I meldingen gis en samlet vurdering av bankkrisen og utviklingen i banknæringen. Som det fremgår av tittelen dekker meldingen to temaer:

-	departementets analyse av hvilke årsaker som hadde betydning for utviklingen av den norske bankkrisen, med beskrivelse av bankkriser i andre land og

-	rammene for banknæringens videre utvikling.

       Gjennomgangen av bankkrisen i Norge tar bl.a. utgangspunkt i en utredning fra et offentlig oppnevnt utvalg, Bankkriseutvalget. Utvalget ble oppnevnt ved kgl.res. av 4. oktober 1991, og avga sin rapport, NOU 1992:30 , 31. august 1992. Rapporten følger meldingen som særskilt vedlegg. Utredningen ble sent på høring 11. november 1992.

       Departementet har mottatt svar fra til sammen 31 høringsinstanser. 10 av høringsinstansene hadde ingen merknader. Bankkriseutvalget har på s. 6 i utredningen skrevet:

« Finansdepartementet har overfor utvalget understreket at utvalget skulle være et utredningsutvalg og ikke et granskningsutvalg. Dette innebærer at utvalget ikke har hatt som oppgave å kartlegge hendelsesforløp og behandlingsmåte hos offentlige myndigheter, i banker og andre finansinstitusjoner.

På denne bakgrunn har dette utvalget forsøkt i størst mulig utstrekning å unngå « domfellelser » og « frifinnelser ». Oppgaven har vært å gi en mer « nøytral » fremstilling, i håp om at denne kan si noe om hvordan vårt økonomiske system fungerte og hvilke svakheter det hadde og fremdeles har. »

       Flere av høringsinstansene etterlyser en nærmere analyse og vurdering av ansvarsforholdet og rollefordelingen mellom ulike myndighetsorganer. Departementet vil til dette bemerke at siktemålet med utredningen har vært å få kunnskap om hvordan slike kriser oppstår, og om hvordan de skal unngås i framtiden.

       Etter mandatets pkt. 4 skulle Bankkriseutvalget bygge bl.a. på forskningsprosjektet « Bankkrisen i Norge » som er gjennomført ved Senter for samfunns- og næringslivsforskning (SNF). Utvalget skriver at SNF-rapporten (29/92) ble en del forsinket i forhold til den opprinnelige planen. Resultatet av dette er, ifølge Bankkriseutvalget, at SNF-rapporten og Bankkriseutvalgets utredning er to selvstendige arbeider, som ikke har vært nært koordinert.

       Departementet har på denne bakgrunn valgt å basere mye av arbeidet med meldingen også på SNF-rapporten.