Kommunal- og arbeidsdepartementet redegjør i stortingsmeldingen for avviklingen av Selskapet for innvandrer- og flyktningeboliger (SIFBO). Avviklingsstyrets rapport er vedlagt meldingen som trykt vedlegg.

       I meldingen omtales bakgrunnen for opprettelsen av SIFBO. Statsselskapet ble etablert i 1988 etter sammenslåing av Selskapet for innvandrerboliger (SIBO) og Stiftelsen Flyktningeboliger (FLYBO). SIFBOs hovedoppgave var å hjelpe kommunene med å skaffe boliger for flyktninger og andre innvandrergrupper. Selskapet framskaffet, forvaltet, leide ut og solgte boliger, ga finansieringsbistand og informasjon.

       Både økonomiske, bolig-, og innvandringspolitiske hensyn begrunnet Regjeringens forslag om å nedlegge SIFBO, jf. St.prp. nr. 50 (1991-1992). SIFBO hadde tapt sin egenkapital, hadde en underbalanse på 306 mill. kroner pr. 30. september 1991, og ytterligere tap kunne forventes. Stortinget vedtok 15. mai 1992 å nedlegge SIFBO, jf. Innst.S.nr.152 (1991-1992).

       Husbanken overtok selskapets forpliktelser pr. 1. september 1992, slik Stortinget hadde vedtatt.

       Statens samlede bevilgninger til SIFBOs forpliktelser etter avviklingen og fram til og med 1994 utgjør omlag 625 mill. kroner, hvorav 465 mill. kroner er bevilget til tap ved salg av boliger og tap ved misligholdte lån og garantier. I perioden 1995-97 kan det forventes ytterligere tap.

       Ved kgl.res. av 18. oktober 1991 ble det oppnevnt et avviklingsstyre for SIFBO. Meldingen omtaler avviklingsstyrets sammensetning, mandat og arbeid. Avviklingsstyrets rapport ble overlevert departementet 28. september 1993.

       I meldingen redegjøres det for hovedpunktene i avviklingsstyrets rapport, herunder avviklingsstyrets vurderinger av disposisjonene til SIFBOs administrasjon, styre og revisor.

       Departementet tar denne framstillingen og vurderingen til etterretning.

       Departementet viser til avviklingsstyrets påpekning av at dersom SIFBO skulle få behov for ekstraordinær kapitaltilførsel for å dekke framtidige tap, skulle Regjeringen ha handlefrihet til å dekke dette på fritt grunnlag gjennom de årlige budsjettprosessene. Det var ikke forutsatt fra statens side at SIFBO skulle bygge opp fond til å dekke eventuelle framtidige tap, utover statens opprinnelige innskuddskapital.

       Departementet bemerker at det ved opprettelsen av SIFBO - og i samtlige statsbudsjetter fram til avviklingen - ble understreket at SIFBO var ansvarlig for egne forpliktelser og at selskapet skulle drives etter forretningsmessige kriterier og i regnskapsmessig balanse. Bevilgningene over statsbudsjettet i 1990, 1991 og 1992 til dekning av SIFBOs administrasjonskostnader og husleiesubsidier kan ikke forstås slik at SIFBO ikke var ansvarlig for egne forpliktelser, da « alle kostnader ikke kan belastes beboere i de boliger selskapet formidler ». Når avviklingsstyret vurderer det slik at SIFBOs styre har hatt inntrykk av at SIFBOs forpliktelser skulle dekkes av staten, gir departementet uttrykk for forståelse for dette i lys av statens lave innskuddskapital, som heller ikke ble økt senere.

       Videre omtaler meldingen avviklingsstyrets vurderinger av forholdet mellom staten og SIFBO. Avviklingsstyret kritiserer departementet for dets håndtering av selskapets økonomiske problemer. Bl.a. pekes det på at departementet har opptrådt for passivt.

       Departementet kommenterer kritikken i meldingen og redegjør for sin handlemåte. Med hensyn til avviklingsstyrets spørsmål om ikke departementet burde « startet en nærmere gjennomgang og vurdering av selskapets virksomhet og stilling på et tidligere tidspunkt », bemerker departementet at en i ettertid kan se at SIFBO måtte ha statlig kapitaltilførsel på et tidligere tidspunkt for å kunne drive på lovlig måte. Departementet tar derfor denne kritikken til etterretning. En slik tidligere gjennomgang ville imidlertid ikke ha påvirket tapenes størrelse.

       Avviklingsstyret reiser spørsmål ved om departementets informasjon til Stortinget har vært tilstrekkelig fyllestgjørende. Departementet redegjør i meldingen for hvilken informasjon som har vært gitt, og på hvilket grunnlag departementet har informert Stortinget. Departementet avviser at en har holdt tilbake opplysninger overfor Stortinget. Departementet viser til at det ikke har vært grunnlag for å informere Stortinget på annen måte enn det som har vært gjort.