Brev fra Nærings- og energidepartementet, v/statsråden, til energi- og miljøkomiteen, datert 25. februar 1994.

Spørsmål om lager/deponi for lavt og middels radioaktivt avfall i Himdalen

       Energi- og miljøkomiteen har ved brev av 23.02.94 oversendt ytterligere tre spørsmål vedrørende ovennevnte. Spørsmålene besvares i den rekkefølge de er stilt.

Spørsmål A:

       Hvilke andre land har valgt en slik løsning som den Regjeringen foreslår i Himdalen, med lavt- og middelsradioaktivt avfall i en « selvdrenerende fjellhall »?

Svar:

       Departementet er kjent med at Sveits planlegger et anlegg basert på et liknende konsept som det norske. Avfallet vil også her bli plassert i en fjellhall med horisontal adkomst. Planlagt operasjonsstart for det sveitsiske anlegget er år 2000.

       Jeg ser det som viktig å understreke at de fleste land lagrer/deponerer lavt og middels radioaktivt avfall i overflatenære anlegg. Som regel innebærer dette « betonghus » som er dekket av jord og tilknyttet et dreneringssystem. Det kan for øvrig være nyttig å slå fast at Regjeringens forslag baserer seg på kjent teknologi og ikke på noen måte er eksperimentelt.

Spørsmål B:

       Finnes det noe forskning som kan dokumentere betongens holdbarhet i det tidsperspektiv det her gjelder - flere tusen år?

Svar:

       Det finnes ikke forskning som med sikkerhet kan dokumentere holdbarhet over et tidsspenn på flere tusen år. En har derimot gode indikasjoner på at betong, slik det er tenkt brukt i det foreslåtte lageret/deponiet, vil ha tilstrekkelig bestandighet over tid.

       I romerske byggverk finnes eksempler på at « betongliknende materiale » fremdeles består etter 2000 år. Betongen som er tenkt brukt i Himdalen må antas å kunne være intakt vesentlig lenger. Dette skyldes først og fremst høyere betongkvalitet, men også det fysiske miljøet inne i fjellhallen har betydning.

       Det finnes i Norge betydelig erfaring med fremstilling av høykvalitetsbetong med stor motstandskraft mot ytre påvirkninger. Bruk av betong ved bygging av plattformer i Nordsjøen er ett eksempel. Når det gjelder miljøet inne i fjellhallen vil dette være preget av stabile temperaturer, samtidig som fjellet gir beskyttelse mot nedbrytende ytre miljøfaktorer. Alt dette tilsier at en bør kunne forvente svært lang holdbarhet.

       Jeg vil avslutningsvis påpeke at betong er akseptert og anbefalt brukt også ved lagring og deponering i andre land. holdbarheten til betong er derfor et sentralt spørsmål ved deponering generelt, og ikke spesielt knyttet til den konkrete løsning en har valgt i Norge.

Spørsmål C:

       Det framgår av proposisjonen at:

« Tilveksten av plutonium i det avfallet som blir produsert framover, vil hovedsakelig skyldes avfall som vil oppstå når virksomheten ved metallurgisk laboratorium ved IFE opphører og laboratoriet rives. »

       Hvilke mengder plutonium vil det i tillegg til det « hovedsakelige » dreie seg om?

Svar:

       I tillegg til det plutonium som må håndteres ved riving av Metallurgisk laboratorium II, vil det frem mot år 2030 tilkomme små mengder annet plutoniumsavfall. Det understrekes at det her dreier seg om svært små mengder.

       For det første vil det oppstå noe driftsavfall så lenge Metallurgisk laboratorium er i drift. Institutt for energiteknikk (IFE) er pålagt å begrense mengden av plutonium som går til lavt og middels radioaktivt avfall til 0,1 gram per år. Dette svært strenge kravet klarer IFE å oppnå ved en systematisk oppsamling av slipestøv fra etterundersøkelser av bestrålt brensel. Styringsgruppen som utarbeidet konsekvensutredningen var ikke kjent med kravet og kom derfor til et høyere anslag over plutonium i fremtidig driftsavfall. Tallene for isotopene Pu-239 og Pu-240 i tabell III-3, s. 24 i konsekvensutredningen, er derfor for høye.

       For det andre vil det oppstå noe plutoniumsavfall som følge av opprydding etter et nedlagt uranrenseanlegg som var i drift i perioden 1961-68. Det vil etter det departementet har fått opplyst dreie seg om rundt 8 gram med Pu-239.