Komiteen konstaterer at det i de senere tiår har vært en utvikling i retning av å nedfelle borgernes rettigheter i Grunnlovs form, jr. § 110a (sameparagrafen) og § 110b (retten til miljø). Komiteen finner det derfor naturlig at også menneskerettighetene grunnlovfestes, for å understreke den forankring menneskerettighetene har i dagens samfunn. En slik grunnlovsbestemmelse vil være et naturlig supplement til de regler om individets vern som allerede finnes i Grunnloven.

       Komiteen henviser til NOU 1993:18 hvor Menneskerettighetslovutvalget har en grundig gjennomgang av spørsmålene i forbindelse med en grunnlovsfesting av menneskerettighetene, herunder også spørsmålet om inkorporering av en eller flere menneskerettighetskonvensjoner og spørsmålet om hvilken trinnhøyde de inkorporerte regler bør ha. Utvalget konkluderer med en enstemmig anbefaling om at en grunnlovsbestemmelse i en generell form bør fastslå menneskerettighetskonvensjonenes betydning, samtidig som den forutsetter inkorporasjon ved lovgivning, jf. alternativ F i det foreliggende forslag. Utvalget mener at denne kombinasjonen av Grunnlov og lov vil gi best uttrykk for symbolverdien i en generell form, uten at noen konvensjoner fremheves i Grunnloven på bekostning av andre.

       Komiteen er enig i utvalgets vurderinger og vil foreslå at formuleringen i alternativ F tas inn i Grunnloven. Når det gjelder plasseringen av den nye grunnlovsbestemmelsen, mener komiteen at det mest naturlige er å innta bestemmelsen som ny § 110c. Her vil bestemmelsen føye seg naturlig til de foregående regler om retten til arbeid og medbestemmelse (§ 110), vernet om den samiske folkegruppe (§ 110a) og retten til miljø (§ 110b).