Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune Kristiansen og Leif Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, har merket seg at departementet har uttrykt at man kunne ha reagert sterkere på de økonomiske problemer SIFBO (det sammenslåtte SIBO og FLYBO) fikk fra 1988 og utover. Flertallet mener også informasjoner til Stortinget kunne ha vært mer fullstendig, og på et tidligere tidspunkt, men vil vektlegge at disse økonomiske problemer ikke skilte seg vesentlig fra de betalingsproblemene som både banker og andre kredittinstitusjoner på den tiden opplevde i stigende grad.

       Flertallet vil påpeke at myndighetene i 80-årene stod overfor et nytt og omfattende problem ved å måtte bosette et stort antall innvandrere og flyktninger.

       Det kommunale og private tilbud av leieboliger var svært begrenset, og det ble lagt opp til et betydelig erverv av boliger fra SIBOs og FLYBOs side (SIBO stod også bak bygging av nye).

       Flertallet vil understreke at det er flere elementer i den tidligere innvandrings-/flyktningpolitikken som har bidratt til å skape sosialklienter. Denne delen av boligpolitikken er en del av det, og problemene ble betydelig forsterket ved lavkonjunktur og fallende boligverdier. Arbeidsmarkedet ble også særlig vanskelig for innvandrere og flyktninger.

       Problemene til SIFBO har mange ulike politiske sider, idet de økonomiske forpliktelsene i stor grad var påført beboerne uten deres aktive medvirkning eller mulighet til å ta stilling til det ansvar de påtok seg. Etter flertallets vurdering kan deres situasjon og gjeldsproblemer naturlig sammenliknes med den situasjon mange er kommet i, som har vært offer for en påtvunget byfornyelse. Flertallet viser til at etter anbefaling fra departementet vedtok et flertall ved behandlingen av salderingsproposisjonen i desember 1991 en styrt avvikling av SIFBO og at man over tid skulle selge ut boligmassen som var preget av til dels mangel på vedlikehold og sterkt sviktende ivaretakelse av låneforpliktelsene.

       Beslutningen om å avvikle SIFBO er derfor ikke bare et spørsmål om å foreta en økonomisk sanering av SIFBOs gjeld og selge boliger. Spørsmålet om salg av boligmassen var også et spørsmål om å legge om boligpolitikken overfor innvandrere og flyktninger. Flertallet mente at Husbanken og andre kredittinstitusjoner bør sammen med kommunene ivareta boligpolitikken for flyktninger og innvandrere som for andre grupper. Etter flertallets mening hadde ikke SIFBO noe spesielt tjenlig opplegg for å løse boligproblemet for flyktninger og innvandrere.

       Flertallet kan derfor forstå at departementet brukte tid til å vurdere aktuelle løsninger. De økonomiske problemer man har stått overfor, atskiller seg for øvrig ikke vesentlig fra de bankene og kredittinstitusjonene opplevde på denne tiden.

       Flertallet viser også til at det i Innst.S.nr.152 (1991-1992) også fra flertallets side var forutsatt at boligmassen ikke skulle selges ut raskt. Det var forutsatt at man både for å unngå unødige tap og av hensyn til beboerne skulle ta tiden til hjelp for å begrense tapet som uansett var betydelig.

       Flertallet kan ved et tilbakeblikk på de problemer det har skapt, ønske at meldingen om SIFBO hadde berørt flere forhold, bl.a. den standard og finansiering det ble lagt opp til, mulighetene til å sysselsette og å gi mulighet for ansvar for egen livssituasjon.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti regner imidlertid med at slike spørsmål vil bli mer omfattende berørt i den flyktningmelding som er varslet. Bosetting av asylsøkere og flyktninger i kommunene er fortsatt et viktig spørsmål som krever en bedre løsning. I en løsning står nettopp boligspørsmålet sentralt. I en slik vurdering må Husbanken med et særlig ansvar for sosial boligbygging stå sentralt.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har konstatert kritikken fra Avviklingsstyret rettet mot Selskapet for innvandrer- og flyktningeboliger (SIFBO) og mot Kommunaldepartementet.

       Disse medlemmer registrerer at departementet tar avviklingsstyrets framstilling av SIFBOs virksomhet til etterretning.

       Disse medlemmer har merket seg at når SIFBO ble opprettet i 1988, ble det understreket at SIFBO var ansvarlig for egne forpliktelser og at selskapet skulle drives etter forretningsmessige kriterier.

       Disse medlemmer har merket seg at etter avviklingsstyrets syn må SIFBO ha hatt det inntrykk at selskapets forpliktelser ville bli dekket av staten. Disse medlemmer registrerer at departementet i ettertid kan forstå oppfatningen til SIFBO.

       Disse medlemmer viser videre til avviklingsstyrets spørsmål om ikke departementet burde « startet en nærmere gjennomgang og vurdering av selskapets virksomhet og stilling på et tidligere tidspunkt ». Disse medlemmer har merket seg at departementet i ettertid ser at en slik gjennomgang ville kunne avdekket at SIFBO måtte ha statlig kapitaltilførsel på et tidligere tidspunkt. Disse medlemmer registrerer at departementet tar denne kritikken til etterretning.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet i statsbudsjettet for 1992 omtalte at SIFBO fra 1989 har hatt økende tap på husleie, lån og garantier. Disse medlemmer har videre konstatert at departementet hevder at Stortinget har blitt orientert om opplysninger gitt av SIFBO.

       Disse medlemmer slutter seg for øvrig til departementets synspunkter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Terje Riis Johansen, Eva Lian og Morten Lund, og fra Høyre, Tore A. Liltved og Arild Lund, viser til den alvorlige kritikken Avviklingsstyret retter mot Kommunaldepartementet.

       Disse medlemmer vil i det følgende konsentrere seg om kritikken mot departementet, og i særdeleshet om departementets opplysningsplikt overfor Stortinget. Disse medlemmer viser til at Avviklingsstyret konstaterer at departementet mottok informasjon om selskapet på ulike måter gjennom korrespondanse, observatør i styremøtene, muntlige henvendelser og gjennom informasjon på generalforsamlingene basert på årsrapportene.

       Disse medlemmer viser til at SIFBO orienterte departementet alt i januar og mars 1989 om at selskapet kunne få større tap enn selskapet selv kunne bære. I mars 1990 ga SIFBO igjen uttrykk for at selskapet stod overfor betydelige økonomiske vanskeligheter. Disse medlemmer viser videre til brev av 25. oktober 1990 fra SIFBOs administrerende direktør til departementet. Der fremkommer det at selskapet har såvidt store økonomiske vanskeligheter at det ikke lenger kan drives videre uten ekstraordinære kapitaltilførsler fra statens side. Selskapet anslo på dette tidspunkt de samlede fremtidige tap til omlag 200 millioner kroner. Disse medlemmer siterer følgende fra brevet:

« Selv om det er stor usikkerhet knyttet til ovenstående beregninger, og selv om tapene som vil oppstå kan påvirkes noe av den videre utvikling av arbeidsmarked og boligpriser, synes det åpenbart at de tap SIFBO vil stå overfor i årene som kommer vil bli større enn det selskapet vil ha evne til å bære på egen hånd. »

       I brev av 20. mars 1991 med overskrift « Innspill til statsbudsjettet 1992 » behandlet selskapet på nytt behovet for kapitaltilførsel og skrev blant annet:

« SIFBOs forvaltningskapital er nå kommet opp i overkant av 2 mrd. kroner. Selskapets egenkapital på 13 mill. kr. står ikke i rimelig forhold til dette, og burde vært vesentlig høyere. Slik saken står finner vi det ønskelig at selskapets egenkapital blir forhøyet med 80 mill. kr., og at departementet samtidig er innforstått med at nåverdien av de boliger SIFBO eier er redusert med mer enn dette. »

       I årsregnskapet og årsberetningen for 1990 som ble fremlagt i april 1991 tok SIFBO igjen opp selskapets økonomiske problem. Her står blant annet følgende:

« Uten at det skjer endringer i noen av de forhold som er nevnt ovenfor, må en regne med ytterligere tap, trolig opp mot 50-60 mill. kroner. »

       Disse medlemmer vil også bemerke at SIFBO i flere brev og notater utover i 1991 gav departementet informasjon om selskapets vanskelige situasjon og behov for kapitaltilførsel.

       Disse medlemmer har merket seg at Avviklingsstyret etter sin gjennomgang kritiserer departementet fordi det ikke grep inn på et tidligere tidspunkt og med bakgrunn i gitte opplysninger om SIFBOs økonomiske problemer. Disse medlemmer har også merket seg at Avviklingsstyret mener departementets passive holdning førte til at gjennomgangen og vurderingen av SIFBOs virksomhet og stilling ble utsatt.

       Disse medlemmer mener det styrker kritikken og alvoret i situasjonen at departementet innrømmer at det burde ha startet en nærmere gjennomgang av selskapets virksomhet og stilling på et tidligere tidspunkt. Disse medlemmer understreker at departementet med sitt ansvar og på bakgrunn av all den informasjon det mottok, måtte være i stand til å forstå den alvorlige situasjon SIFBO var i. Det burde ha grepet effektivt inn og samtidig gitt Stortinget informasjon om selskapets økonomiske tilstand.

       Disse medlemmer finner det nødvendig å minne departementet om at det har en kontinuerlig aktsomhetsplikt uavhengig av hvordan opplysninger tilflyter det. Denne påminnelsen er nødvendig ut fra det faktum at departementet unnlot å gripe inn, men også ut fra det svar departementet har gitt komiteens fraksjon Høyre på spørsmål om hvilke undersøkelser departementet foretok på bakgrunn av brev av 16. januar 1989 fra selskapets daglige leder. I brevet blir det varslet at selskapet stod overfor mulige fremtidige tap i størrelsesorden 100 mill. kroner. Likevel sier departementet i sitt svar til Høyre-fraksjonen følgende:

« Brevet av 16. januar er således ikke primært en henvendelse fra selskapet til departementet om selskapets økonomiske situasjon. Imidlertid var dette brevet en av flere indikasjoner på et mulig, fremtidig tap. »

       Disse medlemmer er uenig med departementet i at brevet av 16. januar ikke gav grunnlag for oppfølging fra departementets side. Departementet synes å ha bagatellisert og oversett aktsomhetsplikten.

       Disse medlemmer vil peke på at formålet med sammenslåingen av Selskapet for innvandrerboliger (SIBO) og Stiftelsen flyktningeboliger (FLYBO) til SIFBO var å få et grunnlag for en bedre og mer samordnet ressursutnytting. Slik er det uttrykt i St.prp. nr. 1 (1988-1989):

« Samordningen av boliganskaffelse til innvandrere og flyktninger ved sammenslåingen av SIBO og FLYBO til Selskapet for innvandrer- og flyktningeboliger vil gi grunnlag for en bedre og mer samordnet ressursutnyttelse. »

       I diverse budsjettproposisjoner blir det slått fast at SIFBO er organisert som et statsselskap og at denne selskapsformen innebærer en understrekning av at driften skal baseres på forretningsmessige kriterier, og at virksomheten må drives i regnskapsmessig balanse.

       Disse medlemmer nevner dette fordi slik understreking fra departementets side til Stortinget er forpliktende og tilsier stor årvåkenhet og stort ansvar fra departementet som generalforsamling. Disse medlemmer mener at det fremlagte materialet viser at departementet ikke har utvist verken tilstrekkelig årvåkenhet eller ansvar.

       Disse medlemmer mener det kan reises spørsmål om ikke departementet i forbindelse med fremlegging av budsjettproposisjonene for 1989-1990 og 1990-1991 i større grad burde ha informert Stortinget om de forventede fremtidige tap i selskapet tilknyttet prisfallet på boligmassen. Departementet hadde, som disse medlemmer alt har gjort rede for, fått informasjon som varslet risiko for større fremtidige tap. Mer alvorlig er det etter disse medlemmers mening at departementet heller ikke i statsbudsjettet for 1992 fant å ville informere Stortinget om SIFBOs stadig økende økonomiske problemer. Avviklingsstyret vurderer det slik:

« Heller ikke her ble det klargjort at SIFBO stod overfor problemer som selskapet ikke kunne makte uten betydelig tilførsel av kapital. Selv om man må gå ut fra at statsbudsjettet for 1992 på det nærmeste var klart i begynnelsen av september 1991, hadde det etter avviklingsstyrets mening vært naturlig å ta opp dette forholdet på en klarere måte enn det som faktisk ble gjort. Det er på det rene at departementet særlig ved brev av 25. oktober 1990 fra SIFBO, var varslet om at i løpet av de nærmeste år, dvs. for 1991, 1992 og 1993, ville det bli nødvendig med en kapitaltilførsel på til sammen 150 millioner kroner for at selskapet skulle kunne dekke fremtidig tap. »

       Disse medlemmer vil også vise til følgende uttalelse fra Avviklingsstyret:

« Det kan vanskelig leses ut av statsbudsjettforslaget for 1992 at selskapet siden 1989 har pekt på et sannsynlig kapitalbehov på flere titalls millioner, konkretisert høsten 1990 og høsten 1991 til henholdsvis 150 og 160 millioner kroner. »

       Disse medlemmer er enig med Avviklingsstyrets syn at Stortinget tidligere burde ha vært orientert om den dramatiske situasjonen som var under utvikling i SIFBO.

       Disse medlemmer finner også å måtte understreke det faktum at statsråden ikke har tatt ordet i Stortinget for å gi informasjon om SIFBOs økonomiske situasjon verken under de årlige budsjettbehandlinger fra 1988/89 eller under behandlingen av innstillingen om avviklingen av SIFBO (Innst.S.nr.152). Disse medlemmer mener dette forsterker den realitet at statsråden ikke har tatt det nødvendige ansvar for SIFBOs virksomhet som statsråden har, og at Stortinget ikke fikk tilstrekkelig informasjon om de betydelige tap SIFBOs virksomhet har ført og vil føre med seg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er grunn til å reise denne kritikken mot departementet selv om det i forbindelse med selskap som SIFBO ikke er overraskende at driften i perioder kan gå med store underskudd. Prisfall i det uregulerte boligmarkedet som SIFBO opererte i og økende arbeidsledighet blant innvandrere, måtte få konsekvenser for selskapets økonomi. Nettopp på grunn av den økonomiske usikkerheten ved SIFBOs virksomhet måtte en kunne forvente rask rapportering til Stortinget når økonomien utviklet seg i feil retning. Når selskapets styre og administrasjon så mange ganger henvendte seg til departementet angående det voksende underskuddet i selskapet, er det kritikkverdig av departementet ikke å bringe disse opplysningene videre.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser ellers til merknadene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst.S.nr.152 (1991-1992) om avvikling av Selskapet for innvandrer- og flyktningeboliger, SIFBO, og videreføring av boligtiltak for flyktninger og innvandrere i kommunene. Her sier bl.a. Senterpartiets medlem følgende:

« Desse medlemene er skeptiske til dei økonomiske argumenta for nedleggjing. Avviklingsvedtaket har mellom anna ført til at mange bustader har vorte solgte. Eit forsert sal av bustader i dagens bustadmarknad vil innebere tilleggstap. Det same gjeld restriksjonar med omsyn til avvikling. Snevrare rammer for håndtering av låntakarane sine betalingsproblem fører til at fleire finansieringssaker enn før må avsluttast med tvangsrealisasjon. Erfaring viser at tvangssal gjev auka tap.

Når det gjeld dei innvandringspolitiske argumenta for nedleggjing av SIFBO, har særleg likestillingsprinsippa vorte vektlagde. Desse medlemene er samde i målsettinga om likestilliing mellom innvandrarar og nordmenn, men er tvilande til at avvikling av SIFBO er riktig verkemiddel for å oppnå dette.

Desse medlemene meiner på denne bakgrunn primært at SIFBO ikkje burde avviklast før kommunar og Husbanken er sette i stand til reelt å kunne ta over dei oppgåvene som busetting inneber.

Desse medlemene meiner at følgjande føresetnader bør legggjast til grunn for å unngå store økonomiske tap og personlege problem som følgje av avviklinga av SIFBO:

1.	Avhendinga av SIFBO sin bustadmasse må skje over ein lengre periode enn Regjeringa legg opp til, helst over 10-15 år. »

       Disse medlemmer vil vise til at dersom tilrådingene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var blitt fulgt om en mer langsiktig avvikling av SIFBOs boligmasse, ville ikke tapene for SIFBO blitt så store.

       Disse medlemmer hadde ellers forventet at en stortingsmelding om avviklingen av SIFBO også hadde inneholdt erfaringer fra de 16 årene som SIFBO og tidligere FLYBO og SIBO, har arbeidet med å skaffe boliger til flyktninger og innvandrere. Disse medlemmer antar at departementet har samlet mye informasjon om dette som Stortinget burde få tilgang til, og som vil være verdifullt i Stortingets videre arbeid med boliger for flyktninger og innvandrere.

       Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i Innst.S.nr.152 (1991-1992), der Sosialistisk Venstreparti var skeptisk til dei økonomiske argumenta for å leggje ned SIFBO. Sosialistisk Venstreparti tok til orde for at ved ei avvikling av SIFBO kunne staten gå på ei tapsbombe med store konsekvensar, og at andre løysingar enn å oppretthalde SIFBO kunne gje langt større tap enn ein hadde fått ved å oppretthalde SIFBO som eigen institusjon.

       Denne medlemen vil og få vise til fleirtalet, Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, sine merknader som slo fast at SIFBOs vanskelege situasjon skuldast det generelle fallet i bustadprisar med tilsvarande nedskrivning av verdien i SIFBOs bustadmasse, samt vesentleg svekka betalingsevne hos SIFBOs låntakare.

       Denne medlemen vil få sitere vidare frå fleirtalsmerknaden slik:

« Flertallet vil minne om at i de årene hvor boligprisene var på sitt høyeste, var også antall flyktninger størst. Det var med andre ord nødvendig å bosette ekstra mange gjennom SIFBOs ordninger nettopp i de årene da boliger kostet mest.

Flertallet viser til at den aktuelle gjeldskrisa i Norge trolig først og fremst har sammenheng med at folk har regnet med stadig stigning i boligprisene. Med verdistigning på boligen som sikkerhet har mange tatt opp høye boliglån som de i dag ikke makter å betjene. Dette vil i høy grad også gjelde flyktninger og innvandrere som for det første ikke har egenkapital å legge i boligen, og for det andre ofte stiller bakerst i køen av arbeidsledige. I tillegg kommer at selv om SIFBO har forsøkt å informere om norske forhold og tilbud på boligmarkedet, har mange av selskapets låntakere vært helt uten forhåndskunnskap om emnet og har derfor ikke hatt forutsetning for å forstå fullt ut hvilke forpliktelser de påtok seg gjennom boligkjøpet. »

       Denne medlemen vil vise til at ei av Sosialistisk Venstreparti sine hovudinnvendingar mot den løysinga som departementet foreslår i St.meld. nr. 29, går på at ein avviklar bustadmasse kjøpt i ein periode då bustadprisane var på topp, for så å selje når marknaden hadde nådd botn. Avviklinga har difor ført til unødig store øknomiske tap.

       Denne medlemen meiner det er illustrerande at på same tid som denne meldinga vert handsama, finnest det mange tusen flyktningar som forlengst skulle vore flytta ut av statlege mottak, og som ventar på ein plass å bu. Både kostnadsmessig og menneskeleg er dette ein lite ønska situasjon. Det er og verdt å bemerke at det sokalla integreringstilskotet til kommunesektor faktisk har auka med større beløp enn kva det i si tid kosta å administrere SIFBO.

       Denne medlemen vil difor framleis hevde at både staten og kommunane, men framfor alt flyktningar og innvandrarar, ville ha vore tent med at SIFBO hadde bestått som koordinator for å løyse bustadproblema for kommunane. Og denne medlemen meiner dei økonomiske problema for SIFBO like fort kunne vore løyste ved å gje selskapet eit gjeldsnedskrivingsbidrag, for på den måten å leggje grunnlaget for eit ansvarleg økonomisk fundament.

       Denne medlemen meiner at handteringa av denne saka, av Regjering og stortingsfleirtal så langt har vore lite vellukka og meiner at det i ei melding som skal oppsummere avviklinga burde kome fram at den grunngjevinga som blei gjeve for å avvikle SIFBO samsvarer dårleg med resultatet, slik det no ligg føre.