1. Innledning

I samsvar med Grunnloven § 75 bokstav k har Riksrevisjonen i Dok.nr.1 kunngjort utdrag av statsregnskapet for budsjettåret 1992. Dokumentet inneholder videre Riksrevisjonens konstitusjonelle antegnelser med svar og forslag til desisjon av statsregnskapet for 1992.

       Komiteen har delt innstillingen vedrørende Riksrevisjonens konstitusjonelle antegnelser til statsregnskapet for 1992 i to deler.

       Komiteen viser til Innst.S.nr.90 (1993-1994) som ble avgitt 22. februar 1994 og som gjaldt følgende departementer:

       Utenriksdepartementet, Administrasjonsdepartementet, Fiskeridepartementet, Justisdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kulturdepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og energidepartementet og Sosialdepartementet.

       De generelle innledningsvise merknader i kap. 1 i ovennevnte innstilling gjelder også for denne innstillingen.

       I denne innstillingen er behandlet de departementene som ikke ble tatt med i den første innstillingen ( Innst.S.nr.90 (1993-1994)). Dette gjelder følgende departementer:

       Barne- og familiedepartementet, Finans- og tolldepartementet, Forsvarsdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet.

       Komiteen vil i det følgende komme nærmere inn på en del av sakene vedrørende disse departementene.

       Når det gjelder de andre sakene for de aktuelle departementer, slutter komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Dagny G. Hovig, Rita Tveiten og Tom Thoresen, fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, fra Høyre, lederen og Jan P. Syse, fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde og fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, seg uten flere kommentarer til Riksrevisjonens desisjon.

       Komiteens utkast til innstilling har vært lagt fram for fagkomiteene til uttalelse. De merknader som er innkommet er inntatt i innstillingen.

5. Finans- og tolldepartementet

5.1 Ligningskontorenes kontroll av grunnlagsdata og kvaliteten på grunnlagsdata for inntektsåret 1990

       Regjeringen la ved Ot.prp. nr. 14 (1989-1990) om forenklet selvangivelse fram forslag til endringer i ligningsloven for å gjennomføre en reform med forenklet selvangivelse (FSA-ordningen).

       Fra og med inntektsåret 1991 gikk FSA-ordningen over fra prøveprosjekt til ordinær drift. For inntektsåret 1992 er ordningen utvidet til 65 ligningskontorer. Edb-innføringen er planlagt fullført i 1994.

       Riksrevisjonen har foretatt en undersøkelse av ligningskontorenes kontroll av grunnlagsdata og kvaliteten på grunnlagsdata ved ligningen for inntektsåret 1990. Resultatet av undersøkelsen er bl.a. at grunnlagsdata fortsatt har for dårlig kvalitet. Det påvises i rapporten en rekke eksempler på at betydelige formues- og inntektsbeløp ikke er kommet til beskatning.

       Prøvedriften for ordningen med forenklet selvangivelse burde i større grad vært rettet mot kvaliteten på grunnlagsdata samt kontrollrutiner m.v. Overgangen til ordinær drift burde vært utsatt inntil sentrale spørsmål om kvaliteten på grunnlagsdata var avklart.

       Rapporten med konklusjoner og forslag til tiltak ble oversendt Skattedirektoratet ved Riksrevisjonens brev av 17. juli 1992, og uttalelse ble gitt ved brev av 18. februar 1993. Av svaret fremgår bl.a. at direktoratet er enig i at det hadde vært ønskelig med bedre forberedelser knyttet til noen typer grunnlagsdata. Direktoratet mener likevel at det ikke er holdepunkter for å anta at ligning etter FSA-ordningen generelt gir dårligere kvalitet enn andre alternativer. Skattedirektoratet anfører videre at kvalitetsnivået på grunnlagsdata er blitt bedre for hvert år, men at det stadig er muligheter for forbedringer.

       Finansdepartementet har i brev av 21. april 1993 til Riksrevisjonen opplyst at det deler Riksrevisjonens syn på viktigheten av at kvaliteten på grunnlagsdata når et akseptabelt nivå, og vil følge utviklingen nøye, spesielt i relasjon til offentlige etater/virksomheter.

       Riksrevisjonen forutsetter etter dette at arbeidet med å forbedre kvaliteten på grunnlagsdata intensiveres. Dersom grunnlagsdata ikke blir vesentlig forbedret kan det føre til en kvalitetsmessig svakere ligningsbehandling.

       Riksrevisjonen uttaler:

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen vil fastslå at kvaliteten på ligningen ved bruk av forenklet selvangivelse er helt avhengig av at grunnlagsdataopplysningene er korrekte og at de relevante opplysninger foreligger hos ligningsmyndighetene.

       Komiteen har merket seg at Finansdepartementet har ført opp kontroll av grunndata som et prioritert område i St.prp. nr. 1 (1992-1993), og i tildelingsbrevet til Skattedirektoratet for 1993. Dette er gjentatt som en viktig prioritering for skatteetaten i 1994.

       Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens forslag til desisjon og uttalelse om at det er viktig å heve kvaliteten på grunnlagsdata i FSA-ordningen.

5.2 Arveavgiften - saksrestanser, restansebeløp og intern kontroll

       Det har de senere år oppstått betydelige saksrestanser ved behandlingen av arveavgiften hos skattefogden i Oslo og Akershus. Riksrevisjonen tok forholdet opp i antegnelsene til statsregnskapene for 1987, 1989 og 1991. Restansesituasjonen ved nevnte skattefogdkontor er forbedret i løpet av 1992.

       Riksrevisjonen har tidligere også pekt på at det prinsipielt er meget betenkelig at utligning og innfordring av arveavgift ligger på samme hånd, jf. bl.a. antegnelser til statsregnskapet for 1972.

       Riksrevisjonen tok ovennevnte forhold opp med Finansdepartementet ved brev av 19. april 1993.

       I svar av 19. mai 1993 viser Finansdepartementet til at et edb-prosjekt for arveavgift ble igangsatt i juni 1992. Prosjektet arbeider med å standardisere rutinene for utligning av arveavgift. Departementet antar at dette vil bidra til å redusere saksrestansene. Redusert saksbehandlingstid antas å bedre innkrevingen, fordi lang behandlingstid fører til at arven ofte er forbrukt på innkrevingstidspunktet. Departementet arbeider også med å utvikle egne programmer for innkreving av arveavgift.

       Riksrevisjonen finner det likevel lite tilfredsstillende at saksbehandlingstiden i flere fylker viser en økning. Det er spesielt uheldig at en god del av de ubehandlede sakene på landsbasis er eldre enn fra 1990.

       Riksrevisjonen har merket seg de ulike tiltak som er satt i verk, og understreker viktigheten av at det fortsatt arbeides med å redusere saksrestansene.

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at Riksrevisjonen ved flere anledninger har tatt opp saksrestansene ved behandling av arveavgiften hos Skattefogden i Oslo og Akershus. Denne situasjonen er forbedret i løpet av 1992. En undersøkelse som Riksrevisjonen foretok i mars 1993 viser imidlertid at det fortsatt er store restanser ved de ulike skattefogdkontorene, og at det fortsatt mottas flere arve- og gavemeldinger enn de som ferdigbehandles. Komiteen har merket seg de tiltak som Finansdepartementet har igangsatt for å effektivisere utligning og innfordring av arveavgiften.

       Komiteen forutsetter at det arbeid som er igangsatt har medført en vesentlig nedgang i restansesakene.

       Komiteen har også merket seg departementets opplysning om at innfordringsarbeidet nå er lagt til en egen innfordringsavdeling ved skattefogdkontorene slik at det ikke lenger skjer utligning og innkreving i samme avdeling.

       Komiteen er enig i Riksrevisjonens forslag til desisjon.

5.3 Kontrollvirksomheten ved Oslo distrikts tollsted i 1991

       Mer enn 40 % av alle tolldeklarasjoner ved innførsel til landet skjer via Oslo distriktstollsted. Kontrollvirksomheten ved distriktet påvirker derfor tollvesenets samlede kontrollresultater i betydelig grad.

       I 1991 tok Riksrevisjonen opp med Oslo distrikts tollsted at resultatanalyser ikke ble foretatt og rapportert etter de gjeldende retningslinjer.

       Riksrevisjonen foretok i 1992 en bredere undersøkelse av Oslo distriktstollsteds kontrollvirksomhet i 1991 på områdene lager, innførsel og særavgifter, som utgjør en vesentlig del av kontrollvirksomheten. Det ble også sett nærmere på distriktets bruk av etatens kontrollplan og statistikksystem. Rapporten med Riksrevisjonens vurderinger og forslag til tiltak ble sendt Oslo distriktstollsted til uttalelse ved brev av 30. juni 1992.

       Riksrevisjonen har også tatt forholdet opp med Toll- og avgiftsdirektoratet ved brev av 16. oktober 1992. Direktoratet konkluderer i sin uttalelse av 16. mars 1993 med at det er behov for å styrke virksomhetskontrollen i Oslo, og opplyser at denne kontrollen er styrket ressursmessig i 1993.

       Riksrevisjonen har ved brev av 10. mai 1993 sendt rapporten med innhentede uttalelser til Finansdepartementet og har bl.a. bemerket at kontrollvirksomhetens omfang generelt er for dårlig. Det er også vist til at personalressursene ved Oslo tolldistrikt er betydelig lavere enn ved de øvrige distrikter. Riksrevisjonen har også påpekt ved flere anledninger svakheter ved systemet samt manglende sentral oppfølging av dette.

       Riksrevisjonen viser i sine uttalelser til at mangelfulle systemer og manglende oppfølging av overordnede retningslinjer har ført til at det ikke har vært tilfredsstillende styring med tollvesenets kontrollvirksomhet. Riksrevisjonen har merket seg at systemene er/blir forbedret. Riksrevisjonen har også vist til at Finansdepartementet bl.a. i forbindelse med de årlige budsjetter bør vurdere å øke ressursinnsatsen på kontrollsiden. Dette vil trolig gi betydelige inntekter. For øvrig ser Riksrevisjonen positivt på de prioriteringer, omfordelinger og tiltak som det er opplyst er eller vil bli gjennomført.

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen forutsetter at det påses at det nye kontrollsystemet som ble iverksatt fra juni 1993 virker tilfredsstillende og at overordnede retningslinjer vil bli fulgt for fremtiden.

       Komiteen er enig i Riksrevisjonens forslag til desisjon.

5.6 Skattedirektoratets instruksjons- og veiledningsmyndighet vedrørende fellesinnkrevingen

       Kommunekassererne har ansvaret for fellesinnkrevingen av ordinære skatter til stat, kommune, fylkeskommune og avgiftene til folketrygden. Skattedirektoratet er tillagt den faglige ledelsen av arbeidet med fellesinnkrevingen mens skattefogdetaten fører tilsyn med kommunekasserernes innfordring av skatter og avgifter under fellesinnkrevingen. I Finansdepartementet er to avdelinger involvert i dette arbeidet. Direktoratet fastsatte 12. februar 1963 særskilt instruks for kommunekassererne vedkommende deres arbeid som skatteoppkrevere for stat og kommune. Det eksisterende regelverket på dette området er etter hvert blitt foreldet på flere punkter. Både Norges kommunerevisorforbund og Riksrevisjonen har pekt på at det er stort behov for oppdatering/ajourføring av instruksene for kommunekassererne og kommunerevisorene. I svarbrev av 1. april 1987 fra Skattedirektoratet fremgår at direktoratet har til hensikt å sette i gang dette arbeidet med det første. Arbeidet er fortsatt ikke kommet i gang.

       Innfordringen av skatter og avgifter har de senere år vært vanskelig. Riksrevisjonen tok saken opp i antegnelsene til statsregnskapene både for 1988, 1989 og 1990. Skattedirektoratet fremholdt at en styrking av direktoratets ressurser ville være et viktig tiltak for å bedre skatteinngangen.

       Av Skattedirektoratets strategiplan 1991 til 1993 fremgår at direktoratet som ledd i arbeidet med å redusere skatte- og avgiftsrestansene bl.a. vil forenkle regelverket i skatteinnkrevingen. Videre er styringsproblematikken vedrørende kommunenes oppgaver på skatte- og avgiftsområdet tatt opp i NOU 1993:1 Reorganisering av skatte- og avgiftsadministrasjonen.

       Riksrevisjonen fremholder at det kan synes som om direktoratets arbeid med skatteregnskapet/fellesinnkrevingen ikke har fått tilstrekkelig prioritet de senere år. Riksrevisjonen forutsetter at tiltak blir iverksatt for å bedre forholdet.

       Finansdepartementet har i sitt svar på antegnelsen vist til at det arbeides med nytt skatteregnskap.

       Riksrevisjonen har etter dette uttalt at et nytt skatteregnskap formodentlig vil forbedre den overordnede styring med fellesinnkrevingen. I tillegg til ajourføring av instrukser og regelverk er det viktig at ansvarsforholdet mellom de ulike statlige instansene blir avklart når det gjelder den faglige styringen av fellesinnkrevingen. Riksrevisjonen forutsetter at tiltak blir iverksatt for å bedre forholdet.

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at Skattedirektoratets instruks for kommunekassererne vedkommende deres arbeid som skatteoppkrevere for stat og kommune ble fastsatt 12. februar 1963. Instruksen for skatterevisorene er fra 31. august 1965. Begge instrukser er foreldet på flere punkter og Skattedirektoratet pekte i et brev av 26. august 1977 på en rekke forhold som nødvendiggjorde ny instruks. I brev av 1. april 1987 opplyste Skattedirektoratet at det hadde til hensikt å sette i gang arbeidet med oppdatering/ajourføring av instruksene for kommunekassererne og kommunerevisorene med det første.

       Riksrevisjonen tok saken opp i sine antegnelser i 1988, 1989 og 1990, og Skattedirektoratet tok da med saksområdet i sin strategiplan 1991-93.

       Riksrevisjonen reiste så på nytt saken overfor Skattedirektoratet i brev av 28. april 1993. I sitt svarbrev av 14. juni 1993 sier direktoratet seg enig i at det er behov for oppdatering/ajourføring av instruksene for kommunekassererne og kommunerevisorene og at det vil søke å avsette ressurser for å igangsette dette arbeidet i 1993.

       Komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet, viser til at i sitt svar på Riksrevisjonens antegnelse viser Finansdepartementet til svaret av 14. juni 1993, og påpeker at direktoratet vil igangsette arbeidet i inneværende år, altså 16 år etter at Norges Kommunerevisorforbund tok det opp første gang og seks år etter at Skattedirektoratet første gang lovet å påbegynne arbeidet.

       Flertallet fremmer derfor på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at det blir vedtatt nye instrukser for kommunekasserere og kommunerevisorer snarest. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg departementets svar på Riksrevisjonens antegnelse. Disse medlemmer er enig med Riksrevisjonen i at det i tillegg til ajourføring av instrukser og regelverk er viktig at ansvarsforholdet mellom de ulike statlige instansene blir klargjort når det gjelder den faglige styringen av fellesinnkrevingen. Disse medlemmer deler Riksrevisjonens forutsetning om at tiltak blir iverksatt for å bedre forholdet.

       Komiteen er enig i Riksrevisjonens forslag til desisjon.

5.8 Skattefogdenes engasjementer i konkursbostyrer

       Det offentlige er som skattekreditor ofte representert i bostyrer. Etter konkurslovens § 157 skal det fastsettes en godtgjørelse til bostyrets medlemmer. Godtgjørelsen utbetales direkte til de personer som representerer det offentlige. Riksrevisjonen har tidligere reist spørsmål vedrørende godtgjørelser fra konkursboer til ansatte i skattefogdetaten og bedt Finansdepartementet opprette rapporteringsrutiner og vurdere behovet for nærmere retningslinjer for skattefogdtilsattes engasjementer i bostyrer. Forholdet ble tatt opp i antegnelser til statsregnskapet for 1988.

       Våren 1992 foretok Riksrevisjonen en landsomfattende undersøkelse av skattefogdenes engasjementer i konkursbostyrer. Undersøkelsen viste bl.a. at skattefogder og skattefogdtilsatte mottar i tillegg til ordinær lønn betydelige honorarutbetalinger i forbindelse med sine engasjementer i konkursbostyrer. Eksempelvis kan nevnes at fire skattefogder har mottatt mer enn kr 100.000 i 1991 mens fire har mottatt over kr 300.000 i perioden 1989 til 1991. Høyeste utbetalinger var henholdsvis kr 164.000 for 1991 og kr 416.984 for 3-års perioden 1989-91. Undersøkelsen viste også at skattefogdenes andel av totale honorarer har økt betydelig, både prosentmessig og beløpsmessig. Undersøkelsene viste også at det var ulik praksis vedrørende dekning av reiseutgifter i forbindelse med deltakelse i konkursbostyrer. Videre avdekket undersøkelsen store differanser mellom tall (honorarer og antall verv) oppgitt til Finansdepartementet og til Riksrevisjonen.

       Riksrevisjonens rapport om undersøkelsen ble oversendt Finansdepartementet ved brev av 7. september 1992. I svar av 5. mai 1993 opplyser departementet at det finner det nødvendig at skattefogder og øvrige tjenestemenn fortsatt engasjeres i konkursbostyrer. Departementet går imidlertid inn for å regulere utøvelsen av engasjementene, og vil gi særskilt instruks for deltakelse i konkursbostyrer for tilsatte ved skattefogdkontorene.

       Særskilt instruks for deltakelse i konkursbostyrer for tilsatte ved skattefogdkontorene ble fastsatt av Finansdepartementet 12. juli 1993. Instruksene omfatter forskjellige retningslinjer for bostyrerverv.

       Riksrevisjonen har sett positivt på at departementet har fastsatt nærmere retningslinjer for dette, men reiser likevel spørsmål om gjeldende ordning er heldig. Etter Riksrevisjonens mening bør det på ny vurderes om deltakelse i bostyrer kan inngå som en del av skattefogdkontorenes ordinære arbeidsoppgaver.

       Finansdepartementet har i svaret på antegnelsen vist til at tjenestemenn i bostyrer har personlige verv. Det vil si at staten ikke har arbeidsgiveransvar for statsansatte i egenskap av bostyremedlemmer. For å motvirke uheldige sider ved nåværende ordning viser departementet til den nye instruksen av 12. juli 1993. Departementet forventer at denne vil motvirke uheldige sider ved dagens ordning.

       Riksrevisjonen uttaler at de fortsatt vil følge saken.

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at Riksrevisjonen har reist prinsipielt viktige spørsmål i forbindelse med skattefogdenes deltakelse i konkursbostyrer.

       Komiteen har videre merket seg at Finansdepartementet på Riksrevisjonens antegnelse har svart bl.a.: « For å motvirke uheldige sider ved nåværende ordning vises det videre til instruks for deltagelse i konkursbostyrer for tilsatte ved skattefogdkontorene av 12. juli 1993, som forventes å ville motvirke uheldige sider ved dagens ordning. »

       Komiteen ber om at det bl.a. i lys av erfaringene med denne instruksen vurderes om deltagelse i bostyrer bør inngå som en integrert del av arbeidspliktene til skattefogder eller tjenestemenn ved skattefogdembetene.

       Komiteen er enig med Riksrevisjonen i at forholdet fortsatt bør has til observasjon også i lys av utviklingen i henhold til den nye instruksen av 12. juli 1993.

5.9 Fordelingstallene i skatteregnskapet

       Fordelingsordningen for skatt m.v. innebærer at kommunekassererne foretar fordeling til kommunen, folketrygden og staten på grunnlag av fastsatte fordelingstall. Det er av stor betydning for skattekreditorene (statens fylkeskommuner og kommuner) at de foreløpig korrigerte og endelige fordelingstallene, er mest mulig samsvarende og at de blir beregnet og sendt ut så tidlig som mulig.

       Riksrevisjonen har sett nærmere på rutinene for beregning og bruk av fordelingstallene i skatteregnskapet. Undersøkelsen har avdekket flere svakheter og mangler i systemet. I rapporten fra undersøkelsen er det derfor fremmet flere forslag til tiltak.

       Rapporten med forslag til tiltak ble oversendt Skattedirektoratet ved Riksrevisjonens brev av 17. juli 1992 og uttalelse derfra er mottatt i brev av 28. april 1993. Skattedirektoratet opplyser i svaret at det for tiden pågår en del virksomhet som kan få konsekvenser for arbeidet med fordelingstallene hos alle de berørte instanser, og at flere av de foreslåtte tiltak vil bli vurdert i forbindelse med utviklingen av et nytt skatteregnskap. Riksrevisjonen tok saken opp med Finansdepartementet i brev av 18. mai 1993. Av svar datert 9. juni 1993 fremgår at departementet slutter seg til Skattedirektoratets merknader til de enkelte forslag til tiltak. Når det gjelder spørsmålet om når nytt skatteregnskap kan forventes satt i drift legger Finansdepartementet til grunn at overgang til nytt skatteregnskap tidligst kan skje fra 1. januar 1996. Etter dette uttaler Riksrevisjonen at det går ut fra at det blir avsatt tilstrekkelig ressurser til dette arbeidet, slik at det kan gjennomføres innen rimelig tid.

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at Riksrevisjonens rapport om fordelingsordningen inneholder en rekke forslag til tiltak. Komiteen har merket seg at flere av de foreslåtte tiltak vil bli vurdert i forbindelse med utviklingen av nytt skatteregnskap.

       Komiteen viser videre til at Riksrevisjonen går ut fra at det blir avsatt tilstrekkelige ressurser til dette arbeidet, slik at det gjennomføres innen rimelig tid.

       Komiteen vil be Riksrevisjonen følge dette arbeidet meget nøye.

       Komiteen er enig i Riksrevisjonens forslag til desisjon.

5.10 Verdsettelse av boliger i arbeidsforhold - statens leie- og tjenesteboliger

       Fordel ved hel eller delvis fri bolig i arbeidsforhold er skattepliktig etter skattelovens § 42 første ledd. Arbeidsgiver som stiller bolig til disposisjon for en ansatt skal snarest mulig og senest når ytelsen gis - kreve den verdsatt av ligningsmyndighetene.

       Det har vist seg at staten, bl.a. Forsvaret som den største arbeidsgiver i denne sammenheng, i flere tilfeller har forsømt sine plikter på dette området. Riksrevisjonen har tatt opp saken flere ganger med Skattedirektoratet. Skattedirektoratet har forelagt saken for Finansdepartementet og Finansdepartementet ble bedt om å gi nærmere retningslinjer for verdsettelse av fri eller delvis fri bolig i arbeidsforhold.

       Riksrevisjonen tok forholdet opp med Finansdepartementet i brev av 13. desember 1991. I svar av 19. mai 1992 gir Finansdepartementet uttrykk for at verdsettelsesordningen for tjenesteboliger i framtiden vil bli knyttet til et nytt system for taksering av bolig- og fritidseiendommer. Det fremgår videre at arbeidsgivers generelle plikt til å kreve forhåndsverdsettelse er særskilt nevnt i ligningens ABC for 1989 og senere år. Det gis uttrykk for at arbeidsgiveransvarlige enheter i staten plikter å følge opp dette.

       Riksrevisjonen iverksatte høsten 1992 en mer generell undersøkelse av om staten som arbeidsgiver oppfyller de plikter som er pålagt på dette området. Undersøkelsen viste at størstedelen av statens tjeneste- og leieboliger ikke er blitt underlagt verdsettelse. Institusjonene har ikke sendt oppgaveskjema til ligningsmyndighetene.

       Med bakgrunn i undersøkelsen tok Riksrevisjonen forholdet opp på nytt med Finansdepartementet i brev av 25. juni 1993. I Finansdepartementets svar, datert 11. august 1993 heter det at departementet har bedt Administrasjonsdepartementet sørge for at foreleggelses- og verdsettelsesplikten for bolig som arbeidsgiver stiller til disposisjon for en ansatt blir gjort kjent for og etterlevet av statlige arbeidsgivere. I brevet til Administrasjonsdepartementet blir det understreket at arbeidsgiveransvarlige enheter i staten ikke er unntatt fra kravet om forhåndsverdsettelse.

       Riksrevisjonen har minnet om at saken første gang ble tatt opp for over 11 år siden og forutsetter at forholdet blir brakt i orden.

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen reiste denne saken for 11 år siden, og forutsetter at de ulike statlige arbeidsgivere snarest må bringe verdsettelsen av disse boligene i samsvar med gjeldende regler.

       Komiteen viser for øvrig til at forholdet er tatt opp i brev av 11. august 1993 fra Finansdepartementet til Administrasjonsdepartementet og forutsetter at samtlige statlige arbeidsgivere nå er instruert om å følge gjeldende regler.

       Komiteen vil anmode Riksrevisjonen om å foreta en ny undersøkelse før saken gis en annen desisjon.

       Komiteen er enig i Riksrevisjonens forslag til desisjon.

7. Forsvarsdepartementet

7.1 Norsk-tysk samarbeid om anskaffelse av ubåter

       Norge og Tyskland inngikk i 1983 en samarbeidsavtale om gjennomføring av to undervannsbåtprosjekter, henholdsvis ULA-klassen for Norge og 211-klassen for Tyskland.

       Samarbeidet skulle gi fordeler for begge nasjoner ved at antall produserte enheter ble større og ved felles bruk av systemer, slik at enhetskostnadene for oppdatering og vedlikehold ble mindre.

       Sjøforsvarets Forsyningskommando (SFK) har inngått en rekke kontrakter i forbindelse med det norske ubåtprosjektet. Det er inngått fem hovedkontrakter for de største delene av prosjektet - Prosjekt 6071 - nye ubåter (ULA).

       I brev av 15. oktober 1991 til Stortingets forsvarskomité uttalte forsvarsministeren bl.a. at prosjektet har hatt flere tekniske problemer. Det ble samtidig opplyst at deler av prosjektet var blitt til dels kraftig forsinket, og vesentlig dyrere enn opprinnelig budsjettert.

       I samarbeidsavtalen av 1983 mellom Tyskland og Norge, ble det bestemt at kostnadene for utvikling av kommando- og våpenkontrollsystemet skal bæres av Norge inntil Tyskland anskaffer sine ubåter. Tysk anskaffelse av ubåter er i avtalen gjort avhengig av at det tyske parlament godkjenner prosjektet. Da parlamentarisk godkjennelse av det tyske ubåtprosjektet ikke foreligger, har det ikke vært mulig å få Tyskland til å betale sin del av de påløpne utviklingskostnader for det norskutviklede kommando- og våpenkontrollsystemet. Beløpet som er forskuttert av norske myndigheter utgjør i dag ca 225 mill. kroner.

       I brev til departementet uttalte Riksrevisjonen at det er prinsipielt uheldig at avtalen om refusjon av påløpne utviklingskostnader til Norge var betinget av en parlamentarisk godkjennelse av et byggeprogram i et annet land. Det synes å påhvile Norge en ikke ubetydelig risiko for at den tyske andel til slutt bæres av Norge. Departementet har i svarbrev sagt seg enig med Riksrevisjonens oppfatning vedrørende dette.

       Når det gjelder status for samarbeidet, uttaler departementet i svarbrev på Riksrevisjonens henvendelse at departementet har tatt konsekvensen av usikkerheten om fremdriften i det tyske ubåtprosjektet. I september 1992 ble Stortingets forsvarskomité orientert om at departementet har fattet beslutning om å vente med å sette i gang nødvendig videreutvikling av KVKS ved NFT til Tyskland har fattet en beslutning om fremtidig ubåtanskaffelse. Ved å avvente en tysk beslutning unngår Norge å forskuttere ytterligere midler. Departementet har holdt Stortingets forsvarskomité løpende orientert om sakens utvikling.

       Tyske myndigheter bekreftet i januar 1993 at det tyske ubåtprogrammet nå er tatt inn i det tyske forsvarets langtidsplaner.

       Når det gjelder prosjektets økonomiske omfang og konsekvenser, er det opplyst at prosjektets opprinnelige planbeløp i 1983 var 6,1 mrd. 1991-kroner. Ved utgangen av 1991 var rammen justert til 6,5 mrd. kroner. Denne økningen har vært nødvendig som følge av økte kostnader pga. av at enkelte delsystemer ble dyrere enn budsjettert i 1982, devaluering av den norske kronen og kursendring i tyske mark.

       Ifølge svarbrevet av 24. mai 1993 fra departementet beløper nå de totale merkostnader seg til 1.136,1 mill. kroner.

       Basert på departementets redegjørelser har Riksrevisjonen konstatert at det norske undervannsbåtprosjektet (ULA-klasse ubåter) blir betraktelig dyrere enn opprinnelig antatt. Dessuten foreligger det en ikke ubetydelig risiko for at størstedelen av utviklingskostnadene vedrørende den tyske andel av kommando- og våpenkontrollsystemet (KVKS) må bæres av Norge.

       Forsvarsdepartementet har i svaret på antegnelsen vist til at Riksrevisjonens beskrivelse av prosjektets utvikling er dekkende. Det opplyses også at grunnen til at prosjektets ramme er økt betydelig mindre enn påløpte merkostnader er at det i den opprinnelige rammen på 6,1 mrd. kroner var innkalkulert en betydelig usikkerhet fordi store delsystemer var på utviklingsstadiet.

       Riksrevisjonen har etter dette uttalt at de forventede merkostnadene forbundet med kommando- og våpenkontrollsystemet (KVKS) er usikre, da omfanget av endringene og fordeling av kostnadene mellom Norge og Tyskland ikke er klarlagt.

       Norge har hittil forskuttert 226 mill. kroner som utgjør tysk andel av utviklingskostnader for KVKS. Merkostnadene på prosjektet kan således bli betydelige.

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at det i 1983 ble inngått et samarbeid mellom Vest-Tyskland og Norge om kjøp av ubåter, om gjenkjøp av visse typer utstyr og fordeling av utviklingskostnader.

       Komiteen har merket seg at et viktig poeng for Vest-Tysklands andel av kjøp og del av utviklingskostnadene er at avtalen skulle godkjennes av den tyske Forbundsdag. Komiteen har merket seg at dette ennå ikke er skjedd. Avtalen ble inngått i 1983 og pr dato er ca 226 mill. kroner forskuttert av Norge. Det endelige beløp kan bli betydelig høyere.

       Komiteen er kjent med St.prp. nr. 26 (1993-1994) « Forskuttering av finansiering av tysk andel av videreutvikling av kommando- og våpenkontrollsystem for ubåter ». Denne saken er under behandling i Stortinget og det er forsvarskomiteen som forbereder stortingsbehandlingen.

       Komiteen vil i likhet med Riksrevisjonen uttale det meget uheldige i at man ved kontraktsinngåelsen i 1983 tok med en bestemmelse om en fremtidig godkjennelse som man ikke visste og fortsatt ikke vet utgangen på. På norsk side bandt man seg til kontrakten, kjøpte ubåter og startet utviklingen av systemene, mens det fortsatt ikke forelå noe bindende tilsagn fra tysk side. Komiteen vil sterkt kritisere en slik form for kontraktsinngåelse og slutter seg til Riksrevisjonens desisjon: « Til observasjon ».

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti i utgangspunktet mente avtalen var meget uheldig for Norge og at Sosialistisk Venstreparti derfor gikk imot kjøpet av ubåtene.

       Komiteen har mottatt følgende brev fra forsvarskomiteen:

       Komiteen viser til forsvarskomiteens merknad og slutter seg til dette.

7.2 Prosjekt FRØY - Hærens sperrestillinger

       Prosjektet FRØY startet i 1977 i form av en forsvarsstudie for Forsvaret av Troms. Studien konkluderte med en anbefaling om utbygging av permanente stillinger i Skibotn-Oteren-Øvregård i Indre Troms. Kostnadsoverslaget var 50 mill. kroner fordelt med 5 mill. kroner over 10 år. Grunnlaget for kostnadsoverslaget er gitt i brev av 15. mai 1981 fra Forsvarets Overkommando til departementet. Dette brevet opererer med to alternativer: Enten redusert utbygging til ca 50 mill. kroner eller full utbygging til ca 130 mill. kroner. Prosjektet, anslått til 50 mill. kroner og med byggestart i 1982, er omtalt første gang i « utrykt vedlegg » til St.prp. nr. 1 (1981-1982) og det var opprinnelig planlagt å pågå i 10 år. Prosjektet er forventet ferdigstilt i 1996.

       Godkjent byggeprogram for FRØY forelå først 19. januar 1989 etter at det var brukt 62 mill. kroner på prosjektet.

       Riksrevisjonen har bemerket at det er foretatt en rekke utvidelser som ikke var forutsatt ved prosjektets start. Prosjektet synes igangsatt før full oversikt forelå. Mot slutten av 1987 arbeidet den lokale prosjektledelsen etter planer som lå nær inntil full utbygging.

       Forsvarsdepartementet har forklart økningen i plantallene med at forutsetningene for prosjektet endret seg. I juni 1986 initierte FO en oppdatering av prosjektet i omfang og kostnad. Arbeidet med oppdateringen avklarte behovet for en betydelig mer omfattende utbygging enn tidligere antatt. Et oppdatert prosjekt med total ramme på 200 mill. kroner er nevnt i utrykt vedlegg til St.prp. nr. 1 (1987-1988).

       Riksrevisjonen har stilt seg kritisk til at godkjent byggeprogram først forelå syv år etter at prosjektet ble startet.

       Først i 1986 ble det på sentralt hold klart at det på lokalt plan var foretatt utbygginger som lå nær inntil full utbygging. Dette kan tyde på at den overordnede kontrollen har sviktet. Riksrevisjonen har vist til at et så omfattende prosjekt som FRØY burde vært mer utførlig behandlet i St.prp. nr. 1.

       Riksrevisjonen har uttalt at prosjektet FRØY ble utvidet fra redusert utbygging til nærmest full utbygging på lokalt plan. Dette tyder på svikt i ansvarsfordelingen mellom departementet, Forsvarets Overkommando og Forsvarets Bygningstjeneste. Godkjent byggeprogram forelå først syv år etter planlagt byggestart.

       Riksrevisjonen har også vist til at beløp som vedtas basert på de årlige budsjettproposisjoner, er bevilgninger og ikke et « antatt årlig forbruk ».

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at ved første gangs behandling sto valget mellom full utbygging til ca 130 mill. kroner og redusert utbygging til ca 50 mill. kroner. Første gangs behandling var i 1981 med byggestart i 1982 etter den reduserte modell til ca 50 mill. kroner.

       Komiteen har merket seg at godkjent byggeprogram først forelå 19. januar 1989 og da var det allerede brukt 62 mill. kroner. I 1987-88 forelå det en oppdatert ramme på hele 200 mill. kroner.

       Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens anmerkninger om at dette tyder på svikt i ansvarsfordelingen mellom departementet, Forsvarets overkommando og Forsvarets bygningstjeneste. Komiteen forutsetter at departementet sørger for en grundig undersøkelse av prosjektet og ansvarsforholdene og treffer de nødvendige relevante tiltak.

       Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens desisjon « Til observasjon ».

7.4 Forsvarets lønnsadministrasjon

       Allerede i antegnelsene til statsregnskapet for 1972 ble den administrative behandling av lønn og tillegg i Forsvaret tatt opp. Senere er lønnsadministrasjonen i Forsvaret behandlet i antegnelsene til statsregnskapene for 1976, 1980, 1984, 1986 og 1991. Departementet har hver gang skissert forskjellige tiltak for å redusere feilutbetalingene. Selv om departementet gjentatte ganger har uttalt at forholdene vil bedre seg innen rimelig tid, har feilutbetalingene snarere økt enn minsket i omfang.

       Forsvarets lønnsbudsjett utgjør i 1992 totalt ca 8,3 mrd. kroner. Av dette utgjør den faste lønnen ca 2/3 og tillegg ca 1/3. Beregning av den faste lønnen skjer stort sett feilfritt og uten større problemer. Derimot er det svært mange feilutbetalinger når det gjelder tillegg.

       Nærmere 80 mill. kroner utbetales i året i flyttegodtgjørelse og ca 50 mill. kroner i tillegg som er knyttet til beordring. For å kunne føre kontroll med disse utbetalingene er det nødvendig både å ha tilgang til alle opplysninger på flyttebilagene og til de opplysninger som ligger i lønnssystemet.

       Riksrevisjonen ba i brev av 6. april 1993 om at departementet snarest la fram en detaljert redegjørelse for de kontrollrutiner som tilsier at alle tillegg som knyttes opp til beordring og flytting av militært og sivilt personell, foregår under kontroll.

       I sitt svarbrev ga departementet en redegjørelse for hvordan kontrollrutinene bør legges opp, ikke hvordan de er lagt opp. Det fremgår at flere viktige kontroller og tiltak ikke er innarbeidet.

       Riksrevisjonen fant departementets svar lite tilfredsstillende og ba i brev av 18. mai 1993 om at saken ble vurdert på nytt før det iverksettes omfattende og kostbare tiltak som bare delvis vil ivareta administrasjonens kontrollansvar.

       Stikkprøver som Riksrevisjonen har foretatt viser også at utbetalingene av flyttegodtgjørelse og tillegg som utløses av flyttingen ikke er under full kontroll. Riksrevisjonen har derfor kritisert departementets og underlagte ledds behandling av denne saken.

       Riksrevisjonen har også funnet grunn til å minne om gjeldende regelverk, hvoretter det bl.a. tilligger Riksrevisjonen å gi forskrifter om regnskapenes formelle innretning med bilag og legitimasjoner.

       Forsvarsdepartementet har i svaret på antegnelsen bl.a. vist til at det vil bli truffet umiddelbare tiltak for å bringe praksis mht. flytteoppgjør i samsvar med den ordning som gjaldt før 1. juli 1992, og som ble etablert bl.a. etter henstilling fra Riksrevisjonen.

       Riksrevisjonen har etter dette uttalt at Riksrevisjonen er tilfreds med departementets svar. Riksrevisjonen foreslår:

       « Passerer. »

Komiteens merknader

       Komiteen vil bemerke at det ikke er akseptabelt at det skal ta så mange år å få en lønnsadministrasjon hvor man også håndterer flyttegodtgjøringer på en tilfredsstillende måte. De første antegnelser om saken ble gjort i 1972 og ennå i 1992 ble det av Riksrevisjonen funnet store feil. Forsvarsdepartementet har i antegnelser til Riksrevisjonens bemerkninger forsikret om at saken skal bringes i orden.

       Komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet, finner det nødvendig at departementet sørger for at saken blir bragt i orden og innstiller derfor på at desisjonen endres til: « Til observasjon. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Riksrevisjonens desisjon: « Passerer ».

7.10 Orientering vedrørende enkelte tidligere antegnelser

7.10.1 Legetjenesten i Forsvaret

       Forsvarsdepartementet fastsatte i 1953 etter forslag fra Den norske Lægeforening lønns- og arbeidsvilkår for leger i Forsvaret. Saken ble lagt fram for Stortinget ved St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 14 (1955). Hovedregelen er at leger i deltidsstilling utbetales full lønn som fastsatt for den grad som vedkommende er plassert i. Dessuten betales militære tillegg.

       I brev av 24. januar 1985 til departementet viste Riksrevisjonen bl.a. til at ordningen av 1955 var begrunnet med den knapphet som det i tiden etter krigen var på leger i Forsvaret. Leger i deltidsstillinger i Forsvaret har en lønn som ikke står i rimelig forhold til daglig/ukentlig arbeid. Den ligger vesentlig over hva leger i deltidsstilling i staten ellers får. Det er inngått en særavtale mellom Sosialdepartementet og Den norske Lægeforening om lønns- og arbeidsvilkår for statsansatte leger i deltidsstillinger. Riksrevisjonen ba departementet vurdere om Forsvaret kan få dekket sitt behov på like eller tilnærmet like vilkår.

       Departementet sa seg enig i at det bør vurderes om Forsvaret kan få dekket sitt behov for leger på vilkår helt eller delvis lik de som gjelder ellers i staten.

       Saken ble ikke avklart i 1986, og Riksrevisjonen tok den opp på nytt i antegnelsene til statsregnskapet for 1986. Departementet sluttet seg i hovedsak til den kritikk som Riksrevisjonen gjentatte ganger har rettet mot fremdriften i arbeidet med en helhetsvurdering av legetjenesten i Forsvaret, og lovet å påskynde saken slik at et forslag kunne foreligge kort tid etter sommerferien i 1987.

       I antegnelsene til statsregnskapet for 1988 ble saken igjen tatt opp. Etter en del forhandlinger og korrespondanse opplyste departementet i april 1991 at Lægeforeningen mente det ikke var grunnlag for å forhandle om et lavere lønnsnivå for de militære legestillinger med redusert arbeidstid. Departementet hadde forståelse for det syn foreningen la fram og fant i samråd med Administrasjonsdepartementet at det ikke forelå noe reelt grunnlag for å videreføre forhandlingene om lønnsvilkår med tanke på en billigere ordning. Ut fra en helhetsvurdering fant departementet å måtte gå inn for at ordningen med deltidsansatte leger i Forsvaret i prinsippet skulle fortsette som før. Det samme skulle gjelde for veterinærer, farmasøyter og tannleger.

       Riksrevisjonen har konstatert at mer enn 8 år etter at saken ble tatt opp første gang og etter en omfattende saksbehandling, skal den ordning som departementet fastsatte etter forslag fra Den norske Lægeforening i 1953 opprettholdes. Dette innebærer at leger, veterinærer, farmasøyter og tannleger fortsatt vil oppebære full lønn og militærtillegg med en arbeidstid på kun 18 og 24 timer pr uke. Saken er avsluttet.

Komiteens merknader

       Komiteen konstaterer at leger, veterinærer, farmasøyter og tannleger i Forsvaret har lønnsavtaler som sikrer disse stillingskategorier full lønn og militærtillegg med en ukentlig arbeidstid på 18 og 24 timer. Dette vil si at de nevnte grupper arbeider fra litt over to dager til tre dager pr uke og får full lønn og militære tillegg for full arbeidsuke.

       Komiteen konstaterer at ordningen ble satt i verk i 1953. Gjennom 8 år har Riksrevisjonen påtalt forholdet. I 1991 ble det ført forhandlinger med Lægeforeningen og Forsvarsdepartementet konkluderte, i samråd med Administrasjonsdepartementet, at det ikke forelå noe grunnlag for å forandre avtalen.

       Komiteen finner det bemerkelsesverdig at noen yrkesgrupper har klart å få til slike avtaler med staten. Komiteen har merket seg at ordningen startet med en slik ordning for leger og har gradvis blitt utvidet til nye grupper. Komiteen mener det er grunn til å anta at også andre grupper kan mene seg like berettiget til en slik særordning som det de nevnte grupper har oppnådd.

       Komiteen finner den omtalte lønns- og arbeidstidsordning for å være så spesiell og ha så mange prinsipielle betenkeligheter ved seg, at ordningen bør drøftes særskilt i Stortinget.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, foreslår at Stortinget ber Regjeringen forelegge denne saken for Stortinget som egen sak.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet fremmer på prinsipielt grunnlag følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for en avvikling av særordningene vedrørende avlønning av leger, veterinærer, farmasøyter og tannleger i Forsvaret. »

10. Kommunal- og arbeidsdepartementet

10.1 Bruk av eksterne edb-konsulenter i Arbeidsdirektoratet

       Arbeidsdirektoratet har siden begynnelsen av 1980-årene engasjert eksterne edb-konsulenter med kontorplass i direktoratet. Konsulentene har utført system- og programmeringsarbeid i forbindelse med utvikling og vedlikehold av statens edb-systemer. Bistanden har vært honorert etter avtalt timepris, og direktoratet har holdt kontorlokaler, rekvisita og div. ressurser. I 1992 ble det utbetalt ca 6,5 mill. kroner vedrørende 8 eksterne konsulenter etter en timesats på 480 kroner.

       Riksrevisjonen tok i brev av 11. mai 1989 til Arbeidsdirektoratet opp spørsmålet om det hadde vært vurdert muligheten for å redusere bruken av kostbar konsulentbistand og selv bygge opp tilstrekkelig kompetanse. Videre ba Riksrevisjonen opplyst om firmaene var valgt ut på grunnlag av konkurranse. Det ble også pekt på en del andre forhold vedrørende konsulentbistand.

       Arbeidsdirektoratet understreket i svarbrev av 12. juni 1989 betydningen av å ha effektive og driftssikre edb-systemer for å kunne løse sentrale oppgaver for etaten og yte tilfredsstillende service. Det hadde ikke vært mulig å få besatt alle ordinære stillinger med tilstrekkelig kvalifisert personale på grunn av lønnsvilkårene som kunne tilbys. Konkurrerende tilbud hadde ikke vært innhentet på grunn av kompleksiteten i systemene og konsekvensen av endringer i et integrert data-system.

       Da omfanget av ekstern bistand tydet på å bli like stort i 1990 som tidligere, og tiltak for å bygge opp egen edb-konkurranse ikke så ut til å være iverksatt, tok Riksrevisjonen opp disse forhold på nytt i brev av 9. mai 1990 til Arbeidsdirektoratet. Riksrevisjonen har også flere ganger etter dette tatt opp saken både med Arbeidsdirektoratet og også med Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

       Arbeidsdirektoratet fikk i statsbudsjettet for 1992 samtykke til å opprette 4-års hjemler for å overføre nødvendig edb-kompetanse til den faste bemanningen. Disse stillingshjemlene ble imidlertid ikke benyttet som forutsatt, og edb-konsulentene fikk forlenget avtalene inntil 31. desember 1992. Riksrevisjonen tok derfor saken opp på nytt med Arbeidsdirektoratet i brev av 22. januar 1993. Saken ble også forelagt for Kommunal- og arbeidsdepartementet i brev av 21. april 1993.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet opplyste så i brev av 11. juni 1993 at departementet har forsøkt å realisere en plan i samarbeid med direktoratet for å finne en løsning på problemstillingen om bruk av eksterne edb-konsulenter i direktoratet. Planen gikk ut på at Arbeidsdirektoratet skulle styrke egen edb-faglig kompetanse og redusere utgiftene til eksterne edb-konsulenter og at direktoratet er pålagt å rapportere om fremdriften i arbeidet hvert halvår, med gjenpart til Riksrevisjonen.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet har i svaret på antegnelsen vist til at de mener at den skisserte planen vil bidra til reduksjon av utgifter til bruk av eksterne edb-konsulenter.

       Riksrevisjonen uttaler etter dette:

       Riksrevisjonen forutsetter at den skisserte planen for fremtidig reduksjon av utgifter til edb-konsulenter følges opp av departementet.

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen vil peike på at Riksrevisjonen gjennom fleire år har påpeikt den store bruken av kostbar konsulentbistand i Arbeidsdirektoratet med sikte på å redusere bruken av dette. Komiteen vil også peike på det uheldige i at det ikkje er innhenta konkurrerende tilbod på desse tenestene slik regelverket tilseier. Komiteen har registrert det kritikkverdige ved at direktoratet til tross for oppretting av faste stillingsheimlar frå 1992, blei ikkje desse nytta. Komiteen har merka seg at det no ligg føre ei plan for reduksjon av utgifter til bruk av eksterne EDB-konsulentar og at Riksrevisjonen føreset at planen blir fylgt opp av departementet. Komiteen sluttar seg til Riksrevisjonen sitt forslag til desisjon.

10.2 Edb-sikkerheten i Arbeidsmarkedsetaten

       Riksrevisjonen foretok i 1989 en kartlegging og vurdering av den generelle edb-sikkerheten i flere statsetater, bl.a. i Arbeidsdirektoratet. Resultatet ble lagt fram til orientering i de konstitusjonelle antegnelsene for 1989, jf. Dok.nr.1 (1990-1991).

       Det er foretatt en tilsvarende undersøkelse i 1992-93 i Arbeidsdirektoratet og ved Arbeidsmarkedsetatens ytre enheter.

       For fylkesarbeidskontorene og arbeidskontorene var formålet med undersøkelsen å vurdere om den generelle edb-sikkerheten ved Arbeidsmarkedsetatens ytre enheter var tilfredsstillende ivaretatt. Kartleggingen avdekket en rekke svakheter og det ble derfor oversendt en rapport til Arbeidsdirektoratet ved brev av 6. april 1993.

       For Arbeidsdirektoratet var formålet med undersøkelsen å vurdere tiltakene som etaten hadde iverksatt for å utbedre edb-sikkerheten.

       Undersøkelsen avdekket at flere av de svakheter som ble tatt opp i 1989 fremdeles ikke var utbedret. Arbeidsdirektoratet har senere i brev av 30. april 1993 vist til at når det gjelder de forhold som Riksrevisjonen har påpekt, er det planlagt iverksatt flere tiltak for å bedre edb-sikkerheten.

       Saken ble forelagt Kommunal- og arbeidsdepartementet i brev av 12. mai 1993.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet har senere i svar på antegnelsen vist til at Arbeidsdirektøren i juni 1993 fastsatte en edb-sikkerhetsinstruks for arbeidsmarkedsetaten. På grunnlag av denne instruksen er det utformet en brukerhåndbok som er distribuert til alle ansatte i etaten. Arbeidsdirektoratet har tatt kontakt med Statskonsult for å drøfte de problemstillingene som Statskonsult påpeker.

       Riksrevisjonen har etter dette uttalt at det er grunn til å understreke nødvendigheten av at det iverksettes konkrete tiltak for å rette opp de svakheter og mangler som er avdekket.

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at det blei avdekka ei rekke svake sider ved EDB-tryggleiken i Arbeidsmarknadsetaten då tilhøva omkring dette blei kartlagt og vurdert etter initiativ frå Riksrevisjonen i 1989. Komiteen har registrert at til tross for at visse tiltak hadde blitt sett i verk for å betre tryggleiken, viste ein rapport frå 1993 at fleire av dei svake sidene som var teke opp i 1989 framleis ikkje var utbetra. Komiteen har merka seg at det no er fastsett ein EDB-tryggleiksinnstruks for etaten og fylgt opp med ei brukarhandbok, og at det er teke kontakt med Statskonsult for drøftingar om problemstillingar som Statskonsult har påpeikt. Komiteen sluttar seg til Riksrevisjonen si understreking av at det er naudsynt å iverksette konkrete tiltak for å rette opp svake sider og manglar som er avdekka.

       Komiteen sluttar seg til Riksrevisjonen sitt forslag til desisjon.

13. Miljøverndepartementet

13.1 Miljøverndepartementets praksis ved kjøp av oppdrag/utredninger og utbetaling av tilskudd

       Til statsregnskapet for 1990 og 1991 ble det antegnet at Miljøverndepartementet foretar utbetalinger til dekning av utgifter for oppdrag som først skal gjennomføres i etterfølgende termin. I mange tilfeller er det heller ikke inngått skriftlige avtaler som formaliserer forholdet mellom Miljøverndepartementet og oppdragstakerne. I antegnelsen for 1991 ble det gitt uttrykk for at det blir sett alvorlig på at det forekommer flere anvisninger og utbetalinger som bryter med kontantprinsippet.

       Etter en gjennomgåelse av Miljøverndepartementets tilsagnsbrev fra november og desember 1992 kan Riksrevisjonen konstatere at det fortsatt blir foretatt en rekke utbetalinger på grunnlag av forskudds- og akontofakturaer fra oppdragstakere.

       Forholdet ble på nytt tatt opp med Miljøverndepartementet i brev av 19. april 1993.

       I sitt svar av 12. august 1993 skriver departementet blant annet at det ser alvorlig på at det forekommer brudd på regelverket, og at det arbeides aktivt for å unngå dette.

       Miljøverndepartementet har i svaret på antegnelsen bl.a. vist til at departementet for tiden foretar en oppfølging av regelverket og rutiner på økonomiområdet overfor de tjenestemenn som har fullmakt til å forplikte departementet. Departementet viser også til at revidert økonomiinstruks nå er til justering.

       Riksrevisjonen har etter dette uttalt at den reviderte økonomiinstruksen imøteses.

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at det for 1990 og 1991 ble antegnet at Miljøverndepartementet foretok utbetalinger for oppdrag som ikke var utført og som først skulle utføres senere. Det ble også anmerket at det i mange tilfeller heller ikke var inngått skriftlige avtaler som formaliserer forholdet mellom departementet og oppdragstakerne. Dette bruddet på kontantprinsippet ble det sett alvorlig på i antegnelsen for 1991.

       Til tross for dette viser Riksrevisjonens undersøkelser av tilsagnsbrev fra november og desember 1992 at denne praksisen fortsetter i og med at det er påvist at utbetalinger i 1992 gjelder oppdrag som først skulle utføres i 1993. Komiteen viser til at departementet i brev av 12. august 1993 igjen

       Når departementet gjennom flere år har erkjent problemene, finnes det etter komiteens oppfatning ikke lenger akseptable grunner til at forholdene ikke umiddelbart blir rettet på.

       Komiteen vil dessuten bemerke det uheldige i at departementet i forbindelse « med oppdrag gitt til offentlige eller halvoffentlige institusjoner i en del tilfeller ikke ser behovet for å nedfelle prosjekter i egen kontrakt ». Det bør etter komiteens oppfatning være en selvfølge at alle oppdrag - såvel offentlige som private - behandles likt såvel formelt som reelt.

       Komiteen er enig med Riksrevisjonen i at saken står « Til observasjon ».

15. Samferdselsdepartementet

15.1 Regnskapsavleggelse i NSB

       Riksrevisjonen har tidligere tatt opp en rekke forhold vedrørende NSBs regnskapsavleggelse for 1990 og 1991.

       Riksrevisjonen har også kommet med merknader til regnskapsavleggelsen for 1992.

       Riksrevisjonen har påpekt svakheter i den overordnete regnskaps- og økonomistyring. De detaljerte og periodiserte budsjettene for divisjonene foreligger først lang tid etter budsjettperiodens begynnelse. Svak koordinering fra Konsernstaben har medført at budsjettene for de ulike divisjonene ikke har blitt tilstrekkelig samordnet.

       De siste årene har NSB også hatt store vanskeligheter med å holde de frister som gjelder for avleggelse av statsregnskapet.

       Videre har NSB også hatt problemer med å forklare forholdet mellom de bevilgninger og fullmakter Stortinget har gitt og de regnskapsmessige disposisjoner som er foretatt i forbindelse med avleggelse av regnskapet.

       Ovennevnte viser at den overordnete regnskaps- og økonomistyringen i NSB som ivaretas av Konsernstaben, ikke har vært tilfredsstillende, verken gjennom regnskapsåret eller i forbindelse med årsavslutningen.

       Riksrevisjonen har også påpekt avvik fra kontantprinsippet ved NSBs innrapportering til statsregnskapet. NSB har delvis benyttet regnskapsprinsippet. I henhold til bevilgningsreglementets § 14 skal statsregnskapet avgis etter kontantprinsippet.

       Riksrevisjonen tok i brev av 10. mai 1993 saken opp med Samferdselsdepartementet. Riksrevisjonen har etter dette uttalt at det forutsettes at NSB iverksetter de nødvendige tiltak som sikrer at det skjer en korrekt konvertering fra regnskaps- til kontantprinsippet ved avleggelse av tall til statsregnskapet.

       Riksrevisjonen har videre påpekt mangler ved regnskapets balansekonto. Det er bl.a. ikke etablert rutiner som sikrer at samtlige balansekonti følges opp og blir løpende avstemt, og avstemmingsdokumentasjoner er i mange tilfeller mangelfull.

       Riksrevisjonen har også vist til at den regnskapsmessige behandlingen av NSBs varelager ikke har vært tilfredsstillende. Problemene skyldes bl.a. at NSB ikke har utarbeidet klare retningslinjer for fastsettelse av den regnskapsmessige verdien av varelageret. Riksrevisjonen mener derfor at det er nødvendig med en fullstendig gjennomgang og opprydding når det gjelder NSBs varelager. Riksrevisjonen er kjent med at NSB nå har påbegynt et slikt arbeid og forventer at dette vil føre til en bedre forvaltning og regnskapsmessig behandling av varelageret.

       Riksrevisjonen har videre påpekt flere uheldige forhold ved internhandelen, bl.a. at internavtalene ofte er uklare. Dette skyldes bl.a. at det ikke er etablert sentrale retningslinjer for hvordan avtalen skal utformes. Det er også avdekket flere tilfeller av sammenblanding når det gjelder bruk av regnskapskonti for intern og ekstern handel m.v.

       Når det gjelder bilagskvaliteten har Riksrevisjonen tidligere påpekt at NSBs regnskapsbilag ikke var tilfredsstillende. Etter Riksrevisjonens oppfatning har det i 1992 fortsatt vært svakheter ved bilagskvaliteten. I noen divisjoner er bilagene ikke attestert/anvist, og ofte gir de dårlig dokumentasjon for de regnskapsmessige transaksjoner som er foretatt.

       Riksrevisjonen har også påvist feil beregning av merverdiavgift. Resultatet av dette blir bl.a. at regnskapet for den enkelte divisjon ikke blir korrekt.

       Når det gjelder det økonomiske resultatet for Servicedivisjonen, viser regnskapet et underskudd på 84,4 mill. kroner. Riksrevisjonen mener det knytter seg stor usikkerhet til om dette beløpet er korrekt, bl.a. på grunn av uklarheter knyttet til verdien av varelageret pr. 31. desember 1992, og dermed varekostnaden i 1992.

       Samferdselsdepartementet har i sitt svar på antegnelsen beklaget at det i 1992, som i 1990 og 1991, har vært atskillige problemer med regnskapsføringen i NSB. Departementet finner de påpekte forhold lite tilfredsstillende og understreker igjen Styrets tilsynsansvar. Likevel opplyses at en god del tiltak allerede er truffet.

       NSB opplyser også at det i de senere år er gjennomført en omfattende prosess for å legge forholdene til rette for en god økonomistyring og korrekt regnskapsføring.

       Riksrevisjonen viser til at NSBs opplegg for årsavslutningen for 1992 var dårlig planlagt, og at mange tidsfrister ikke ble overholdt. Kvaliteten på det fremlagte regnskapsmateriale var i mange tilfeller ikke tilfredsstillende.

       Riksrevisjonen har merket seg at Samferdselsdepartementet igjen har understreket Styrets tilsynsansvar på økonomiområdet og at NSBs avlegging av statsregnskapet for 1993 vil basere seg på kontantprinsippet.

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen har med forundring merket seg at det skal være så vanskelig for en stor organisasjon som NSB å etterkomme de tilrådinger og pålegg som tidligere er gitt både av ledelsen i Samferdselsdepartementet og av Riksrevisjonen.

       Komiteen har merket seg Samferdselsdepartementets sterke understreking av styrets tilsynsansvar på økonomiområdet, og vil avvente utslaget av dette for regnskapsåret 1993.

       Komiteen gir sin tilslutning til Riksrevisjonens desisjonsforslag for 1992 « Til observasjon ».

15.4 Postverkets bygge- og leieaktiviteter

       Postverket har de siste årene inngått en rekke avtaler med private firmaer om oppføring av nybygg og deretter utleie av disse til Postverket gjennom langsiktige, uoppsigelige leiekontrakter over 10, 20 eller 30 år.

       Praksisen ved å inngå leieavtaler som beskrevet ser ut til å ha startet for fullt i 1990. Fra 1991 har Postverket tatt en rekke store byggesaker ut av investeringsbudsjettet for midler som var ønsket disponert til andre formål. I dag er det ca 20 postterminaler og postkontorer som er finansiert på denne måten.

       Ved å benytte denne fremgangsmåten med langsiktige leieavtaler der byggekostnadene blir belastet driftsbudsjettet over tid, vil ikke investeringen bli synlig i regnskapet. Etter Riksrevisjonens oppfatning er det en omgåelse av etablerte budsjettrutiner når det inngås avtaler som ligger så nær opp til kjøp uten at de belaster investeringsbudsjettet. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved riktigheten av Postverkets investeringsbudsjett.

       Etter Riksrevisjonens oppfatning er leieavtalene også i strid med statens retningslinjer for leie av lokaler. Riksrevisjonen tok opp saken med Postdirektoratet i brev av 11. februar 1993 og stilte bl.a. spørsmål om hvorfor Postverket har valgt å inngå denne type leieavtaler fremfor å bygge selv.

       I svar av 19. mars 1993 opplyser Postdirektoratet bl.a. at de søker å finner fram til den løsning som totalt sett gir det rimeligste resultatet og som er med på å styrke deres konkurranseevne.

       Riksrevisjonen forela saken for Samferdselsdepartementet i brev av 5. mai 1993 og stilte bl.a. spørsmål om Postverket hadde hjemmel til å inngå denne type leieavtaler.

       I svarbrev av 22. juni 1993 til Riksrevisjonen viser Samferdselsdepartementet bl.a. til at Postverket er en forvaltningsbedrift som i stor grad er utsatt for konkurranse, og som er pålagt til å drive lønnsomt. Det vises også til at Postverket fra 1992 er gitt utvidete fullmakter i forhold til budsjettet. Departementet opplyser videre at det ikke har noen foranledning til å overprøve det skjønn som Postverket her har utøvet i den enkelte sak og har heller ikke grunnlag for å hevde at lønnsomhetsvurderinger ikke har foreligget.

       I sitt svar på antegnelsen har departementet videre opplyst at det ikke er uenig i at Postverket kan ha opptrådt i strid med hovedregelen i retningslinjer for leie av lokaler. Departementet bemerker likevel at de tidligere retningslinjene også åpnet for stor grad av skjønn.

       Riksrevisjonen har etter dette uttalt at den opprettholder sin kritikk av de omtalte forhold og fastholder at langsiktige leiekontrakter med kjøpsopsjon, regnskapsmessig må likestilles med investeringer. Den regnskapsmessige behandling er uavhengig av om rene lønnsomhetsbetraktninger gjør at det velges leie kontra kjøp.

       Riksrevisjonen har merket seg at Postverket har opplyst til departementet at det vil ta nødvendige forholdsregler for å unngå at reelle investeringer blir belastet driftsbudsjettet.

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen vil understreke det kritikkverdige i at klare og reelle investeringer blir belastet driftsbudsjett/driftsregnskap og således blir « usynlige » og dermed holdt utenfor de vedtatte investeringsrammer og prioriteringer.

       Komiteen avventer desisjonen for 1993 før den endelige konklusjon trekkes i og med at Postverket har opplyst til departementet at man vil ta nødvendige forholdsregler for å hindre at dette skjer i framtiden.

       Komiteen slutter seg til desisjonsforslaget « Til observasjon » for 1992.

15.5 Anskaffelsesvirksomheten i Televerket

       Anskaffelsesvirksomheten i Televerket er av betydelig omfang. Som eksempel kan nevnes at materiellkostnadene i 1992 beløp seg til 3,3 mrd. kroner.

       For å få en oversikt over hvorledes denne del av Televerket fungerer, foretok Riksrevisjonen i 1991 og 1992 en kartlegging og vurdering av anskaffelsesprosessen fra bestilling til varemottak.

       Viktige bestemmelser for statens anskaffelsesvirksomhet er gitt bl.a. i Regelverk for statens anskaffelsesvirksomhet m.v. (REFSA) og Reglement for økonomiforvaltningen i departementene med normalinstrukser.

       Riksrevisjonens undersøkelser viste bl.a. at kjøp av varer og tjenester gjennomgående ikke var foretatt etter anbudskonkurranse ved offentlig kunngjøring slik som foreskrevet i regelverket.

       Undersøkelsen viste således at konkurranseprinsippet i Regelverk for statens anskaffelsesvirksomhet m.v. ikke var tilstrekkelig ivaretatt i Televerket, og at det heftet mangler ved Televerkets interne kontrolltiltak.

       I brev av 30. april 1993 til Samferdselsdepartementet ba Riksrevisjonen om departementets uttalelse. I svarbrev av 25. mai 1993 uttaler departementet bl.a. at « det finner de påviste regelverksbrudd og mangler beklagelige og dels urovekkende ». Departementet understerker også den overordnete rolle som Televerket sentralt har i forhold til regionene.

       I svaret på antegnelsene har Samferdselsdepartementet bl.a. vist til at Televerket opplyser at det er satt i verk ytterligere tiltak for å bedre de forhold som Riksrevisjonens undersøkelse avdekte.

       Riksrevisjonen uttaler:

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Til observasjon. »

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at materiellkostnadene i 1992 beløp seg til 3,3 mrd. kroner, og at kjøp av varer og tjenester gjennomgående ikke var foretatt etter anbudskonkurranse ved offentlig kunngjøring slik som foreskrevet i regelverket. Undersøkelser viste videre at det heftet mangler ved Televerkets interne kontrolltiltak.

       Komiteen er enig med Samferdselsdepartementet som finner de påviste regelbrudd og mangler beklagelige og dels urovekkende.

       Komiteen vil også understreke den overordnede rolle som Televerket sentralt har i forhold til regionene, og dermed toppledelsens totalansvar.

       Komiteen slutter seg til desisjonsforslaget « Til observasjon » for året 1992.

15.8 Etablering av gjenvinningsanlegg for glykol ved Oslo lufthavn, Fornebu

       Sommeren 1989 inngikk Luftfartsverket, Oslo lufthavn, Fornebu, og det svenske firmaet DE-Icing System AB en avtale om prosjektering, montering og idriftsetting av et gjenvinningsanlegg for glykol ved Oslo lufthavn, Fornebu.

       Driftsplanene for anlegget forutsatte balanse i driftsregnskapet innen 1990, og overskudd i de påfølgende fire år med til sammen 7,3 mill. kroner. Luftfartsverket har imidlertid forpliktet seg til å dekke det faktiske underskudd DE-Icing System AB kan dokumentere angående driften.

       Det viser seg at driften av gjenvinningsanlegget har gått med underskudd i årene 1990-92. Til sammen utgjør underskuddene 11,7 mill. kroner, som i sin helhelt er utgiftsført Luftfartsverkets regnskap for 1992 uten at utgiftene var forutsatt dekket i budsjettet. Likevel har Luftfartsverket ifølge internt brev av 18. desember 1992 besluttet « at beløpet på interimskontoen skal nulles ut ved oppdekning på budsjettet i 1992 ».

       Riksrevisjonen har i brev av 9. februar 1993 til Luftfartsverket bedt om nærmere redegjørelse for flere forhold vedrørende ovennevnte avtale.

       Riksrevisjonen har senere bemerket at avtalen om prosjektering, montering og idriftsetting av gjenvinningsanlegget for glykol er inngått uten at saken er forelagt Samferdselsdepartementet. Etter planen skulle driften gi et større overskudd, men har hittil gått med betydelig underskudd. Ytterligere underskudd ventes de to neste årene.

       Riksrevisjonen forela saken for Samferdselsdepartementet i brev av 19. april 1993. Samferdselsdepartementet har i brev av 25. juni 1993 bl.a. vist til at denne avtalen burde ha vært forelagt Samferdselsdepartementet på forhånd. Departementet viser også til at underskuddet først ble utgiftsført i Luftfartsverkets regnskap for 1992. Saken burde senest ha vært omtalt i forklaringen til statsregnskapet for 1992.

       Riksrevisjonen har merket seg Samferdselsdepartementets reaksjon på saken. Riksrevisjonen uttaler:

       Riksrevisjonen foreslår:

       « Kan passere. »

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens kritikk av håndteringen av gjenvinningsanlegg for glykol på Fornebu. Både at saken ikke ble forelagt Samferdselsdepartementet på forhånd, og den regnskapsmessige behandling av underskuddet, er etter komiteens syn kritikkverdig.

       Komiteen kan bare under sterk tvil slutte seg til desisjonsforslaget « Kan passere ».

15.12 NSBs rekvirering av midler fra statskassen og tilbakeføring til samme

       Etter gjeldende regler beregnes renter på lån fra statskassen på grunnlag av saldo ved utløpet av hver to-måneders periode.

       NSB har i 1993 foretatt store transaksjoner overfor statskassen ved renteberegningstidspunktene. Som eksempler kan nevnes at NSB trafikkdelen pr 30. august 1992 hadde en gjeld til statskassen på 620 mill. kroner. Gjelden ble redusert med 310 mill. kroner 31. desember 1992, slik at saldo på renteberegningstidspunktet var nede i 310 mill. kroner. Neste dag, 1. september 1992, ble 300 mill. kroner rekvirert fra statskassen, slik at saldo økte til 610 mill. kroner. På denne måten ble ca 300 mill. kroner unntatt fra renteberegning. De rekvirerte midlene er blitt overført til NSBs konsernkonto i Sparebanken NOR.

       Gjennom disse transaksjonene har NSB redusert sine rentekostnader på lån fra statskassen med anslagsvis 20-30 mill. kroner i 1992 i forhold til hva som hadde vært tilfelle ved dagsrenteberegning på lån fra statskassen.

       Etter gjeldende regelverk plikter institusjoner å ikke sitte inne med større beholdninger av kontante midler og bank/postgiroinnskudd enn det som er nødvendig for å dekke løpende utgifter i nærmeste framtid. Det er således ikke meningen at statsinstitusjoner skal kunne oppnå store finansinntekter ved å plassere slike midler på rentebærende konti. Iht. til Reglement for økonomiforvaltning i departementene, jf. § 8 nr. 1, er det departementets ansvar å påse at regnskapsførere ikke sitter inne med midler utover det som er nødvendig for å dekke løpende utgifter for nærmeste framtid. Saken ble derfor forelagt Samferdselsdepartementet i brev av 26. april 1993. Utifra den ovennevnte beskrivelse mente departementet at likviditeten på enkelte tidspunkter synes å ha vært uheldig stor. Departementet opplyser også at det vil be NSB om at alle begjæringer om kasseforsterkninger inntil videre blir ledsaget av inn- og utbetalingsprognoser.

       Departementet har også i tilleggskommentar opplyst at dette er blitt fulgt opp selv om prognosegrunnlaget foreløpig ikke er tilstrekkelig godt. Departementet viser også til at NSB fra og med 1994 vil utarbeide likviditetsbudsjetter og månedlige likviditetsrapportering i alle divisjoner.

Komiteens merknader

       Komiteen har med undring merket seg den praksis som NSB over tid har utviklet for å redusere sine rentekostnader ved rekvirering av midler fra statskassen. Komiteen forutsetter at Riksrevisjonen kommer tilbake til Stortinget med nødvendig orientering dersom problemet igjen skulle oppstå i denne eller tilsvarende bedrifter.

16. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

       Stortinget ber Regjeringen sørge for en avvikling av særordningene vedrørende avlønning av leger, veterinærer, farmasøyter og tannleger i Forsvaret.

17. Komiteens tilråding

Komiteen viser til det som er uttalt foran og til antegnelsene fra Riksrevisjonen og anbefaler Stortinget til å gjøre følgende

       Antegnelsene til statsregnskapet for 1992 vedkommende

blir desidert i samsvar med innstillingen fra Riksrevisjonen.

       Sak 7.4 Forsvarets lønnsadministrasjon blir desidert «Til observasjon».

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at det blir vedtatt nye instrukser for kommunekasserere og kommunerevisorer snarest.

       Stortinget ber Regjeringen forelegge spørsmålet om lønns- og arbeidsvilkår vedrørende leger m.v. i Forsvaret som egen sak i Stortinget.