2. Utenriksdepartementet
2.1 KAP. 100 UTENRIKSDEPARTEMENTET
Post 01 Lønn og godtgjørelser
På bakgrunn av Utenriksdepartementets omfattende arbeidsoppgaver foreslår Utenriksdepartementet å opprette en revisjonsdirektør i departementet som har ansvaret for å utvikle og følge opp generelle styrings- og kontrollsystemer. Stillingen foreslås knyttet sammen med Inspektøren for utenrikstjenesten, og vil organisatorisk være direkte tilknyttet Utenriksråden.
Til ovennevnte stilling som revisjonsdirektør foreslås en avdelingsdirektørstilling i stillingskode 1060 omgjort til direktørstilling i kode 1062.
Komiteen slutter seg til den foreslåtte omgjøring av stilling, jf. forslag til vedtak III.
2.2 KAP. 101 UTENRIKSREPRESENTASJON
Post 01 Lønn og godtgjørelser
De stedlig ansatte ved Norges utenriksstasjoner lønnes over statsbudsjettets kap. 101 Utenriksrepresentasjon, post 01 Lønn og godtgjørelser. I samsvar med praksis over flere år har Utenriksdepartementet med utgangspunkt i lønns-, pris-, og kursutvikling i de forskjellige tjenestelandene i det foregående år, justert bevilgningen i takt med et veiet gjennomsnitt av denne, slik at kjøpekraften til de stedlige kan opprettholdes. For å ivareta reallønnsnivået til de stedlig ansatte foreslås at bevilgningen under kap. 101 Utenriksrepresentasjon, post 01 Lønn og godtgjørelser økes med kr 3.664.000.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, slutter seg til den foreslåtte økning under kap. 101 post 01 Lønn og godtgjørelser.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er enig i at kjøpekraften skal opprettholdes for stedlige ansatte, men forutsetter at merutgiftene dekkes innenfor Utenriksdepartementets budsjett.
2.3 KAP. 123 VERDENSUTSTILLINGEN I SEVILLA 1992
Post 70 Tilskudd
Ved St.prp. nr. 6, Innst.S.nr.22 (1990-1991), ble den totale kostnadsrammen for Norges deltakelse på Verdensutstillingen i Sevilla anslått til 88 mill. kroner, hvorav næringslivet forutsetningsvis skulle bidra med 26 mill. kroner.
Regnskapet pr. mai 1994 viser at utgiftene i forbindelse med verdensutstillingen beløp seg til 101,5 mill. kroner. Tar man i betraktning at næringslivets bidrag ble 6,9 mill. kroner mindre enn forutsatt, er den statlige kostnadsrammen overskredet med 20,4 mill. kroner.
Av dette er om lag 8 mill. kroner dekket over Statsbyggs budsjett samt ved tilfeldige inntekter slik at det gjenstår en udekket overskridelse på om lag 12,4 mill. kroner.
Merforbruket gjelder særlig 6,9 mill. kroner til oppføring, riving og drift av Paviljongen; 4,0 mill. kroner til ulike kulturtiltak på utstillingen samt økte driftsutgifter og kontorholdsutgifter på til sammen ca 1,5 mill. kroner. Overskridelsen av den statlige rammen har også sammenheng med en svikt i sponsorinntekter fra næringslivet på 6,9 mill. kroner, og at inntektene ved salg av multimediautstyret i paviljongen vil bli vesentlig mindre enn tidligere antatt.
Av det udekkede merforbruket på ca 12,4 mill. kroner foreslås 3,4 mill. kroner relatert til kulturtiltak, dekket ved omdisponering fra kap. 115 Presse- og kulturformål, post 78 Kulturpresentasjon i utlandet. Det foreslås en tilleggsbevilgning på 12,4 mill. kroner på kap. 123, post 70.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til den foreslåtte reduksjon med 3,4 mill. kroner under kap. 115, post 78 og den foreslåtte økning med 12,4 mill. kroner under kap. 123, ny post 70.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at kostnadsstyringen ved den norske deltagelsen på verdensutstillingen i Sevilla har vært mangelfull. Disse medlemmer finner det påfallende at totalrammen for prosjektet har vært overskredet med mer enn 15 % til tross for at en vesentlig del av inntektssiden, bidrag fra næringslivet, ble 25 % lavere enn forutsatt i budsjettet. Disse medlemmer vil vise til at det vitner om dårlig styring og kontroll med kostnadene når de statlige utgiftene ved dette prosjektet har blitt mer enn 30 %, tilsvarende 20,4 mill. kroner, over det budsjetterte.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at det ved denne type prosjekter der ekstern finansiering er budsjettert, må være tilstrekkelig fleksibilitet til å kunne tilpasse prosjektet til de midlene som faktisk står til disposisjon. Disse medlemmer forutsetter at Utenriksdepartementet innskjerper rutinene for kostnadskontroll, særlig ved prosjekter av denne art.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, tar til etteretning at utgiftene i forbindelse med verdensutstillingen i Sevilla er overskredet med 20,4 mill. kroner. Disse medlemmer merker seg at av dette dekkes 8 mill. kroner over Statsbyggs budsjett og 3,4 mill. kroner gjennom omdisponeringer fra kap. 115 Presse- og kulturformål. Disse medlemmer har ingen merknader til dette. Når det gjelder forslag om tilleggsbevilgning for de resterende 9 mill. kroner, vil disse medlemmer stemme imot. Det forutsettes at også dette dekkes inn innenfor det vedtatte budsjett.
Disse medlemmer slutter seg til den foreslåtte reduksjon under kap. 115, post 78, og fremmer følgende forslag:
|
Kap. 123 |
Verdensutstillingen i Sevilla 1992; |
| (Ny) 70 Tilskudd, bevilges med | kr 3.400.000 |
2.4 VIRKEMIDLENE TIL FREMME AV NÆRINGSSAMARBEID MED SENTRAL- OG ØST-EUROPA OG SUS-LANDENE
2.4.1 Innledning
Norge har gjennom bilaterale og multilaterale tiltak støttet opp om den politiske og økonomiske reformprosess i Sentral- og Øst-Europa og SUS-landene.
Den vestlige innsatsen for å bistå de øst-europeiske landene er koordinert gjennom internasjonale fora som G-24 (som omfatter OECD-landene), Europabanken (EBRD), Verdensbanken og IMF.
Næringssamarbeid står sentralt under det norske Handlingsprogrammet. Sentrale elementer under programmet innenfor næringslivsområdet er prosjektorientert støtte samt garantiordningene for Øst-Europa under GIEK. Det er opprettet en særskilt garantiordning under GIEK for SUS-landene og Baltikum og garantiramme på 1,8 mrd. kroner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, peker på at Norge gjennom bilaterale og multilaterale tiltak har støttet opp om den politiske og økonomiske reformprosess i Sentral- og Øst-Europa og SUS-landene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, er enig i at en viktig side ved denne støtten er å bidra til en utvikling som fremmer politisk stabilitet og økonomisk framgang i våre geografiske nærområder.
Flertallet peker på at næringssamarbeid står sentralt under det norske handlingsprogrammet for Øst-Europa. Det har som målsetting å støtte opp om reformprosessen i øst gjennom tiltak som også kan komme norsk næringsliv til gode.
Flertallet er enig i at skal den økonomiske reformprosessen i Øst-Europa lykkes er det viktig at tiltak som kan føre til en økonomisk utvikling støttes og at disse tiltakene er av langsiktig karakter.
Flertallet har merket seg at den politiske og økonomiske situasjon i Øst-Europa fortsatt befinner seg i en overgangsfase. Det har vist seg vanskeligere og mer tidkrevende enn antatt å gjennomføre grunnleggende markedsøkonomiske reformer.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, har merket seg at Regjeringen går inn for at den norske stat skal overta en større del av den kommersielle risikoen som norske selskaper utsettes for i økonomisk samkvem med Øst-Europa. Dette medlem vil påpeke at kommersiell risiko er en naturlig del av all økonomisk virksomhet, og at en høy risiko gjerne sammenfaller med mulighetene for god fortjeneste. Det er derfor urimelig at norske skattebetalere skal tre inn dersom det går dårlig, mens bedriften sitter med alle fordelene dersom det går bra.
I flere tidligere kommunistland er nå markedsreformene kommet langt. Dette gjelder særlig Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk. Den institusjonelle rammen er stort sett på plass, privatiseringen omfattende og en rekke livskraftige næringer og bedrifter er etablert. Et sterkt ønske om å gjøre landet attraktivt for utenlandske investorer og handel med utlandet på kommersielle vilkår, har vært en viktig drivkraft i reformprosessen. Disse landene nyter også godt av politisk stabilitet, slik at handelssamkvem med disse landene ikke er utsatt for betydelig politisk risiko. I disse landene er det ikke nødvendig at norske skattebetalere overtar risiko fra norske bedrifter.
Andre land, spesielt Sovjetunionens etterfølgerstater, bærer preg av mangelfulle økonomiske reformer og stor politisk ustabilitet. Risikoen for utenlandske investorer og handelspartnere er derfor stor. På den annen side er også fortjenestemulighetene i enkelte bransjer meget gode. Dette medlem finner det urimelig at norske skattebetalere skal overta store deler av risikoen i en slik situasjon. Dette vil også ha den uheldige konsekvens at bedriftene fikk mindre motivasjon for å finne frem til ordninger som reduserte risikoen, f.eks. gjennom handelsutveksling basert på varebytte.
Dette medlem vil også påpeke at veien til økonomisk fremgang i de tidligere kommunistlandene går gjennom radikale reformer, både økonomiske og politiske. Tiltak som i praksis innebærer økonomiske overføringer til land uten sterke reformprogrammer, vil styrke krefter som ønsker et meget forsiktig tempo i reformprosessen. Flere tiår med u-hjelp bør ha lært oss at veien til fremgang ikke er at et land konsentrerer seg om å trekke til seg hjelp fra utenlandske givere, men gjennom at de gjør seg attraktive for kommersielle aktører. Direkte eller indirekte hjelp til utvalgte bransjer og næringer vil heller ikke være til nytte før det er gjennomført en nødvendig grad av omstrukturering til markedsøkonomi, som bl.a. omfatter privat eiendomsrett og en stabil valuta.
Dette medlem slutter seg til den følgende uttalelse fra den tsjekkiske statsminister Vaclav Klaus, som han fremførte i Washington i oktober 1993: « Vårt land har takket nei til hjelp, støtte og bistand. Det er ikke bare fordi vi er stolte over å klare oss på egenhånd, men det er fordi vi er helt overbevist om at slik hjelp, støtte og bistand virker galt og kontraproduktivt. Vi er helt imot overføringer som bare går en vei fordi de ikke tas seriøst, hverken av giver eller av mottaker. De blir misbrukt og feilplassert. De bare forsvinner. De virker ofte mot sin hensikt. De forlenger den perioden hvor det må settes inn nødvendige nasjonale endringer. Som økonomer støtter vi opp om ideen om byttehandel. Byttehandel betyr bilateralt engasjement fra begge sider. Handelen må være fordelaktig og gi gevinst til begge parter, ellers har den ingen mening. »
Det er således dette medlems syn at de land i Øst-Europa som har gjennomført omfattende reformprogrammer ikke trenger økonomisk hjelp fra den norske stat, hverken direkte eller gjennom hjelp til norske bedrifter som er aktive i området. Slik hjelp til andre land vil redusere muligheten for økonomisk fremgang på mellomlang og lang sikt.
Dette medlem vil peke på at alternativet til økonomisk bistand til Øst-Europa er å åpne opp våre markeder for deres produkter. Dette medlem vil gå inn for at alle former for handelsrestriksjoner og tollbarrierer overfor Øst-Europa snarest fjernes, kun med unntak av varer der tungtveiende hensyn til helse og sikkerhet tilsier fortsatt beskyttelse. Hensynet til norske produsenter må vike.
Dette medlem er videre villig til å vurdere ulike former for økonomisk og teknisk bistand fra den norske stat i de tilfeller dette vil redusere risikoen for liv, miljø og helse på norsk side av grensen. Dette gjelder særlig tiltak for å redusere forurensningen fra Kola-halvøya og bedring av sikkerheten ved atomanlegg der ulykker kan få negative følger for Norge.
2.4.2 Handlingsprogrammet for Øst-Europa
2.4.2.1 Sammendrag
Gjennom St.prp. nr. 80 (1991-1992) Om utbygging av Norges samarbeid med reformlandene i øst, jf. Innst.S.nr.220 (1993-1994) ble grunnlaget trukket opp for et norsk handlingsprogram fra 1992 til 1995 for å bistå landene i Øst-Europa (omfatter landene i Sentral- og Øst-Europa samt SUS-landene) i deres reformprosess. Rammene for bistanden mot Øst-Europa ble videre utdypet i St.prp. nr. 74 (1992-1993) Om plan for samarbeid med Sentral- og Øst-Europa samt SUS-landene og i Barentsregionen, jf. Innst.S.nr.210 (1993-1994).
I 1992 ble det bevilget i alt 255 mill. kroner til støtte for prosjektsamarbeid overfor Øst-Europa under ordinært statsbudsjett og tilleggsbevilgningen i forbindelse med St.prp. nr. 80. For 1993 ble det bevilget ialt 351 mill. kroner til samarbeidstiltak under ordinært statsbudsjett og tilleggsbevilgningen i forbindelse med St.prp. nr. 74. For 1994 beløper tilsvarende bevilgning seg til 249 mill. kroner.
Næringsprosjekter og strukturtiltak utgjør til sammen nær halvparten av de prosjekter som ble støttet i 1993.
Til forskjell fra bl.a. Danmark, Sverige og Finland, mangler Norge statseide investeringsselskaper som kan delta med lån til aksjekapital og/eller lån til investeringer i Øst-Europa. Man har imidlertid gjennom det investeringstilskudd til norske bedrifter som ble vedtatt innført under Handlingsprogrammet for Øst-Europa i St.prp. nr. 74 (1992-1993) søkt i noen grad å imøtekomme bedriftens behov for langsiktig investeringskapital. Investeringstilskuddet gis til den norske part i et øst-europeisk bedriftssamarbeid.
På bakgrunn av bl.a. høringer med næringslivet og undersøkelse av hva andre land tilbyr under sine handlingsprogram for Øst-Europa, er det avtegnet et behov for å kunne benytte midlene under den eksisterende tilskuddsordning under Handlingsprogrammet for Øst-Europa innen næringslivsområdet mer fleksibelt, bl.a. på forskjellige måter i gjennomføringsfasen av prosjektene. Eksempelvis bør det være mulig å gi:
| - | tilskudd til infrastrukturinvesteringer som er nødvendig for gjennomføring av et prosjekt, og som normalt burde blitt finansiert av det offentlige i vertslandet |
| - | tilskudd til reservedel-/rehabiliteringsprogram for å effektivisere bestående industri som kan gi betydelige gevinster med små midler |
| - | mulighet for tiltak knyttet til søsterbedriftsordning og nettverksbygging for små- og mellomstore bedrifter. |
Ovennevnte er eksempler på aktuelle støttetiltak som kan være hensiktsmessige i gjennomføringsfasen for å igangsette prosjekter. Listen er ikke uttømmende.
Det foreslås at vilkårene for bruken av midlene under Handlingsprogrammet innen næringslivsområdet gjøres mer fleksible slik at gjennomføringsfasen av næringslivsprosjekter kan gis støtte når dette er hensiktmessig, i en form som ansees formålstjenlig og som gir en god totalløsning. Dette tiltak har ingen budsjettmessige konsekvenser.
2.4.2.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, peker på at den overordnede målsetting for Norges samarbeid med reformlandene er å bidra til en grunnleggende omstrukturering av disse samfunn med sikte på å trygge en demokratisk og økonomisk bærekraftig utvikling.
Flertallet peker på at det er viktig at virkemidlene under Handlingsprogrammet er utformet slik at de er tilpasset de særegne behov som melder seg og at de har den nødvendige fleksibilitet for å kunne møte nye utviklingstrekk.
Flertallet er enig i at vilkårene for bruken av midlene under Handlingsprogrammet for Øst-Europa i næringslivsområdet gjøres mer fleksible slik at gjennomføringsfasen av næringslivsprosjekter kan gis støtte når dette er hensiktsmessig, i en form som ansees formålstjenlig og som gir god totalløsning. Flertallet viser til at dette ikke har budsjettmessige konsekvenser.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til merknad under pkt. 2.4.1.
2.4.3 Garantiordningen
2.4.3.1 Sammendrag
I St.prp. nr. 90, jf. Innst.S.nr.173 (1990-1991), ble en særskilt garantiramme opprettet for eksport av treforedlingsprodukter til det tidligere Sovjetunionen. Rammen ble etterfulgt av en mer omfattende garantiordning for eksportkreditter til Sovjetunionen i St.prp. nr. 18, jf. Innst.S.nr.60 (1991-1992). De baltiske stater ble vedtatt inkludert i ordningen for eksportkredittgarantier gjennom tilleggsinnstillingen Innst.S.nr.103 (1991-1992). Ved vedtakelse av Handlingsprogrammet for Øst-Europa i St.prp. nr. 80, jf. Innst.S.nr.220 (1993-1994), ble garantiordningen (SUS/Baltikum-ordningen) utvidet til også å gjelde investeringsgarantier. Garantirammen er på 1,8 mrd. kroner. Samtidig ble en investeringsgarantiordning opprettet for Polen, det tidligere Tsjekkoslovakia og Ungarn.
Andre vestlige land, herunder Sverige, Danmark, Finland og Tyskland, har søkt å tilpasse sine tilsvarende garantiordninger til de økonomiske og politiske realiteter i kjøperlandene, bl.a. ved å godta alternative sikkerheter ved eksportkredittgarantier. Det sikkerhetsopplegg som nå kreves i andre lands garantiordninger, innebærer gjerne en omfattende vurdering av de enkelte prosjekters inntjenings- og betalingsmuligheter (prosjektrisiko). Dette resulterer i et fortsatt begrenset omfang av eksportgarantier, men gir likevel den nødvendige fleksibilitet til å kunne dekke de prosjekter som har annen form for sikkerhet enn statlig motgaranti.
Selv om den norske garantiordningen for SUS/Baltikum nærmest ikke er blitt benyttet i praksis, primært pga. manglende statlig motgaranti på mottakersiden, har det vært relativt stor pågang fra norsk næringsliv i perioden. I og med at det anses politisk viktig å bidra til en markedsøkonomisk utvikling i de prioriterte geografiske områder også gjennom økt engasjement og samarbeid gjennom næringslivet, er det nødvendig å avlaste norsk næringsliv med deler av den risikoen samhandel med reformlandene innebærer. Det private garantimarked er ennå svært mangelfullt, særlig i forhold til Handlingsprogrammets prioriterte geografiske områder Nord-Vest Russland og Baltikum.
Det er på det rene at garantiordningen for SUS/Baltikum så langt ikke har fungert etter forutsetningene. I det følgende skisseres en mulig løsning for å gjøre garantiordningen anvendbar. Regjeringen vil måtte komme tilbake med endelig forslag til løsning.
Det er tre hovedmomenter som må underlegges vurdering for å kunne oppnå effektiv utnyttelse av garantirammen.
Lavere dekningssatser enn under GIEKs alminnelige garantiordning. Dette har medført at eksportør/investor har måttet ta en større del av risikoen selv, noe som har vist seg vanskelig i de land der nettopp et høyt risikonivå skulle avhjelpes. Da det ikke eksisterer et privat garantimarked for mellomlange/langsiktige garantier til disse land, har egenrisiko ved eksportkreditter måttet dekkes gjennom påslag i salgsprisen. I den internasjonale konkurranse er nettopp dekningssatsen en sterk konkurransefaktor, idet bl.a. fortjenestemarginene ofte er lave.
Kravet til motgaranti fra sentralmyndigheter. Dette er et annet moment som gjør garantiordningene, slik de fungerer i dag, vanskelige i bruk.
I de tilfeller det opereres med statlig motgaranti blir GIEK utelukkende eksponert for politisk risiko. Betalingssvikt hos den endelige bruker blir da tatt hånd om av debitorlandets myndigheter, som på denne måten påtar seg å dekke den kommersielle risiko. I praksis fanges dermed også kommersielt begrunnede mislighold opp av den statlige motgaranti. I tilfelle det skal kunne aksepteres sikkerhet med grunnlag i kjøpers betalingsevne eller sikkerhetsstillelse, må derfor den kommersielle risiko dekkes. Det er p.t. ikke mulig å oppnå dekning i det private norske garantimarked for langsiktig kommersiell risiko i angjeldende land. På linje med alminnelig ordning må derfor kommersiell såvel som politisk risiko avdekkes under ordningen, dersom kravet til motgaranti fra sentralmyndigheter skulle frafalles.
Dersom ovennevnte momenter skulle tas hensyn til, innebærer dette at garantiordningen i hovedsak vil bli harmonisert med GIEKs alminnelige ordning når det gjelder garantivilkår, slik at forskjellen mellom de to ordningene begrenser seg til størrelsen på det risikonivå som kan aksepteres. Ved en eventuell endring av garantiordningen må en altså vurdere nærmere frafall av offentlig motgaranti mot å kreve annen sikkerhet som nevnt, harmonisering (økning) av dekningssatsene med GIEKs alminnelige ordning, dekning av kommersiell risiko m.v.
Med bakgrunn i de endrede økonomiske og politiske rammevilkår i SUS-landene, Sentral- og Øst-Europa, andre vestlige lands tilpasning av sine respektive garantiordninger og norske eksportørers behov for en finansieringsløsning, må det gjøres en vurdering av hvorvidt det er riktig å frafalle det obligatoriske kravet til statlig motgaranti. Risikoen er imidlertid stor ved næringsvirksomhet i de land ordningen omfatter, og garantiene kan ikke gis helt åpne. Dersom det obligatoriske kravet om statlig motgaranti skal frafalles, må dette krav i tilfelle erstattes med annen form for sikkerhet. Vanskeligheten ligger i at det ennå ikke er på plass systemer som gjør det mulig å oppnå påregnelige alternative sikkerheter, slik som pant etc.
Alternativt måtte en imidlertid i enkelte tilfelle kunne godta motgaranti fra lokal fylkeskommune (oblast, autonom republikk). Dette kunne f.eks. være tilfelle hvor den lokale myndighet selv står som kjøper (anskaffelser til sykehus etc.) eller selv på annen måte har en konkret svært sterk interesse i at leveransen/prosjektet realiseres. En slik løsning bør særlig kunne vurderes i forhold til Nord-Vest Russland og Baltikum som er prioriterte geografiske områder under Handlingsprogrammet. Det vil imidlertid være spesielt vanskelig å klargjøre hvem som rettsgyldig binder lokale myndigheter og betalingsevnen i konvertibel valuta. Departementet kjenner ikke til at de land vi sammenlikner oss med, godkjenner en slik sikkerhet alene.
Privatiseringsprosessen har som konsekvens at det i stadig flere saker vil være en forutsetning at kommersiell risiko dekkes. I slike prosjekter bør i tilfelle sikkerhet kunne tas i form av:
| - | Bankgaranti fra de av mottakerlandets forretningsbanker som kan vise til en rimelig soliditet. I så tilfelle bør det være en forutsetning at den lokale banken også er godkjent av andre land eller institusjoner som motgarantist (medlemmer i garanti-instituttenes internasjonale sammenslutning Berne-Unionen, EBRD, Verdensbanken etc.) og at banken ellers fremstår som seriøs og troverdig. De aktuelle banker har imidlertid så langt vært lite villige til å stille slik motgaranti for mellomlange og langsiktige kreditter. |
| - | Prosjektets betalingsstrøm, primært ved at låntakers eksportsalgsinntekter er kanalisert gjennom konto i vestlig bank (escrow account). Det vil i tilfelle måtte foreligge en rimelig sannsynlighet for at det er tilgang på konvertibel valuta og at denne tilgang er i overensstemmelse med lover og regler. Sikkerhet i form av pant i debitors aktiva bør tilstrebes i den grad det er mulig å oppnå, men bør ikke alene anses som tilstrekkelig sikkerhet uten at sikkerhet i prosjektets betalingsstrøm/inntekter inngår. Gjennom ovennevnte vil en dermed ha åpnet for at GIEK i noen grad må vurdere såkalt prosjektrisiko. |
Når det gjelder garantier for kortsiktige eksportkreditter (normalt inntil 1 år) anses risikoen å være mindre enn ved mellomlang/langsiktig garantidekning. Sikkerhet i bankgaranti eller kreditt mot remburs er løsninger som i tilfelle frafall av statlig motgaranti bør kunne aksepteres ved kortsiktige eksportkreditter.
I prosjekter som samfinansieres med multinasjonale finansinstitusjoner som EBRD, NIB, IFC eller Verdensbanken foretar disse en grundig gjennomgang av alle forhold forbundet med prosjektet. Disse prosjektene er ventelig også mindre utsatt for vilkårligheter og inngrep fra lokale myndigheter da brudd på forutsetningene kan gi følger for videre kapitaloverføring til vertslandet. Disse og andre forhold kan tale for at risikoen for norske engasjementer i slike prosjekter er mindre enn det man ellers er stillet overfor, forutsatt at statlig motgaranti ikke oppnås. Slike samfinansieringsprosjekter bør derfor prioriteres.
2.4.3.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, viser til at garantiordningen for SUS-Baltikum ikke har fungert etter forutsetningene, og at det i proposisjonen er foretatt en vurdering av forhold som kan gjøre ordningen mer operasjonell.
Flertallet mener at en harmonisering av SUS-Baltikum-ordningen med GIEK's alminnelige ordning synes hensiktsmessig, under forutsetning av at det etableres en særskilt ordning som håndterer det høye risikonivået under SUS-Baltikum-ordningen. Flertallet legger til grunn at et bortfall av obligatorisk krav om statlig motgaranti må erstattes med annen form for sikkerhet.
Flertallet vil imidlertid peke på at dette bortfallet av krav om statlig motgaranti vil innebære en økt risiko for tap på eksportkreditter. For å kunne håndtere dette på en forsvarlig måte er det nødvendig med et risikoavsetningsfond, eller annen tilfredsstillende risikoavkastning. Gjennom størrelsen på bevilgningen til et slikt fond vil det gis retningslinjer for hvor store tap man er villig til å ta ved garantiordningen. Risikoavsetningsordningen vil samtidig innebære et styringssystem for omfanget av GIEK's garantigivning under SUS-Baltikum-ordningen. Flertallet anmoder Regjeringen om å vurdere disse spørsmålene nærmere i budsjettopplegget for 1995, med sikte på å gjøre SUS-Baltikum-ordningen mer operasjonell.
Flertallet mener det nå haster med å komme frem til et regelverk som kan gjøre at garantiordningen for SUS-Baltikum kan fungere, med sikte på å stimulere den økonomiske utviklingen i tidligere Sovjet og samtidig bidra til at norske bedrifter gis anledning til å spille en aktiv rolle i denne sammenheng.
Flertallet vil be Regjeringen legge frem et konkret forslag til hvordan garantiordningen kan utformes for å kunne fungere på en tilfredsstillende måte, i lys av utviklingen i SUS-Baltikum, og slik at det snarest kan etableres en garantiordning som fungerer. Flertallet forutsetter at Regjeringen legger frem en samlet vurdering av disse spørsmål og konkrete forslag senest i forslaget til stats- og nasjonalbudsjett for 1995.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til merknad under pkt. 2.4.1.
2.4.4 Risikoavsetningsordning
2.4.4.1 Sammendrag
I de saker der kravet om statlig motgaranti frafalles, vil usikkerheten og tapsrisikoen i de fleste tilfeller ventelig øke. Med dette som utgangspunkt og forutsatt at kravet til obligatorisk motgaranti fra sentralmyndigheter frafalles, vurderes det opprettet en risikoavsetningsordning i form av et tapsfond der det årlig bevilges et beløp som setter grense for det garantiansvar av denne type GIEK har anledning til å påta seg i bevilgningsåret. Ordningen vil da følge samme prinsipp som risikoavsetningsordningen under samfunnsdelen i GIEKs alminnelige garantiordning både når det gjelder funksjon og regnskapsføring, men holdes adskilt fra GIEKs øvrige virksomhet.
I tillegg til avsetningsordningens rolle som styringsverktøy for GIEKs risikoeksponering, vil ordningen fungere som tapsavsetning. De avsatte beløp vil bli benyttet til eventuelle erstatningsutbetalinger som ikke dekkes av premieinntekter. Dessuten bør det være mulig å trekke på fondet til dekning av driftsutgifter i den grad premieinntektene ikke strekker til.
Basispremien er den premien GIEK normalt ville tatt ut fra en konkret vurdering av den aktuelle risiko i det enkelte tilfelle. Tapsavsetningsrammen skal for det enkelte tilsagnsår benyttes når GIEK velger å sette premien lavere enn den basispremien GIEK normalt ville tatt. Det vil tilligge GIEKs styre i det enkelte tilfelle å vurdere størrelsen av basispremien og sammenstille denne med de offisielle garantipremier de forskjellige land med tilsvarende garantiordninger krever (tilskuddsnivå). Ventelig vil denne størrelsen være mindre ved kortsiktige kreditter.
GIEK må videre vurdere sannsynligheten for at garantitilsagnet faktisk materialiserer seg i en garanti (tilslagsprosent). Med disse to vurderingene som utgangspunkt må det ved praktiseringen foretas en båndlegging i årets bevilgede ramme fra Stortinget.
Flere usikkerhetsfaktorer vil altså gjøre seg gjeldende ved beregning av hvor stort garantitilsagn GIEK finner å kunne gi hvert enkelt år, sett i forhold til tapsavsetningen. Tilsvarende vil en slik usikkerhet gjøre seg gjeldende ved fastleggelse av hvor stor bevilgningen til tapsavsetning bør være i forhold til et ønsket garantivolum. Særlig vil det knytte seg usikkerhet til basispremien, fordi det p.t. ikke eksisterer et fast marked for mellomlange/langsiktige kredittgarantier til disse land. De garantier som gis i dag, utstedes av offentlige garantiinstitusjoner.
Dersom GIEK ved den ovenfor skisserte ordning unntaksvis kommer i den situasjonen at verken opparbeidede premieinntekter, tapsavsetninger eller andre likviditetsbeholdninger under garantiordningen for SUS/Baltikum er tilstrekkelige for å dekke en påløpt erstatningsutbetaling fra eksportkreditt- eller investeringsgaranti, må GIEK kunne benytte en egen trekkfullmakt for garantiordningen for å dekke det akutte likviditetsbehovet. Bruk av trekkfullmakten vil da bli registrert som GIEKs lån i staten som blir rentebelastet og forutsatt tilbakebetalt. Trekkfullmakten vil ikke inngå som del av beregningsgrunnlaget for GIEKs risikotaking.
Regjeringen vil komme tilbake med en endelig vurdering av garantiordningen for SUS/Baltikum i statsbudsjettet for 1995.
2.4.4.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, har merket seg at Regjeringen mener at forutsatt at kravet til obligatorisk motgaranti fra sentralmyndigheter frafalles, bør det vurderes å opprette en risikoavsetningsordning i form av et tapsfond der det årlig bevilges et beløp som setter grense for det garantiansvar GIEK har anledning til å påta seg i bevilgningsåret.
Flertallet har merket seg at i tillegg til avsetningsordningenes rolle som styringsverktøy for GIEKs risikoeksponering, vil ordningen fungere som tapsavsetning.
Flertallet har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake med en endelig vurdering av garantiordningen for SUS/Baltikum i Statsbudsjettet for 1995.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til merknad under pkt. 2.4.1.
2.5 KAP. 121 EKSPORTFREMMENDE TILTAK
2.5.1 Sammendrag
Post 70 Tilskudd, kan overføres
Det er i Ot.prp. nr. 63 (1993-1994) fremmet forslag om at lov om avgift på eksport til fremme av Norges eksportinteresser av 23. mars 1956 oppheves, som følge av at eksportavgiften er uforenlig med EØS-avtalens relevante bestemmelser. Innkreving av eksportavgift vil stanse fra og med 1. juli 1994.
Eksportavgiften er hovedfinansieringskilde for Norges Eksportråds drift. Det er igangsatt et arbeid for å etablere en ny, langsiktig finansieringsordning for Eksportrådet. I dette arbeid legges til grunn at næringslivets andel av Eksportrådets driftsfinansiering, som hittil er innbetalt gjennom eksportavgiften, opprettholdes.
Inntil en ny, langsiktig ordning kan tre i kraft, er det behov for en midlertidig finansiering av Eksportrådets drift. Det legges til grunn at aktivitetsnivået for Eksportrådet opprettholdes. Eksportavgiften er i Eksportrådets driftsbudsjett for 1994 anslått til 155 mill. kroner, men nye anslag viser at finansieringsbehovet kan reduseres til 150 mill. kroner. Med dette som utgangspunkt foreslås følgende inndekningsmåte for 1994:
| - | Eksportavgift for 1993 som er innbetalt i 1994 anslås å utgjøre 15 mill. kroner. |
| - | Tilpasninger i Eksportrådet og midler fra Norges Eksportfond innebærer et bidrag på 12 mill. kroner (styrets godkjennelse legges til grunn). |
| - | Omdisponeringer på Utenriksdepartementets budsjett, kap. 121, post 70 utgjør 20,5 mill. kroner. Dette inkluderer om lag 11 mill. kroner, som er akkumulert til dekning av statens garantiansvar under anbudsgarantiordningen, og som kan benyttes som følge av at utbetalingene under ordningen hittil har vært lavere enn antatt, samt om lag 7 mill. kroner som tidligere er avsatt til dekning av svingninger i eksportavgiften. |
| - | For det resterende finansieringsbehov legger Regjeringen til grunn at næringslivet bidrar, blant annet gjennom frivillig bidrag i form av eksportavgift som allerede er innbetalt for 1994. Det vises til at opphevelsen av eksportavgiften innebærer en betydelig lettelse for næringslivet. I tillegg foreslås en tilleggsbevilgning på 67,5 mill. kroner på kap. 121, post 70. |
Den inndekningsmåte som velges for 1994 representerer ingen varig løsning. Det legges til grunn at næringslivets andel av finansieringen i fremtiden skal være på det samme nivå som tidligere. Den langsiktige finansieringen av Eksportrådet skal tre i kraft senest fra og med 1996.
2.5.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at den inndekningsmåte som velges for 1994 ikke representerer noen varig løsning for Eksportrådets drift. Flertallet slutter seg til forslaget angående finansiering av Eksportrådets drift.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, er enig i at det legges til grunn at næringslivets andel av finansieringen i fremtiden skal være på det samme nivå som tidligere.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Stortinget våren 1994 har vedtatt å endre finansieringen av Eksportrådets drift. Disse medlemmer stemte imot denne prinsipp-endringen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse legger til grunn at dagens ordning likevel må opprettholdes inntil det kan finnes en ny måte hvor disse tiltakene kan finansieres ved tilskudd fra næringslivet. Disse medlemmer går derfor imot Regjeringens forslag om en tilleggsbevilgning på 67,5 mill. kroner.
Komiteen viser for øvrig til utenrikskomiteens innstilling til Ot.prp. nr. 63 (1993-1994) .
2.6 KAP. 130 SJØFARTSDIREKTORATET MED SKIPSKONTROLLEN
Post 01 Lønn og godtgjørelser
Som omtalt i St.prp. nr. 1 (1993-1994) Utenriksdepartementet, planlegges det en omorganisering av Sjøfartsdirektoratet i retning av en fartøyorientert modell i stedet for fagorienterte avdelinger som har vært strukturen til nå. For å iverksette omorganiseringen er det nødvendig å omgjøre to stillinger i stillingsgruppe I:
| - | En stilling som direktør på lederlønnskontrakt foreslås omgjort til stilling som direktør kode 1062. Stillingsinnehaver vil ha overordnet styring og sikre enhetlig forvaltning i de fire nye fartøysavdelingene. |
| - | En stilling som assisterende sjøfartsdirektør foreslås omgjort til stilling som avdelingsdirektør. Stillingen skal dekke behovet for lederstilling i en av de fire fartøysavdelingene. |
Komiteen slutter seg til de to forslagene til omgjøring av stillinger under kap. 130, jf. forslag til vedtak III.
Post 70 Hjemsending av sjøfolk m.m.
Som følge av økning i de regelbundne og lovbestemte utbetalinger under post 70 Hjemsending av sjøfolk mm., foreslås en økning av bevilgningen på kr 1.000.000 fra kr 1.011.000 til kr 2.011.000.
Komiteen slutter seg til forslaget.
2.7 KAP. 191 HJELP TIL FLYKTNINGER OG MENNESKERETTIGHETER
2.7.1 Sammendrag
Post 75 Annen flyktningehjelp og menneskerettigheter, kan overføres
I 1993 ble det gitt om lag 250 mill. kroner i støtte over Utenriksdepartementets budsjett til nødhjelpsprosjekter i det tidligere Jugoslavia, hvorav 170 mill. kroner ble bevilget ekstraordinært, jf. St.prp. nr. 3, Innst.S.nr.5 (1993-1994).
Det foreslås at det for 1994 totalt gis 250 mill. kroner til humanitær bistand samt, i tilfelle en fredsslutning, til gjenoppbyggingsformål i det tidligere Jugoslavia.
Av dette beløp foreslås 100 mill. kroner dekket av ordinær bevilgning for 1994 under kap. 191 Hjelp til flyktninger og menneskerettigheter, post 75 Annen flyktningehjelp og menneskerettigheter, kan overføres.
Det foreslås etter dette en tilleggsbevilgning på 150 mill. kroner. Denne dekkes ved reduksjon av kap. 180, post 71 med 60 mill. kroner og kap. 520, post 21 med 50 mill. kroner. (Det vises til omtale under Kommunal- og arbeidsdepartementet.) Det resterende beløp dekkes ved nedsettelse av kap. 2309 Tilfeldige utgifter.
2.7.2 Komiteens merknader
Komiteen er enig i at 100 mill. kroner av den ordinære bevilgning under kap. 191 post 75 anvendes til humanitær bistand og eventuelt til gjenoppbygging i det tidligere Jugoslavia.
Komiteen slutter seg videre til forslaget om tilleggsbevilgning under samme post på 150 mill. kroner og til delvis inndekning ved reduksjon av kap. 180 post 71 med 60 mill. kroner, og kap. 2309 med 40 mill. kroner.
Kap. 520 post 21
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse, viser til at det nå er rom for å redusere antall plasser i det statlige mottaksapparatet betydelig i løpet av 1994. Også det faktum at stadig flere flyktninger blir bosatt i kommunene innebærer mindre behov for statlige mottaksplasser.
På denne bakgrunn foreslår flertallet at kap. 520 post 21 Spesielle driftsutgifter, reduseres med 60 mill. kroner utover forslaget i proposisjonen.
Flertallet understreker at dette ikke innebærer noen omlegging av norsk flyktningepolitikk. Det er rom for en reduksjon i bevilgningen uten at dette får konsekvenser for tilbudet til den enkelte flyktning eller antallet flyktninger i Norge.
Flertallet foreslår på denne bakgrunn kap. 520 post 21 Spesielle driftsutgifter, redusert med 60 mill. kroner utover forslaget i proposisjonen.
Flertallet fremmer følgende forslag:
|
Kap. 520 |
Utlendingsdirektoratet, |
| 21 | Spesielle driftsutgifter, statlige mottak, |
| nedsettes med | kr 110.000.000 |
| fra kr 1.295.000.000 til kr 1.185.000.000 |
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse ønsker å opprettholde støtten til statlige mottak for flyktninger. Disse medlemmer går derfor mot Regjeringens forslag om å redusere kap. 520 post 21 med 50 mill. kroner, og flertallets forslag om ytterligere kutt på 60 mill. kroner.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad nedenfor.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er dypt uenig i Regjeringas innstramminger i asylpolitikken som har ført til at stadig færre asylsøkere kommer til Norge og at et stort antall har blitt tvangssendt ut av landet til en farefylt situasjon i hjemlandet.
Dette medlem tar skarp avstand fra en asylpolitikk som møter mennesker på flukt fra Kosova, Kurdistan, Sri Lanka og andre områder med konflikt og brutal undertrykkelse, med ei stengt dør.
Dette medlem vil karakterisere innsparingene på kap. 520, post 21 Spesielle driftsutgifter, Statlige mottak som resultatet av en iskald og kynisk politikk. Dette medlem vil fremme forslag om å utvide rammene for Kap. 520, post 21 slik at det blir mulig å umiddelbart gi opphold til alle asylsøkere som har oppholdt seg mer enn 15 måneder i Norge.
Dette medlem mener at Norge bør være i stand til å motta langt flere kvoteflyktninger enn det rent symbolske antallet som er fastsatt for 1994: 200 kvoteflyktninger fra hele verden utenom det tidligere Jugoslavia. Dette medlem vil foreslå at kvoten økes til 5.000 i 1994, og at kvoten trappes videre opp fra 1995 og framover ved en bedre tilrettelegging av flyktningearbeidet i statlige mottak og kommuner.
For å sikre en mer human asylpolitikk og en kraftig økning av kvoteflyktninger fra områder utenfor det tidligere Jugoslavia, vil dette medlem fremme følgende forslag:
|
Kap. 520 |
Utlendingsdirektoratet, |
| 21 | Spesielle driftsutgifter, statlige mottak, |
| økes med | kr 490.000.000 |
| fra kr 1.295.000.000 til kr 1.785.000.000 |
2.8 KAP. 180 SAMARBEID MED NÆRINGSLIVET
Det foreslås omdisponert 60 mill. kroner til kap. 191 post 75 til humanitær hjelp i det tidligere Jugoslavia.
Komiteen viser til merknader under pkt. 2.7.2.
2.9 KAP. 196 GARANTIER VED INVESTERINGER I OG EKSPORT TIL UTVIKLINGSLAND
2.9.1 Sammendrag
Post 70 Tilskudd, kan overføres
Statkraft har søkt om lån på 19 mill. kroner og garanti på 291 mill. kroner for Statkrafts, Kværners og ABBs leveranser av generatorer og turbiner for 307 mill. kroner til samarbeidsselskapet Himal Power Ltd. i forbindelse med bygging av et elvekraftverk ved elven Khimti Kola i Nepal (investeringsgaranti på 114 mill. kroner og eksportkredittgaranti på 177 mill. kroner). Det fremlagte materialet tyder på at prosjektets utviklingsfremmende virkning er god. Prosjektet anses dessuten å være avgjørende for Statkrafts internasjonale satsing, og vil bli en sentral referanse for næringslivets satsning i Asia-regionen.
Garantiordningen ved investeringer i og eksport til utviklingsland tar sikte på å dekke politisk risiko. Denne garantiordningen regnes ikke til Programområde 03 Utviklingshjelp, men skal ses i sammenheng med den generelle bistand og bare gis til prosjekter som får støtte over næringslivsordningene (kap. 0180) på bistandsbudsjettet.
Da garantiordningen ble opprettet ved stortingsvedtak av 9. juni 1989 ble det bestemt at det skulle kreves statlig motgaranti i forbindelse med eksportkredittgarantier. Den nepalesiske staten er imidlertid ikke villig til å stille motgaranti på grunn av den pågående privatiseringsprosessen i landet. Utenriksdepartementet anser at et arrangement der garantien sikres på lik linje med lånene fra International Finance Corporation og Asian Development Bank, vil kunne være tilfredsstillende for den kommersielle risikoen ved prosjektet. Eksportgarantien bør derfor også kunne dekke den kommersielle risikoen ved prosjektet.
Det er ikke mulig å dekke både investeringsgarantien og eksportkredittgarantien for Statkrafts prosjekt innenfor den nåværende garantiramme på 500 mill. kroner. Statkraft har derfor søkt Multilateral Investment Guarantee Agency (MIGA) om investeringsgaranti. Eksportgarantien kan dekkes under garantiordningen, forutsatt at garantirammen økes med 100 mill. kroner til 600 mill. kroner og at grunnfondet økes med 50 mill. kroner til 300 mill. kroner.
Regjeringen ber om at Utenriksdepartementet gis fullmakt til å samtykke til:
| - | unntak fra kravet om motgaranti for eksportgarantien på 177 mill. kroner for Statkrafts, Kværners og ABBs leveranser til Himal Power Ltd. |
| - | adgang til at denne eksportgarantien også dekker den kommersielle risiko. |
Det foreslås videre at det bevilges 50 mill. kroner til grunnfondet (kap. 196, post 70) og at garantirammen økes med 100 mill. kroner.
Regjeringen forutsetter at prosjektets miljøaspekter godkjennes av Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen, og at NORAD oppnår samme sikkerhet for sine garantier som IFC og ADB.
2.9.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, slutter seg til de foreslåtte fullmakter, jf. forslag til vedtak II, b og c.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti finner det hverken hensiktsmessig eller prinsipielt tilfredsstillende at Stortinget skal vurdere konkrete garantistillelser, slik det legges opp til fra Regjeringens side i denne sak. Disse medlemmer vil understreke at de meget begrensede og lite utfyllende opplysningene som er fremlagt av Regjeringen om det konkrete prosjekt ytterligere poengterer at det er GIEKs styre evt. departementet som må foreta de reelle vurderinger knyttet til det aktuelle prosjekt og alle typer risiko.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser positivt på at garantiordningen ved investeringer i og eksport til utviklingsland benyttes på en aktiv måte for å styrke norske bedrifters muligheter til å delta i prosjekter som har en positiv effekt for utviklingslandene. Disse medlemmer vil i den forbindelse støtte forslaget om å bevilge 50 mill. kroner til grunnfondet og at garantirammen økes med 100 mill. kroner. Disse medlemmer vil heller ikke sette seg imot en viss oppmyking av kravet til motgaranti. Disse medlemmer er derimot skeptisk til at det åpnes for at staten skal ta kommersiell risiko gjennom disse ordningene. Dette gjelder særlig når dette kan oppfattes som en spesialbehandling for dette spesielle Statkraft-prosjektet. Disse medlemmer har merket seg at anerkjente internasjonale låneinstitusjoner også er medgarantister i dette prosjektet. Sett på bakgrunn av at dette prosjektet går til et av verdens fattigste land, og at det stilles denne type medgaranti vil disse medlemmer ikke motsette seg at det i dette tilfellet gjøres unntak fra kravet om at garantiordningene ikke skal dekke kommersiell risiko.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til at dette medlem på prinsipielt grunnlag er motstander av at staten innvilger eksportgarantier. I den grad norske bedrifter har behov for forsikringer for politisk og kommersiell risiko forbundet med handel med enkeltland, er dette forhold som må dekkes ved ordninger i det private marked. Under ingen omstendighet er det norske skattebetaleres oppgave å ta forretningsmessig risiko på vegne av næringslivet.
Dette medlem vil med bakgrunn i dette syn stemme imot de foreslåtte fullmakter, jf. forslag til vedtak II, b og c.
2.10 STATSGARANTI FOR UTSTILLINGEN « MUNCH UND DEUTSCHLAND » - ØKNING AV GARANTIRAMMEN
Stortinget vedtok ved behandlingen av 1994-budsjettet, jf. St.prp. nr. 1, Innst.S.nr.3 (1993-1994), at den norske stat skal påta seg et garantiansvar på 923 mill. kroner for utstillingen « Munch und Deutschland » som skal vises i München, Hamburg og Berlin. Statsgarantien gjelder under transport til og fra visningsstedene, samt under lagring og under visningene.
Etter at det endelige utvalget av bilder er tatt, beløper forsikringsverdien seg til 1.000 mill. kroner, dvs. 77 mill. kroner mer enn først antatt. Det fremmes derfor forslag om å øke statsgarantien for ovennevnte utstilling fra 923 mill. kroner til 1.000 mill. kroner.
Komiteen slutter seg til forslaget om økt garanti for utstillingen « Munch und Deutschland », jf. forslag til vedtak II, a.