan forlenges inntil banklovkommisjonens innstilling og departementets oppfølging er ferdigbehandlet i Stortinget.

       Når det gjelder det prinsipielle spørsmål vedrørende en banks adgang til å eie en annen bank, viser komiteen til at dette spørsmålet blir vurdert i Banklovkommisjonen. Inntil en slik vurdering foreligger og saken er behandlet i Stortinget, forutsetter komiteen at departementet både i forhold til norske og utenlandske banker fører en fortsatt restriktiv linje mht. å gi henholdsvis dispensasjon eller konsesjon til slikt eie.

4.3.3 Statsbankenes rolle og funksjon

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1994:

« Stortinget ber Regjeringen sette ned et utvalg som skal ha som oppgave å vurdere alle statsbankers rolle og funksjon. Utvalgets rapport bør legges til grunn for en stortingsmelding i løpet av 1995. »

       Disse medlemmer viser til at statens totale engasjement i bank- og kredittnæringen i tillegg til eierskapet i forretningsbankene og Postbanken også omfatter statsbankene. Disse medlemmer viser til at det er behov for å se dette i sammenheng, og understreker derfor behovet for en samlet behandling av statsbankenes rolle og funksjon innen den tidsramme som angitt i vedtaket.

4.3.4 Finanskonserner

       Komiteen viser til brev fra finansministeren til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe av 16. september 1994 vedrørende Den Norske Bank og Vital Forsikring:

« Jeg viser til brev datert 30. august 1994. Problemstillingen vedrørende bank og forsikring i samme konsern ble behandlet i Ot.prp. nr. 2 (1991-1992) « Om finanskonsern ». Hovedregelen er at et bankkonsern kan drive forsikringsvirksomhet gjennom et nyetablert forsikringsselskap. Departementet uttalte imidlertid i proposisjonen at « blandet konsern kan etableres gjennom overtakelse av en mindre eksisterende bank/forsikringsselskap dersom dette ikke er konkurransehemmende. » Det vises til komitémerknadene på side 3 i Innst.O.nr.8 (1991-1992).

Generelt har den internasjonale utviklingen og de inntjeningsproblemene som var opphav til krisen i banknæringen ført til endringer i strukturpolitikken på finansmarkedet. I St.meld. nr. 45 (1992-1993) ble det vist til at nye utviklingstrekk gjentatte ganger har ført til endringer i de strukturpolitiske retningslinjene på finansmarkedet. Dette gjelder også retningslinjene for fusjonspolitikken. På denne bakgrunn uttalte departementet at det ikke kunne være riktig å opprettholde en statisk strukturpolitikk, jf. også St.meld. nr. 39 (1993-1994). Dette representerer dog ikke noen endring i synet på strukturpolitikkens betydning.

Som omtalt i St.meld. nr. 39 (1993-1994) legger Regjeringen vekt på at det er den samlede konkurransesituasjonen som har betydning for kvalitet og pris på de finansielle tjenester som tilbys norsk kunder. I den forbindelse er et kvalitativt mål om tilstrekkelig konkurranse etter Regjeringens syn et hensiktsmessig hovedutgangspunkt for departementets håndtering av bankstrukturspørsmål. Regjeringen legger vekt på å sikre og styrke tilbudet av finansielle tjenester i alle deler av landet. Dette generelle synet er også relevant for spørsmålet om en fusjon mellom en bank og et forsikringsselskap.

Et hovedspørsmål ved en vurdering etter en eventuell søknad om konsesjon til fusjon mellom en bank og et forsikringsselskap vil være forholdet mellom en slik kvalitativ retningslinje og tidligere utsagn i bl.a. Ot.prp. nr. 2 (1991-1992) og i Innst.O.nr.18 (1991-1992), jf. foran. Departementet legger for sin del til grunn at forutsetningene i Ot.prp. nr. 2 og i Innst.O.nr.18 må veie tungt, slik at det selv etter senere modifikasjoner må foreligge sterke tilleggsmomenter, om det skal være aktuelt å avvike fra denne. Det vil selvsagt også være nødvendig å ta i betraktning eventuelle merknader med relevans for problemstillingen, som måtte framkomme ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 39.

Når det gjelder det statlige eierskap er hovedutgangspunktet for utøvelsen av dette at det skal være basert på et forretningsmessig grunnlag, dog slik at en nærmere angitt statlig eierandel i de to største forretningsbankene er forutsatt opprettholdt i inneværende stortingsperiode. »

       Komiteen tar departementets orientering til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse mener at de gjeldende retningslinjer utelukker en eventuell fusjon mellom Den Norske Bank og Vital Forsikring.