Komiteen viser til at Stortinget tidlegare har behandla EFs rettsakter fra før 1. august 1991 (jf St.prp. nr. 100 (1991-1992), Innst.S.nr.248 (1991-1992), samt Ot.prp. nr. 79 (1991-1992) , Innst.O.nr.14 (1992-1993)).

       Komiteen viser til at St.prp. nr. 40 (1993-1994) inneheld rettsakter kunngjort mellom 31. juli 1991 og 1. januar 1994. EUs indre marknad vart satt i verk 1. januar 1993. Komiteen minner om at EØS-avtala begynte å verke 1. januar 1994.

Komiteens fleirtal (Arbeiderpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet):

       Komiteens fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren, Hallvard Bakke, Kirsti Kolle Grøndahl, Brit Hoel, Thorbjørn Jagland og Ragna Berget Jørgensen, frå Høgre, Kaci Kullmann Five, Jan Petersen og Anders Talleraas, frå Kristeleg Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og frå Framstegspartiet, Fritjof Frank Gundersen, viser til at målet med EØS-avtala er å sikre eit økonomisk samarbeidsområde grunnlagt på felles reglar og like konkurransevilkår. Gjennom avtala deltek dei EFTA-landa som har slutta seg til EØS-avtala i den indre marknaden i EU samt på andre område som avtala omfattar.

       Fleirtalet viser til at EØS-komiteen vedtok tilleggsavtala 21. mars 1994. Alle rettsaktene skal samla bli ein del av EØS-avtala.

       Fleirtalet viser til vedtak nr. 7/94 i EØS-komiteen den 21. mars 1994 der artikkel 3 lyder:

« Denne beslutning trer i kraft 1. juli 1994, forutsatt at EØS-komiteen har mottatt alle meddelelsene i henhold til avtalens artikkel 103 mv. » (St.prp. nr. 40 vedlegg 1 s. 5)

       På EU-sida må tilleggsavtala godkjennast av Europa-parlamentet og av Rådet for den europeiske union. På EFTA-sida skal avtala godkjennast av nasjonalforsamlingane.

       Fleirtalet viser til at Regjeringa tidlegare har lagt fram for Stortinget dei rettsaktene som er med i tilleggsavtala (jf. m.a. stortingsforhandlingane, den 8. og 15. februar d.å. Fleirtalet viser også til fråsegner frå organisasjonar og institusjonar vedrørande tilleggsavtala til EØS-avtala (jf. vedlegg nr. 4 i St.prp. nr. 40).

       Fleirtalet viser til at St.prp. nr. 40 er svært omfattande og omhandlar spørsmål som normalt fell inn under arbeidsområdet til ulike komitear i Stortinget.

       Fleirtalet viser til at ei eventuell oppdeling av EØS-II for behandling i dei enkelte komiteane ikkje ville endra det faktum at ein i den endelege avgjerda måtte vedta eller forkaste avtala samla. Fleirtalet viser til at Stortinget den 27. april d.å. vedtok å senda St.prp. nr. 40 til utanrikskomiteen for samla behandling i denne komiteen.

       Fleirtalet minner elles om at EØS-II blir handsama på den « gamle måten », men at ein etter dette normalt vil kunne handsame rettsaktene enkeltvis og i samsvar med m.a. dei retningslinene som følgjer av at Stortinget har vedtatt eit eige « konsultasjonsorgan » for EØS-saker, og der EFTA-landa i større grad kan medverke i førebuingane av saker i EU. (Jf. St.prp. nr. 100 kap. 8.)

       Fleirtalet syner til at resultata etter behandlinga i EØS-komiteen i hovudsak er i samsvar med dei mål som kom til uttrykk under Regjeringa sin konsultasjon med Stortinget. (Jf. m.a. stortingsforhandlingane den 15. februar 1994.)

       Fleirtalet viser til at EØS-II gjev eit meir einsarta regelverk i heile samarbeidsområdet for dei områda som er omfatta av avtala. Fleirtalet understreker betydninga av at dei pliktene som følgjer av avtala blir etterlevde. Mange av rettsaktene regulerer tilhøve som ikkje er aktuelle i Norge. Flertallet viser til at EØS-II også vil føre til skjerpa krav til miljø- og tryggleik i Noreg. Døme på dette er rester av hjelpestoffer og framandstoffer i næringsmiddel der Noreg før EØS-avtala ikkje hadde maksimalgrenser for slike. Vidare: strengare krav til svovelinnhald i gassolje, merking av vareparti, barnesikring av kjemikaliepakningar, meldesystem for eksport og import av kjemikalier og kvalitetssikring når det gjeld produksjon av m.a. kjøtt.

       Fleirtalet konstaterer imidlertid at EØS-komiteen ikkje nådde fram til semje på punktet om maritim kabotasje. Fleirtalet viser til uttalelse fra EFTA-statene om maritim kabotasje (jf. vedlegg nr. 5 i St.prp. nr. 40). I denne fråsegna beklager EFTA-statene at « de i denne fase ikke er omfattet av rådsforordning (EØF) nr. 3577/92 , og de forventer at maritim kabotasje blir inkludert i EØS så snart som mulig ». Fleirtalet er samd i dette.

       Enkelte av rettsaktene i tilleggsavtala krev lovendring. Desse er spesifisert i vedlegg nr. 3 til St.prp. nr. 40. Fleirtalet finn det naturleg at faglege merknader til dei enkelte lovendringar kjem fram i samband med handsaminga av dei enkelte proposisjonane i Stortinget. Fleirtalet minner i denne samanhengen om at enkelte saker allerede er til handsaming i Stortinget.

       Fleirtalet kan ikkje sjå at dei endringane som følgjer av EØS-II er av ein slik karakter og skaper slike vanskar for Noreg at dei gjev grunn til å si nei til heile tilleggsavtala.

       Fleirtalet har elles ingen merknader til St.prp. nr. 40.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Marit Arnstad, John Dahle og Anne Enger Lahnstein, og fra Sosialistisk Venstreparti, Erik Solheim, viser til at EØS utgjør et dynamisk avtaleverk hvor Norge løpende må overta EUs regler. Med EØS-avtalen blir Norge en del av EUs indre marked og de fire grunnprinsippene EU bygger på; fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital. Disse medlemmer vil understreke at motstanden mot de fire friheter var en av de viktigste grunnene til at flertallet i Norge sa nei til EF-medlemskap i 1972. Disse medlemmer vil peke på at gjennom EØS-avtalen blir mange innenrikspolitiske saker i realiteten utenrikspolitikk og at ordninger som var godt tilpasset norske forhold, blir avviklet.

       Disse medlemmer viser til at EØS-avtalen binder vår handlefrihet på en rekke områder og var den første internasjonale avtale som krevde avgjørelse etter Grunnlovens § 93. Avtalen betyr at Stortinget har gitt ifra seg reell lovgivningsmyndighet på de områder som angår EØS. Selv om Stortinget beholder en formell avgjørelsesmyndighet, blir vi etter EØS-avtalens § 7 bundet til å vedta EUs direktiv når de er passert EØS-komiteen. Det er kun EU som har initiativrett til nytt regelverk i EØS. Etter artikkel 97 forplikter vi oss til ikke på egenhånd å gi regler som strider mot EØS. Ifølge protokoll 32 og den vedtatte gjennomføringsloven går EØS' regler foran nasjonale regler ved konflikt mellom de to. Regelverket skal fortolkes i samsvar med EF-domstolens tidligere praksis. Disse medlemmer er av den oppfatning at EØS-avtalen i sum svekker Stortingets innflytelse på mange viktige saksfelt.

       Disse medlemmer viser til at tilleggsprotokollen til EØS-avtalen omfatter godt over 400 EU-direktiv som skal innpasses i norsk regelverk. Disse medlemmer vil peke på Innst.S.nr.248 (1991-1992) hvor flertallet sa dette om innflytelse og vetorett i EØS; « Nye felles regler er ikke bindende i EØS før de er vedtatt med enstemmighet i EØS-komiteen, og ingen av partene kan bindes mot sin vilje. Det innebærer i praksis vetorett for det enkelte EØS-land. » Disse medlemmer er usikker på realiteten i dette utsagnet i forhold til den behandlingsmåte som er valgt for EØS-tilleggspakken. Gjennom en samla behandling vil Stortinget ikke få mulighet til å ta stilling til hvert enkelt direktiv. Disse medlemmer viser til at det tidligere er gitt uttrykk for at det vil være opp til Stortinget selv å splitte opp behandlingen av pakken, mens den i forhold til EØS-komiteen måtte sees på som en helhet. Disse medlemmer mener det ville være mest naturlig om man holdt fast ved en slik behandlingsmåte og at Stortinget stod fritt til å behandle de enkelte direktiv for seg.

       Disse medlemmer viser til at flere av høringsinstansene har pekt på en utilstrekkelig behandlingstid i forbindelse med tilleggspakken. Landsorganisasjonen viser i sin uttalelse til at tilleggspakken « utgjør et svært omfangsrikt materiale som berører de aller fleste forbundsområder innenfor LO ». Disse medlemmer er enig i Landsorganisasjonens krav om at EØS-saker « må være underlagt de samme krav til saksbehandling som de vi har for nasjonale saker i dag ». Disse medlemmer mener dette ikke har vært tilfelle ved behandlingen av tilleggspakken, tatt i betraktning det store omfanget av direktiv i EØS-II.

       Disse medlemmer vil understreke at bestemmelser som det ble stilt spørsmålstegn ved under behandlingen av den første EØS-avtalen i dag er klaget inn for EFTAs overvåkningsorgan (ESA). Disse bestemmelsene kan bli krevd endret uavhengig av norske myndigheters ønske. Disse medlemmer konstaterer at uansett om Regjeringen legger til grunn at ulike ordninger kan opprettholdes, er det ikke lenger opp til norske myndigheter å avgjøre disse spørsmålene. Dette gjelder Vinmonpolet som i dag er innklaget for ESA. Det gjelder også statsstøtte og støtte til enkeltbedrifter som heretter skal forhåndsgodkjennes av ESA.

       Disse medlemmer vil peke på at de samme formuleringer som regjeringen brukte om Vinmonpolet, statsstøtte og legemidler, bruker de nå i svar om EØS-II både når det gjelder fritt anbud på bussruter og forslaget til ny konsesjonslov. Disse medlemmer mener at det er all grunn til å forvente at det også på disse områdene og andre områder vil bli stilt spørsmålstegn ved norske tolkninger av regelverket.

       Disse medlemmer viser til at det under Stortingets konsultasjon med regjeringen ble framsatt flere forslag fra Senterpartiets side om at regjeringen i EØS-komiteen skulle gå imot enkelte direktiv i tilleggspakken.

       Disse medlemmer vil videre vise til at det fra disse medlemmers side er stilt en rekke spørsmål i forbindelse med behandlingen av tilleggspakken. Spørsmålene følger som vedlegg til innstillingen. Disse medlemmer har innvendinger til flere områder som angår EØS-II og vil i det følgende peke på endel hovedområder i tilleggspakken hvor disse medlemmer går imot en tilpasning til EU-regelverket.

Offentlige innkjøp av tjenester

       Disse medlemmer viser til at EØS-II betyr at offentlige tjenestekjøp over 1,6 millioner kroner heretter skal legges ut på anbud i hele EØS-området. Formålet med direktivene er å forby offentlig myndighet og offentlige selskaper å foretrekke leverandører fra sitt eget land for å sikre lokale bedrifter eller arbeidsplasser.

       Disse medlemmer vil peke på at det anslås at offentlig sektor i Norge kjøper tjenester for 26 mrd. kroner hvert år. I tillegg kommer ca 10 mrd. kroner i off-shore-sektoren. Rundt halvparten av samlede innkjøp av tjenester omfattes av direktivet. Disse medlemmer viser til at direktivene omfatter vedlikehold og reparasjon, post, telekommunikasjoner, forsikring, bank, regnskap, data og utviklingstjenester, opinionsundersøkelser, arkitekt-, ingeniør- og konsulenttjenester, markedsføringstjenester, forskning og utvikling, reklametjenester, forlags- og trykkerivirksomhet, kloakk, og avfallsvirksomhet og eiendomsforvaltning.

       Disse medlemmer viser til at på noen andre kriterier skal også tjenester som jernbanetransport, juridiske tjenester, etterforsknings- og sikkerhetstjenester, undervisning og yrkesutdanning, helse- og sosialtjenester, fritids-, kultur- og sportstjenester legges ut til anbud eller skje via forhandlingskjøp.

       Disse medlemmer vil understreke at tjenester for såkalte unntatte sektorer, vann, avløp, transport, energi og telekommunikasjoner også omfattes av direktivene, men at kravene her er noe annerledes enn for andre tjenester. Disse medlemmer vil videre vise til at i den grad offentlig myndighet omdanner etater til selskap, vil en større del av det offentliges virksomhet være forpliktet til å konkurrere om oppdrag med selskaper i EØS.

       Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst.S.nr.248 (1991-1992) når det gjelder EUs direktiv om offentlige innkjøp av varer. Disse medlemmer viser til at det i Norge så langt har vært stor grad av valgfrihet ved offentlige innkjøp. De direktiv som er vedtatt både når det gjelder innkjøp av varer og tjenester reduserer offentlige myndigheters valgfrihet, og kan føre til tap av oppdrag og arbeidsplasser. Disse medlemmer er av den oppfatning at Norge har mer å tape enn å vinne på åpne offentlige innkjøpsmarkeder. Disse medlemmer vil også vise til at staten med dette påtvinger kommunene en innkjøpspraksis som i mange tilfelle ikke er ønsket. Mange norske kommuner har i dag regelverk for innkjøp som gir lokale bedrifter fortrinnsrett.

       Disse medlemmer viser til at regjeringen ikke kan garantere at det er mulig å unngå et påbud om at lokal busstrafikk skal legges ut på anbud. Disse medlemmer vil peke på at dagens ordning med frivillighet gir den enkelte kommune muligheten til selv å avgjøre om lokal busstrafikk skal legges ut på anbud. Denne ordningen fungerer etter hensikten og det bør ikke være aktuelt å endre dette.

Kommunal Landpensjonskasse

       Disse medlemmer viser til at EØS-regelverket vil påvirke rammevilkårene for Kommunal Landpensjonskasse (KLP) og at fritt anbud på offentlige tjenester kan få store konsekvenser for den virksomhet som drives av KLP. Disse medlemmer konstaterer imidlertid at det fra regjeringens side ikke er klargjort hvilke konsekvenser dette direktivet vil få. Disse medlemmer finner det svært uheldig at man lar seg forplikte av et direktiv uten å ha brakt på det rene hvilke følger dette vil få.

Legemidler

       Disse medlemmer viser til at regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett foreslår omfattende tilpasninger til EU-regelverket når det gjelder legemiddel-omsetningen. De direktiv om legemidler som ligger i EØS-II krever en friere konkurranse når det gjelder omsetning av medisin enn vi hittil har tillatt. Krav om liberalisering på grossistleddet omfatter aktiviteter som innebærer anskaffelse, lagring, forsyning, og eksport av legemidler med eller mellom produsenter, agenter, grossister og apotek. Direktivet forutsetter også at produsenter skal kunne få tillatelse til å drive engrosvirksomhet for de legemdiler de selv produserer. Disse medlemmer konstaterer at det er gitt en 6 måneders overgangstid før direktivet i sin helhet må overtas som norsk rett.

       Disse medlemmer viser til at det åpnes for at medisin-innkjøp over en viss størrelse må ut på internasjonalt anbud. Reklamedirektivet for legemidler medfører at vi ikke lenger kan forby reklame for medisiner på offentlig sted, i radio, trafikkreklame, kinoreklame og direkte reklame. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen peker på at EØS-avtalen har medført bortfall av behovsparagrafen og at dette antakelig vil føre til en økning i antall medisiner og at flere medisiner vil bli klassifisert som reseptfrie.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen tidligere har hevdet at den vil fastholde målet om lik dekning av legemidler til lik pris over hele landet. Disse medlemmer konstaterer at regjeringen nå går bort fra dette prinsippet ved å foreslå maksimalpris. Dette innebærer at kunder i sentrale deler av landet kan få kjøpt medisin billigere enn kunder i utkantstrøk. Disse medlemmer ser regjeringens forslag som et ledd i en liberalisering av omsetningen med legemidler som disse medlemmer anser som svært uheldig. Dersom de tiltakene regjeringen har foreslått som følge av EØS-avtalen blir gjennomført, har disse medlemmer vanskelig for å se hvordan man kan beholde en like god kontroll over legemiddelomsetningen som man tidligere har hatt.

       Disse medlemmer vil vise til at EU fra 1. januar 1995 innfører et godkjenningssystem for medisiner som etablerer en felles prosedyre for godkjenning av bioteknologiske legemidler. For andre legemidler kan det søkes om godkjenning i de enkelte medlemsland i henhold til felles kriterier. Disse medlemmer viser til at dette kan bety at et land må godta legemidler som er godkjent i andre land. Disse medlemmer viser til at det ennå ikke er avklart hvordan dette skal innpasses i EØS, men at reglene i prinsippet er relevante for EØS.

Veterinære forhold

       Disse medlemmer viser til at Norge er langt framme når det gjelder dyrehelse, noe som i første rekke skyldes et effektivt importvern og et målrettet og velorganisert arbeid for å forebygge og bekjempe husdyrsykdommer. Disse medlemmer vil peke på at målet med EØS-avtalen er å fremme handelen også med dyr og matvarer. En del EU-regler har som formål å redusere negative virkninger av økt handel, i form av spredning av sykdomssmitte. Et endret grensevern vil imidlertid etter disse medlemmers oppfatning innebære økt fare for smittsomme dyresykdommer i Norge.

       Disse medlemmer viser til at nesten ¼ av rettsaktene som inngår i tilleggsavtalen, omhandler veterinære forhold. Disse medlemmer vil peke på at flere av disse rettsaktene vil få direkte innvirkning på norsk landbruk, i form av økte kostnader og mulige virkninger på strukturen.

       Disse medlemmer viser til at vaksinering mot flere svært smittsomme dyresykdommer for kort tid siden ble forbudt i EU. Vaksineringskostnadene beløp seg hvert år til flere milliarder kroner. Jevnlige nyhetsmeldinger om illegal bruk av medisiner og veksthormoner i flere EU-land og det faktum at betydelige økonomiske interesser er knyttet til å bli definert som sykdomsfri sone, er etter disse medlemmers oppfatning bekymringsfullt. Disse medlemmer viser til at norske myndigheter kan kreve serologisk testing av svin fra områder hvor svinepest har brutt ut, men frykter at skjult smitte allerede kan være importert før slik testing kan iverksettes.

       Disse medlemmer vil videre peke på at påbudet om veterinær kontroll av alt kjøtt før slakting, vil få virkning for viltkjøtt som skal omsettes. Dette vil bety ekstra arbeid og ekstra kostnader knyttet til å frakte vilt til godkjent slakteri.

       Disse medlemmer viser til at nye hygienekrav for melkeproduksjon vil få konsekvenser for primærproduksjon. Mange norske gårdsbruk, spesielt i distriktene, kan få problemer med å tilfredsstille spesielt kravene til vannkvalitet, dersom det ikke investeres i rense- eller desinfiseringsanlegg. Disse medlemmer forutsetter at disse ekstrakostnadene ikke belastes den enkelte bruker, men dekkes av staten.

       Disse medlemmer vil peke på at dobbeltpasteurisering av melk, som i dag er nødvendig for å forsyne de mest folketette områdene med konsummelk hele året, blir forbudt. Dette vil etter det disse medlemmer forstår, kunne innebære krav om ytterligere sentralisering av anleggsstrukturen i meieriindustrien, og i verste fall bety en geografisk omfordeling av melkeproduksjonen, noe som vil føre til en svekking av distriktsjordbruket.

Forsikring

       Disse medlemmer merker seg at et fritt marked for forsikring langt på vei fullføres med 3. skadeforsikringsdirektiv og 3. livsforsikringsdirektiv. Dette betyr at utenlandske forsikringsselskaper fritt skal kunne konkurrere med norske selskaper om kundene i Norge, både når det gjelder skade-, livs- og yrkesskadeforsikring. Det er tilstrekkelig med en tillatelse for å kunne yte tjenester innen hele EØS-området. Disse medlemmer er imot en slik utvikling. Disse medlemmer viser til at det er utarbeidet analyser som anslår en halvering av antall forsikringsselskap i EU med innføringen av de nye forsikringsdirektivene. Disse medlemmer mener det er grunn til å frykte en priskonkurranse mellom ulike selskaper som i neste omgang fører til oppkjøp, fusjoner og nedleggelser. Dette kan føre til sentralisering av makt og kapital og åpne for monopolistisk konkurranse eller oligopol, med høyere priser og dårligere tjenester som resultat.

       Disse medlemmer viser til at tilsynsmyndigheten skal ligge i selskapets hjemland, noe som innebærer at det ikke lenger er norske myndigheter som har tilsyn med all forsikringsaktivitet som foregår i Norge. Disse medlemmer mener dette er uheldig og frykter at det over tid vil føre til et press for å fjerne ordninger som er særegne for Norge. Dette gjelder blant annet naturskadepoolen, hvor alle norske forsikringsselskap er forpliktet til å delta. Disse medlemmer merker seg at det har vært reist spørsmål om også utenlandske selskaper plikter å delta i naturskadepoolen og at Handelsministeren i Stortinget har opplyst at Norge « i det alt vesentlige kan bygge videre på nåværende ordning ».

       Disse medlemmer har også merket seg at ordningen med forhåndsgodkjenning av forsikrings- og polisevilkår må oppheves for alle forsikringsselskaper. Dette vil, slik disse medlemmer ser det, måtte innebære krav om større årvåkenhet fra Kredittilsynets side, selv om etterkontroll på ingen måte kan erstatte forhåndsgodkjenning. Disse medlemmer forstår regelverket slik at forsikringsprodukter som er i strid med norsk regelverk, kan markedsføres og selges i Norge inntil Kredittilsynet griper inn, gjennom å henstille til det utenlandske selskapet om å rette seg etter norsk lov eller ved å varsle tilsynsmyndighetene i selskapets hjemland. Disse medlemmer mener dette gir grunn for å frykte dårligere forbrukersikkerhet.

       Disse medlemmer viser til at det ikke lenger blir anledning til å kreve plassering i bestemte typer aktiva eller å kreve lokalisering av investeringer i et bestemt medlemsland. Disse medlemmer mener at dette vil være en trussel mot norsk eierskap og svekke mulighetene for å sikre norsk næringsliv risikovillig kapital. Disse medlemmer viser videre til at solvenskravene må økes, og til at norske myndigheter tidligere la til grunn at dette ikke var nødvendig. Disse medlemmer mener at økte egenkapitalkrav vil måtte føre til økte inntjeningskrav i selskapene, noe som i neste omgang kan medføre økte forsikringspremier.

       Disse medlemmer vil også peke på at regnskapsregelverket må endres for forsikringsselskaper. I dag gjelder de samme regler for forsikringsselskaper og andre selskaper når det gjelder resultatregnskap og balanse. Tilleggsavtalen vil innebære andre regler for forsikringsselskaper. Disse medlemmer vil peke på at forståelse av og tilgjengelighet til informasjon som presenteres i resultatregnskap og balanse vil bli vanskeligere når en går over fra artsinndeling til funksjonsinndeling og ikke lenger skiller mellom anleggsmidler og omløpsmidler.

       Disse medlemmer har ellers merket seg at 3. skadeforsikringsdirektiv ikke er gitt anvendelse for Finland.

Telekommunikasjon

       Disse medlemmer viser til at telekommunikasjonssektoren i EU kjennetegnes ved mange ikke-bindende rettsakter, men at disse rettsaktene likevel angir en klar retning for hva slags utvikling medlemsstatene ønsker. Disse medlemmer viser til at rådsresolusjon 93/213/EØF gir full støtte til Kommisjonens arbeid med sikte på å oppnå full liberalisering av alle offentlige telefontjenester senest 1. januar 1998. Disse medlemmer vil peke på at intensjonene i den nevnte resolusjonen ville medføre betydelige endringer i forhold til dagens regulering av telesektoren dersom de ble gjennomført.

       I resolusjonen heter det at Rådet særlig oppfordrer medlemsstatene til « å sikre den nødvendige økonomiske, organisasjonsmessige og ledelsesmessige uavhengighet for teleoperatørene, slik at de kan forberede seg på konkurransen ». Disse medlemmer tolker forslaget om omgjøring av Televerket fra forvaltningsbedrift til statlig aksjeselskap som et første skritt i denne retning. Disse medlemmer viser til et brev fra Televerkets ledelse til alle ansatte, hvor det heter at « innen 1998 vil Televerket møte full konkurranse på alle områder, uten lovbeskyttet enerett på nett eller telefontjenester ».

       Disse medlemmer viser for øvrig til at Senterpartiet har stilt spørsmål til Handelsministeren om hva som er Regjeringens holdning til innholdet i resolusjonen, uten å få noe svar på dette. Disse medlemmer mener at endret organisasjonsform for Televerket og økt liberalisering av telesektoren er uheldig. Dette kan føre til at det ikke lenger blir noen selvfølge at alle deler av landet har et like godt utbygd teletilbud, til tilnærmet lik pris.

Transport

       Disse medlemmer viser til at tilleggspakken innbærer at det indre marked for transporttjenester langt på vei blir virkeliggjort i hele EØS-området. EUs politikk innebærer en nedbygging av reguleringene i transportmarkedet, kombinert med innføring av ensartede konkurransevilkår, felles tekniske bestemmelser og felles regler knyttet til kvalifikasjonskrav og arbeidsforhold. Disse medlmmer vil peke på at fjerning av nesten alle konkurransehinder vil medføre sterkt press i retning av harmonisering av skatter og avgifter.

       Disse medlemmer viser til at skatte- og avgiftspolitikk i utgangspunktet ikke var ment å være omfattet av EØS-avtalen. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen har akseptert et direktiv som medfører økt harmonisering av skatter og avgifter. Direktivet setter dessuten grenser for hvilke formål bompenger kan brukes til. Disse medlemmer ser det som fordelaktig at bompenger også kan brukes til investeringer i kollektivnettet og til miljøinvesteringer, men etter det disse medlemmer forstår, vil ikke dette lenger være tillatt.

       Disse medlemmer viser til at flertallet i Stortinget har tilpasset oss EUs tredje luftfartspakke i forkant av forpliktelsene som ligger i EØS-II. Disse medlemmer gikk imot en slik tilpasning til EU-regelverket. Disse medlemmer viser til at konkurransen mellom luftfartselskap i Norge vanskeliggjør ordningen med krysssubsidiering som til nå har sikret god dekning av rutetilbud over hele landet. Disse medlemmer vil videre vise til at som ledd i den frie konkurransen innen luftfarten er det opprettet nye ruter på de mest lønnsomme strekningene. Dette fører til at miljøbelastningen fra flytrafikken øker ved at kapasiteten på rutenettet ikke utnyttes godt nok. Flere avganger går i dag med svært få passasjerer.

Plantevern

       Disse medlemmer viser til at Norge har fått en såkalt tidsubegrenset overgangsordning for plantevernmidler i EØS. Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen heter at en overgangsordning er gitt i påvente av utviklingen av EU-regelverket på dette området. Disse medlemmer mener det er lite som tyder på at EUs regelverk vil bli endret i en mer restriktiv retning. EUs direktiv om plantevern vil dersom det blir gjennomført i Norge medføre at vi ble nødt til å tillate langt flere giftstoffer i plantevernmidler enn vi gjør i dag. Disse medlemmer viser til at EUs bestemmelser om plantevern regnes som et landbruksspørsmål, ikke som et miljøspørsmål og at den såkalte miljøgarantien derfor ikke omfatter plantevern. Det vil ikke være tillatt å utvikle sitt eget regelverk i mer restriktiv retning enn EU. Disse medlemmer vil peke på at et plantevernmiddel som er godkjent i et land i utgangspunktet skal godkjennes i alle.

Farlig avfall

       Disse medlemmer viser til at tilleggspakken inneholder et direktiv som åpner for import og eksport av farlig avfall som går til gjenvinning. Disse medlemmer merker seg også at Regjeringen mener import av avfall for sluttbehandling vil være aktuelt på enkelte områder. Disse medlemmer anser en slik utvikling som betenkelig. Farlig avfall bør etter disse medlemmers oppfatning behandles nær produksjonsstedet. Slikt avfall bør ikke kunne betraktes som en hvilken som helst vare som kan omsettes på et marked.

       Disse medlemmer har konsentrert seg om endel hovedområder i tilleggspakken til EØS. De områder som er gjennomgått berører blant annet følgende direktiver i EØS-II;

1.	Rådsdirektiv 92/25/EØF av 31. mars 1992 om engrosdistribusjon av legemidler til mennesker.

2.	Rådsdirektiv 92/26/EØF av 31. mars 1992 om klassifisering i forbindelse med utlevering av av legemidler til mennesker.

3.	Rådsdirektiv 92/28/EØF av 31. mars 1992 om reklame for legemidler til mennesker.

4.	Kommisjonsdirektiv 91/414/EØF av 15. juli 1991 om markedsføring av plantefarmasøytiske produkt. Endret ved direktiv 93/71 EØF av 27. juli 1993.

5.	Rådsdirektiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av behandlingsmåten ved tildeling av kontrakter om offentlige varekjøp.

6.	Rådsdirektiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samrodning av behandlingsmåten ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter.

7.	Rådsdirektiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av innkjøpsreglene for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon.

8.	Rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av behandlingsmåten ved tildeling av kontrakter om offentlige tjenestekjøp.

9.	Rådsdirektiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og forskrifter om anvendelsen av felleskapsregler på innkjøpsregler for oppdragsgivere innen vann og energiforsyning.

10.	Rådsdirektiv 92/49/EØF av 18. juni 1992 om samordning av lover og forskrifter om direkte forsikring med unntak av livsforsikring.

11.	Rådsdirektiv 92/96/EØF av 10. november 1992 om samordning av lover og forskrifter om direkte livsforsikring.

12.	Rådsdirektiv 91/674/EØF av 19. desember 1991 om forsikringsforetaks årsregnskap og konsoliderte regnskaper.

13.	Rådsreslusjon 93/213/EØF av 22. juli 1993 om undersøkelse av situasjonen innen telekommunikasjonssektoren og av behovet for ytterligere utvikling på telekommunikasjonsmarkedet.

14.	Rådsdirektiv 93/89/EØF av 25. oktober 1993 om oppkreving i medlemsstatene av avgift på visse kjøretøyer som anvendes til veigodstransport, samt av veiavgifter og bruksavgifter for benyttelse av visse typer infrastruktur.

15.	Rådsforordning (EØF) nr. 2407/92 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskaper.

16.	Rådsforordning (EØF) nr. 2408/92 av 23. juli 1992 om EU-luftfartsselskapers adgang til flyruter innenfor fellesskapet.

17.	Rådsforordning (EØF) nr. 2409/92 av 23. juli 1992 om takst og rater i lufttrafikk.

18.	Rådsdirektiv 91/689 (EØF) av 12. desember 1991 om farlig avfall.

       Disse medlemmer konstaterer at slik behandlingen av EØS-II er lagt opp, vil det å gå imot et direktiv innebære at man må gå imot hele tilleggspakken. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot at det gis samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 7/94 om endring av protokoll 47 og enkelte vedlegg til EØS-avtalen.