1. Sammendrag

Nærings- og energidepartementet foreslår i proposisjonen at det bygges et kombinert lager og deponi for lavt og middels radioaktivt avfall i Himdalen i Aurskog-Høland kommune, jf Utkast til vedtak II i proposisjonen. Departementet mener de negative konsekvensene av det foreslåtte lager/deponi anses som minst ved valg av dette alternativ, og viser til en konsekvensutredning om deponi for lavt og middels radioaktivt avfall som ble framlagt i november 1992, og som anbefaler at deponiet plasseres i Himdalen. Konsekvensutredningen er lagt ved som utrykt vedlegg til proposisjonen.

       Departementet viser til at de faglige spørsmål ved utforming av det planlagte anlegget er nærmere omtalt i Nærings- og energidepartementets brev til Statsbygg av 19. oktober 1993, som også følger som utrykt vedlegg til proposisjonen.

       Prosjektkostnadene totalt for en kombinert løsning blir av departementet anslått til ca 30 mill. kroner, inklusiv forundersøkelser og prosjektering. Selve anleggsfasen skal kunne påbegynnes tidlig i 1995, og anlegget vil bli dimensjonert for å motta avfall fram til år 2030.

       Kostnadene til forundersøkelser og prosjektering i 1994 er beregnet til totalt 5 mill. kroner. Statsbygg skal stå for prosjektering og bygging av anlegget i egenskap av tiltakshaver, og prosjekteringsutgiftene skal belastes Statsbyggs budsjett, kap. 2445, post 32 Prosjektering av bygg, kan overføres. Prosjekteringskostnadene i 1994 søkes dekket innenfor rammen av Statsbyggs disponible prosjekteringsmidler under kap. 2445 post 32.

       Bevilgning til dekning av anleggsutgifter, erverv av grunn m.v. forutsettes innarbeidet i statsbudsjettet for 1995 under Statsbyggs budsjettkapittel.

2. Komiteens merknader

Komiteen viser til at også lavt og middels radioaktivt avfall i Norge lagres ved Institutt for energiteknikk (IFE) på Kjeller. Omkring 1.500 fat er plassert i lagerbygg, mens 1.000 fat er nedgravd. Avfallet kommer fra IFE's forskningsreaktorer i Halden og Kjeller, fra annen forskning, sykehus og industri.

       Komiteen viser til at målt i radioaktivitet, mengde (bequerel), kommer ca 60 % av avfallet fra Halden-reaktoren, ca 20 % fra forskningsreaktoren ved Kjeller og resten fra annen forskning, sykehus og industri.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna, medlemet frå Høgre, Fatland, og medlemet frå Framstegspartiet, Hillgaar, viser til at når det gjeld den totale mengd plutonium som er tenkt plassert i anlegget i Himdalen, går dette fram av konsekvensutreiinga. Pr. 31. desember 1991 var mengda 297 GBq, når det gjeld tilveksten av plutonium fram til år 2030 viser fleirtalet til statsråden sitt svar av 25. februar og 28. februar 1994 på spørsmål frå komiteen. Det går fram av svaret at det er noko usikkerhet knytta til mengda av plutonium i det avfallet som eksisterer, men dei tala det er gjort rede for må betraktast som ei øvre grense. Årsaka til at det er ulike tal er knytta til at ny teknologi i framtida vil gjera det mogleg i større grad å skilja ut plutonium for lagring som høgaktivt avfall.

       Når det gjeld dei 35 g plutonium som er omtala i proposisjonen, er dei og med i det talet som ligg i konsekvensutreiinga.

       Fleirtalet viser til at når dei 35 g er omtala spesielt, så er det avdi det er den plutoniumen som er fordelt på dei nedgravde tønnene som i dag ligg på Kjeller.

       Etter fleirtalet sin vurdering er det difor ikkje grunn for å hevda at departementet opererer med ulike mengder plutonium. Det er ikkje mogleg for nokon å ha heilt eksakt oppfatning av kor mange gram plutonium som vil vera lagra/deponert i 2030, men det er imidlertid mogleg å setja opp ei øvre grense.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, lederen, Enoksen og Giil, medlemmet fra Høyre, Finstad, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, og medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, viser til at det framgår av proposisjonen at ca 35 g plutonium er fordelt på 1.013 tønner. Bakgrunnen for avfallet er uranrenseanlegget som var i drift i perioden 1961-68, som et forsøksanlegg for rensing av kjernebrensel. Ifølge IFE ble det totalt renfremstilt ca 200 g plutonium ved anlegget. Av dette ble 190 g fordelt til sivile formål i Sverige, Nederland og Belgia, under kontroll av International Atomic Energy Agency (IAEA). 10 g ble brukt i kjemieksperimenter i IFE.

       Disse medlemmer viser til at det videre opplyses i proposisjonen at av de 35 g plutonium som er i de nedgravde tønnene, er ca 5 g flytende avfall fra uranrenseanlegget. Dette avfallet er gjort fast ved innblanding og støping i betong inne i tønnene. De resterende 30 g er kutt- og slipeavfall fra brukt brensel. Tilveksten av plutonium i det avfallet som blir produsert framover, vil hovedsakelig skyldes avfall som vil oppstå når virksomheten ved laboratoriet opphører og laboratoriet rives.

       Disse medlemmer vil peke på at den mengde plutonium som er tenkt plassert i anlegget i Himdalen, ifølge konsekvensanalysen synes å være større enn det som framgår av proposisjonen. Sammenligningen vanskeliggjøres ved at proposisjonen omtaler plutonium i gram, mens konsekvensanalysen og NOU 1991:9 , bruker GBq som mengdeenhet.

       I NOU 1991:9 står det bl.a. på side 23:

       I konsekvensutredningen angis imidlertid på s. 24, den totale plutoniumsaktiviteten i avfallet pr. 31 desember 1991, til 297 GBq. 80 GBq som tilsvarer 35 g i de nedgravde tønnene, og 217 GBq i lageret. Samlet er det ifølge konsekvensutredningen allerede lagret mer enn 35 g plutonium.

       Disse medlemmer viser til at det i konsekvensutredningen anslås at tilveksten av plutonium i perioden 1992-2030 vil være ytterligere 596 GBq. Anslaget omfatter 140 GBq fra fortsatt etterundersøkelse av brukt brensel og 435 GBq fra riving av metallurgisk laboratorium. Ifølge konsekvensutredningen vil 250 g plutonium bli lagret fram til år 2030.

       Disse medlemmer viser videre til at det av Scandpowers rapport går fram at vurdering av avfallet som kommer etter år 2010 er svært usikkert, både med hensyn til mengde og aktivitet.

       På forespørsel har Statens Atomtilsyn 8. januar 93 uttalt at:

       Disse medlemmer viser videre til svar fra Nærings- og energidepartementet av 25. og 28. februar 1994 til komiteen på spørsmål C og 4.

       Disse medlemmer ser det som lite tilfredsstillende for komiteens behandling av denne saken, at det opereres med så ulike mengder plutonium i det avfallet som foreslås lagret i Himdalen. Dette gjør det umulig for komiteen å ha noen sikker oppfatning om hva et lager/deponi i Himdalen vil inneholde.

Plutonium - helserisiko

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna, medlemet frå Høgre, Fatland, og medlemet frå Framstegspartiet, Hillgaar, viser til sin merknad over.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, lederen, Enoksen, Giil og Chaffey, har merket seg den uenighet som er mellom Statens Strålevern, Statens Institutt for Folkehelse og Leger mot Atomkrig, om de helsemessige virkningene av plutonium.

       Disse medlemmer viser til at det fra Statens Strålevern ble opplyst til komiteen på høring 22. februar 1994, at plutonium bare utgjorde en fare ved innånding, mens plutonium i drikkevannet ikke utgjorde noen helsefare.

       I brev fra Statens institutt for Folkehelse 5. november 1993 står det bl.a.:

       I brev til komiteen av 20. januar 1994 har Norske leger mot Atomkrig, bl.a. pekt på:

       Disse medlemmer vil peke på at de motstridende opplysninger og synspunkter som har fremkommet ovenfor, om hvor stor helserisiko som egentlig er forbundet med plutonium, gjør det enda vanskeligere for komiteen å ha noen sikker oppfatning av konsekvensene ved lagring/deponering av atomavfallet.

       Disse medlemmer viser til brev fra Nærings- og energidepartementet av 28. februar 1994 med svar på spørsmål 6.

       Disse medlemmer er imidlertid av den oppfatning at på dette området må føre-var-prinsippet legges til grunn, både på grunn av tidsperspektivet og usikkerheten om graden av helsefare i forbindelse med plutonium.

       Disse medlemmer mener derfor at for å være på den sikre siden, bør plutonium, og avfall som inneholder plutonium, lagres og behandles som høyradioaktivt atomavfall.

       Komiteens medlem fra Høyre, Finstad, og fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, viser til at plutonium er langlivet og som sådan medfører større helserisiko i et langsiktig perspektiv ved lekkasjer av radioaktivitet enn annet mer kortlivet radioaktivt avfall. Føre-var-prinsippet bør derfor legges til grunn ved lagring av langlivet avfall.

Lokalisering, lager/deponi

       Komiteen er enig med departementet i at Norge selv må ta hånd om sitt eget atomavfall på en mest mulig betryggende måte.

       Komiteen viser til at departementet presiserer at både et deponi og et lager/deponi er å anse som fullt ut sikkerhetsmessig akseptabelt. En kombinert løsning med lager og deponi vil være basert på lagring av det langlivede avfallet og deponering av stoffer med kort halveringstid.

       Komiteen viser videre til proposisjonen, hvor det framgår at i forbindelse med godkjenning av konsekvensutredningen, er det forutsatt at det under prosjekteringen av anlegget, foretas nærmere undersøkelser, slik at deponiet kan plasseres i et område hvor grunnvannsinnsiget kan håndteres av dreneringssystemet. Dersom dette oppfylles, vil ikke anlegget komme i konflikt med grunnvannet så lenge drenssystemet vedlikeholdes.

       Det framgår videre av proposisjonen at departementet er innforstått med at verken Himdalen eller Kukollen er de mest ideelle lokaliteter dersom en kun ser på geologiske og hydrogeologiske forhold, men at de geologiske forhold likevel anses for gode nok for de formål de skal ivareta.

       Komiteen viser til at det har kommet sterke innvendinger mot å plassere lager/deponi i Himdalen, særlig på grunn av de geologiske og hydrogeologiske forholdene.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, medlemet Fatland frå Høgre og medlemet frå Framstegspartiet, vil streka under det ansvar samfunnet har for å ta vare på radioaktivt avfall på ein forsvarleg måte. Det lavt og middels radioaktive avfallet i Norge kjem frå forskingsreaktoren i Halden og på Kjeller, samt frå anna forsking, sjukehus og industri. Fleirtalet vil peika på at det dreier seg om verksomhet med stor nytteverdi for det norske samfunnet. I eitkvart moderne samfunn vil det derfor alltid ver ein tilvekst av slikt avfall. Dette inneber også ei særleg plikt når det gjeld handsaming av avfallet. Den løysinga som vert valt må vera forsvarleg sikkerheitsmessig slik at ein tek ivare omsynet både til nolevande og komande generasjoner.

       Det har vore hevda at dei geologiske tilhøva i Himdal er for dårlege. Fleirtalet vil peika på at geologien ikkje er tiltenkt noko avgjerande funksjon for å hindra utslepp av radioaktivt stoff. Departementet viser til at dette vil ein oppnå gjennom å støypa inn avfallet i betong og oppbevara det i ein fjellhall som er sjølvdrenerande. Geologien vil då beskytta avfallet mot overflateaktivitet, samt hindra tilgang for mennesker. Etter departementet sine vurderingar vil dette framlegget tilfredsstilla dei krav som er naudsynte å stilla.

       Fleirtalet er samd med Regjeringa i at det vert bygd eit kombinert lager og deponi. Dette inneber at stoff med kort halveringstid blir deponert og avfall som er langliva blir lagra. Vi meiner det er ein fordel at denne løysinga gjer det mogleg å inspisera og kontrollera det langliva avfallet i ettertid.

       Fleirtalet har også lagt vekt på dei beregningar av strålerisiko som er føreteken i samband med konsekvensutgreiinga. Desse beregningane tek utgangspunkt i ekstreme situasjonar og syner at det ikkje i noko tilfelle kan førekoma lekkasjar av radioaktive stoff i konsentrasjonar som har betydningar for helsa. Dette gjeld også dersom det skulle skje utslepp av langliva stoff i eit svært langt tidsperspektiv.

       Fleirtalet meiner det er føreteken ei grundig vurdering av ulike alternative plasseringar, og finn det difor riktig at ein no tek stilling til plassering. Dette utfrå at den lagringssituasjonen vi i dag har er svært utilfredsstillande. Omkring 1.500 fat står i ein lagerbygnad på Kjeller, medan rundt 1.000 fat er gravd ned. Lageret på Kjeller er dessutan fullt, slik at ei utsetjing vil føra til ei utviding og provisoriske løysingar. Dette vil vera eit dårleg alternativ i forhold til det framlegget som ligg føre som er eit viktig miljøtiltak. Miljøinteressene vil derfor vera best sikra om ein no finn fram til ei permanent løysing.

       Fleirtalet kan heller ikkje sjå at det er trong for vidare utgreiingar og syner til at det allereie ligg føre omfattande dokumentasjon i form av sikkerhetsrapport, melding og konsekvensutgreiing.

       Når det gjeld spørsmålet om dei geologiske og hydrogeologiske tilhøva er tilfredsstillande utgreidd, så forutset fleirtalet at lageret/deponiet vert plassert i eit område der grunnvatninnslaget kan handterast av dreneringssystemet. Fleirtalet viser til at i samband med godkjenning av konsekvensutreiing er det ein føresetnad at det under prosjekteringa av anlegget blir føreteken slike undersøkingar. Konsesjonshandsaminga må og ta ivare tryggingskrav i tilhøve til internasjonale retningsliner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Jordforsk, Senter for jordfaglig miljøforskning, kommentar til Hovedrapport om deponi av lavt og middels aktivt atomavfall, av 5. januar 1993, hvor det bl.a. står:

       Disse medlemmer vil dessuten vise til uttalelse fra professor Steinar Skjeseth, desember 1993:

       Disse medlemmer vil også vise til uttalelse fra Norges Geotekniske Institutt, ved dr. Nick Barton, av 11. januar 1993, hvor det konkluderes med:

       Disse medlemmer viser videre til brev av 8. februar 1994 fra professor Bjørn Nilsen, Institutt for geologi og bergteknikk ved Norges tekniske høyskole, hvor det bl.a. skrives:

       Disse medlemmer mener at på bakgrunn av de innvendinger som har kommet fra ulike fagmiljø, vil det ikke være forsvarlig å legge lager/deponi for lavt og middels atomavfall i Himdalen.

       Disse medlemmer mener derfor at det bør arbeides videre med å finne fram til et stedsvalg for lager/deponi av atomavfall som oppfyller følgende kriterier:

       Disse medlemmer viser dessuten til den løsningen som bl.a. Sverige har valgt med lagring/deponering under havbunnen og mener at også en slik løsning bør vurderes.

       Disse medlemmer er innforstått med at det vil kunne ta noen tid å finne frem til et stedsvalg som oppfyller geologiske og hydrogeologiske kriterier.

       Disse medlemmer er kjent med at lagerkapasiteten på Kjeller er begrenset, om nødvendig bør det derfor bygges midlertidig lager på Kjeller.

       Komiteens medlem fra Høyre, Finstad, og fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, viser til de krav som ble vektlagt for bygging av et deponi for lavt og middels radioaktivt avfall og dets lokalisering i NOU 1991:9 s. 31 og likeledes de krav som ble satt til et fremtidig deponi for lavt og middels radioaktivt avfall i Konsekvensutredningen (1992:71-73), bl.a.:

       Disse medlemmer viser også til de vurderinger Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) gjør seg når det gjelder det tentative forhold mellom avfallskategorier og deponeringsalternativer (IAEA:1983 jf NOU 1991:9 s. 16). Det foreligger tre kategorier deponeringsalternativer; dype geologiske formasjoner (i), gruver og bergrom (ii) og nedgraving nær overflaten (iii).

       For kortlivet avfall av middels eller lav aktivitet ansees dype geologiske formasjoner som et for strengt deponeringsalternativ, mens gruver og bergrom og nedgraving nær overflaten ansees som aktuelle deponeringsalternativer. For langlivet lavaktivt og middelaktivt avfall ansees dype geologiske formasjoner som aktuelt, samt gruver og bergrom avhengig av omstendighetene (forutsatt tørt og i et geologisk miljø som er naturlig adskilt fra bevegelig grunnvann). Våte gruver og bergrom der det er geologiske miljøer med noe grunnvannsbevegelse blir ikke anbefalt som deponeringsalternativ. For denne type avfall blir nedgraving nær overflaten heller ikke anbefalt. For høyaktivt avfall blir kun dype geologiske formasjoner anbefalt som deponeringsalternativ.

       Disse medlemmer viser til at det radioaktive avfall som skal deponeres/lagres på norsk side består både av kortlivet middels- og lavaktivt avfall og av langlivet avfall. Til tross for de ulike mengder avfall og radioaktivitetsnivåer som er oppgitt i de ulike utredninger, kan det fastslås at de avfallsmengder som skal lagres ikke inneholder høyaktivt langlivet avfall. For det aktuelle middels- og lavaktive avfallet vil derfor dype geologiske formasjoner eller gruver og bergrom (tørt og naturlig adskilt fra bevegelig grunnvann) være mest aktuelt som deponeringsalternativ.

       Disse medlemmer vil vise til de faglige vurderinger av Himdalen-løsningen som er gitt av Jordforsk (05.01.93), dr. Nick Barton ved Norges Geotekniske Institutt (11.01.93) og professor Steinar Skjeseth (des.-93) samt Statens Institutt for Folkehelse (05.11.93) der en bl.a. viser til den manglende geologiske stabilitet i området, herunder den omfattende seismiske aktivitet og de store forkastningssonene, samt påvist vannførende sprekksoner i og i umiddelbar nærhet av det planlagte lageret og deponiet.

       Disse medlemmer vil særlig vise til uttalelsen fra det svenske atomtilsynet, Statens Kärnkraftinspektion (17.02.93). Selv om den svenske vurdering er gitt på grunnlag av konsekvensutredningen og således vedrører en deponiløsning og ikke et lager, er de faglige vurderinger en gjør seg på svensk side svært relevante. Dette gjelder såvel for den tekniske løsningen (selvdrenerende systemer), krav til deponiløsning i forhold til det radioaktive avfallets halveringstid (500-1000 år dvs. konsekvensutredningens angivelse på 300-400 år), samt radioaktivitetsnivåene på det norske avfallet (som er forskjellig fra det som oppgis i NOU 1991:9 s. 23).

       Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at avfallsmengdene som skal lagres og deponeres i det norske avfallssystemet ifølge svenske myndigheter i prosent kan sidestilles med de radioaktivitetsnivåer en finner på svensk side (SFR-1). Dette er nå bekreftet av Nærings- og energidepartementet i brev til komiteen av 28. februar 1994. Det er også verdt å merke seg at en fra SKIs side med forbehold uttaler seg kritisk om de norske deponeringsalternativene og ser på lagring under grunnvannsnivå med naturlig lave og stabile gradienter som et bedre alternativ.

       Disse medlemmer finner derfor grunn til å spørre hvorvidt det foreslåtte lager/deponi i Himdalen oppfyller kravene til bergromslager som tørt og naturlig atskilt fra bevegelig grunnvann i et langsiktig perspektiv (IAEA:1983). Det kan her vises til uttalelsen fra Statens Kärnkraftinspektion i Sverige om muligheten for å holde slike deponier tørre i Skandinavia (17.02.93). Det kan også reises begrunnet tvil om konsekvensutredningens geologiske og hydrogeologiske krav er innfridd. I denne sammenheng kan en også vise til de anbefalinger som i 1991 ble gitt for deponering av lavt og middels aktivt avfall i Killingdal Gruver ( NOU 1991:9 ) og som kort tid senere ble avvist grunnet innstrømming av vann og langt høyere risiko for innsig av grunnvann enn forutsatt (KU, 1992:43 og 73).

       I NOU 1991:9 s. 14 ble det understreket at

       I Konsekvensutredningen (1992:17 og 71-73) påpekes det at andre alternativer enn det foreslåtte lager/deponi i Himdalen kan vise seg å tilfredsstille de geologiske og hydrogeologiske kriteriene mer optimalt. På grunnlag av ovennevnte faglige vurderinger kan det etterlates tvil om den nødvendige isolasjon vil bli oppnådd i et tilstrekkelig langsiktig perspektiv. Disse medlemmer vil derfor avvise Regjeringens forslag til kombinert lager/deponi for lavt og middels aktivt radioaktivt avfall i Himdalen og vil foreslå at det arbeides frem alternative tekniske løsninger for lagring av det radioaktive avfallet.

Teknisk utforming av anlegget

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, medlemet Fatland frå Høgre og medlemet frå Framstegspartiet viser til sin merknad over.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, medlemmet Finstad fra Høyre, og medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at departementet foreslår en kombinert løsning, lager/deponi. Under høringsprosessen kom det innvendinger mot deponiløsningen ut fra det syn at en ikke burde avskjære seg fra framtidig inspeksjon av avfallet. En kombinert løsning med lager og deponi vil være basert på lagring av det langlivede avfallet og deponering av stoffet med kort halveringstid. Av proposisjonen fremgår at det langlivede avfallet om ønskelig vil kunne flyttes på et senere tidspunkt. Eller hvis ønskelig kan lagerdelen av anlegget senere omgjøres til deponi.

       Disse medlemmer viser videre til at lagerdelen er tenkt utformet slik at den kan inspiseres og kontrolleres. Av proposisjonen framgår at det norske lageret/deponiet vil være basert på en selvdrenerende fjellhall. I forbindelse med godkjenning av konsekvensutredningen er det forutsatt at det under prosjekteringen av anlegget foretas nærmere undersøkelser slik at deponiet kan plasseres i et område hvor grunnvannsinnsiget kan håndteres av dreneringssystemet. Anlegget vil ikke komme i konflikt med grunnvann så lenge drenssystemet vedlikeholdes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at hvis også det langlivede avfallet lagres/deponeres, dreier det seg om tusener av år hvor drenssystemet må vedlikeholdes og overvåkes.

       Disse medlemmer kan ikke se det er mulig i et slikt tidsperspektiv, for noen å garantere at « ikke anlegget kommer i konflikt med grunnvann ».

       Disse medlemmer viser til at Statens Kärnkraftinspektion i brev til Statens bygge- og eiendomsdirektorat 17. februar 1993, bl.a. uttalte:

       Disse medlemmer viser til at departementet foreslår at avfallet innstøpes i betong og forvares i en selvdrenerende hall. Det vil ifølge proposisjonen hindre at utslipp av radioaktive stoffer fra deponiet kommer ut i naturen.

       Disse medlemmer viser til at det valg av teknologisk løsning for lager/deponi som departementet foreslår, ikke er prøvd ut i noe annet land. Ifølge departementet planlegger Sveits et anlegg basert på et liknende konsept som det norske, med operasjonsstart år 2000.

       Disse medlemmer mener at en selvdrenerende fjellhall slik departementet foreslår, kan være egnet til lagring av lavt og middels radioaktivt avfall, under forutsetning av at avfall med plutonium skilles ut og lagres som høyradioaktivt avfall.

Haldenreaktoren

       Disse medlemmer viser til at målt i radioaktivitet kommer omlag 60 % av det norske atomavfallet fra Haldenreaktoren. Disse medlemmer viser til at formålet med Haldenprosjektet har vært å utvikle og opprettholde en kompetanse i reaktorteknologi og samtidig utvikle en kontaktflate i forhold til forsknings- og kompetansemiljøer i andre land. Gjennom avtaler om blant annet testing av reaktorbrensel deltar Norge i den europeiske kjernekraftindustrien. Denne virksomheten påfører samtidig Norge et ikke ubetydelig avfallsproblem.

       Disse medlemmer mener at det er uheldig at Norge på denne måten bidrar til at det fortsatt satses på utvikling og utbygging av kjernekraft. Disse medlemmer viser til at det ved Haldenprosjektet finnes en rekke tiltak som ikke er direkte knyttet til reaktoren og som kan fungere uavhengig av selve reaktoren. Slike prosjekter bør videreføres. Disse medlemmer går derfor inn for at Haldenreaktoren blir lagt ned.

Det høyaktive atomavfallet

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke har lagt fram noe forslag til lager- eller deponiløsning for det høyaktive atomavfallet som produseres i Norge. Dette avfallet består at brukt reaktorbrensel fra Halden- og Kjellerreaktoren. Disse medlemmer mener at en i det videre arbeidet med å finne fram til et stedsvalg for lager/deponi for lav- og mellomaktivt avfall også må legge fram retningslinjer for hva en skal gjøre med det høyaktive avfallet. Dersom en nå igangsetter et slikt arbeid med å finne fram til en løsning for oppbevaring av det høyaktive avfallet vil en også ha mulighet til å vurdere om plutoniumsavfallet fra Kjeller skal skilles ut og oppbevares sammen med det høyaktive avfallet.

       Komiteens medlem fra Høyre, Finstad, og fra Kristelig Folkeparti, vil anbefale at det utarbeides alternative tekniske lagringsalternativer som ivaretar de geologiske og hydrogeologiske krav som er forutsatt. Det bør vurderes om lagring i en fjellhall under grunnvannsnivå i Himdalen tilfredsstiller slike krav. Dersom en finner det teknisk muligleg å skille det langlivete fra det kortlivete avfallet kan det være et alternativ å plassere det kortlivete lav- og middels aktive avfallet i et tilfredsstillende deponi i Himdalen og dermed frigi lagerkapasitet på Kjeller som kan anvendes i påvente av en tilfredsstillende lagringsløsning for det langlivete avfallet. Et tredje alternativ vil være å utrede andre lokaliseringsløsninger. Disse medlemmer vil be Regjeringen utrede ovennevnte alternativer og på ny fremlegge saken for Stortinget.

       Etter disse medlemmers vurdering vil det være viktigere at geologiske og hydrogeologiske krav innfris enn at prinsippet om geografisk nærhet til nåværende lagre og avfallsproduserende anlegg ivaretas. I et langsiktig perspektiv vil spørsmålet om nærhet til sentra som er i besittelse av kompetanse når det gjelder behandling av radioaktivt materiale være av mindre betydning.

       Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det ikke bør være aktuelt å vurdere en lagringsløsning tilsvarende den en har i Sverige og Finland. Lagring under havbunnen er en altfor omfattende og dyr lagringsløsning sett i forhold til det totale avfallsproblem en har på norsk side og sett i forhold til de kostnadseffektivitetskrav en vanligvis opererer med.

3. Merknader fra Kristelig Folkeparti

Haldenreaktoren

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, vil vise til at en fra norsk side har valgt å ikke satse på kjernekraft som energikilde. I lys av denne politiske linje og de miljø- og avfallsproblemer som utvikling av kjernekraft representerer, er dette et fagfelt og forskningsområde som etter dette medlems vurdering ikke bør prioriteres. Denne holdning gjelder også for Haldenreaktoren, noe som er reflektert i partiets program og ved partiets behandling av siste statsbudsjett, der en gikk inn for en reduksjon av de offentlige overføringene til Haldenprosjektet. Kristelig Folkeparti vil komme tilbake til spørsmålet i sin fulle bredde når den nåværende avtaleperiode for Haldenprosjektet går ut i 1996 og når ny konsesjon for drift av Haldenreaktoren skal behandles i 1999.

       Dette medlem viser til at Regjeringen ikke har lagt fram noe forslag til hva en skal gjøre med det høyaktive langlivete radioaktive avfallet i Norge, det brukte reaktorbrenselet fra Halden- og Kjeller-reaktoren. Dette medlem mener at en i det videre arbeidet med å finne fram til lagringsalternativer for lager/deponi for lavt og middels aktivt avfall også arbeider med retningslinjer for hva en skal gjøre med det høyaktive avfallet med sikte på senere behandling i Stortinget.

4. Merknader frå Framstegspartiet

Komiteen sitt medlem frå Framstegspartiet, Hillgaar, vil peika på at ein i liten grad har nytta positive verkemedel for å finne fram til løysing av problem knytta til lagring og deponering av spesielt avfall. Utifrå ein prinsipiell haldning vil Framstegspartiet streka under at ein vil kunna oppnå betre løysingar ved at ein nyttar eit positivt anbudssystem ved lokalisering av slike anlegg.

       Dette medlem er samd med fleirtalet i dei reint tekniske og miljømessige synspunkter på Regjeringa sitt framlegg, men vil foreslå at Regjeringa raskt innbyr interesserte kommunar til å stille seg positive til eit deponi mot vederlag. Ved å nytte anbod som verkemedel, vil ein så kunne finne fram til ein akseptabel lokalisering som gir god tryggleik til riktig pris.

       Dette medlem foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringa nytte anbod som verkemedel for å finne fram til lokaliseringsstad for lager/deponi for det lav- og middels radioaktive avfallet som i dag er lagret på Kjeller, og det avfallet som etter hvert blir skapt ved IFE m.v. »

       « Stortinget ber Regjeringa nytte positive verkemedel som anbod i framtida ved lokalisering av spesialavfallslagre. »

       Framstegspartiet sitt subsidiære syn på dette går fram av fellesmerknaden foran mellom Arbeiderpartiet, medlemet Fatland frå Høgre og frå Framstegspartiet.

5. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, medlemmet Finstad fra Høyre og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide alternative lagrings-/deponiløsninger for lavt og middels radioaktivt avfall - og på ny legge saken frem for Stortinget. Løsningene skal tilfredsstille følgende gitte krav:

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

       Stortinget samtykker ikke i Regjeringens forslag til kombinert lager og deponi for lavt og middels radioaktivt avfall i Himdalen i Aurskog-Høland kommune.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringa nytte anbod som verkemedel for å finne fram til lokaliseringsstad for lager/deponi for det lav- og middels radioaktive avfallet som i dag er lagret på Kjeller, og det avfallet som etterhvert blir skapt ved IFE m.v.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringa nytte positive verkemedel som anbod i framtida ved lokalisering av spesialavfallslagre.

6. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Stortinget samtykker i at det bygges et kombinert lager og deponi for lavt og middels radioaktivt avfall i Himdalen i Aurskog-Høland kommune.

Vedlegg 1

Brev fra Nærings- og energidepartementet, v/statsråden, til energi- og miljøkomiteen, datert 25. februar 1994.

       Energi- og miljøkomiteen har ved brev av 23.02.94 oversendt ytterligere tre spørsmål vedrørende ovennevnte. Spørsmålene besvares i den rekkefølge de er stilt.

Spørsmål A:

       Hvilke andre land har valgt en slik løsning som den Regjeringen foreslår i Himdalen, med lavt- og middelsradioaktivt avfall i en « selvdrenerende fjellhall »?

Svar:

       Departementet er kjent med at Sveits planlegger et anlegg basert på et liknende konsept som det norske. Avfallet vil også her bli plassert i en fjellhall med horisontal adkomst. Planlagt operasjonsstart for det sveitsiske anlegget er år 2000.

       Jeg ser det som viktig å understreke at de fleste land lagrer/deponerer lavt og middels radioaktivt avfall i overflatenære anlegg. Som regel innebærer dette « betonghus » som er dekket av jord og tilknyttet et dreneringssystem. Det kan for øvrig være nyttig å slå fast at Regjeringens forslag baserer seg på kjent teknologi og ikke på noen måte er eksperimentelt.

Spørsmål B:

       Finnes det noe forskning som kan dokumentere betongens holdbarhet i det tidsperspektiv det her gjelder - flere tusen år?

Svar:

       Det finnes ikke forskning som med sikkerhet kan dokumentere holdbarhet over et tidsspenn på flere tusen år. En har derimot gode indikasjoner på at betong, slik det er tenkt brukt i det foreslåtte lageret/deponiet, vil ha tilstrekkelig bestandighet over tid.

       I romerske byggverk finnes eksempler på at « betongliknende materiale » fremdeles består etter 2000 år. Betongen som er tenkt brukt i Himdalen må antas å kunne være intakt vesentlig lenger. Dette skyldes først og fremst høyere betongkvalitet, men også det fysiske miljøet inne i fjellhallen har betydning.

       Det finnes i Norge betydelig erfaring med fremstilling av høykvalitetsbetong med stor motstandskraft mot ytre påvirkninger. Bruk av betong ved bygging av plattformer i Nordsjøen er ett eksempel. Når det gjelder miljøet inne i fjellhallen vil dette være preget av stabile temperaturer, samtidig som fjellet gir beskyttelse mot nedbrytende ytre miljøfaktorer. Alt dette tilsier at en bør kunne forvente svært lang holdbarhet.

       Jeg vil avslutningsvis påpeke at betong er akseptert og anbefalt brukt også ved lagring og deponering i andre land. holdbarheten til betong er derfor et sentralt spørsmål ved deponering generelt, og ikke spesielt knyttet til den konkrete løsning en har valgt i Norge.

Spørsmål C:

       Det framgår av proposisjonen at:

       Hvilke mengder plutonium vil det i tillegg til det « hovedsakelige » dreie seg om?

Svar:

       I tillegg til det plutonium som må håndteres ved riving av Metallurgisk laboratorium II, vil det frem mot år 2030 tilkomme små mengder annet plutoniumsavfall. Det understrekes at det her dreier seg om svært små mengder.

       For det første vil det oppstå noe driftsavfall så lenge Metallurgisk laboratorium er i drift. Institutt for energiteknikk (IFE) er pålagt å begrense mengden av plutonium som går til lavt og middels radioaktivt avfall til 0,1 gram per år. Dette svært strenge kravet klarer IFE å oppnå ved en systematisk oppsamling av slipestøv fra etterundersøkelser av bestrålt brensel. Styringsgruppen som utarbeidet konsekvensutredningen var ikke kjent med kravet og kom derfor til et høyere anslag over plutonium i fremtidig driftsavfall. Tallene for isotopene Pu-239 og Pu-240 i tabell III-3, s. 24 i konsekvensutredningen, er derfor for høye.

       For det andre vil det oppstå noe plutoniumsavfall som følge av opprydding etter et nedlagt uranrenseanlegg som var i drift i perioden 1961-68. Det vil etter det departementet har fått opplyst dreie seg om rundt 8 gram med Pu-239.

Vedlegg 2

Brev fra Nærings- og energidepartementet, v/statsråden, til energi- og miljøkomiteen, datert 28. februar 1994.

       Energi- og miljøkomiteen har ved brev av 07.02.1994 oversendt åtte spørsmål i tilknytning til Statens Kärnkraftinspektions (SKIs) uttalelse av 17. februar 1993. Jeg vil nedenfor besvare spørsmålene i den rekkefølge de er stilt.

Spørsmål 1:

       Hvorfor er ikke innholdet i denne høringsuttalelsen referert til i verken proposisjonen eller i følgebrevet, når en har valgt å referere en lang rekke andre og tildels mindre oppsiktvekkende høringsuttalelser?

Svar:

       Bakgrunnen for uttalelsen fra SKI var en anmodning fra styringsgruppen som utarbeidet konsekvensutredningen om å kommentere det opprinnelige norske deponikonseptet. I proposisjonen fremmet imidlertid Regjeringen forslag om en kombinert løsning, basert på deponering av kortlivet avfall og lagring av avfall med lang levetid. Jeg har vanskelig for å se at uttalelsen burde være referert i proposisjonen så lenge en har gått inn for en annen løsning enn den SKI har kommentert.

       Når det gjelder godkjenningsbrevet var det et poeng å gjengi uttalelser som var typiske for de innvendinger som var reist. Det var aldri tanken at denne gjengivelsen skulle være uttømmende.

       I vurderingen av om SKIs uttalelse skulle refereres var det naturlig å legge vekt på bakgrunnen for uttalelsen. Uttalelsen var av rent foreløpig karakter (en har « översiktligt granskat konsekvensutredningen »). Jeg vil videre vise til at SKI fremholder at synspunktene i uttalelsen kan håndteres innenfor rammen av de sikkerhetsrapporter som skal utarbeides ved konsesjonsbehandlingen etter atomenergiloven. Slik konsesjonsbehandling er nødvendig før bygging kan starte. Jeg ser positivt på SKIs bidrag til å påpeke forhold som bør vektlegges under konsesjonsbehandlingen.

Spørsmål 2:

       Hva er statsrådens syn på påstanden om at det norske atomavfall til dels har langt høyere aktivitetsmengder enn det svenske avfallet, selv om det norske avfallet bare utgjør 1 % av volumet?

Svar:

       Det er ikke riktig at det norske lav- og middelaktive avfallet har en langt høyere aktivitetsmengde enn det tilsvarende avfallet i Sverige. Det er foretatt beregninger som viser at totalaktiviteten i det norske avfallet frem mot 2030 vil utgjøre omkring 1 % av aktiviteten i det svenske avfallet. Dersom en tar med tritium (H-3 som i hovedsak stammer fra kasserte Exit-skilt) blir andelen omtrent 2 %. Det synes mest relevant å sammenligne uten å ta med tritium siden en ikke kjenner til at slikt avfall innsamles for deponering i Sverige.

       Dersom en fordeler avfallet på de forskjellige radioaktive stoffer er det riktig at det forholdsmessig er et større innslag av langlivede stoffer i det norske avfallet. Jeg ser det imidlertid som viktig å understreke at lang levetid ikke nødvendigvis betyr høy aktivitet. Dette synes å være en utbredt misforståelse i den norske debatten.

       I de sikkerhetsvurderinger som ligger til grunn for konsekvensutredningen har en lagt til grunn sammensetningen av det norske avfallet. Når de sikkerhetsmessige forhold er ivaretatt vil den totale mengde radioaktivitet som kan deponeres være bestemt av volumet på avfallet.

Spørsmål 3:

       Er det korrekt at aktivitetsmengdene i det norske avfallet er 80 % av det svenske nivået for H-3, 115 % for Am-241, 60 % for Pu-240 og 112 % for Pu-239? Hvorfor kommer ikke dette fram i konsekvensutredningen eller i proposisjonen?

Svar:

       De tall som er gjengitt i SKIs uttalelse er basert på en rapport fra Statens Strålskyddsinstitut (SSI-rapport 92-07) og synes korrekte med ett unntak: Anslaget for den gammastrålende isotopen Cs-137 (11 %) er feil, det skal være 1,1 %. Når det gjelder H-3 (tritium) viser jeg til svaret på spørsmål 2. H-3 er neppe en interessant isotop i forhold til debatten rundt lagring/deponering av radioaktivt avfall fordi halveringstiden er 12,3 år og radiotoksisiteten meget lav.

       Det primære i konsekvensutredningen var med utgangspunkt i tre lokaliseringsalternativ å vurdere hvorvidt kravene til sikkerhet kunne oppfylles for et norsk deponi. I forhold til de langlivede radioaktive stoffene er det avgjørende at den foreslåtte løsning fører til immobilisering slik at disse ikke kommer ut i luft eller næringsmidler. Jeg ser det slik at en sammenlikning på detaljnivå av det norske og svenske avfallet ikke er avgjørende for den vurdering som må foretas i denne saken. En slik sammenlikning var heller ikke en del av styringsgruppens mandat.

Spørsmål 4:

       Vil disse nivåene øke i årene fram til 2030? Hvor store aktivitetsmengder vil det da være snakk om? Hvor stor tilvekst av plutoniumavfall vil en få når virksomheten ved det metallurgiske laboratoriet på Kjeller rives?

Svar:

       Konsekvensutredningen inneholder på s. 23 (tabell-III-1) et estimat over mengder av ulike radioaktive stoffer i 2030. I disse tallene er inkludert de avfallsmengder en antok ville oppstå som følge av riving av Metallurgisk laboratorium II på Kjeller.

       Departementet er nå kjent med at den nøyaktige mengde plutoniumsavfall ved riving av Metallurgisk laboratorium II vil avhenge av i hvilken grad det er mulig å skille ut plutonium for lagring som høyaktivt avfall. Denne såkalte dekontamineringsteknologien utvikles stadig. Scandpower A.S. har antydet at det nå er realistisk å regne med en dekontamineringsgrad på 75 %. Dette innebærer i så fall at plutoniumsmengden i rivningsfallet reduseres til 25 % av det som er angitt i konsekvensutredningen.

       I tallverdier vil dette si:

Pu-239: 44 GBq eller 18 g, og

Pu-240: 85 GBq eller 8 g.

Spørsmål 5:

       Hvor lang halveringstid har Am-241, Pu-239 og Pu-240?

Svar:

       Halveringstidene er for:

       Opplysningene fremgår av konsekvensutredningens s. 23, tabell III-1, der en også finner halveringstider for de øvrige isotoper som inngår i avfallet.

Spørsmål 6:

       Er det vanlig i andre land å behandle plutoniumsavfall som mellomaktivt avfall?

Svar:

       Det er vanlig i andre land at plutonium inngår i og lagres/deponeres som lavt og middels radioaktivt avfall. Praksis i de ulike land varierer noe, avhengig av hvor langt man har kommet med planer for deponering av høyaktivt avfall.

       Kriteriene for klassifisering av radioaktivt avfall bygger på internasjonale overenskomster utfyllende beskrevet i dokumenter fra internasjonale organisasjoner. Alle avfallskategorier kan inneholde stoffer som gir alfa-stråling, plutonium er her bare ett eksempel. Det som skiller mellomaktivt avfall fra høyaktivt i denne sammenheng er om avfallet har så høy aktivitet at det fører til betydelig varmeutvikling. Dette er f.eks. tilfellet for brukt reaktorbrensel.

Spørsmål 7:

       SKI skriver i sin høringsuttalelse at:

       Et det Statsrådens syn at dette kravet er ivaretatt i Regjeringens forslag til lager/deponi i Himdalen?

Svar:

       Jeg er fullt innforstått med at mulig risiko etter 500-1000 år skriver seg fra langlivede transuraner. Dette er også beskrevet i konsekvensutredningen (s. 23-25).

       Konsekvensutredningen legger stor vekt på at de langlivede stoffene skal immobiliseres gjennom gode barrierefunksjoner. De foreliggende modellberegninger viser at strenge dosekriterier vil bli oppfylt på lang sikt, selv dersom vi tenker oss et vannfylt fjellrom. Sikkerhetskravene på lang sikt vil det bli lagt spesiell vekt på under konsesjonsbehandlingen.

Spørsmål 8:

       SKI skriver i høringsuttalelsen at

       Hva er bakgrunnen for at Regjeringen ikke har vurdert eller utredet et deponi under havnivå med langt mindre bevegelse av vann gjennom fjellet enn det en finner i Himdalen?

Svar:

       Utvalget som utarbeidet NOU 1991:9 Deponi for norsk lav- og middelaktivt atomavfall sto fritt til å komme med forslag til lokalisering av et fremtidig deponi. Som kjent anbefalte utvalget prinsipalt Killingdal gruve, subsidiært en fjellhall på Romerike.

       Dersom myndighetene nå skulle gå inn for et deponi under havnivå må en være klar over at prosessen settes flere år tilbake. Ikke minst fordi et slikt anlegg vil være vesentlig mer komplekst enn Himdalen-alternativet, vil det være nødvendig med et meget omfattende utredningsarbeid.

       Deponering under havnivå innebærer imidlertid også en del ukjente faktorer og reiser prinsipielle spørsmål som en skal være oppmerksom på.

       Det internasjonale atomenergibyrå, IAEA, i 1993 har utgitt en rapport: « Report on radioactive waste disposal », (Tech. Report Series no. 349) der en gjennomgår deponeringsløsninger i ulike land og beskriver ulike konsepter som har vært benyttet. Også deponering under havnivå diskuteres og det påpekes fortsatt usikkerhet og ubesvarte spørsmål. Det heter bl.a.:

       FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro behandlet også spørsmål om deponering av radioaktivt avfall i eller nært et maritimt miljø. Her ble man enige om sterke restriksjoner ut fra føre-var-prinsippet (jf St.meld. nr. 13 (1992-1993)).

       Jeg mener på denne bakgrunn at flere forhold taler imot deponering under havnivå når en kan finne fullgode løsninger basert på et fjellhallskonsept som foreslått av Regjeringen.

       Jeg vil om kort tid komme tilbake med svar på de spørsmål som komiteen har stilt i brev av 23. dm.

Vedlegg 3

Brev fra Nærings- og energidepartementet, v/statsråden, til energi- og miljøkomiteen, datert 2. mars 1994.

       Energi- og miljøkomiteen har ved brev av 25.02.94 oversendt fire spørsmål vedrørende ovennevnte. Som vanlig besvares spørsmålene i den rekkefølge de er stilt.

Spørsmål 1:

       I forbindelse med godkjenningen av konsekvensutredningen er det forutsatt at det under prosjekteringen av anlegget foretas nærmere undersøkelser slik at deponiet kan plasseres i et område hvor grunnvannsinnsiget kan håndteres av dreneringssystemet.

       Dersom dette oppfylles, hevdes det i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 at anlegget ikke vil komme i konflikt med grunnvannet.

       Mener departementet det hadde vært ønskelig å ha dette klarlagt før man fatter beslutning om lokalisering?

Svar:

       De undersøkelser som er gjort tyder på at det ikke vil være problematisk å oppføre et lager/deponi i Himdalen på en måte som gjør at grunnvannsinnsiget kan håndteres av dreneringssystemet. Forundersøkelsene og detaljprosjekteringen vil imidlertid gi endelig svar på dette, samtidig som en får grunnlag for å bestemme den nøyaktige plassering av anlegget.

       Det er på sin plass å foreta en sondring mellom lokaliseringsfasen og konsesjonsbehandlingsfasen for slike anlegg. Forundersøkelse og detaljprosjektering vil være grunnlag for og dermed inngå i konsesjonsbehandlingen.

       Jeg gjør oppmerksom på at et lager/deponi for lavt og middels radioaktivt avfall vil kreve konsesjon etter atomenergilovens § 4. Etter denne bestemmelsen er det Kongen som har myndighet til å gi konsesjon.

       Slik lovverket på dette området er bygget opp, bør derfor Stortingets lokaliseringsvedtak foreligge før forvaltningen går videre med forundersøkelser og detaljprosjektering som ledd i konsesjonsbehandlingen. Dette er forøvrig i samsvar med hva som ellers er vanlig ved lokaliseringsbeslutninger.

Spørsmål 2:

       Når det gjelder Kukollen alternativet brukes avstanden til regionalt store sprekkesoner som positivt argument for Kukollen.

       I Himdalen alternativet hevdes det derimot at det sannsynligvis har liten betydning for lokalitetens egenhet at Himdalen ligger i nærheten av en stor regional svakhetssone.

       Kan departementet forklare dette nærmere?

Svar:

       Konsekvensutredningen konkluderer med at både Himdalen og Kukollen tilfredsstiller kravene til sikkerhet. Med dette som utgangspunkt må det endelige valg mellom de to alternativene bero på avveining av en rekke hensyn. Jeg viser i denne forbindelse til konsekvensutredningen (s. 71 ff.) der det redegjøres for hvilke forhold som er tillagt vekt.

       Det er riktig at Himdalen er foretrukket fremfor Kukollen til tross for nærhet til en stor regional sprekksone. Det er imidlertid kravene til sikkerhet som er overordnet andre hensyn i denne saken, ikke kravene til geologiske eller hydrogeologiske forhold.

Spørsmål 3:

       Hvorfor skal ikke den korteste veien mellom Kjeller og Himdalen benyttes til transportvei når det hevdes at kort avstand mellom Kjeller og et eventuelt lager/deponi er av sikkerhetsmessig betydning?

Svar:

       NOU 1991:9 Deponi for norsk lav- og middelaktivt atomavfall hadde som kjent en todelt konklusjon. Prinsipalt anbefalte utvalget Killingdal gruve, subsidiært sprengning av en ny fjellhall nær Kjeller.

       Utvelgelsen av lokaliseringsalternativene Kukollen og Himdalen fremkom etter oppfølging av utvalgets subsidiære anbefaling. mulig risiko knyttet til transport av avfallet var ikke avgjørende for utvelgelsen.

       Når en har valgt innkjøring til Himdalen fra sør, og ikke fra nord som er kortest, skyldes det at innkjøring fra nordsiden vil kreve omfattende utbedringer av en veistrekning og flere bruer. Jeg kan ikke se at dette er nødvendig når det finnes et alternativ med god standard. Den risiko som er knyttet til transport er ordinær trafikkrisiko. Ifølge Statens strålevern er det i praksis utelukket at en trafikkulykke under transport kan føre til at mennesker blir eksponert for stråling.

Spørsmål 4:

       De faglige krav til konsekvensutredning er oppfylt for alternativene Himdalen, Kukollen og Killingdal - heter det i konklusjonen.

       Hvordan vurderer departementet de krav som stilles til atomlagerdeponi i Norge sammenlignet med krav i Sverige?

Svar:

       Mulig helserisiko fra radioaktivt avfall er først og fremst knyttet til strålingen fra avfallet. Jeg antar derfor at det mest relevante for en sammenlikning av kravene i Norge og Sverige er de såkalte dosekriteriene.

       I konsekvensutredningen (s. 59) legges til grunn at antatt mest utsatt person ikke skal utsettes for en stråling som overstiger 1 mikrosivert per år. Det tilsvarende kravet for det svenske anlegget SFR-1 er 100 mikrosivert per år. Begge kravene er svært strenge.