Til Stortinget.

       Forslagsstillerne peker på at periodontitt er blant de mest utbredte og vanlige bakterielle infeksjoner hos mennesker. Den kan beskrives som en bakteriell infeksjon i tannens støttevev. Når en tann har mistet støttevev som følge av periodontitt, kan det ikke gjenvinnes uten i sjeldne tilfeller ved spesielle, kompliserte kirurgiske prosedyrer.

       Det redegjøres i dokumentet for ulike typer av periodontitt, for utbredelsen av disse og de behandlingsmuligheter som foreligger.

       Det framholdes at det ikke er noen prinsipiell forskjell mellom alvorlige former for periodontitt, verken klinisk, bakterielt eller behandlingsmessig, og andre infeksiøse tilstander som behandles av leger med refusjon fra trygdesystemet.

       Det redegjøres i forslaget for dagens betalingsordning for pliktmessige ytelser til tannbehandling i folketrygden.

       Behandling av de alvorlige periodontitter beløper seg ofte fra anslagsvis 10.000 til 15.000 kroner, avhengig av alvorlighetsgrad. Denne summen omfatter kostnader med å stanse sykdommen, og ikke utgifter forbundet med å rehabilitere skader som følge av sykdommen. Den delen av behandlingen som omfatter rehabilitering av tannsettet etter tanntap, finnes det ikke dekning for i folketrygden i dag.

       Forslagsstillerne framholder at tannhelsetjenesten klart skiller seg ut fra den øvrige helsetjenesten med sin høye andel av egenbetaling og mener egenandelen bør reduseres til et nivå som er akseptabelt for folk flest. Det påpekes at hvis man anslår en egenandel på 3.000 kroner, vil beløpet dekke utgiftene til konvensjonell behandling enten den blir utført hos allmennpraktiserende tannlege eller spesialist i periodontitt.

       Forslagsstillerne mener at ved innføring av en egenandel på for eksempel 3.000 kroner, samtidig som man fjerner utbetalingene av smårefusjoner til alle former av mild til moderat periodontitt, vil søknadsmassen til trygdekontorene reduseres betydelig. En slik reduksjon vil bety arbeidsbesparelser for behandlende tannlege og minske behovet for stillinger som rådgivende tannleger ved trygdekontorene.

       Forslagsstillerne mener at denne omleggingen vil bety at pasienter med alvorlig periodontitt vil komme tidligere til adekvat behandling. Dette vil bety mindre omfattende skader og fysiske eller psykiske følgetilstander som ellers i ikke uvesentlig grad blir dekket av trygdekontor og sosialkontor.

       Forslagsstillernes syn er at bruken av folketrygdmidler til tannhelsetjenester må utvides. En finansiering skal etter deres syn ikke være altomfattende, men selektiv slik at trygdefinansiering gir mulighet til å stimulere den type tannhelsetjenester som er ønskelig, men for lite etterspurt.

       I sin konklusjon konstaterer forslagsstillerne at det er et stort behov for å komme i gang med økonomiske tiltak for dem med spesielt høye utgifter til tannbehandling. Det framholdes at dette med fordel kan gjennomføres ved en streng styring med finansieringen gjennom refusjon fra folketrygden og knyttet til periodontitt som årsaksfaktor.

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en trygdefinansieringsordning for pasienter som lider av raskt fremskridende eller alvorlig periodontitt. »

       Sosialkomiteen ba i brev av 13. januar 1994 om statsrådens uttalelse til det foreliggende forslaget. I svarbrev av 2. mars uttaler helseministeren følgende:

« Vi viser til brev fra Sosialkomiteen av 13.01.94. Vi har i den forbindelse innhentet Helsetilsynets vurdering av de faglige og økonomiske sider ved de spørsmål som Sosialkomiteen reiser.

Sosial- og helsedepartementet har følgende kommentarer:

Problemstillingene som reises i dokumentet er av omfattende og prinsipiell karakter, såvel faglig, økonomisk, tannhelsepolitisk og utifra rettighetsbetraktninger - krever egentlig en omfattende utredning. Stikkord her er:

*

det er mange med andre tannhelseproblemer enn periodontitt eller periodontittforårsaket tannløshet som har høye utgifter til tannbehandling, og hvor sykdoms- eller den tannhelsemessige tilstand i vesentlig mindre grad kan påvirkes av den enkelte, den kan skyldes andre typer infeksjoner, lidelser eller sykdommer. Det bør gjøres en faglig beskrivelse av disse og tilslutt blir det en faglig og tannhelsepolitisk vurdering som bør legges til grunn for vedtak

*

det gis idag refusjon til periodontittbehandling, såvel de enklere, moderate som alvorlige tilfeller. Hos pasienter som går regelmessig til tannlege bør en alvorlig eller rask fremskridende periodontitt kunne bli registrert/oppdaget og behandlet eller henvist på et tidlig stadium. Refusjonsbeløpet er imidlertid lavt, og en omfordeling kan være riktig.

*	I 1993 ble det gitt trygderefusjon til periodontittbehandling for tilsammen ca 3,5 mill. kroner. Hvis fremtidige refusjoner skal holdes INNENFOR en slik økonomisk ramme, vil det innebære følgende:

med en egenandel på kr 3.000,- en gjennomsnittlig behandingskostnad på ca 13.000,- dvs. en gjennomsnittlig refusjon pr. pasient på ca 10.000,-, vil kun ca 350 få slik refusjon hvert år.

En full dekning utover egenandelen på 3.000,- kroner vil nok sprenge en økonomisk ramme på 3,5 millioner kroner mange ganger.

*	fagmiljøene må definere og avgrense FØR man kan foreta økonomiske beregninger:

-	hvor mange pr. år

-	kriterier for avgrensning

-	hvordan stadfeste at tannløse med stort rehabiliteringsbehov er tannløse pga. periodontitt?

*

Ellingsæter-utredningen har i kap. 17, 18 og 19 diskutert behov, etterspørselsmekanismer og forbruk av tannhelsetjenester, basert på tilgjengelig dokumentasjon. Det fremkommer at like mange voksne i Norge går REGELMESSIG til tannlege, UTEN en generell offentlig trygdeordning, sammenlignet med Sverige. Forskjellen er at forbruket av tannbehandling, dvs. mer avansert behandling, er større i Sverige enn i Norge når du først går regelmessig til tannlegen. Det er ikke refusjonsordninger som får IKKE-brukere til å bli regelmessige brukere av tannlegetjenester. Det er andre faktorer, bl.a. angst, tannløshet, fysiske hindringer, handicap, sosiale miljø osv. Derfor foreslår Ellingsæter-utredningen at den beste muligheten til å få IKKE-brukere eller UNDER- forbrukere av tannhelsetjenester til å etterspørre og forbruke MER tjenester, er å gjøre dette gjennom OPPSØKENDE virksomhet i regi av den fylkeskommunale, offentlige tannhelsetjenesten.