2.1 Samandrag

       Postgiro og Postbanken har tradisjonelt hatt en samlet sterk posisjon i norsk finansnæring. Tjenestene er landsomfattende gjennom Postverkets ekspedisjonsnett, noe som sikrer befolkningen også i utkantstrøk tilgang til grunnleggende finansielle tjenester.

       Postgiro og Postbanken står overfor store utfordringer innen sine nåværende kjernevirksomheter, banktjenester i personkundemarkedet og betalingsformidling. Det er nødvendig at virksomhetene utvikler sine tjenestetilbud også utenfor tradisjonelle kjerneområder og markedssegmenter for å sikre sitt økonomiske grunnlag. Utviklingen i finansmarkedet og endrede rammebetingelser gjør det nødvendig med omstillinger i de to enhetene uavhengig av spørsmålet om en fusjon.

2.1.1 Utviklinga på finansmarknaden

       Dereguleringen av finansmarkedet i 1980-årene og den etterfølgende bankkrisen har medført store strukturendringer i finansnæringen. Det har funnet sted fusjoner mellom banker og økt bransjeglidning mellom bank- og forsikringsvirksomhet. Det norske finansmarkedet er tettere sammenvevd med utenlandske finansmarkeder enn før. Konkurransen om kundene mellom banker, finans- og kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og kortselskaper, har økt. Kundelojaliteten er generelt blitt svekket.

       Bankkrisen har medført økt fokusering på kostnadsreduksjoner, lønnsomhet og omstilling innen finansnæringen.

       Kapasiteten i banknæringen er vurdert av konsulentfirmaet Davis International Banking Consultants (DIBC) på oppdrag av Finansdepartementet. DIBC finner at det er rom for kapasitetsreduksjoner i personkundemarkedet, men er skeptisk til ønskeligheten av reduksjoner i bedriftsmarkedet. Uttalelser til rapporten er oppsummert i Nasjonalbudsjett 1994.

       Den teknologiske utviklingen har lagt grunnlaget for utvikling av nye produkter og distribusjonsformer. Utviklingen går i retning av økt bruk av selvbetjeningsutstyr som minibanker, betalingsterminaler i varehandelen (EFTPOS-terminaler), kontofon/telefonbanker og bedriftsterminaler. Bruken av blankettbaserte betalingstjenester avtar forholdsmessig til fordel for elektroniske konto-til-konto-overføringer. Postgiro starter innføringen av IMAGE-teknologi i år, som innebærer at blanketten avfotograferes og lagres elektronisk for senere automatisk behandling, sortering og utsendelse.

       Regjeringen la i Revidert nasjonalbudsjett 1992 frem et samlet opplegg for tiltak innen betalingsformidlingen. Tiltakene vil innebære et bedre tilbud overfor publikum og en mer effektiv ressursutnyttelse. Regjeringen har tatt initiativ for å føre partene sammen for drøftinger av konkrete samordningsløsninger. Hovedelementene i opplegget er gjensidig tilgang til hverandres minibank og EFTPOS-nett, åpning av girosystemene for automatiske gireringer mellom konto i Postgiro/Postbank og konti i forretnings- og sparebankene, etablering av rasjonelle utvekslingsordninger for blanketter mellom post- og bankgirosystemene og større grad av kostnadsbaserte priser (gebyrer).

2.1.2 Utviklingsbehovet for Postgiro

       For at Postgiro skal kunne konkurrere på mer like vilkår med det private bankvesen ble det i Postmeldingen lagt opp til en utvidelse i Postgiros rammebetingelser. Postgiro har startet utviklingen av nye tjenester og oppbygging av nye funksjoner knyttet til områder som kredittyting (kassekreditt), kapitalplassering og nye betalingsinstrumenter. Postgiro kan i dag tilby driftskonto og kassekreditt, men mangler tilbud innenfor langsiktige lån og rådgivning. Departementet ser det ikke som riktig å utvikle Postgiro til en ordinær bank.

       Postgiro har en høy markedsandel for blankettbasert betalingsformidling og relativt lave markedsandeler innen de produktområder som er i sterk vekst.

       For å sikre konkurransekraft og lønnsomhet må det fokuseres på kostnadsreduksjoner og forbedret markedsføring og produkttilbud. Dette vil også bidra til å øke konkurransekraften på ikke statlige markedssegmenter.

2.1.3 Utviklingsbehovet for Postbanken

Personkundemarkedet

       Postbanken har en sterk stilling i personkundemarkedet og er Norges største innskuddsbank med en markedsandel i 1993 på 20 %. Markedsandelen på utlån i 1993 var imidlertid 6 % hvorav huslån utgjorde det alt vesentlige.

       Postbanken har planlagt en rekke forbedringstiltak de nærmeste år for å møte utfordringene i personmarkedet. Tiltakene inkluderer utvikling av nye produkter og distribusjonsformer, endret prissetting og kostnadsreduksjoner. Et effektivt samarbeid innen betalingsformidling med Postgiro anses også viktig for å gjennomføre nødvendige produktforbedringer og koordinering av markedsarbeidet.

Bedriftsmarkedet

       Postbanken har i dag en lav total markedsandel når det gjelder innskudd og utlån (langsiktig finansiering) til bedrifter.

       Den sterke koblingen mellom betalingsformidling og en del andre bankprodukter i bedriftsmarkedet nødvendiggjør i større grad enn i personmarkedet en koordinering mellom Postbanken og Postgiro. Driftskonto og kassekreditter er nært knyttet til betalingsformidling, spesielt for små og mellomstore bedrifter. Det er viktig at en leverandør kan tilby helhetsløsninger som inkluderer produkter fra betalingsformidling til kasse-/driftskreditter og langsiktig finansiering. En fusjon ventes å lette arbeidet med å knytte kontakter med attraktive nye kunder ved å utnytte Postgiros kundebase og kompetanse fra betalingsformidling innen bedriftsmarkedet.

       For å opprettholde/øke lønnsomheten og markedsandelene planlegger Postbanken nye tiltak og økt markedsføring av bankens utlånsprodukter, med sikte på:

-	Sterkere vekst i utlån både i person- og bedriftsmarkedet.

-	Større grad av kostnadsbasert prising.

-	Generelle rasjonaliseringstiltak med sikte på mer kostnadseffektiv drift.

-	Introduksjon av nye produkter og tjenester som kan gi en vridning over til mindre kostbare transaksjoner.

       Departementet legger til grunn at Postbankens ekspansjon skjer innenfor en lav risikoprofil. Dette vil også gjelde for Post- og girobanken.

2.1.4 Marknadsmessige samspeleffektar ved ein fusjon - Konkurransekraft

       Postbanken og Postgiro har delt produkter og markeder mellom seg. Den tradisjonelle ansvarsdelingen er nå i ferd med å forsvinne. Uten en mer aktiv samordning vil Postgiro og Postbanken i fremtiden komme i direkte konkurranse med hverandre både på bedrifts- og personkundemarkedet for tjenester innen områder som f.eks. betalingsformidling, brukskonto og kreditt. En fusjon vil bl.a. innebære:

-	en samordning av private postgirokonti med Postbankens brukskonti

-	større mulighet for å utvikle bankprodukter med tilknyttede betalingsformidlingstjenester

-	bedre grunnlaget for å utforme mer avanserte betalingstjenester knyttet til andre kontotyper enn brukskonto

-	rimeligere og mer effektiv markedsføring og profilering

-	forenkle utvikling, drift og vedlikehold av distribusjonsløsninger (f.eks. elektronisk distribusjon/telefonbank) og felles salgsstøttesystemer

-	danne grunnlag for felles oppbygging av kompetanse

-	bedre muligheter for plassering av overskuddslikviditet i postgirosystemet.

       Samlet kan en tettere samordning gi betydelige gevinster som best lar seg realisere ved en felles operativ ledelse.

       En ny enhet vil danne grunnlag for utvikling av en samlet strategi knyttet til pengetjenestene i postnettet.

       Etablering av en felles enhet vil kunne gi samordningsgevinster utover de som allerede er identifisert i person- og bedriftskundemarkedet. Større forhandlingstyngde overfor samarbeids- og forhandlingsmotparter vil gjøre det lettere å ivareta det postale systems interesser.

2.1.5 Kostnadsmessige samspeleffektar ved ein fusjon

       Kostnadsbesparelsene består både av direkte gevinster som kan realiseres gjennom å eliminere overlapping mellom funksjoner i Postbanken og Postgiro, og av effekter fra samordning av enhetenes aktiviteter knyttet til produktutvikling, markedsføring og distribusjon innen person- og bedriftsmarkedet. Disse gevinstene forventes av Postverket/Postgiro og Postbanken å komme opp i ca 50 mill. kroner pr. år.

       Selv om Postgiro og Postbanken uten samordning vil kunne komme i direkte konkurranse med hverandre på en rekke områder, er den grunnleggende virksomheten i de to enhetene fortsatt forholdsvis ulik. De umiddelbare muligheter til kostnadseffektivisering som en direkte følge av en fusjon synes derfor relativt små og er for det meste begrenset til støttefunksjoner med forholdsvis få ansatte, jf. pkt. 4.7 i proposisjonen. En fusjon vil imidlertid kunne lette realiseringen av fremtidige effektiviserings- og utviklingstiltak innen støttefunksjonene som hver av de to enhetene ellers har behov for. Et eksempel er koordinering ved nyanskaffelser av datasystemer m.v.

       Den største gevinsten er imidlertid at man ved en fusjon vil kunne unngå oppbygging av parallelle tjenester og funksjoner. Dette gir et klart bedre utgangspunkt for de markedsmessige omstillingene Postgiro og Postbanken står overfor. Effekten av ikke å fusjonere kan derfor være negativ sett i forhold til gjennomføringen av de tiltak som ligger i virksomhetenes planer.

2.1.6 Tilhøvet til resten av det postale systemet og til den norske bankstrukturen

       Postgiro og Postbankens konkurranseposisjon vil bli styrket ved en fusjon, og en fusjon vil således være fordelaktig for hele det postale system. Et siktemål med fusjonen er å sikre arbeidsplassene i Postverket, Postgiro og Postbanken sett under ett. Den fusjonerte enheten vil bli en relativ stor enhet som kan spille en viktig rolle i norsk finansnæring.

       En fusjon vil bidra til å styrke konkurranseevnen til hele det postale system og til å sikre et økonomisk grunnlag for postgirovirksomheten.

       Davis-rapporten tyder på at det er tilstrekkelig kapasitet for å dekke etterspørselen for banktjenester her i landet, jf. pkt. 4.1 i proposisjonen. En fusjon mellom Postbanken og Postgiro vil hindre oppbygging av unødig parallell kapasitet, og således være gunstig i forhold til den samlede bankstrukturen.

2.1.7 Bemanningsmessige konsekvensar

       I Postgiro og Postbanken var det pr. 31. desember 1993 henholdsvis 1.549 (1.231 kvinner og 318 menn) og 980 (712 kvinner og 268 menn) tilsatte. Ved utgangen av 1994 vil det anslagsvis være ca 1.460 og ca 1.010 tilsatte i hhv. Postgiro og Postbanken. Reduksjonen i Postgiro vil skje som en følge av naturlig avgang.

       De direkte bemanningsmessige effektene av en fusjon vil i hovedsak være knyttet til støttefunksjoner. Samlet anslås det at reduksjonen i støttefunksjoner vil være 80 til 100 årsverk. I tillegg til dette kan økt samkjøring av de to datasystemene (IT-enhetene) innebære en reduksjon på 30 til 40 årsverk, hovedsak i form av redusert kjøp av konsulenttjenester.

       Begge institusjoner er inne i en omstilling og har startet oppbyggingen av konkurrerende tilbud med tilhørende oppbygging av tjenesteproduserende enheter. En forsert fusjon vil således være fordelaktig når det også gjelder bemanningsmessige konsekvenser. En ser imidlertid ikke bort i fra at en fusjonert enhet på lengre sikt vil kunne drive med lavere bemanning enn Postgiro og Postbanken hver for seg.

       Postgiros reduserte bemanningsbehov på ca 350 personer som en følge av innføring av IMAGE-teknologi, vil bli løst innenfor Postverket.

       Selv om begge organisasjoner bygger på den postale bedriftskultur, har de sitt eget særpreg. Det er viktig at det beste i de to organisasjonenes kulturer blir ført videre i en eventuell ny felles enhet.

2.2 Komiteen sine merknader

       Komiteen vil peika på at eit grunnleggjande element i postpolitikken er å sikra brukarane i heile landet tilgang til posttenester av høg kvalitet. Komiteen vil understreka at det å ha eit landsdekkjande postalt distribusjons- og ekspedisjonsnett er ein viktig faktor for å oppretthalda busetjing i heile landet. På same måte som m.a. vegnettet og telenettet, er postnettet ein viktig del av landet sin infrastruktur. Komiteen sluttar seg til at desse målsetjingane også må liggja til grunn ved ein fusjon mellom Norges Postbank og Postgiro.

       Komiteens sitt fleirtal, alle unntatt medlemene frå Høgre og representanten Stephen Bråthen, sluttar seg vidare til at formålet med verksemda til den nye fusjonerte eininga, må vera å sikra og styrka eit likeverdig tilbod av bank- og betalingstilbod i heile landet knytta til Postverket sitt nett slik det kjem til uttrykk i § 1-2 i forslag til lovverk (jf. Ot.prp. nr. 52 (1993-1994) ). Fleirtalet meiner at dette siktemålet er overordna for den nye bank- og betalingseininga.

       Komiteens sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Raud Valallianse viser til at desse medlemene i Innst.O.nr.76 (1993-1994), jf. Ot.prp. nr. 52 (1993-1994) har gjort framlegg om endring i § 1-2 i postbanklova for å understreke det samfunnsansvaret Post- og girobanken skal ha.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad under pkt. 1.2.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil påpeke at siktemålet med fusjonen må være å etablere en lønnsom og konkurransedyktig post- og girobank, som derigjennom også kan styrke Postverkets samlede tjenestetilbud i hele landet. Disse medlemmer vil bemerke at hensynet til en mest mulig effektiv Post- og girobank så vel som hensynet til en mest mulig rettferdig konkurranse bl.a. i forhold til lokale og regionale spare- og forretningsbanker tilsier mest mulig like konkurransevilkår mellom den nye statsbanken og det øvrige bankvesenet.

       Komiteen viser til at det er lagt opp til ei parallell handsaming i Stortinget av proposisjonen om fusjon mellom Postgiro og Norges Postbank og Bankstrukturmeldinga.

       Komiteen viser til at ein gjennom ein fusjon mellom Norges Postbank og Postgiro legg til rette for ein bank med hovudvekt på dagens tilbod av banktenester. Den nye banken vil på ein betre måte enn i dag kunna gi eit service- og banktilbod i heile postverket sitt nett. I følgje proposisjonen vil den nye post- og girobanken ha ein forvaltningskapital på 76.635 mill. kroner, og dermed utgjera ein stor aktør i bankmarknaden. Komiteen finn det derfor naturleg å sjå denne fusjonen i nær samanheng med utviklinga i banknæringa elles og viser til at desse problemstillingane er drøfta i kapittel 4.1 i proposisjonen.

       Komiteens sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, meiner at dette tilseier at Post- og girobanken sitt hovudgrunnlag framleis i hovudsak skal vera personkundar, men med ei aukande satsing på næringsliv med hovudvekt på små og mellomstore verksemder.

       Komiteens sine medlemer frå Senterpartiet meiner ut frå dette at post- og girobanken framleis i hovudsak skal vera ein bank for personkundar. Banken kan og vera eit tilbod til næringslivet, særleg til små og mellomstore bedrifter i distrikta.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i Innst.O.nr.58 (1991-1992), der disse medlemmer understreket viktigheten av at Postsparebankens lavrisikoprofil skulle videreføres i den nye Norges Postbank. Disse medlemmer viser til at den tidligere Postbanken og deretter Norges Postbank har en solid posisjon som Norges største personkundebank. Disse medlemmer mener at dette sammen med Postgiros rolle i den statlige betalingsformidlingen er hovedpilarene for at den nye fusjonerte enheten mellom Norges Postbank og Postgiro fortsatt skal ha en sentral rolle som en lavrisikobank med et fullverdig tilbud i alle deler av landet.

       Komiteen viser til at kostnadsutviklinga i banknæringa er vurdert i St.meld. nr. 39 (1993-1994) Bankkrisen og utviklinga i den norske banknæringa.

       Komiteen viser til at Norges Postbank og Postgiro i dag spelar ei vesentleg rolle i det totale tilbodet i postnettet. Banktenesteservicen betyr mykje for korleis Postverket dimensjonerer sitt distribusjons- og ekspedisjonsnett.

       Komiteens sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, vil i samband med det peika på at Stortinget ved fleire høve har uttalt seg om postnettet m.a. i Innst.S.nr.144 (1991-1992) der komitéfleirtalet, Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, uttalte følgjande:

« Postkontora er ein sentral del i eit levande lokalsamfunn, og vil vere viktig dersom ein skal oppretthalde eit likeverdig servicetilbod i alle deler av landet. Det er difor naudsynt med politisk styring for å sikre dette. Fleirtalet ser med uro på det store omfanget og tempoet i nedlegginga av postkontor som det her er lagt opp til. Særleg må Postverket vere varsam med nedlegging der det er sterk lokal motstand mot ei omlegging av postservicen som fører til nedlegging av postkontoret. Fleirtalet meiner at det må leggjast stor vekt på fråsegn frå den aktuelle kommunen. »

       Komiteen viser til at Stortinget i juni 1994 gav Postverket høve til « som eit ledd i å oppretthalda og styrka stasjonære tilbod, å setja mindre postkontor, særleg i distrikta, bort på kontrakt ».

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, legger til grunn at Postverkets servicenivå i hovedsak skal holdes på samme nivå som i dag. Flertallet viser til at en samlet samferdselskomité våren 1994 mente at

« bruken av kontraktspostkontor i kombinasjon med landpostbud er en ordning som vil kunne styrke tilbudet av posttjenester i distriktene. »

       Flertallet legger til grunn at kontraktspostkontorene er en del av Postverkets nett og har tilbud om Postbanken sine grunntjenester der det er behov for dette.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, legg til grunn at talet på ekspedisjonsstader skal haldast på same nivå som i dag. Dette medfører ein annan praksis enn den sentraliseringa som har føregått dei siste åra. Desse medlemene viser til sine merknader i Innst.S.nr.185 (1993-1994) der det bl.a. heiter:

« Komiteens medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil i samband med oppretting av kontraktspostkontor peike på at publikum har krav på å få utført sine tenester etter same prinsipp som ved eit vanleg postkontor. I dette går inn m.a. krav om posthemmelegheit og tryggleik ved verdiforvaltning.

Desse medlemene vil streke under at postkontora er ein sentral del i eit levande lokalsamfunn og vil vere viktige for å halde oppe eit likeverdig servicetilbod i alle delar av landet. Dette gjeld både i by- og landdistrikt. »

       Desse medlemene legg til grunn at når kontraktsfesting skjer, er desse tenestestadene på same måte som landpostboda, del av Postverkets nett og skal ha tilbod om Postbanken sine grunntenester. Dette inneber at Postverket og Post- og girobanken i samarbeid syter for at relevant kompetanse er å finna på alle ekspedisjonsstader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen ser positivt på etableringen av kontraktspostkontor på steder hvor det ikke er økonomisk grunnlag for ordinære postkontor. Disse medlemmer viser til den positive erfaringen Postverket har til å bruke butikker på landsbygda til å utføre posttjenester. Disse medlemmer vil peke på at en slik kombinasjon mellom nærbutikken og postkontor bidrar til å styrke det økonomiske grunnlaget både for nærbutikker og postkontor, og gir økt service mange steder i Distrikts-Norge. Disse medlemmer ser ingen grunn til å svekke Posten og Distrikts-Norge ved å begrense bruken av kontraktspostkontor som alternativ til ulønnsomme kontorer som Staten gjennom Postverket driver alene.

       Komiteens sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Høgre og representanten Stephen Bråthen, vil peika på at Post- og girobanken gjennom posten sitt distribusjonsnett vil ha det breiaste og mest omfattande banknettet i landet. Dette gjer at banken har eit ansvar og ei sentral rolle i å føra vidare samfunnsfunksjonar i heile landet.

       Komiteen viser til at Postbanken har ei leiande stilling på personkundemarknaden med 20 % av marknaden når det gjeld innskot. Når det gjeld utlån, er komiteen samd med departementet i at ein låg risikoprofil skal leggjast til grunn.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, viser til at det i dag er varierende samsvar mellom innskudd og utlån i Postbanken og den regionale og distriktsmessige strukturen. Flertallet vil peke på at en må legge vekt på at utlånspolitikken ivaretar de distriktspolitiske hensyn som ligger til grunn for virksomheten, noe som innebærer at banken gjennom sin utlånsvirksomhet skal være til stede i alle deler av landet.

       Komiteens sine medlemer frå Senterpartiet viser til at det i dag er lite samsvar mellom innskot og utlån i Postbanken. Desse medlemene vil peika på at det må sikrast eit betre samsvar mellom innskot og utlån. Fordeling av utlåna må og stå i rimeleg forhold til den geografiske fordelinga av innskota. For å motverka sentralisering av kapitalen, må Post- og girobanken leggja vekt på relevant rettleiingskompetanse i dei ulike fylka/regionane.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norges Postbank idag har betydelig større innskudd fra publikum enn utlån til publikum. Disse medlemmer mener at bankens lavrisikoprofil er en viktig grunn til dette. Disse medlemmer mener at Norges Post- og girobanks utlånspolitikk også i framtiden skal vektlegge lav risiko i sin utlånspolitikk, og at dette er overordnet et ønske om bedre samsvar mellom innskudd og utlån fra publikum.

       Disse medlemmer viser til at Norges Postbanks utlån i forskjellige deler av landet varierer. Årsaken til variasjonene er ulike og bl.a. knyttet til konkurransesituasjonen fra andre banker i de ulike distrikter. Disse medlemmer mener det er viktig at den nye fusjonerte banken legger vekt på relevant bankkompetanse i de ulike fylkene og regionene.

       Komiteens sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Raud Valallianse har merka seg at departementet legg opp til ein forsert fusjon i forhold til det som har vore departementet sitt utgangspunkt tidlegare.

       Desse medlemene viser til at eit fleirtal i finanskomiteen, alle unntatt medlemene frå Høgre og Framstegspartiet, i Innst.O.nr.58 (1991-1992) slutta seg til målet om å slå saman Norges Postbank og Postgiro, men fleirtalet meinte at samanslåinga burde utsetjast til Postgiro kunne vera med på å medverka positivt til det økonomiske resultatet ved ein fusjon. Desse medlemene har merka seg at det ikkje er med bakgrunn i denne grunngjevinga at departementet no kjem med forslag om fusjon.

       Desse medlemene registrerer såleis at Regjeringa ikkje har lagt hovudvekta på det Stortinget tidlegare har hatt som ein avgjerande premiss, nemleg at Postgiro må ha tilfredsstillande økonomisk resultat før samanslutninga vert gjennomført. Av eit oversyn i proposisjonen går det fram at Postgiro budsjetterer med eit underskot på 7 mill. kroner i nettoresultat i 1994. Dette kan tyda på at Postgiro eigentleg ikkje er klår for fusjonering ut frå dei krav Stortinget tidlegare har stilt.

       Komiteens sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Venstre finn etter ei samla vurdering ut frå den overordna målsetjinga, den konkurransemessig situasjonen, organisasjonsforholda m.v. å kunne tilrå fusjon frå 1. januar 1995.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at finanskomiteen utsatte behandlingene av St.prp. nr. 38 (1993-1994) og Ot.prp. nr. 52 (1993-1994) . Disse medlemmer viser til at Regjeringa legger opp til en forsert fusjon i forhold til tidligere forutsetninger. Disse medlemmer viser til at begrunnelsen for dette er Postbanken og Postgiros konkurransesituasjon.

       Disse medlemmer mener at en sammenslåing eller fusjon av Norges Postbank og Postgiro burde vært gjennomført på et tidspunkt der Postgiros økonomiske situasjon var slik at det sikret en sammenslåing eller fusjon mellom to likestilte enheter. Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst.O.nr.58 (1991-1992) og legger vekt på at Post- og girobanken blir organisert gjennom en egen særlov med politisk styrings- og instruksjonsrett. Disse medlemmer mener at Post- og girobanken er en viktig samfunnsinstitusjon som skal ivareta viktige distriktspolitiske og samfunnsøkonomiske hensyn.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at den regnskapsmessige utskillingen av Postgiro innen Postverket har gitt bedre oversikt over Postgiros virksomhet og økonomiske situasjon. Postgiro hadde i 1993 et overskudd på 130 mill. kroner. Disse medlemmene har videre merket seg at det budsjetterte underskuddet for 1994 i hovedsak skyldes omleggingen av godtgjørelsen for konsernkontoordningen.

       Disse medlemmer viser til at teknologiske nyvinninger åpner for nye og enklere former for betalingsformidling. Både Postbanken og Postgiro står overfor store utfordringer i utviklingen av et forbedret servicetilbud til sine kunder. Av hensyn til det postale nettet er det spesielt viktig å bygge opp Postgiros kompetanse innenfor de produktområdene som er i sterkest vekst. Dette er etter disse medlemmers mening et forhold som taler for en framskyndet fusjon av disse to virksomhetene. Disse medlemmer ser det som uheldig at Postgiro og Norges Postbank utvikler konkurrerende produkter og tjenester. En helhetlig Post- og girobank vil med større tyngde kunne utvikle nye og brukervennlige kundetilbud. Disse medlemmer går derfor inn for at en slår sammen de to institusjonene fra 1. januar 1995.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen er enig i at forutsetningene for en fusjon mellom Postbanken og Postgiro nå er til stede, bl.a. etter innføring av et statlig konsernkontosystem, med sikte på en avvikling av de betydelige skjulte subsidiene til Postgiro. Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst.S.nr.144 (1991-1992) og Innst.O.nr.58 (1991-1992).

       Disse medlemmer ser positivt på at arbeidet med sammenslutning nå fremskyndes, bl.a. for å unngå at det i regi av to statlige finansinstitusjoner blir oppbygd parallelle funksjoner og kompetanse i Postbanken og Postgiro. Disse medlemmer vil bemerke at en slik parallell utbygging kunne betydd en økonomisk svekkelse av begge institusjoner, og påført staten og Postverket store ekstraomkostninger, som også ville svekke det økonomiske grunnlaget for postnettet, særlig i distriktene. Disse medlemmer viser videre til at en slik fusjon også kan påskynde arbeidet med en forenkling og samordning av den samlede betalingsformidlingen i Norge. Disse medlemmer har merket seg at besparelsene ved en sammenslåing er beregnet til ca 50 mill. kroner pr. år.

       Disse medlemmer finner det imidlertid uheldig at Regjeringen foreslår å gjennomføre en fusjon basert på en videreføring av den særlov som ble gitt ved opprettelsen av Norges Postbank. Disse medlemmer mener at den nye banken burde vært etablert som et aksjeselskap, med mest mulig like konkurransevilkår i forhold til de øvrige bankene. Disse medlemmer kan ikke se at det er ønskelig eller behov for at myndighetene skal gi den fusjonerte banken konkurransemessige særfordeler på bekostning av andre banker, bl.a. ved en spesielt høy egenkapitalandel, manglende krav til ordinær forretningsmessig avkastning på deler av den statlige egenkapital og ved en særskilt statlig innskuddsgaranti.

       Disse medlemmer vil bemerke at den høye egenkapital den nye banken blir utstyrt med vil kunne gi uheldige konkurransemessige utslag i forhold til det øvrige bankvesenet. Disse medlemmer vil særlig peke på at sparebankene i distriktene vil kunne bli rammet dersom staten gjennom den fusjonerte banken skulle legge opp til en offensiv kredittekspansjon basert på en slik kapitalmessig favorisering. Disse medlemmer vil i tråd med sitt forslag ved opprettelsen av Norges Postbank foreslå at den fusjonerte banken får en kapitaldekning på 16 % som er vesentlig høyere enn de kapitaldekningskrav som er fastsatt av myndighetene, og klart høyere enn gjennomsnittet for såvel spare- som forretningsbankene.

       Disse medlemmer vil advare mot den sentralisering som vil følge av at staten benytter sin postale bank til å svekke de lokale og regionale spare- og forretningsbanker, som har sin kompetanse og beslutningsmyndighet bygget ut i Distrikts-Norge, og i langt større grad enn Postbanken fortsatt vil fungere som de aktive långivere for bl.a. små og mellomstore bedrifter i distriktene.

       Disse medlemmer viser til sin motstand mot at Norges Postbank ble underlagt Postverket, jf. Innst.O.nr.58 (1991-1992). Disse medlemmer finner det fortsatt prinsipielt og praktisk uheldig at statens eierinteresser er lagt under Postverket. Disse medlemmer viser til at disse betenkeligheter ytterligere forsterkes ved at den nye statsbanken utvides til også å omfatte Postgiro. Disse medlemmer viser bl.a. til den interessemotsetning som kan oppstå når det skal forhandles om hvilke priser og avtalevilkår for øvrig som skal gjelde for den nye bankens bruk av Postverkets kontornett. Disse medlemmer mener staten bør ivareta sine eierinteresser i banken direkte og mener Finansdepartementet bør ivareta disse interessene, slik staten også ivaretar sine eierinteresser i banker gjennom Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond. Disse medlemmer mener at en slik direkte eierforvaltning også gir størst mulig sikkerhet for at ønsket om like rammevilkår i forhold til andre banker blir ivaretatt.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å etablere den nye Post- og girobanken som aksjeselskap og utarbeide de nødvendige lovmessige konsekvenser av dette. »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at forvaltningen av statens eierinteresser i Post- og girobanken underlegges staten ved Finansdepartementet. »

       « Stortinget ber Regjeringen tilføre Post- og girobanken en egenkapital på 2.298 mill. kroner pr. 1. januar 1995, slik at 1.050 mill. kroner av Postbankens egenkapital tilføres statskassen. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig å styrke Postbanken som en statlig bank ved å samordne postnett, postbank og betalingsformidling og derigjennom sikre samfunnsmessig styring. En viktig forutsetning for disse medlemmer er at den nye Post- og girobanken får hovedansvaret for statens betalingsformidling. Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa om å sikre at den nye Post- og girobanken får hovedansvaret for statens betalingsformidling. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil understreke at den foreslåtte organisering av Post- og girobanken bør føre til en styrking av Postverkets samlede tjenestetilbud. Banktjenestene må bidra til en sunn konkurranse og et økt banktilbud i Distrikts-Norge. Samtidig er det viktig at de bidrar til å holde oppe Postverkets samlede tjenestetilbud som er vesentlig for virksomhet og bosetting i norske kommuner. Disse medlemmer legger stor vekt på at rammebetingelsene for banktjenestene og for Postverket samlet legges opp slik at begge disse hensyn blir ivaretatt.

       Disse medlemmer vil særlig peke på den dominerende rolle Postbanken har på personkundemarkedet og at den nye Post- og girobanken kan komme til å spille en enda viktigere rolle i en effektiv betalingsformidling i fremtiden. Det bør også være et klart krav til banken om en rimelig risikodisponering slik at den kan være en tjenlig bank for mindre bedrifter som ikke har enkel tilgang til forretnings- eller sparebanker i Distrikts-Norge.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil peke på at den refererte utviklingen i finansmarkedet og rammebetingelsene i stor grad er politisk styrt og ikke ensidig kan brukes som begrunnelse for såkalte omstillinger. Dette medlem tar også avstand fra formuleringer som « Bankkrisen har medført økt fokusering på kostnadsreduksjoner,... ». Dette medlem går imot at vanlige folk enten det er forbrukere eller ansatte skal betale for andres politiske og økonomiske feilgrep.

       Dette medlem er mot at Postgiro skal konkurrere på like vilkår med det private bankvesen. Dette medlem vil bevare en mulighet til samfunnsmessig- og kredittpolitisk styring som best kan ivaretas hvis betalingsformidlingen er underlagt forvaltningen.

       Proposisjonen legger ensidig vekt på å utvikle konkurransekraft og lønnsomhet for den nye banken og fokuserer på kostnadsreduksjoner. Dette medlem vil minne om at det alltid har vært et mål for arbeiderbevegelsen å styre bank- og kredittfunksjoner i samfunnet.

       Dette medlem er for en samordning av tjenestene i Postbanken og Postgiro, men mener at det ikke betinger en felles operativ ledelse. Det er ikke nødvendig at Postgiro skilles fra forvaltningsbedriften Postverket for å få til en samordning. Det er en ansvarsfraskrivelse når Regjeringa nå beklager en utvikling med parallelle/konkurrerende produkter i de to enhetene. Hvis ikke myndighetene kan styre og samordne utviklingen i dag, kan dette medlem vanskelig se hvordan det kan sikres et likt landsomfattende tilbud til folk gjennom postnettet etter at Postgiro er fristilt.

       Dette medlem stiller seg uforstående til påstanden om at Postgiro/Postbankens samlede større forhandlingstyngde overfor Postverket vil gjøre det lettere å ivareta det postale systems interesser. Når det heter i prosjektrapporten om « Den postale bank » at en slik forhandlingstyngde vil gjøre det lettere « å dimensjonere postnettet etter bankens behov », er dette en trussel mot det postale system som dette medlem går klart imot.

       Dette medlem vil legge fram følgende forslag til vedtak:

«1.	Stortinget vil opprettholde en forvaltningsmessig styring over betalingsformidlingen gjennom Postverkets nett.

2.	Stortinget går mot forslaget om at betalingsformidlingen i regi av Postgiro skal skilles fra Postverket.

3.	Stortinget går mot at Postgiro fusjoneres med Postbanken og blir eget rettssubjekt.

4.	Stortinget går inn for at bank- og betalingstjenestene gjennom Postverkets nett blir samordnet ut fra politiske målsetninger om lik tilgjengelighet i hele landet.

5.	Stortinget går mot at en fusjonert bank legger rent forretningsmessige vilkår til grunn for bruken av Postverkets nett.»