Innhold

1. Innledning

Kontroll- og konstitusjonskomiteen vedtok i sitt møte 10. februar 1994 å ta opp kontrollvirksomheten, oppfølgingen av lovreglene og de etiske forretningsforhold ved norsk våpensalg som egen sak. I samme komitémøte ble saksordfører for arbeidet med en innstilling om disse saksforhold til Stortinget valgt.

       Bakgrunnen for komiteens vedtak var mediameldinger høsten 1993 om at en agent for salg av produkter fra forsvarsmateriellbedriften Raufoss A/S var anklaget for korrupsjon i Storbritannia. For å fremskaffe bakgrunnsmateriale for å vurdere om komiteen skulle ta opp spørsmålet om kontrollen med salg av våpen og etiske forretningsmetoder som sak, sendte komiteen brev av 10. november 1993 (vedlegg 1) til næringsministeren. Det ble anmodet om en redegjørelse om kontrollen med oppfølgingen av gjeldende bestemmelser for salg av våpen og ammunisjon og om den rapportering som skjer, behandlingen av slike rapporter og den konkrete korrupsjonssak.

       Komiteen mottok svar av 2. desember 1993 fra næringsministeren (vedlegg 2) med diverse bilag, som så avfødte nytt brev av 17. desember 1993 fra komiteen til næringsministeren (vedlegg 3). Dette ble besvart av næringsministeren i brev av 3. februar 1994 (vedlegg 4). Etter at komiteen vedtok å avgi innstilling ble nye spørsmål stilt i brev av 22. februar 1994 (vedlegg 5) som ble besvart i brev av 27. april 1994 (vedlegg 6).

       Basert på de mottatte opplysninger vedtok komiteen å fremme denne innstilling til Stortinget om sakskomplekset. Når dette vedtak ble fattet la komiteen vekt på næringsministerens positive uttalelse om å orientere styrene i aktuelle industriselskaper der staten har aksjeinteresser, om komiteens synspunkter.

       Innstillingen deles i to hoveddeler:

       Når det gjelder begge områder er det i hovedsak opplysninger innhentet fra Regjeringen som danner grunnlaget for innstillingen, idet det anses unødvendig med andre kilder da Regjeringen har en fullstendig opplysningsplikt etter bestemmelsene i ansvarlighetsloven. Komiteen tar derfor som et grunnlag og utgangspunkt at samtlige opplysninger er korrekte og dokumenterbare.

2. I. Myndighetenes kontrollvirksomhet med at lover og regler for våpeneksport blir fulgt på en forsvarlig måte

1. Gjeldende rett

       Den viktigste loven når det gjelder kontroll med eksport av våpen, er lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi av 18. desember 1987 nr. 83 (våpeneksportloven) med tilhørende forskrifter.

       De viktigste forskriftene til den denne loven er:

       Utenriksdepartementet har som det fremgår av ovennevnte regler ansvaret for lisensiering av søknader om eksport av våpen, ammunisjon og annet militært materiell.

       Gjennom et samarbeid med i første rekke Toll- og avgiftsdirektoratet har Utenriksdepartementet i oppgave å påse at lisensene innvilges i samsvar med det gjeldende regelverk.

       I tillegg gjelder følgende forskrifter til våpeneksportloven:

       For øvrig vises til følgende lover:

       Lovteksten i de to ovennevnte lovene er stort sett identiske, men gjelder henholdsvis utførsel og innførsel.

       Lovene er fullmaktslover som tar utgangspunkt i at all eksport/import som er forbudt, med mindre unntak er gitt.

       Nærmere informasjon er her gitt i

       Kontrollen med eksport av strategiske varer fra Norge ble før våpeneksportloven av 18. desember 1987 gjennomført med hjemmel i utførselsloven. Det fremgår her av Innst.O.nr.6 (1987-1988) og Ot.prp. nr. 9 (1987-1988) at Regjeringen var av den oppfatning at det var behov for et sterkere lovverk på dette området. Dette var bakgrunnen for våpeneksportloven, som kommer i tillegg til utførselsloven.

       Våpeneksportloven innebar en utvidelse ved at også teknologi og tjenesteyting omfattes av loven, og dels ved at virkemidler og sanksjoner ble mer omfattende.

       Våpeneksportlovens §§ 2-4 gir nærmere regler for hvordan departementet kan utføre kontrollen med våpeneksporten.

       Det fremgår videre bl.a. av § 5 at brudd på våpeneksportloven kan straffes med bøter eller med fengsel i inntil fem år dersom visse vilkår er til stede. Dette er en klar skjerpelse i forhold til tidligere regler på dette området.

       I tillegg bør nevnes en viktig lovendring i våpeneksportloven som ble vedtatt av Stortinget i 1991. Lovendringen gjelder forbud mot formidling av våpensalg, ikke salg av våpen.

       Utenriksdepartementet la fram et lovendringsforslag den 6. april 1990. Forslaget ble vedtatt i statsråd samme dag, og saken gikk til Stortinget. Utenrikskomiteen la fram en enstemmig innstilling 3. mai 1990. Odelstinget fattet et enstemmig vedtak 21. mai og Lagtinget stadfestet vedtaket 29. mai.

       Ifølge lovendringsforslaget skulle § 1 nytt annet ledd lyde:

       Alle var tydeligvis enige om at formidling av våpensalg skulle under kontroll. Deretter skulle lovendringen sanksjoneres av Kongen i statsråd. I lovforslaget står det at « Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer ».

       Lovdata påpekte i et brev til Utenriksdepartementet 18. februar 1994 at det ikke var fattet formelt vedtak om ikraftsettelse.

       Loven ble imidlertid satt i kraft 4. mars 1994.

Tollvesenet

       Som nevnt samarbeider departementet også med Tollvesenet i forbindelse med kontroll av våpeneksport. Tollvesenets kontroll er hjemlet i tolloven av 10. juni 1966 og i tollforskriftene av 15. desember 1967, begge med senere endringer.

       Ved eksport av lisenspliktige varer skal eksportlisens fremlegges for Tollvesenet når varen klareres for eksport. Tollvesenet skal i utgangspunktet påse at lisensen dekker de produkter som deklareres, og at særskilte vilkår i lisensene er oppfylt. Alle som vil eksportere varer fra Norge plikter å melde fra om dette til Tollvesenet. Tollvesenet foretar også kontroll i denne forbindelse.

Andre lover

       Andre aktuelle lover/lovbestemmelser som bør nevnes i forbindelse med kontroll av våpeneksport er følgende:

       For øvrig kan opplyses at når det gjelder norsk våpenindustri har staten eierinteresser i Raufoss A/S (RA) og Norsk Forsvarsteknologi A/S (NFT).

       Raufoss har en egen instruks av 1. desember 1991 for eksportkontroll.

COCOM

       Ut over dette bør nevnes at et viktig samarbeid innen kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi har foregått gjennom Coordinating Committee for Multilateral Exports Control (COCOM), som ble nedlagt 31. mars 1994. Deltakere i COCOM var alle NATO-landene unntatt Island, samt Japan. Det ble utviklet prosedyrer for handelen COCOM-landene imellom for å sikre myndighetskontroll med at eksport som var underlagt begrensninger ikke fant sted.

       I korthet kan COCOMs arbeidsmål beskrives ved at det enkelte deltakerland håndhevet eksportforbud for såkalte strategiske varer overfor embargo-landene. Det ble utarbeidet tre lister som definerer de restriksjoner som landene var blitt enige om når det gjelder eksport. Listene omfattet våpen og annet militært utstyr; materialer til alle typer til kjernefysiske anlegg og industriprodukter og teknologi som kan brukes både sivilt og militært.

       COCOMs retningslinjer for eksportbegrensning rettet seg kun mot embargo-land. Når det gjelder eksportregulering overfor tredjeland, har dette skjedd på nasjonalt grunnlag.

       Norge har gjennom COCOM-samarbeidet påtatt seg å kontrollere landets eksport av strategiske varer, teknologi og tjenester.

       Etter at COCOM ble nedlagt er det opprettet en internasjonal arbeidsgruppe med norsk formannskap som forhandler om etablering av et nytt multilateralt eksportkontrollforum som skal etterfølge COCOM. Meningen er at det skal etableres i november 1994 og at det skal omfatte kontroll med konvensjonelle våpen og høyteknologi, som ikke er dekket av de eksisterende multilaterale regimer.

Strategisk eksportkontroll.

       Det vesentligste samarbeid innen kontroll med eksport av stategiske varer, tjenester og teknologi foregår gjennom Australia-gruppen, Missile Technology Control Regime (MTCR). Det har foregått en vesentlig intensivering av samarbeidet innenfor disse fora siden Gulf-krigen med sikte på å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og ballistiske raketter. Norge har deltatt aktivt i dette samarbeidet og hadde formannskapet i 1992-1993.

2. Eksisterende kontrollvirksomhet

       Som det fremgår av ovenstående finnes reglene om kontroll med våpeneksport hovedsakelig i våpeneksportloven, utførselsloven og tolloven med tilhørende forskrifter.

       I Ot.prp. nr. 9 (1987-1988) om lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi ble det bl.a. uttalt følgende s. 11:

       Når det gjelder eksisterende kontrollvirksomhet vises det til at Utenriksdepartementet har ansvaret for lisensiering av søknader om eksport av våpen, ammunisjon og militært materiell. (Jf. våpeneksportloven § 1 med forskrifter av 10. januar 1989 nr. 51.)

       Utenriksdepartementet utfører dette i samarbeid med i første rekke Toll- og avgiftsdirektoratet.

       Det fremgår av våpeneksportloven § 2 annet ledd at departementet som ledd i kontrollvirksomheten kan foreta inspeksjon og kreve fremlagt dokumentasjon som kan ha betydning. Departementet kan foreta kontrollen selv eller la oppnevnte sakkyndige gjøre det. Nærmere detaljer om fremgangsmåten fremgår av våpeneksportlovens §§ 2-4.

       Kontroll- og konstitusjonskomiteen spurte i brev av 17. desember 1993 til Nærings- og energidepartementet om « hvilke konkrete kontrolltiltak gjennomføres fra myndighetenes side med at gjeldende bestemmelser for eksport av våpen, ammunisjon m.v. blir overholdt av bedriftene. Foretas det f.eks. inspeksjoner på stedet? (Jf. våpeneksportlovens § 2.) Hvem gjør i så fall dette? »

       Departementet ga i brev av 3. februar 1994 følgende svar på dette:

       Utenriksdepartementet (Handelsministeren) uttaler videre 14. januar 1994:

       Kontroll- og konstitusjonskomiteen spurte også i brev av 17. desember 1993 til departementet om hvilke andre bedrifter i Norge enn NFT og RA som eksporterer våpen og ammunisjon og hva omfanget er på denne eksporten. Komiteen ba også opplyst hvilke kontrollordninger/-rapporteringsrutiner som praktiseres for disse bedriftene.

       I svar av 3. februar 1994 opplyste departementet følgende på dette:

       Når det gjelder kontrollen med norsk våpenindustri i de bedriftene hvor staten har eierinteresser, dreier dette seg i hovedsak om Raufoss A/S og Norsk Forsvarsteknologi A/S.

       I brev av 2. desember 1993 til kontroll- og konstitusjonskomiteen opplyser Nærings- og energidepartementet bl.a. følgende om disse:

Straffansvar

       Når det ellers gjelder den norske eksportreguleringen vises det til at lovene pålegger importører og eksportører full opplysningsplikt ved søknader om lisens. Lovene setter straff for å innføre eller utføre ting eller varer i strid med lovene, eller forskrifter gitt med hjemmel i lovene, for å bryte eller forsøke å bryte vilkår satt i lisensene, og for å gi urette opplysninger i søknader om lisens.

       Strafferammen er som tidligere nevnt bøter eller fengsel inntil 5 år. Firmaer eller bedrifter som bryter lovene, kan bøtelegges samt fradømmes retten til å drive næringsvirksomhet.

Tollvesenet

       I forbindelse med eksisterende kontrollvirksomhet av våpeneksport, spiller som nevnt også Tollvesenet en viktig rolle.

       Det vises her til Ot.prp. nr. 9 (1987-1988) s. 10 hvor det bl.a. er uttalt følgende:

COCOM

       Norge har gjennom COCOM-samarbeidet påtatt seg å kontrollere landets eksport av strategiske varer, teknologi og tjenester.

       I den forbindelse vises til Ot.prp. nr. 9 (1987-1988) s. 6 hvor det i avsnitt 2.3 uttales følgende om handelen med COCOMs deltakerland:

       Når det gjelder handelen mellom COCOM-land og tredjeland uttales videre følgende:

       COCOM er nå nedlagt, men beskrivelsen av systemene er relevante for vurdering av den kontrollordning som er bygget opp.

3. Komiteens merknader

       Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til at COCOM som har spilt en viktig rolle i reguleringen av eksport av forsvarsmateriell ble nedlagt 31. mars 1994. Det er opplyst fra departementet at det nå forhandles om et nytt multilateralt forum som skal utøve kontroll med salg av konvensjonelle våpen og strategiske varer og at Norge har formannskapet i denne arbeidsgruppen. Komiteen forutsetter at Stortinget blir orientert om utfallet av dette arbeid og at det i mellomtiden ikke blir foretatt vesentlige endringer i det norske regelverket og systemet uten at det blir forelagt Stortinget.

       Komiteen viser til de beskrevne kontrollrutiner som tar sikte på å sikre at gjeldende lover og regler blir fulgt i forbindelse med våpeneksport, og har merket seg Regjeringens opplysning om at ingen av de kontrolltiltak som har vært iverksatt har avdekket feil av noen betydning eller forsøk på omgåelser av norske bestemmelser. Komiteen vil imidlertid påpeke at det ikke har vært foretatt fysiske inspeksjoner når det gjelder eksport av våpen og ammunisjon, slik departementet viser til vil bli benyttet der det anses hensiktsmessig og som ble vektlagt av departementet da våpeneksportloven ble vedtatt. På forespørsel har imidlertid Handelsministeren nå (6. juni 1994) meddelt komiteen at « Utenriksdepartementet har anmodet Toll- og avgiftsdirektoratet om å gjennomføre fysisk kontroll på en norsk bedrift i forbindelse med en planlagt eksport av våpen. Kontrollen er igangsatt og forventes avsluttet ved eksport. »

       Komiteen vil understreke betydningen av at samtlige bestemmelser blir etterlevet i praksis for at norsk politikk med kontroll av våpeneksport skal ha den nødvendige troverdighet.

       Komiteen har merket seg at den lovendring som gjaldt forbud mot formidling av våpensalg som ble fattet av et enstemmig Storting 21. mai 1990, ikke ble formelt iverksatt før 4. mars 1994. Komiteen er imidlertid kjent med at lovendringen ble offentliggjort i utførselsmeldingen i 1990 og ble gjort kjent for bedriftene gjennom besøk og eksportkontrollseminarer. Komiteen vil allikevel påpeke betydningen av at det ikke går unødig lang tid fra lovvedtak fattes i Stortinget til de blir satt i kraft.

       Komiteen forutsetter at lovvedtakene vedrørende kontroll med våpensalg blir fulgt opp tilfredsstillende når det gjelder kontrollrutiner, samt oppfølging av disse. Dette gjelder også fysiske inspeksjoner på stedet. Komiteen vil peke på at Regjeringen har ansvar for å fremme forslag om tilstrekkelige ressurser til kontrollarbeidet ved de årlige budsjetter som behandles i Stortinget.

       Komiteen har i denne forbindelse merket seg at de 11 nye stillingene som ble foreslått i Statsbudsjettet for 1988 til styrking av eksportkontrollen som en følge av vedtakelsen av våpeneksportloven, senere delvis er anvendt til andre formål. Ingen av stillingene er benyttet til spesiell fysisk inspeksjon ved våpen og ammunisjonsalg, men fem av stillingene er tildelt og innrettet mot fysisk inspeksjon i forbindelse med eksport av strategiske varer og en stilling er anvendt til koordinering av Tollvesenets innsats på dette felt, mens ytterligere to benyttes til rådgivning overfor Eksportkontrollgruppen ved Oslo Tolldistrikt.

       Komiteen har ingen ytterligere merknader til kontrollaktiviteten.

3. II. Etiske retningslinjer for forretningsmessig markedsføring av våpen og oppfølging av slike, nasjonalt og internasjonalt

1. Sammendrag

       Bakgrunnen for søkelyset på disse spørsmål er at en britisk forretningsdrivende ble dømt for mottatte bestikkelser fra bl.a. Raufoss A/S for kontrakter inngått mens vedkommende (Gordon Foxley) arbeidet på innkjøpssiden i det britiske forsvarsdepartement. I dommen fremgår det at Foxley mottok poersonlig « provisjon » for ialt tre identifiserbare kontrakter med Raufoss A/S.

       Foxley og hans selskaper ble engasjert som representant for Raufoss A/S i 1985, mens forbindelsen med den tidligere representant for Raufoss A/S i UK, Mr Arthur J Smith, opphørte suksessivt etter å ha vart fra 1976. Blant de opplysninger som fremkom var at Foxley ba om sin betaling for tjenestene innsatt på banker i andre land og departementet ble derfor anmodet om en oversikt over hvilke utenlandske representanter som fikk betaling til banker i andre land.

       Til dette uttaler Raufoss A/S 21. mars 1994, gjengitt i Næringsdepartementets brev av 27. april 1994:

       Næringsdepartementet kommenterer dette slik:

       For å klargjøre omfanget av kontakten med Foxley og hans selskaper Interep og Confrere, ble departementet anmodet om ytterligere opplysninger.

       Norsk Forsvarsteknologi A/S uttaler 21. mars 1994 om spørsmål 4 og 5:

       Raufoss A/S uttaler 21. mars 1994:

       For å kunne vurdere hvorledes Raufoss A/S hadde trukket lærdom fra korrupsjonsdommen, ble det anmodet om nye opplysninger om hvilke virkninger på kontrollrutiner saken hadde og hvilke konsekvenser det medførte for de berørte personer som hadde ansvaret for kontakten med Foxley på det relevante tidspunkt.

       Til dette uttaler Raufoss A/S 21. mars 1994, gjengitt i Næringsdepartementets brev av 27. april 1994:

       På spørsmål om fremleggelse av en oversikt over tidligere ansatte i forsvaret eller forsvarsdepartement blant andre av de ialt 18 utenlandske representanter for Raufoss, uttalte selskapet 21. mars 1994:

       Denne opplysning gjorde spørsmålet om karantenebestemmelser for personer som forlater viktige innkjøpsposisjoner i det offentlige til fordel for agentrepresentasjon for utenlandske selskaper med « gammel » arbeidsplass som hovedkunde relevant. Spørsmål om karanteneregler i utlandet og Norge ble besvart av Forsvarsdepartementet 12. april 1994:

       Dette reiste spørsmålet om det eksisterte en kultur eller kutyme med inngåelse av representasjonsavtaler med personer like etter at de forlot sin posisjon i forvaltningen og det ble spurt om departementet kjente andre eksempler enn den med Foxley. I brev av 12. april 1994 fra Næringsdepartementet er inntatt følgende uttalelse fra Forsvarsdepartementet:

       I samme brev opplyses også:

       Da det etterhvert fremkom opplysninger om en europeisk praksis hvor det var vanlig at folk som sluttet i et forsvarsdepartements innkjøpsavdeling eller fra forsvarets tilsvarende avdeling kort tid etter ble engasjert som representanter for produsenter av forsvarsmateriell ble følgende avgjørende spørsmål stillet: « dersom det er etablert europeisk praksis at personer med viktige stillinger på innkjøpssiden i et forsvarsdepartement kan slutte, for deretter like etter å inngå representasjonsavtaler for produsenter av forsvarsmateriell med sin tidligere arbeidsgiver, forsvarsdepartementet eller forsvaret, som kanskje eneste kunde, hvilke initiativ vil da regjeringen treffe for å få endret en slik såkalt europeisk praksis? »

       Raufoss kommenterte spørsmålet slik i brev av 21. mars 1994:

       Forsvarsdepartementet uttaler 12. april 1994:

       Næringsdepartementet uttaler i brev av 27. april 1994:

       Etter Foxley-saken har Raufoss A/S gått inn i sakskomplekset og gjennomført diverse tiltak basert på en stor grad av selvkritikk. I et notat til Næringsdepartementet av 24. november 1993 uttaler adm. dir Gravdahl i Raufoss A/S bl.a.:

       Dette er også fulgt opp av Næringsministeren som i brev av 3. februar 1994 til komiteen om dette uttaler bl.a.:

       I brev av 8. februar 1994 fra bedriften til Oslo Børs med flere heter det bl.a.:

2. Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, Høyre, lederen og Jan P Syse, Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde, Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll, og Fremskrittspartiet, Carl I Hagen, viser til at Foxley ble dømt til 4 års fengsel for korrupsjon for bl.a. forbindelsen med Raufoss A/S som medførte utbetaling av agentprovisjon for ordrer fra det britiske forsvaret mens Foxley fremdeles var ansatt i det britiske forsvarsdepartementet. Flertallet noterer med tilfredshet at styret og administrasjon i Raufoss A/S har tatt selvkritikk og iverksatt tiltak for å hindre gjentagelser.

       Flertallet viser i denne forbindelse til uttalelser fra RA's adm. dir. i notat til Næringsdepartementet av 24. november 1993 og Næringsdepartementets synspunkter i brev av 3. februar 1993, samt bedriftens brev til Oslo Børs av 8. februar 1994.

       Flertallet konstaterer at de ubehageligheter Foxley-saken har medført, således allerede har resultert i større aktsomhet og bedre oppfølging ved fremtidig våpeneksport fra Raufoss A/S og antar at saken øker aktsomheten også hos andre norske våpeneksportører.

       Flertallet konstaterer at Raufoss A/S er boikottet av det britiske forsvarsdepartementet og norske myndigheter bør derfor søke å arbeide for opphevelse av denne boikott og bistå Raufoss A/S i denne situasjon under henvisning til at tiltak er iverksatt som kan hindre gjentagelser.

       Mindretallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Dagny G Hovig, Tom Thoresen og Rita Tveiten, viser til at pressemeldinger om en rettssak i Storbritannia hvor Raufoss A/S var dratt inn, var bakgrunnen for at komiteen valgte å ta opp spørsmålet om etiske retningslinjer i forbindelse med våpeneksport.

       Disse medlemmer vil understreke at det ikke tilligger Stortinget å kontrollere virksomheten i Raufoss A/S, dets styre eller forretningsdrift. Disse medlemmer vil også understreke at bedriften Raufoss A/S ikke er anklaget for noen ulovlig virksomhet.

       Etter disse medlemmers mening må komiteens kontroll gjelde eventuelle generelle retningslinjer i slike saker, og departementets rolle i denne sammenheng. De enkelte bedrifters praktiske forretningsdrift er bedriftens egne styringsorganers ansvar.

       Komiteen konstaterer at det innen såkalt europeisk praksis kan ligge til rette for uakseptable avtaler og kommisjoner. Løfte om fremtidige stillinger og fremtidig betaling til personell på innkjøpssiden som forhandler kontrakter i hundre millioners- og milliardklassen er vanskelig å avdekke når det er « vanlig » at personell i forsvarsdepartement og forsvaret går over i stillinger som salgsrepresentanter for tidligere leverandører av forsvarsmateriell.

       Komiteen viser til opplysningen om at Forsvarsdepartementet kjenner til eksempler på at offentlig ansatt personell i nær tid etter sin fratreden har inngått representasjonsavtaler med utenlandske forsvarsbedrifter etablert i Norge eller deres agenter i Norge. Dette forhold er imidlertid behandlet i Bestemmelser vedrørende anskaffelser til Forsvaret hvor pkt. 1.402 C lyder: « Anskaffelser skal skje uten favorisering av noen bestemt leverandør eller enkeltperson. Særlig aktsomhet skal vises overfor leverandør som har ansatt personell som i den senere tid har vært tilsatt i Forsvaret. »

       Komiteen viser til at Forsvarsdepartementet har satt i gang undersøkelser omkring disse forhold, men mener det bør være grunn til å anta også på bakgrunn av denne bestemmelse at favorisering ikke har vært noe problem i Norge. Komiteen finner imidlertid på bakgrunn av disse undersøkelser at det også vurderes hvorvidt det bør etableres nærmere norske karantenebestemmelser.

       Komiteen vil også anmode Regjeringen om å vie disse forhold oppmerksomhet i sitt internasjonale arbeid og særlig overfor allierte lands myndigheter. Det bør vurderes om det bør tas initiativ for å oppnå ensartede regler om karantenebestemmelser for nøkkelpersonell på innkjøpssiden i forsvardepartementene og forsvaret, samt kontrollrutiner som kan avdekke og forebygge korrupsjon.

       Komiteen deler imidlertid også Næringsdepartementets syn om at problematikken med forsvarlige etiske forretningsmessige retningslinjer ved inngåelse av store offentlige kontrakter ikke kan begrenses til handel med forsvarsmateriell, men er relevante også på andre områder. I denne sammenheng er det arbeid som etter departementets opplysning nå utføres i en Ad hoc-gruppe innen OECD med sikte på et forslag om en OECD-anbefaling (OECD Recommendation on Bribery in International Business Transactions) av stor betydning.

       Komiteen forutsetter således at Regjeringen er våken for tiltak på dette området og komiteen vil anmode Regjeringen om å vurdere fastsettelse av allmenne forretningsmessige etiske retningslinjer for statlige etater, departementer, direktorater som inngår større kontrakter, slik f.eks. styret i Raufoss A/S nå nedtegner etiske normer og gjør disse kjent for medarbeiderne, såvel som kunder og leverandører. Når staten utøver et aktivt eierskap i selskaper hvor staten er eneeier eller betydelig aksjonær bør det også legges vekt på disse forhold. Dette kan bl.a. skje i forbindelse med utvelgelse av styremedlemmer og medlemmer til bedriftsforsamlinger.

       Komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, vil gi sin fulle støtte til den holdning Næringsdepartementet også har gitt uttrykk for ved å følge opp lærdommen fra bl.a. Foxley-saken, men vil også understreke at norske bedrifter ikke må gis noe handicap i normale konkurranse- og forretningsforhold i de enkelte markeder.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at staten, ved Regjeringen, gjennom Foxley-skandalen er involvert i en korrupsjonssak i forbindelse med våpensalg til utlandet. Dette medlem viser i den forbindelse til at alt våpensalg til utlandet krever godkjennelse i form av en eksportlisens og til at representanten Paul Chaffey tok opp denne godkjenningsordningen i Dok.nr.8:24 (1991-1992). I dette private forslaget gikk Chaffey, på vegne av Sosialistisk Venstreparti, inn for å stramme inn på muligheten til å eksportere våpen, ved at det eksplisitt skulle være forbudt å eksportere militært materiell fra Norge til land som har udemokratiske styresett og land som bryter grunnleggende menneskerettigheter.

       Dette medlem viser til at en slik eksportbegrensning ikke utelukker eksport til land hvor korrupsjon er mer utbredt enn i Norge, og til at det derfor vil kunne forekomme situasjoner hvor korrupsjon forventes for å realisere norsk våpeneksport. Dette medlem understreker i den forbindelse at norsk våpeneksport de facto involverer Regjeringen, ved at Utenriksdepartementet må utstede eksportlisens, og oftest også staten, ved at de største våpenprodusenter i Norge er helt eller delvis statseide. Dette medlem går på denne bakgrunn imot at norske bedrifter skal tillates å benytte virkemidler som strider med norsk lov og norske normer generelt, og spesielt ved våpeneksport, hvor også norske myndigheter er involvert.

       Dette medlem viser i den forbindelse til brev av 2. mars 1994 fra finansminister Sigbjørn Johnsen til representanten Eilef A Meland. I brevet, som er svar på spørsmål om skattefradrag for utgifter til smøring i utlandet, skriver finansministeren bl.a.:

       Dette medlem deler denne vurdering, og mener at de samme holdninger og vurderinger må gjøres gjeldende også uavhengig av selve skattespørsmålet.

       Dette medlem viser til at den såkalte Foxley-skandalen i stor grad også dreier seg om bruk av agenter eller mellommenn ved inngåelse av kontrakter. Dette medlem viser til at kjøpere av militært materiell forutsettes å være væpnede styrker i godkjente land. Dette medlem mener det må forutsettes at disse kjøpere har et slikt kompetansenivå og er av en slik størrelse at det ikke er noe reelt behov for mellommenn. Dette medlem minner om at slike handler reelt sett er handler mellom land og mener det ikke er riktig at Norge skal betale frittstående enkeltpersoner for å utføre unødige tjenester i forbindelse med våpeneksport.

       Dette medlem mener derfor det må være en premiss for norsk våpeneksport at den foretas på en etisk og skattemessig forsvarlig måte og kun mellom de parter som er direkte involvert: produsenten, den norske regjering og kjøperlandets militære eller politiske myndigheter.

4. Komiteens tilrådning

Komiteen har ingen øvrige merknader og tilrår Stortinget å fatte følgende

       Innst.S.nr.187 (1993-1994) - vedrørende I, Myndighetenes kontrollvirksomhet for norsk våpeneksport og II, Etiske retningslinjer for markedsføring av våpen og oppfølging av slike nasjonalt og internasjonalt - vedlegges protokollen.

Vedlegg 1

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Nærings- og energidepartementet, statsråden, datert 10. november 1993.

       En rettssak i Storbritannia med korrupsjonsanklager mot en agent for våpensalg, har aktualisert spørsmålet også om forholdene rundt norske produsenters våpensalg.

       Uten at Kontroll- og konstitusjonskomiteen tar stilling til anklagene mot bl.a. Raufoss A/S i den konkrete saken, anser komiteen det viktig at det er nødvendig åpenhet om alt norsk salg av våpen og ammunisjon til utlandet.

       Kontroll- og konstitusjonskomiteen ber derfor statsråden redegjøre skriftlig for:

       Det bes videre opplyst hvordan våpeneksporten er organisert i de produsentselskaper Staten har eierinteresser i, hvilke kontrolltiltak selskapene har iverksatt for å sikre at våpenhandelen foregår på korrekt og lovlig måte, og at våpnene ikke havner galt sted via stråmenn eller lignende.

       Endelig ber Kontroll- og konstitusjonskomiteen om en nærmere redegjørelse for de faktiske forhold hva angår Raufoss A/S sin befatning med denne saken.

       Kontroll- og konstitusjonskomiteen forutsetter at i den grad informasjon må innhentes fra andre departementer om de spørsmål som er reist av komiteen, vil Energi- og næringsdepartementet besørge dette slik at samlet svar kan gis til Kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Vedlegg 2

Brev fra Nærings- og energidepartementet, statsråden, til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 2. desember 1993.

       Det vises til Kontroll- og konstitusjonskomiteens brev av 10. november 1993. Komiteen tar her opp forholdene rundt norske produsenters våpensalg. Det bes om at det redegjøres skriftlig for

       Det bes videre opplyst hvordan våpeneksporten er organisert i de produsentselskaper hvor staten har eierinteresser, selskapenes kontrolltiltak med videre. Endelig bes det om en nærmere redegjørelse for de faktiske forhold hva angår en sak som Raufoss A/S har hatt befatning med.

       Utenriksdepartementet har ansvaret for lisensiering av søknader om eksport av våpen, ammunisjon og annet militært materiell. Vedlagt oversendes Handelsministerens brev av 24. november 1993, som er innhentet i sakens anledning.

       Utenriksdepartementets behandling av disse saker skjer i samsvar med Stortingets vedtak av 11. mars 1959, samt gjeldende lover og forskrifter. Gjennom et samarbeid med i første rekke Toll- og avgiftsdirektoratet påser departementet at lisensene innvilges i samsvar med det gjeldende regelverk.

       Nærings- og energidepartementet kan opplyse at den norske våpenindustri hvor staten har eierinteresser i hovedsak dreier seg om Raufoss A/S (RA) og Norsk Forsvarsteknologi A/S (NFT). RA omsatte i 1992 forsvarsprodukter til en verdi av 705 mill. kroner, hvorav 45 % ble eksportert. NFT omsetning i forsvarsmarkedet utgjorde i 1992 vel 1.100 mill. kroner, hvorav ca 55 % var eksport.

       De to selskapenes årsoppgjør for 1992 oversendes vedlagt til orientering.

       Departementet har bedt om selskapenes bistand til å fremskaffe de opplysninger Kontroll- og konstitusjonskomiteen ber om.

       Norsk Forsvarsteknologi A/S har i sitt svar av 26. november 1993 pekt på at NFT siden etableringen i 1987 har brukt betydelige ressurser på oppbygging og vedlikehold av et effektivt fungerende system for kontroll av all våpeneksport. Hovedlinjene i systemet ble bygget opp i nært samarbeid med ekstern ressurs med lang erfaring i sikkerhetsarbeid i Forsvaret. Kopi av NFTs brev følger vedlagt.

       Det er NFTs oppfatning at nåværende kontroll med bedriftens våpeneksport fungerer tilfredsstillende og på en slik måte at det ikke skal oppstå konflikt med gjeldende bestemmelser for eksport av våpen.

       Raufoss A/S har i sitt svar av 26. november 1993 oversendt to separate notater. Det ene omhandler praksis ved RA vedrørende kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi. Det andre omhandler RA og Foxley-saken og hvorfor RA er trukket inn i en britisk korrupsjonssak. Kopi av brevet med vedlegg følger vedlagt.

       Det fremgår blant annet at RA har en egen instruks av 1. desember 1991 for eksportkontroll, som gir bestemmelser om RAs politikk, ansvar og myndighet samt fysisk kontroll og arkivering av gitte eksportlisenser. Det gjennomføres årlige kontroller med at instruksen etterfølges. Siste kontroll ble gjennomført i april 1993 uten at det fremkom vesentlige merknader. Rapport fra kontrollen ble oversendt Utenriksdepartementet.

       RA gir også en redegjørelse for selskapets befatning med Foxley-saken. RA mener blant annet å ha opptrådt i henhold til etablert europeisk praksis da Gordon Foxley ble engasjert som representant for RA kort tid etter at han sluttet i det britiske forsvarsdepartement. RA har i dag 18 representanter og konsulenter som assisterer RA i markedsføringen av forsvarsmateriell. Disse er registrert som egne selskaper, men hverken forhandler eller inngår kontrakter på RAs vegne. Alle slike forhandlinger og kontraktsinngåelser foregår i RAs egen regi. Foxley-saken er spesiell, og viser at det må utvises større aktsomhet ved inngåelse av representasjonsavtaler med offentlig ansatt personell umiddelbart etter at disse har fratrådt sin stilling i den offentlige forvaltning.

       Nærings- og energidepartementet viser til de redegjørelser som oversendes som vedlegg til dette brev. Vi viser også til svar i spørretimen 3. november 1993, som berører den saken Kontroll- og konstitusjonskomiteen nå har tatt opp. Kopi av Stortingsreferatet hva angår spørsmål nr. 26 vedlegges.

       Departementet nevner videre at staten eier 53,33 % av aksjene i Raufoss A/S, som er notert på Oslo børs. Norsk Forsvarsteknologi A/S har til nå vært 100 % eiet av staten, men vil etter den aksjeemisjon som nettopp er gjennomført få inn private aksjonærer slik at statens eierandel medio desember 1993 blir redusert til 51,3 %. Også aksjene i NFT vil bli opptatt til notering på Oslo børs.

       Kontakten mellom selskapene og deres aksjonærer (herunder staten v/Nærings- og energidepartementet) finner sted innenfor de rammer som aksjeloven, børsregler med videre setter for tilgjengelighet og utveksling av opplysninger og informasjon om forhold som kan innvirke på bedømmelsen av årsoppgjøret og selskapets stilling for øvrig, herunder om virksomhet som selskapet deltar i.

       Kontroll og rapportering vedrørende norske produsenters våpensalg vil først og fremst skje som ledd i håndhevelsen av gjeldende vedtak, lover og forskrifter på området, angitt i Utenriksdepartementets brev. Det er også viktig at bedrifter som er involvert i slikt salg, opptrer ansvarsbevisst, og har interne retningslinjer som følges opp og som innskjerper at bedriften og dens ansatte skal arbeide i samsvar med offentlige regler.

       Når Kontroll- og konstitusjonskomiteen tar opp saken, innebærer dette en understrekning av det gjeldende regelverk, og minner bedriftene om deres medansvar for at det overholdes.

Vedlegg 3

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Nærings- og energidepartementet, statsråden, datert 17. desember 1993.

       Kontroll- og konstitusjonskomiteen har mottatt svar datert 2.12.93 fra departementet på komiteens spørsmål i brev av 10.11.93.

       Komiteen ønsker følgende tilleggsinformasjon:

       Komiteen vil sette pris på et snarlig svar.

Vedlegg 4

Brev fra Nærings- og energidepartementet, statsråden, til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 3. februar 1994.

       Det vises til Kontroll- og konstitusjonskomiteens brev av 10. november 1993 vedrørende norske produsenters våpensalg, til Nærings- og energidepartementets svar av 2. desember 1993 vedlagt blant annet uttalelser fra Raufoss A/S og Norsk Forsvarsteknologi A/S, og til komiteens brev av 17. desember 1993 med ønske om tilleggsinformasjon. Henvendelsen gjaldt norske produsenters våpensalg samt en konkret straffesak mot Gordon Foxley, innkjøpssjef i det britiske forsvarsdepartementet fra 1979 til 1984, der Raufoss A/S er involvert.

       Slik informasjon har departementet mottatt ved uttalelser av 5. og 14. januar 1994 fra Utenriksdepartementet (Handelsministeren) til spørsmål nr. 1-4 og 7, et notat datert Januar 1994 fra Forsvarspartementet som bidrag til svar på spørsmål nr. 4, og brev av 3. januar 1994 fra Raufoss A/S (RA) med svar på spørsmål nr. 5 og 6. Kopi av uttalelsene vedlegges. I tråd med komiteens forutsetning i sitt første brev har vi besørget de forskjellige uttalelsene innarbeidet, slik at samlet svar hermed kan gis.

1. Departementets egen vurdering av om de av bedriftene beskrevne forhold (organisering, kontrolltiltak m.v.) i Norsk Forsvarsteknologi A/S og Raufoss A/S anses tilfredsstillende.

       Utenriksdepartementet (Handelsministeren) uttaler 5. januar 1994:

       « Utenriksdepartementet har jevnlig kontakt med Norsk Forsvarsteknologi A/S og Raufoss A/S i eksportkontroll-sammenheng og har ikke funnet noen mangler ved bedriftenes tiltak på dette feltet. »

2. Hvilke konkrete kontrolltiltak gjennomføres fra myndighetenes side med at gjeldende bestemmelser for eksport av våpen, ammunisjon m.v. blir overholdt av bedriftene. Foretas det f.eks. inspeksjoner på stedet? (Jf. Våpeneksportlovens paragraf 2). Hvem gjør i så fall dette?

       Utenriksdepartementet (Handelsministeren) uttaler 5. januar 1994:

       « I forbindelse med vurdering av søknader om utførselslisenser foretar Utenriksdepartementet en gjennomgang av tekniske spesifikasjoner og andre relevante dokumenter, herunder sluttbrukererklæringer.

       På stikkprøvebasis foretar Tollvesenet på eget initiativ eller på anmodning fra Utenriksdepartementet fysisk kontroll av og/eller dokumentkontroll for varer som det er gitt utførselslisens for. »

       Utenriksdepartementet (Handelsministeren) uttaler videre 14. januar 1994:

       « Jeg viser til mitt brev av 5. januar og ønsker å gi følgende tilleggsopplysninger til mitt svar i tilknytning til spørsmål 2 i brevet av 17. desember 1993 fra Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité.

       Tollvesenet foretok i 1993 tilsammen 136 kontroller av strategiske varer som det var gitt utførselslisens for. Disse fordelte seg på 87 dokumentkontroller og 49 fysiske kontroller. 32 av kontrollene ble foretatt etter anvisning fra Utenriksdepartementet.

       Ingen av disse kontrollene gjaldt våpen eller ammunisjon som det var gitt utførselslisens for. Det henger sammen med at kravene til dokumentasjon ved søknader om eksport av våpen og ammunisjon er strengere enn for andre strategiske varer. Den viktigste kontrollen ved søknader om eksport av våpen og ammunisjon foregår derfor ved lisensbehandlingen. Gjennom denne behandlingen påses at eksporten skjer i samsvar med Stortingets vedtak av 11. mars 1959, Lov av 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. og Utenriksdepartementets retningslinjer for behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, samt teknologi og tjenester for militære formål.

       Utenriksdepartementet har ansett at de kontrollprosedyrer som er anført ovenfor, er tilfredsstillende. Departementet viser til muligheten for å foreta fysiske kontroller også ved eksport av våpen og ammunisjon, som vil bli benyttet i den grad det skulle oppstå situasjoner der det ansees hensiktsmessig. »

3. Hvilken behandling fikk rapporten fra egenkontrollen i Raufoss A/S som ble gjennomført i april 1993 og som ble oversendt Utenriksdepartementet?

       Utenriksdepartementet (Handelsministeren) uttaler 5. januar 1994:

       « Rapporten ble gjennomgått av fagseksjonen i Utenriksdepartementet og funnet tilfredsstillende. De spørsmål som rapporten omhandler, er tidligere blitt drøftet av Utenriksdepartementet med Raufoss A/S. »

4. Hvilke andre bedrifter i Norge enn NFT og RA eksporterer våpen og ammunisjon og hva er omfanget av denne eksporten? Hvilke kontrollordninger/-rapporteringsrutiner praktiseres for disse bedriftene?

       Utenriksministeren (Handelsministeren) uttaler 5. januar 1994:

       « I tillegg til NFT og RA eksporterer Dyno Industrier A/S og Bakelittfabrikken A/S ammunisjon. (NFT og RA er de eneste norske bedrifter som for tiden har regulær eksport av komplette våpen).

       Utenriksdepartementet utsteder utførselslisenser og har ikke oversikt over i hvilken grad disse lisenser reelt utnyttes. Departementet er imidlertid kjent med at Forsvarsdepartementet innhenter og utarbeider årlige oppgaver over eksport av våpen og ammunisjon.

       Den praksis vedrørende kontrollordninger som står omtalt under spørsmål 2, gjelder for alle bedrifter. »

       Forsvarsdepartementets notat av januar 1994 lyder:

       « Norsk eksport av forsvarsmateriell 1988-1992 (inngåtte kontrakter i mill.kr)

       Dominerende bedrifter innen angjeldende eksport (omfatter salg av komplette systemer og komponenter som kan inngå i systemer til forsvarsformål, samt alt salg uansett bruksområde til utenlandske militære myndigheter) er bl.a:

       Raufoss A/S, Norsk Forsvarsteknologi A/S, Simrad Subsea A/S, Siemens A/S, Dyno Industrier A/S og Alcatel-Telecom A/S. »

5. Av redegjørelsen fra Raufoss A/S om Foxley-saken fremgår at utbetalingen på kr 220.000 i oktober 1985 var ment som en startprovisjon til Foxley men at utbetalingen ble beregnet ut fra ordrer som var inngått med det britiske Forsvarsdepartementet (MoD) mens Foxley fortsatt var ansatt i MoD. Hva ble senere gjort for å korrigere denne feilen? Ble provisjonen redusert for senere leveranser?

6. Utbetalingene fra Raufoss A/S til engelskmannen Foxley og hans selskaper skjedde etter avtale til en sveitsisk konto. Kan ikke slike arrangementer tyde på at noen søker å skjule noe? Hva er forklaringen på at Raufoss A/S gikk med på et slikt arrangement? Har bedriften lignende arrangement med andre av de 18 representanter og konsulenter som assisterer Raufoss A/S med markedsføringen av forsvarsmateriell?

       Raufoss A/S har i brev av 3. januar 1994, undertegnet av adm. direktør Bjarne Gravdahl, uttalt vedrørende disse to spørsmål:

       « Ref. departementets brev datert 22.12.93 angående norsk våpeneksport.

       Vi har følgende uttalelser vedrørende spørsmål nr 5 og 6 i brev til statsråd J Stoltenberg fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen datert 17.12.93:

       Som angitt i vår beskrivelse av Foxley-saken datert 24. november 1993 ble det utbetalt en startprovisjon på kr 220.000 til Foxley. Utbetalingen var i henhold til avtale mellom partene og var ikke en feilaktig utbetaling.

       RA inngikk i 1985 en avtale med Scientic AG som var registrert i Sveits, og provisjon ble også innbetalt til en sveitsisk konto. Vi kjenner ikke til Foxleys motiver for å registrere selskapet i Sveits.

       I mange bransjer er det ofte vanlig at selvstendige selskaper har konto i banker utenfor sitt eget land, og det var naturlig at RA også aksepterte dette for Foxley.

       RA har 18 representanter og konsulenter som assisterer RA i markedsføringen av forsvarsmateriell, og flere av disse har konto for innbetaling av provisjon og godtgjørelser i banker utenfor det land representasjonen gjelder. »

7. Hva er departementets egen vurdering av Raufoss A/S sin befatning med Foxley-saken?

       Nærings- og energidepartementet vil innledningsvis peke på at den konkrete saken som ble pådømt i Storbritannia i november 1993, ikke reiser spørsmål om manglende overholdelse av norske regler for våpeneksportkontroll. Som det er uttalt ovenfor har Utenriksdepartementet jevnlig kontakt med Norsk Forsvarsteknologi A/S (NFT) og Raufoss A/S (RA) i eksportkontroll-sammenheng, og har ikke funnet mangler ved bedriftenes tiltak på dette feltet.

       På denne bakgrunn uttaler Utenriksdepartementet (Handelsministeren) i sitt brev av 5. januar 1994:

       « Utenriksdepartementet har ikke spesiell innsikt i firmaets behandling av Foxley-saken. »

       Raufoss A/S har i sitt notat av 24. november 1993, oversendt ved Nærings- og energidepartementets brev av 2. desember 1993, redegjort for sin kontakt med Gordon Foxley. Denne var i ca 20 år ansatt i det britiske forsvarsdepartementet (MoD). I perioden fra 1979 til han ble pensjonert i august 1984, hadde han ansvar og tittel som A. D. Procurement Executive. I november 1993 ble han funnet skyldig i korrupsjon ved å ha mottatt GBP 1.5 mill. i provisjon for leveranser til det britiske forsvar fra de tre firmaene Fratelli Borletti i Italia, Gebrüder Junghans i Tyskland og Raufoss i Norge. Påtalemyndigheten hevdet, og fikk medhold i, at Foxley kunne innkassere denne provisjon med bakgrunn i kontrakter han la opp til i sin innkjøpssjef-periode i MoD mellom desember 1979 og august 1984.

       Det var « The Crown Court » i Snaresbrook, London, som behandlet saken mot Gordon Foxley. Ved sin kjennelse 3. november 1993 fant juryen ham skyldig på samtlige 12 tiltalepunkter, hvorav 3 omtalte Raufoss. Ved hjelp fra ambassaden i London har Nærings- og energidepartementet innhentet kopi av tiltalepunktene og en utskrift av dommerens oppsummering. Kopi av dette materialet oversendes vedlagt. Rettsmøte for utmåling av straff er foreløpig ikke avholdt.

       RA uttaler på sin side at de engasjerte Foxley som UK-representant i 1985, og ikke har foretatt utbetalinger til Foxley eller hans selskaper i det tidsrom Foxley var ansatt i MoD. Første utbetaling til Scientific AG var i oktober 1985, ca ett år etter at Foxley sluttet i MoD. Samarbeidet mellom RA og Foxley opphørte i 1990.

       Britisk politi har oppsøkt RA for, i samarbeid med den lokale politimyndighet, å gjennomgå all dokumentasjon av RAs forretningsavtaler med Foxley og hans selskaper. Det er fra britisk side ikke innledet straffeforfølgning mot RA for brudd på britiske bestemmelser. Det er imidlertid blitt uttalt at MoD ikke vil plassere kontrakter hos selskapene som var involvert, før saken er bedre undersøkt.

       Nærings- og energidepartementet har brakt i erfaring at det ikke kan utelukkes at saken, med bakgrunn i vilkår inntatt i MoDs standardkontrakter for leveranser til det britiske forsvaret, kan få kontraktsmessige følger for RA.

       RAs administrerende direktør uttaler i sitt resymé i notatet av 24. november 1993:

       « RA mener å ha opptrådt i henhold til etablert europeisk praksis da Foxley ble engasjert som representant for RA kort tid etter at han sluttet i MoD. Representasjonsavtalen ble inngått med Scientific AG som var ett av Foxley's selskaper og innbetalinger skulle skje til en sveitsisk konto.

       RA har ikke foretatt utbetalinger til Foxley eller hans selskaper i det tidsrom Foxley var ansatt i departementet. Den første utbetaling til Scientific AG var i oktober 1985, ca ett år etter at Foxley sluttet i departementet. Utbetalingen på 220.000 kroner var ment som en startprovisjon for Foxley, men utbetalingen ble uheldigvis beregnet ut fra ordrer som var inngått med MoD mens Foxley var ansatt i MoD. Senere utbetalinger ble beregnet på grunnlag av ordrer som ble oppnådd i avtaleperioden med Scientific AG. Totalt har RA utbetalt 3.4 mill. kroner til Foxley og hans selskaper.

       Foxley-saken er spesiell, og viser at det må utvises større aktsomhet ved inngåelse av representasjonsavtaler med offentlig ansatt personell umiddelbart etter at disse har fratrådt sin stilling i den offentlige forvaltning. »

       Nærings- og energidepartementet slutter seg til de vurderinger som adm. direktør Gravdahl har gitt når det gjelder behovet for større aktsomhet ved inngåelse av slike representasjonsavtaler som det her er tale om. Det forhold at betaling for tjenestene i dette tilfellet skulle skje til et selskap i et annet land enn der representantvirksomheten foregikk, burde tilsagt særlig aktsomhet hos RAs ledelse.

       Departementet forutsetter at styret ved RA foretar en nøye gjennomgang av saken, og i den forbindelse innskjerper og eventuelt presiserer de etiske og juridiske regler som må gjelde i slike forretningsforhold.

       Departementet vil ta initiativet til et møte med styrets formann, for å bli orientert om på hvilken måte styret vil følge opp saken, og samtidig gi uttrykk for departementets prinsippielle syn, jf. det som er uttalt nedenfor.

       Nærings- og energidepartementet vil på helt generelt grunnlag understreke hvor viktig det er at norske industribedrifter i sin eksportvirksomhet er oppmerksom på og overholder både norske og andre lands lovbestemmelser, og allment aksepterte etiske regler. Bedriftene må være oppmerksom på at lovbestemmelser og praksis kan være forskjellig fra land til land.

       Saken reiser ellers et viktig prinsipielt spørsmål i relasjon til departementets rolle og ansvar som innehaver av eierinteresser i aksjeselskap eller statsforetak som, i forbindelse med virksomheten blir involvert i saker om mulig overtredelse av lover, forskrifter og offentlige pålegg. Dette forekommer ikke helt sjelden; det kan dreie seg om forhold som behandles av Arbeidstilsynet, Statens forurensingstilsyn eller ligningsvesenet.

       Det er departementets syn at det i første rekke er selskapets administrasjon og styre som har ansvaret for å følge opp saker av denne art.

       Departementet for sin del vil i alminnelighet søke å holde seg orientert om slike saker og følge opp behandlingen av dem, men da først og fremst med sikte på å vurdere hvorvidt det kan stilles spørsmål vedrørende styrets og administrerende direktørs forvaltning av selskapet som generalforsamlingen som øverste myndighet i selskapet bør ta stilling til.

       Når det gjelder den foreliggende sak, vil man for ordens skyld gjøre oppmerksom på at den ligger såpass langt tilbake i tid (1984-1985), at det vil kunne være vanskelig å avklare de faktiske forhold.

       Departementet vil ellers vise til at både RA og NFT er børsnoterte aksjeselskaper, der staten i dag eier aksjer sammen med et større antall private aksjonærer. Saker av forretningsmessige karakter, så som avtaler knyttet til eksportsalg og representantavtaler, behandles av selskapenes styre og administrasjon. Det kan verken være hensiktsmessig eller naturlig å ta slike saker opp i generalforsamlingssammenheng. Her vil konkurransehensyn også måtte spille inn.

       Det forhold at staten ikke er eneaksjonær og at selskapene er børsnotert, tilsier også at selskapene i sin informasjon overfor departementet om konkrete saker av en viss betydning, må begrense seg til opplysninger og informasjon som er av en slik art at dette kan gjøres tilgjengelig for samtlige aksjonærer. Det er også et krav at alle aksjonærene mottar kurssensitiv informasjon til samme tid.

       Departementet vil, når Kontroll- og konstitusjonskomiteens synspunkter i saken foreligger, sende en orientering til styrene i aktuelle industriselskaper der staten har aksjeinteresser, som en påminnelse om styrets ansvar for å påse at bedriften til enhver tid opptrer etisk i sin forretningsmessige virksomhet.

       Departementet vil ellers vise til at Næringslivets Hovedorganisasjon høsten 1992 startet et systematisk arbeid over temaet « Næringsliv og Etikk », og har utarbeidet skriftlig materiell som kan være bedriftene til hjelp. Departementet finner det naturlig at ledelse og ansatte i selskaper der staten er aksjonær, er opptatt av og gjennomgår spørsmål knyttet til etikk; verdier, holdninger og handlinger, i all virksomhet selskapet driver.

Vedlegg 5

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Nærings- og energidepartementet, statsråden, datert 22. februar 1994.

       Komiteen har i møte 10. februar vedtatt å avgi innstilling til Stortinget om:

       Det vises til brev av 3.2.94 til komiteen fra departementet. Komiteen ønsker følgende tilleggsinformasjon og svar på følgende tilleggsspørsmål:

Vedlegg 6

Brev fra Nærings- og energidepartementet, statsråden, til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 27. april 1994.

       Det vises til Kontroll- og konstitusjonskomiteens brev av 22. februar 1994, der det underrettes om at komiteen i møte 10. februar 1994 har vedtatt å avgi innstilling til Stortinget om:

       Komiteen ønsker ytterligere informasjon og svar på tilleggsspørsmål.

       Nærings- og energidepartementet har i brev av 9. mars og 14. april 1994 anmodet om uttalelser til komiteens brev. Vi har mottatt brev av 21. mars 1994 fra Raufoss A/S med svar til spørsmålene 1, 5, 7, 8, 13 og 14, brev av 21. mars 1994 fra Norsk Forsvarsteknologi AS med svar til spørsmålene 4 og 5, brev av 23. mars 1994 fra Utenriksdepartementet (Handelsministeren) med svar til spørsmålene 2, 3 a), b) og c) og 12, brev av 19. april 1994 fra Utenriksdepartementet (Handelsministeren) med svar til spørsmål 15, samt brev av 12. april 1994 fra Forsvarsdepartementet med svar til spørsmålene 9, 10 og 14. Kopi av brevene vedlegges.

       De forskjellige uttalelsene er innarbeidet slik at det gis et samlet svar.

1) Statsråden hevder (s. 6) at det « burde tilsagt særlig aktsomhet hos RAs ledelse » når det fremkom at betaling for tjenestene fra agent Foxley skulle skje til et selskap i et annet land enn der representantvirksomheten foregikk ». Det fremgår av brevet fra departementet (s. 4) under svar på spørsmål 6 at: « flere av disse (altså RAs 18 representanter og konsulenter som assisterer RA i markedsføringen av forsvarsmateriell) har konto for innbetaling av provisjon og godtgjørelse i banker utenfor det land representasjonen gjelder. »

       Raufoss A/S uttaler 21. mars 1994:

       « a) Følgende sammendrag viser hvilke representasjonsområder der betaling for markedsførings- og teknisk assistanse skjer til banker utenfor det land representasjonen gjelder.

       b) RA kjenner ikke til begrunnelsene for at betaling skjer til banker utenfor det området representasjonen gjelder, men i mange bransjer er det ofte vanlig at selskaper benytter banktjenester utenfor sitt eget land, og dette har RA akseptert for sine agenter og representanter. »

       Nærings- og energidepartementet vil til pkt. c) vise til at man har hatt en konkret merknad knyttet til Foxley-saken. Dette er ellers forhold som vedrører avtaler og betalingsvilkår knyttet til markedsføring, som ledd i RAs forretningsmessige virksomhet. Aksjonærene vil vanligvis ikke ha kjennskap til slike avtaleforhold, de har ikke rett til innsyn i dem, og kan derfor heller ikke vurdere dem konkret. Det er bedriftsforsamlingen som skal føre tilsyn med styrets og administrende direktørs forvaltning av selskapet, jf. aksjelovens § 8-20 annet ledd første punktum.

       Som det fremgår av uttalelsen 9. februar 1994 fra RAs styre, har styret forvisset seg om at det ikke finnes noen andre avtaler innen Raufoss som har lignende provisjonsberegninger som Foxley-avtalen.

2) I tilknytning til spørsmål 3 (s. 2) og svaret på dette (s. 3) fremgår at nevnte rapport fra egenkontrollen i Raufoss A/S fra april 1993 « ble gjennomgått av fagseksjonen i UD og funnet tilfredsstillende ». UDs skriftlige vurderinger fra denne gjennomgangen ønskes tilsendt.

       Utenriksdepartementet (Handelsministeren) uttaler 23. mars 1994:

       « Rapporten fra egenkontrollen i Raufoss A/S omhandlet spørsmål vedrørende eksportkontroll som Utenriksdepartementet tidligere hadde drøftet med firmaet. Departementets gjennomgåelse av rapporten hadde derfor som siktemål å sammenholde om det var overensstemmelse med det departementet hadde meddelt firmaet og det som fremkom i rapporten. Da det ikke forekom noen uoverensstemmelser på dette punkt, foranlediget ikke rapporten noen skriftlige vurderinger.

       Det vises for øvrig til at departementet har hatt og fortsatt har jevnlig kontakt med Raufoss A/S om spørsmål vedrørende søknader om utførselslisenser. I tillegg besøker representanter fra departementet firmaet minst en gang pr. år for å gjennomgå aktuelle eksportkontrollspørsmål. Firmaet har dessuten deltatt på de årlige eksportkontrollseminarene som Utenriksdepartementet arrangerer for norske eksportører av våpen og høyteknologi. »

3) Av svarene på hvilke konkrete kontrolltiltak som gjennomføres fra myndighetenes side fremgår det (s. 2) at « Utenriksdepartementet har ansett at de kontrollprosedyrer som er anført ovenfor, er tilfredsstillende. »

       Av svarene fremgår også at ingen stedlig inspeksjon er foretatt hos produsentene av våpen og ammunisjon. Heller ikke de kontroller Tollvesenet foretok i 1993 omfattet våpen og ammunisjon.

       Utenriksdepartementet (Handelsministeren) uttaler 23. mars 1994.

Til spørsmål 3 a) og b):

       «Den lov om eksportkontroll som Regjeringen fremla i 1987, var ikke bare en lov om eksport av våpen og ammunisjon, men en lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi. Hovedformålet med loven var å styrke kontrollen med eksport av høyteknologiprodukter i henhold til COCOM-regelverket. Det vises i denne sammenheng til at initiativet til utarbeidelse av denne loven ble tatt etter Kongsberg/Toshiba-saken. Mot denne bakgrunn har departementet og Tollvesenet lagt vekt på å gjennomføre fysiske kontroller i forbindelse med søknader om eksport av høyteknologiprodukter.

       Som lisensmyndighet har Utenriksdepartementet derfor anmodet Tollvesenet om å foreta fysiske kontroller i søkerbedriftene en rekke ganger. Slike kontroller er således blitt foretatt dels i bedriftene, dels i forbindelse med utførsel. Dette gjelder også de 49 fysiske kontrollene som ble gjennomført i 1993 og som ble referert til i Handelsministerens brev av 14. januar 1994 til Nærings- og energiministeren. Som anført i dette brevet gjaldt ingen av disse kontrollene våpen eller ammunisjon som det var gitt utførselslisens for. Jeg viser imidlertid til muligheten til å foreta fysiske kontroller også ved eksport av våpen og ammunisjon, dersom det skulle oppstå situasjoner der det ansees hensiktsmessig. En slik fysisk kontroll er planlagt gjennomført i løpet av første halvår 1994. »

Til spørsmål 3 c):

       « I Statsbudsjettet for 1988 ble det fremmet følgende stillingsforslag i forbindelse med styrking av COCOM-samarbeidet:

       Av de 3 stillingene som ble tilført Handelsdepartementet (nå Utenriksdepartementet) i 1988, ble spesialrådgiverhjemmelen i august 1992 overført fra arbeid vedrørende eksportkontroll til annet arbeid i departementet, mens konsulentstillingen ble inndratt høsten 1992. Dette henger sammen med at antallet søknader om eksport av høyteknologiprodukter er blitt vesentlig redusert i de senere år på grunn av liberalisering av COCOM-reglene. »

       Nærings- og energidepartementet har innhentet opplysninger om stillingene som ble tilført Forsvarsdepartementet og Finansdepartementet.

       De to stillingshjemlene som ble tilført Forsvarsdepartementet ved FFI benyttes til rådgivning fra 10-14 personer, med ulik faglig bakgrunn, overfor Tollvesenet, Tolldirektoratet og Utenriksdepartementet. Hovedtyngden av rådgivningen har vært overfor Eksportkontrollgruppen ved Oslo Distriktstollsted.

       Tolldirektoratet har opprettet en stilling som førstekonsulent. Stillingen er benyttet til koordinering av kontrolltiltak. Tollvesenet ble tilført 5 stillinger som er benyttet som følger:

4) Har Norsk Forsvarsteknologi A/S hatt kontakt eller avtaler med Foxley eller selskapet Scientific AG?

5) Har Norsk Forsvarsteknologi A/S eller Raufoss A/S hatt kontakt eller avtaler med selskapene Interep eller Confrere?

Hvis svaret er bekreftende, bes det gitt en redegjørelse for kontakten.

       Norsk Forsvarsteknologi A/S uttaler 21. mars 1994 om spørsmål 4 og 5:

       Raufoss A/S uttaler 21. mars 1994 til spørsmål 5:

       «RA hadde avtale med Foxleys selskap «Confrere». Avtalen ble inngått i 1987 og omfatter konsulentarbeid innen markedsføring, demonstrasjoner og leverandørsamarbeid i UK.»

6) Hvilket selskap eller hvilken agent ivaretok salgsinteressene til Raufoss A/S i U.K. før avtalen med Foxley?

       Raufoss A/S uttaler 21. mars 1994:

       « RAs salgsinteresser i UK ble ivaretatt av Mr Arthur J. Smith før Foxley overtok representasjonen. Avtalen med Smith ble undertegnet i 1976 og representasjonen opphørte suksessivt fra 1985 etter hvert som Foxley overtok. »

7) Hvilke konsekvenser har Foxley-saken fått for salgsrutinene i Raufoss A/S, og for de personer som var delaktige og hadde ansvaret for Raufoss A/S forhold til Foxley?

       Raufoss A/S uttaler 21. mars 1994:

       « Rutiner for inngåelse av agentavtaler er endret, og ny instruks gjelder fra 1.3.94. De to ansatte som var sterkest engasjert i markedsføringen i UK sammen med Foxley i denne perioden ble begge pensjonert for et par år siden. »

8) Arbeider det tidligere ansatte personer i andre lands forsvarsdepartementer eller i andre lands forsvar hos de nevnte 18 representanter og konsulenter som assistenter Raufoss A/S i markedsføringen av forsvarsmateriell?

       Raufoss A/S uttaler 21. mars 1994:

       « Vi kjenner ikke i detalj alle våre representanters tidligere yrkeskarriere, men flere av disse har tidligere vært ansatt i den offentlige administrasjon og/eller som offiserer. »

9) Hvilke karanteneregler er de normale når personer ansatt i forsvaret eller et forsvarsdepartement i et NATO-land for en overgang til det sivile arbeidsliv med hensyn til å hindre korrupsjon?

       Hva er de norske regler på samme område?

       Forsvarsdepartementet uttaler 12. april 1994:

       « Forsvarsdepartementet sitter ikke inne med oversikt over hvilke karanteneregler som er normale når personer ansatt i forsvaret eller et forsvarsdepartement i et NATO-land skifter arbeid og går over til det sivile arbeidsliv.

       Når det gjelder norske regler, kan det opplyses at ansatte i Forsvaret (sivile og militære) ikke er underlagt spesielle karanteneregler ved overgang til det sivile arbeidsliv. For ansatte i Forsvaret gjelder de generelle regler som omfatter enhver som har avsluttet et offentlig tjenesteforhold og går over til det sivile arbeidsliv. I denne forbindelse skal dog på generelt grunnlag nevnes bestemmelsen i Straffelovens § 294 nr 2.

       Det skal imidlertid bemerkes at det i en tilsettingskontrakt kan avtales karanteneregler eller såkalte konkurranseklausuler etter avsluttet tjeneste. En slik klausul må imidlertid sees i lys av Avtaleloven § 38 og de begrensninger som der gjøres gjeldende.

       For ansatte i Forsvarsdepartementet gjelder de samme regler som for Forsvaret og sentraladministrasjonen forøvrig. »

10) Er departementet kjent med andre eksempler på at noen norsk forsvarsbedrift har inngått representasjonsavtaler med offenlig ansatt personell umiddelbart etter at disse har fratrådt sin stilling i den offentlige forvaltning eller i en tid noe senere?

       Forsvarsdepartementet uttaler 12. april 1994:

       « Vi er ikke kjent med andre eksempler på at noen norsk forsvarsbedrift har inngått representasjonsavtaler med offentlig ansatt personell umiddelbart etter at disse har fratrådt sin stilling i den offentlige forvaltning eller i en tid noe senere. Vi kjenner imidlertid til eksempler på at slikt personell i nær tid etter sin fratreden har inngått representasjonsavtaler med utenlandske forsvarsbedrifter etablert i Norge eller deres agenter i Norge. Det er utstrakt bruk av representanter og agent er innen bransjen og det kan derfor ikke utelukkes at også andre norske forsvarsbedrifter enn Raufoss benytter seg av tidligere offentlig ansatt personell som representanter i utlandet. Imidlertid er det ingen grunn til at Forsvarsdepartementet skulle ha kjennskap til eventuelle slike avtaler ettersom de aktuelle bedriftene er etablert som aksjeselskaper som ikke på noen måte kontrolleres av Forsvaret, men som er å oppfatte som leverandører til Forsvaret på lik linje med tilsvarende utenlandske bedrifter. »

       Nærings- og energidepartementet kan opplyse at det ikke er uvanlig at offentlig ansatt personell tar ansettelse i norske forsvarsbedrifter, så som ved Raufoss A/S og Norsk Forsvarsteknologi A/S.

11) Hvilken kontroll har myndighetene eller norske forsvarsbedrifter med at den eventuelle provisjon som betales til utenlandsk agent ikke av denne blir benyttet til « smøring » av personer med innflytelse på innkjøpssiden hos potensielle kunder av forsvarsmateriell?

       Provisjon som utbetales til utenlandsk agent vil være en ordinær kostnad knyttet til den forretningsmessige virksomheten ved en bedrift. Denne virksomheten ledes av styret og adm. direktør. Det er bedriften som må følge opp avtalene med sine agenter.

       Nærings- og energidepartementets rolle som aksjonær er regulert i aksjeloven. Vi vil ikke kunne delta i eller føre løpende kontroll med den daglige driften. Det spørsmål som er reist er etter vårt syn heller ikke av en slik karakter at det vil være en sak for generalforsamlingen, som er det organ departementet som aksjonær kan benytte til eventuelt å instruere selskapet i form av en flertallsbeslutning. Det gjelder i særlig grad i de børsnoterte selskapene. Vi kan forøvrig vise til vår kommentar til spørsmål 1 c).

12) Har myndighetene, i forbindelse med behandling av søknader om utførselslisenser og senere kontroll med overholdelsen av bestemmelsene for våpensalg, noen gang avdekket konkrete feil av en viss betydning eller forsøk på omgåelse av norske bestemmelser?

       Hvis bekreftende, hva har vært konsekvensene av slik avdekking?

       Utenriksdepartementet (Handelsministeren) uttaler 23. mars 1994:

       « Utenriksdepartementet har ikke avdekket konkrete feil av noen betydning eller forsøk på omgåelser av norske bestemmelser i forbindelse med behandling av søknader om utførselslisenser og senere kontroll med overholdelsen av bestemmelsene for eksport av våpen. »

13) Når og hvorledes ble Raufoss A/S kjent med at selskapet Scientific AG var eiet av Foxley?

       Er Raufoss A/S kjent med at Foxley også har eierinteresser i eller tilknytning til andre selskaper som er engasjert i salgsarbeid vedrørende forsvarsmateriell?

       Raufoss A/S uttaler 21. mars 1994:

       « Det er vanskelig å fastslå hvorledes vi ble kjent med at selskapet Scientific AG var eiet av Foxley, men ved avtalens undertegnelse i 1985 var dette kjent for RA.

       RA var kjent med at Foxley også hadde eierinteresser i « Confrere Consultants ».

14) I departementets brev av 02.12.93 opplyses følgende: « RA gir også en redegjørelse for selskapets befatning med Foxley-saken. Ra mener bl.a. å ha opptrådt i henhold til etablert Europeisk praksis da Gordon Foxley ble engasjert som representant for RA kort tid etter at han sluttet i det britiske forsvarsdepartement. »

       Det bes gitt redegjørelse om hva som er etablert europeisk praksis når det gjelder salg av forsvarsmateriell gjennom agentselskaper. Dersom der er etablert europeisk praksis at personer med viktige stillinger på innkjøpssiden i et forsvarsdepartement kan slutte, for deretter like etter å inngå representasjonsavtaler for produsenter av forsvarsmateriell med sin tidligere arbeidsgiver, forsvarsdepartementet eller forsvaret, som kanskje eneste kunde, hvilke initiativ vil da regjeringen treffe for å få endret en slik såkalt europeisk praksis?

       Raufoss A/S uttaler 21.mars 1994:

       « Internasjonal markedsføring av alle typer produkter er komplisert, og et sett av markedsføringssystemer benyttes: