Komiteen viser til at også lavt og middels radioaktivt avfall i Norge lagres ved Institutt for energiteknikk (IFE) på Kjeller. Omkring 1.500 fat er plassert i lagerbygg, mens 1.000 fat er nedgravd. Avfallet kommer fra IFE's forskningsreaktorer i Halden og Kjeller, fra annen forskning, sykehus og industri.

       Komiteen viser til at målt i radioaktivitet, mengde (bequerel), kommer ca 60 % av avfallet fra Halden-reaktoren, ca 20 % fra forskningsreaktoren ved Kjeller og resten fra annen forskning, sykehus og industri.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna, medlemet frå Høgre, Fatland, og medlemet frå Framstegspartiet, Hillgaar, viser til at når det gjeld den totale mengd plutonium som er tenkt plassert i anlegget i Himdalen, går dette fram av konsekvensutreiinga. Pr. 31. desember 1991 var mengda 297 GBq, når det gjeld tilveksten av plutonium fram til år 2030 viser fleirtalet til statsråden sitt svar av 25. februar og 28. februar 1994 på spørsmål frå komiteen. Det går fram av svaret at det er noko usikkerhet knytta til mengda av plutonium i det avfallet som eksisterer, men dei tala det er gjort rede for må betraktast som ei øvre grense. Årsaka til at det er ulike tal er knytta til at ny teknologi i framtida vil gjera det mogleg i større grad å skilja ut plutonium for lagring som høgaktivt avfall.

       Når det gjeld dei 35 g plutonium som er omtala i proposisjonen, er dei og med i det talet som ligg i konsekvensutreiinga.

       Fleirtalet viser til at når dei 35 g er omtala spesielt, så er det avdi det er den plutoniumen som er fordelt på dei nedgravde tønnene som i dag ligg på Kjeller.

       Etter fleirtalet sin vurdering er det difor ikkje grunn for å hevda at departementet opererer med ulike mengder plutonium. Det er ikkje mogleg for nokon å ha heilt eksakt oppfatning av kor mange gram plutonium som vil vera lagra/deponert i 2030, men det er imidlertid mogleg å setja opp ei øvre grense.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, lederen, Enoksen og Giil, medlemmet fra Høyre, Finstad, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, og medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, viser til at det framgår av proposisjonen at ca 35 g plutonium er fordelt på 1.013 tønner. Bakgrunnen for avfallet er uranrenseanlegget som var i drift i perioden 1961-68, som et forsøksanlegg for rensing av kjernebrensel. Ifølge IFE ble det totalt renfremstilt ca 200 g plutonium ved anlegget. Av dette ble 190 g fordelt til sivile formål i Sverige, Nederland og Belgia, under kontroll av International Atomic Energy Agency (IAEA). 10 g ble brukt i kjemieksperimenter i IFE.

       Disse medlemmer viser til at det videre opplyses i proposisjonen at av de 35 g plutonium som er i de nedgravde tønnene, er ca 5 g flytende avfall fra uranrenseanlegget. Dette avfallet er gjort fast ved innblanding og støping i betong inne i tønnene. De resterende 30 g er kutt- og slipeavfall fra brukt brensel. Tilveksten av plutonium i det avfallet som blir produsert framover, vil hovedsakelig skyldes avfall som vil oppstå når virksomheten ved laboratoriet opphører og laboratoriet rives.

       Disse medlemmer vil peke på at den mengde plutonium som er tenkt plassert i anlegget i Himdalen, ifølge konsekvensanalysen synes å være større enn det som framgår av proposisjonen. Sammenligningen vanskeliggjøres ved at proposisjonen omtaler plutonium i gram, mens konsekvensanalysen og NOU 1991:9 , bruker GBq som mengdeenhet.

       I NOU 1991:9 står det bl.a. på side 23:

« I avfallet fra IFE's anlegg er det spor av plutonium i det eldste avfallet. Dette kommer fra etterundersøkelser av brukt brensel. En totalmengde plutonium på 50-100 GBq er anslått. Etter påbud fra Statens Atomtilsyn blir nå plutoniumavfall av denne type samlet opp og overført til betongbrønn for brukt brensel. Avfall som genereres heretter har derfor svært insignifikant innhold av langlivede alfaaktive stoffer. Radium og plutonium har omtrent samme farlighetsgrad ved inntak gjennom munnen. Plutonium-239 har halveringstid på 24.000 år. »

       I konsekvensutredningen angis imidlertid på s. 24, den totale plutoniumsaktiviteten i avfallet pr. 31 desember 1991, til 297 GBq. 80 GBq som tilsvarer 35 g i de nedgravde tønnene, og 217 GBq i lageret. Samlet er det ifølge konsekvensutredningen allerede lagret mer enn 35 g plutonium.

       Disse medlemmer viser til at det i konsekvensutredningen anslås at tilveksten av plutonium i perioden 1992-2030 vil være ytterligere 596 GBq. Anslaget omfatter 140 GBq fra fortsatt etterundersøkelse av brukt brensel og 435 GBq fra riving av metallurgisk laboratorium. Ifølge konsekvensutredningen vil 250 g plutonium bli lagret fram til år 2030.

       Disse medlemmer viser videre til at det av Scandpowers rapport går fram at vurdering av avfallet som kommer etter år 2010 er svært usikkert, både med hensyn til mengde og aktivitet.

       På forespørsel har Statens Atomtilsyn 8. januar 93 uttalt at:

« ifølge konsekvensutredningen er beregningene at avfallet ved år 2030 vil inneholde ca 190 gram Plutonium-239 og 60 gram plutonium-240. »

       Disse medlemmer viser videre til svar fra Nærings- og energidepartementet av 25. og 28. februar 1994 til komiteen på spørsmål C og 4.

       Disse medlemmer ser det som lite tilfredsstillende for komiteens behandling av denne saken, at det opereres med så ulike mengder plutonium i det avfallet som foreslås lagret i Himdalen. Dette gjør det umulig for komiteen å ha noen sikker oppfatning om hva et lager/deponi i Himdalen vil inneholde.

Plutonium - helserisiko

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna, medlemet frå Høgre, Fatland, og medlemet frå Framstegspartiet, Hillgaar, viser til sin merknad over.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, lederen, Enoksen, Giil og Chaffey, har merket seg den uenighet som er mellom Statens Strålevern, Statens Institutt for Folkehelse og Leger mot Atomkrig, om de helsemessige virkningene av plutonium.

       Disse medlemmer viser til at det fra Statens Strålevern ble opplyst til komiteen på høring 22. februar 1994, at plutonium bare utgjorde en fare ved innånding, mens plutonium i drikkevannet ikke utgjorde noen helsefare.

       I brev fra Statens institutt for Folkehelse 5. november 1993 står det bl.a.:

« Lokalisering av deponi for radioaktivt avfall i tilknytning til en god akvifer vil utgjøre en konstant trussel: svakhet i planlegging, bygging og drift av anlegget vil kunne være en trussel med hensyn til forurensing av grunnvannet. Tilsvarende resonnement gjelder også for reaktorer. Trusselbildet vil opprettholdes for deponier også etter avslutningen av anlegget dersom det skal lagres langlivede isotoper. Lokalisering av deponier for radioaktivt avfall nær eller på akviferer som anvendes eller som vil kunne ha betydning for fremtidig drikkevannsforsyning, er derfor uønsket. »

       I brev til komiteen av 20. januar 1994 har Norske leger mot Atomkrig, bl.a. pekt på:

« Det må imidlertid anses som sikkert at plutonium er blant de aller farligste stoffer vi kjenner når det gjelder å gi kromosomskade eller kreft. Hovedproblemet er at samtidig som plutonium er så ekstremt langlivet, har det også særlig stor radiologisk giftighet. Plutonium i minimale mengder gjør stor skade hvis det får bestråle levende organismer innenfra. Kommer dette stoffet først inn i kroppen, vil det gjerne deponeres i lunger, lever og skjelett. Utskillelsen fra skjelettet er så langsom at det i praksis betyr at stoffet blir i kroppen livet ut. Farligst er det om luftforurensing med plutonium (f.eks. ved eksplosjon i et lager) muliggjør at stoffet blir pustet inn. Beregninger basert på forsøk med hunder har f.eks. vist at inhalering av så lite som 27 milliondels gram er tilstrekkelig til å gi et voksent menneske lungekreft med praktisk talt 100 % sannsynlighet. Om plutonium tas inn med drikkevann eller mat, vil vanligvis bare en meget liten del passere tarmslimhinnen. Vedvarende inntak kan likevel føre til målbare mengder i kroppen. Opptaket avhenger i stor grad av hvilken kjemisk form plutoniumet opptrer i og vil påvirkes av mange forhold. Kloring av drikkevann er således oppgitt å gi 1.750 ganger større opptak. Dertil kommer at den nyeste kunnskap om at minimale doser alfastråling har vidtrekkende konsekvenser for arvestoffet, gjør at vi bør regne med at plutonium er ennå mer helsefarlig enn det var alminnelig antatt inntil for et par år siden. »

       Disse medlemmer vil peke på at de motstridende opplysninger og synspunkter som har fremkommet ovenfor, om hvor stor helserisiko som egentlig er forbundet med plutonium, gjør det enda vanskeligere for komiteen å ha noen sikker oppfatning av konsekvensene ved lagring/deponering av atomavfallet.

       Disse medlemmer viser til brev fra Nærings- og energidepartementet av 28. februar 1994 med svar på spørsmål 6.

       Disse medlemmer er imidlertid av den oppfatning at på dette området må føre-var-prinsippet legges til grunn, både på grunn av tidsperspektivet og usikkerheten om graden av helsefare i forbindelse med plutonium.

       Disse medlemmer mener derfor at for å være på den sikre siden, bør plutonium, og avfall som inneholder plutonium, lagres og behandles som høyradioaktivt atomavfall.

       Komiteens medlem fra Høyre, Finstad, og fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, viser til at plutonium er langlivet og som sådan medfører større helserisiko i et langsiktig perspektiv ved lekkasjer av radioaktivitet enn annet mer kortlivet radioaktivt avfall. Føre-var-prinsippet bør derfor legges til grunn ved lagring av langlivet avfall.

Lokalisering, lager/deponi

       Komiteen er enig med departementet i at Norge selv må ta hånd om sitt eget atomavfall på en mest mulig betryggende måte.

       Komiteen viser til at departementet presiserer at både et deponi og et lager/deponi er å anse som fullt ut sikkerhetsmessig akseptabelt. En kombinert løsning med lager og deponi vil være basert på lagring av det langlivede avfallet og deponering av stoffer med kort halveringstid.

       Komiteen viser videre til proposisjonen, hvor det framgår at i forbindelse med godkjenning av konsekvensutredningen, er det forutsatt at det under prosjekteringen av anlegget, foretas nærmere undersøkelser, slik at deponiet kan plasseres i et område hvor grunnvannsinnsiget kan håndteres av dreneringssystemet. Dersom dette oppfylles, vil ikke anlegget komme i konflikt med grunnvannet så lenge drenssystemet vedlikeholdes.

       Det framgår videre av proposisjonen at departementet er innforstått med at verken Himdalen eller Kukollen er de mest ideelle lokaliteter dersom en kun ser på geologiske og hydrogeologiske forhold, men at de geologiske forhold likevel anses for gode nok for de formål de skal ivareta.

       Komiteen viser til at det har kommet sterke innvendinger mot å plassere lager/deponi i Himdalen, særlig på grunn av de geologiske og hydrogeologiske forholdene.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, medlemet Fatland frå Høgre og medlemet frå Framstegspartiet, vil streka under det ansvar samfunnet har for å ta vare på radioaktivt avfall på ein forsvarleg måte. Det lavt og middels radioaktive avfallet i Norge kjem frå forskingsreaktoren i Halden og på Kjeller, samt frå anna forsking, sjukehus og industri. Fleirtalet vil peika på at det dreier seg om verksomhet med stor nytteverdi for det norske samfunnet. I eitkvart moderne samfunn vil det derfor alltid ver ein tilvekst av slikt avfall. Dette inneber også ei særleg plikt når det gjeld handsaming av avfallet. Den løysinga som vert valt må vera forsvarleg sikkerheitsmessig slik at ein tek ivare omsynet både til nolevande og komande generasjoner.

       Det har vore hevda at dei geologiske tilhøva i Himdal er for dårlege. Fleirtalet vil peika på at geologien ikkje er tiltenkt noko avgjerande funksjon for å hindra utslepp av radioaktivt stoff. Departementet viser til at dette vil ein oppnå gjennom å støypa inn avfallet i betong og oppbevara det i ein fjellhall som er sjølvdrenerande. Geologien vil då beskytta avfallet mot overflateaktivitet, samt hindra tilgang for mennesker. Etter departementet sine vurderingar vil dette framlegget tilfredsstilla dei krav som er naudsynte å stilla.

       Fleirtalet er samd med Regjeringa i at det vert bygd eit kombinert lager og deponi. Dette inneber at stoff med kort halveringstid blir deponert og avfall som er langliva blir lagra. Vi meiner det er ein fordel at denne løysinga gjer det mogleg å inspisera og kontrollera det langliva avfallet i ettertid.

       Fleirtalet har også lagt vekt på dei beregningar av strålerisiko som er føreteken i samband med konsekvensutgreiinga. Desse beregningane tek utgangspunkt i ekstreme situasjonar og syner at det ikkje i noko tilfelle kan førekoma lekkasjar av radioaktive stoff i konsentrasjonar som har betydningar for helsa. Dette gjeld også dersom det skulle skje utslepp av langliva stoff i eit svært langt tidsperspektiv.

       Fleirtalet meiner det er føreteken ei grundig vurdering av ulike alternative plasseringar, og finn det difor riktig at ein no tek stilling til plassering. Dette utfrå at den lagringssituasjonen vi i dag har er svært utilfredsstillande. Omkring 1.500 fat står i ein lagerbygnad på Kjeller, medan rundt 1.000 fat er gravd ned. Lageret på Kjeller er dessutan fullt, slik at ei utsetjing vil føra til ei utviding og provisoriske løysingar. Dette vil vera eit dårleg alternativ i forhold til det framlegget som ligg føre som er eit viktig miljøtiltak. Miljøinteressene vil derfor vera best sikra om ein no finn fram til ei permanent løysing.

       Fleirtalet kan heller ikkje sjå at det er trong for vidare utgreiingar og syner til at det allereie ligg føre omfattande dokumentasjon i form av sikkerhetsrapport, melding og konsekvensutgreiing.

       Når det gjeld spørsmålet om dei geologiske og hydrogeologiske tilhøva er tilfredsstillande utgreidd, så forutset fleirtalet at lageret/deponiet vert plassert i eit område der grunnvatninnslaget kan handterast av dreneringssystemet. Fleirtalet viser til at i samband med godkjenning av konsekvensutreiing er det ein føresetnad at det under prosjekteringa av anlegget blir føreteken slike undersøkingar. Konsesjonshandsaminga må og ta ivare tryggingskrav i tilhøve til internasjonale retningsliner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Jordforsk, Senter for jordfaglig miljøforskning, kommentar til Hovedrapport om deponi av lavt og middels aktivt atomavfall, av 5. januar 1993, hvor det bl.a. står:

« Rapporten konkluderer med at alle tre stedene er tilfredsstillende med hensyn til bergmekaniske og geologiske egenskaper. Vi stiller oss undrende til denne hovedkonklusjonen når vi sammenholder den med utvelgelseskriteriene for deponiplass:

« Deponiet skal anlegges i et geologisk stabilt område. Ut fra dette hensyn er det prekambriske grunnfjellsområdet øst for Oslofeltet velegnet innenfor det aktuelle geografiske området. Berget skal være homogent, tettest mulig og ha oversiktlige strukturforhold. Lokaliteten velges i god avstand fra større vannførende sprekksoner, aktive forkastninger og andre svakhetssoner. Deponiet bør ikke ligge i nærheten av eller i kontakt med betydningsfulle grunnvannsressurser. »

Grunnfjellsområdet øst for Oslofeltet blir fremstilt som geologisk stabilt område. Området er heterogent og er gjennomsatt av sprekker av forskjellig alder. Himdalen er betinget av en slik gjennomgående « flergenrasjons » sprekksone. Alt tyder på at det var betydelige bevegelser langs denne sonen også i permisk tid. Sprekksonen har så vidt vi kan bedømme en fortsettelse i Nittedal. En må fortsatt regne med en viss jordskjelvaktivitet i området. Geologien i Himdalen tilfredsstiller ikke de krav som er stilt for en deponeringsplass. Himdalen ligger i og nær en gjennomgående svakhetssone i fjellet. Denne sonen kan være interessant med tanke på grunnvannsforsyning. Boring i tilsvarende soner i Rakkestad og Blaker har gitt betydelige vannmengder og forsyner vannverkene der med grunnvann. »

« .... selv om undersøkelsene har vært begrenset, har de imidlertid påvist flere vannførende sprekksoner i og i umiddelbar nærhet av det planlagte deponiet med « permeabiliteter som er normale for denne type bergarter ». Bergartene i området er altså ikke spesielt homogene og tette. »

« ... Forholdene i Himdalen krever etter Jordforsks mening en mer inngående beskrivelse og vurdering når det gjelder de geologiske forholdene. »

       Disse medlemmer vil dessuten vise til uttalelse fra professor Steinar Skjeseth, desember 1993:

« Det ble oppstilt krav til geologiske og hydrogeologiske forhold som måtte være oppfylt dersom et lokaliseringsalternativ skulle anses for egnet:

Deponiet plasseres i et geologisk stabilt område. Berget skal være homogent, så tett som mulig og ha oversiktlig struktur. Lokaliteten skal velges i god avstand fra aktive forkastninger og større vannførende sprekksoner. Deponiet bør ikke ligge i nærheten av eller i kontakt med grunnvannsressurser.

Styringsgruppen sier at kravene til deponeringssted ble ansett som et nyttig utgangspunkt ved søking etter egnede lokaliteter for et selvdrenerende deponi i fjell. Det er vel vanskelig å finne noen lokalitet som oppfyller kravene til geologiske og hydrogeologiske forhold dårligere enn Himdalen. »

       Disse medlemmer vil også vise til uttalelse fra Norges Geotekniske Institutt, ved dr. Nick Barton, av 11. januar 1993, hvor det konkluderes med:

« Det er undertegnedes mening at lagring i Himdalen innebærer for mange usikkerheter. Vannstrømningsgradienter ved siden av en så stor topografisk søkk i terrenget vil sannsynligvis vise seg å være uakseptabelt. Selv med « vanlig » avfall prøver man å unngå slike lokaliteter. Dyptliggende plassering langt fra forkastningssone og befolkningskonsentrasjonen må være løsningen, gjerne med naturlig materialer (bentonitt) som omslutting og buffering. »

       Disse medlemmer viser videre til brev av 8. februar 1994 fra professor Bjørn Nilsen, Institutt for geologi og bergteknikk ved Norges tekniske høyskole, hvor det bl.a. skrives:

« Undertegnede kjenner ikke Himdalen-området godt nok til å kunne gi noen sikker vurdering av hvor godt eller dårlig dette er egnet for det tiltenkte formål. Nærliggende forkastninger og det faktum at stedet ligger tett inntil betydelige ferskvannsressurser gjør at en i utgangspunktet kan være fristet til å være noe forbeholden. Med hensyn til sistnevnte moment kan det være grunn til å spørre om en lokalisering ved kysten i det hele tatt har vært vurdert. »

       Disse medlemmer mener at på bakgrunn av de innvendinger som har kommet fra ulike fagmiljø, vil det ikke være forsvarlig å legge lager/deponi for lavt og middels atomavfall i Himdalen.

       Disse medlemmer mener derfor at det bør arbeides videre med å finne fram til et stedsvalg for lager/deponi av atomavfall som oppfyller følgende kriterier:

-	deponiet/lageret plasseres i et geologisk stabilt område,

-	berget skal være homogent, så tett som mulig og ha oversiktlig struktur,

-	lokaliteten skal velges i god avstand fra aktive forkastninger og større vannførende sprekksoner,

-	deponiet/lageret må ikke ligge i nærheten av eller i kontakt med grunnvannsressurser.

       Disse medlemmer viser dessuten til den løsningen som bl.a. Sverige har valgt med lagring/deponering under havbunnen og mener at også en slik løsning bør vurderes.

       Disse medlemmer er innforstått med at det vil kunne ta noen tid å finne frem til et stedsvalg som oppfyller geologiske og hydrogeologiske kriterier.

       Disse medlemmer er kjent med at lagerkapasiteten på Kjeller er begrenset, om nødvendig bør det derfor bygges midlertidig lager på Kjeller.

       Komiteens medlem fra Høyre, Finstad, og fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, viser til de krav som ble vektlagt for bygging av et deponi for lavt og middels radioaktivt avfall og dets lokalisering i NOU 1991:9 s. 31 og likeledes de krav som ble satt til et fremtidig deponi for lavt og middels radioaktivt avfall i Konsekvensutredningen (1992:71-73), bl.a.:

-	Deponiet skal legges i et geologisk stabilt område.

-	Berget skal være så tett som mulig og ha oversiktlig struktur.

-	Lokaliteten velges i god avstand fra aktive forkastninger og større vannførende sprekksoner.

-	Deponiet bør ikke ligge i nærheten av eller i kontakt med grunnvannsressurser.

       Disse medlemmer viser også til de vurderinger Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) gjør seg når det gjelder det tentative forhold mellom avfallskategorier og deponeringsalternativer (IAEA:1983 jf NOU 1991:9 s. 16). Det foreligger tre kategorier deponeringsalternativer; dype geologiske formasjoner (i), gruver og bergrom (ii) og nedgraving nær overflaten (iii).

       For kortlivet avfall av middels eller lav aktivitet ansees dype geologiske formasjoner som et for strengt deponeringsalternativ, mens gruver og bergrom og nedgraving nær overflaten ansees som aktuelle deponeringsalternativer. For langlivet lavaktivt og middelaktivt avfall ansees dype geologiske formasjoner som aktuelt, samt gruver og bergrom avhengig av omstendighetene (forutsatt tørt og i et geologisk miljø som er naturlig adskilt fra bevegelig grunnvann). Våte gruver og bergrom der det er geologiske miljøer med noe grunnvannsbevegelse blir ikke anbefalt som deponeringsalternativ. For denne type avfall blir nedgraving nær overflaten heller ikke anbefalt. For høyaktivt avfall blir kun dype geologiske formasjoner anbefalt som deponeringsalternativ.

       Disse medlemmer viser til at det radioaktive avfall som skal deponeres/lagres på norsk side består både av kortlivet middels- og lavaktivt avfall og av langlivet avfall. Til tross for de ulike mengder avfall og radioaktivitetsnivåer som er oppgitt i de ulike utredninger, kan det fastslås at de avfallsmengder som skal lagres ikke inneholder høyaktivt langlivet avfall. For det aktuelle middels- og lavaktive avfallet vil derfor dype geologiske formasjoner eller gruver og bergrom (tørt og naturlig adskilt fra bevegelig grunnvann) være mest aktuelt som deponeringsalternativ.

       Disse medlemmer vil vise til de faglige vurderinger av Himdalen-løsningen som er gitt av Jordforsk (05.01.93), dr. Nick Barton ved Norges Geotekniske Institutt (11.01.93) og professor Steinar Skjeseth (des.-93) samt Statens Institutt for Folkehelse (05.11.93) der en bl.a. viser til den manglende geologiske stabilitet i området, herunder den omfattende seismiske aktivitet og de store forkastningssonene, samt påvist vannførende sprekksoner i og i umiddelbar nærhet av det planlagte lageret og deponiet.

       Disse medlemmer vil særlig vise til uttalelsen fra det svenske atomtilsynet, Statens Kärnkraftinspektion (17.02.93). Selv om den svenske vurdering er gitt på grunnlag av konsekvensutredningen og således vedrører en deponiløsning og ikke et lager, er de faglige vurderinger en gjør seg på svensk side svært relevante. Dette gjelder såvel for den tekniske løsningen (selvdrenerende systemer), krav til deponiløsning i forhold til det radioaktive avfallets halveringstid (500-1000 år dvs. konsekvensutredningens angivelse på 300-400 år), samt radioaktivitetsnivåene på det norske avfallet (som er forskjellig fra det som oppgis i NOU 1991:9 s. 23).

       Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at avfallsmengdene som skal lagres og deponeres i det norske avfallssystemet ifølge svenske myndigheter i prosent kan sidestilles med de radioaktivitetsnivåer en finner på svensk side (SFR-1). Dette er nå bekreftet av Nærings- og energidepartementet i brev til komiteen av 28. februar 1994. Det er også verdt å merke seg at en fra SKIs side med forbehold uttaler seg kritisk om de norske deponeringsalternativene og ser på lagring under grunnvannsnivå med naturlig lave og stabile gradienter som et bedre alternativ.

       Disse medlemmer finner derfor grunn til å spørre hvorvidt det foreslåtte lager/deponi i Himdalen oppfyller kravene til bergromslager som tørt og naturlig atskilt fra bevegelig grunnvann i et langsiktig perspektiv (IAEA:1983). Det kan her vises til uttalelsen fra Statens Kärnkraftinspektion i Sverige om muligheten for å holde slike deponier tørre i Skandinavia (17.02.93). Det kan også reises begrunnet tvil om konsekvensutredningens geologiske og hydrogeologiske krav er innfridd. I denne sammenheng kan en også vise til de anbefalinger som i 1991 ble gitt for deponering av lavt og middels aktivt avfall i Killingdal Gruver ( NOU 1991:9 ) og som kort tid senere ble avvist grunnet innstrømming av vann og langt høyere risiko for innsig av grunnvann enn forutsatt (KU, 1992:43 og 73).

       I NOU 1991:9 s. 14 ble det understreket at

« Deponeringssystemet ... må lages slik at det ikke etterlates tvil om at den nødvendige isolasjon oppnås. »

       I Konsekvensutredningen (1992:17 og 71-73) påpekes det at andre alternativer enn det foreslåtte lager/deponi i Himdalen kan vise seg å tilfredsstille de geologiske og hydrogeologiske kriteriene mer optimalt. På grunnlag av ovennevnte faglige vurderinger kan det etterlates tvil om den nødvendige isolasjon vil bli oppnådd i et tilstrekkelig langsiktig perspektiv. Disse medlemmer vil derfor avvise Regjeringens forslag til kombinert lager/deponi for lavt og middels aktivt radioaktivt avfall i Himdalen og vil foreslå at det arbeides frem alternative tekniske løsninger for lagring av det radioaktive avfallet.

Teknisk utforming av anlegget

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, medlemet Fatland frå Høgre og medlemet frå Framstegspartiet viser til sin merknad over.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, medlemmet Finstad fra Høyre, og medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at departementet foreslår en kombinert løsning, lager/deponi. Under høringsprosessen kom det innvendinger mot deponiløsningen ut fra det syn at en ikke burde avskjære seg fra framtidig inspeksjon av avfallet. En kombinert løsning med lager og deponi vil være basert på lagring av det langlivede avfallet og deponering av stoffet med kort halveringstid. Av proposisjonen fremgår at det langlivede avfallet om ønskelig vil kunne flyttes på et senere tidspunkt. Eller hvis ønskelig kan lagerdelen av anlegget senere omgjøres til deponi.

       Disse medlemmer viser videre til at lagerdelen er tenkt utformet slik at den kan inspiseres og kontrolleres. Av proposisjonen framgår at det norske lageret/deponiet vil være basert på en selvdrenerende fjellhall. I forbindelse med godkjenning av konsekvensutredningen er det forutsatt at det under prosjekteringen av anlegget foretas nærmere undersøkelser slik at deponiet kan plasseres i et område hvor grunnvannsinnsiget kan håndteres av dreneringssystemet. Anlegget vil ikke komme i konflikt med grunnvann så lenge drenssystemet vedlikeholdes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at hvis også det langlivede avfallet lagres/deponeres, dreier det seg om tusener av år hvor drenssystemet må vedlikeholdes og overvåkes.

       Disse medlemmer kan ikke se det er mulig i et slikt tidsperspektiv, for noen å garantere at « ikke anlegget kommer i konflikt med grunnvann ».

       Disse medlemmer viser til at Statens Kärnkraftinspektion i brev til Statens bygge- og eiendomsdirektorat 17. februar 1993, bl.a. uttalte:

« Enligt SKI's uppfattning är det i grunden inte möjligt att i Skandinavien anlägga i absolut mening torra slufförvar. Det framgår också av konsekvensutredningen att med « torrt » menas i dette sammanheng att vatten visserligen kommer att passers genom förvaret men att det inte vattenfylls. I praktiken borde dette innebära att med fungerande dränager kommer vatten att passera förvaret och avfallet längs avgränsade strömningsvägar. Kontakten mellan avfall och strömmande vatten begränsas därmed. Aven i ett vattenfyllt förvar är svårt att leda i bevis. För långa tider har SKI därfør valt att betrakta forsvarsdelarna i SFR-1 som « omrörda tankar », vilket alltså är en pessimistisk ansats.

Det torde vara svårt att för det norska förvaret inte ta upp liknande fall till bedömning. Framför allt kan det bli svårt att visa att dräneringen kommer att fungera under mycket lång tid. I säkerhetsanalysen för långa tider bør sådana fall inte betraktas som ekstrema. »

       Disse medlemmer viser til at departementet foreslår at avfallet innstøpes i betong og forvares i en selvdrenerende hall. Det vil ifølge proposisjonen hindre at utslipp av radioaktive stoffer fra deponiet kommer ut i naturen.

       Disse medlemmer viser til at det valg av teknologisk løsning for lager/deponi som departementet foreslår, ikke er prøvd ut i noe annet land. Ifølge departementet planlegger Sveits et anlegg basert på et liknende konsept som det norske, med operasjonsstart år 2000.

       Disse medlemmer mener at en selvdrenerende fjellhall slik departementet foreslår, kan være egnet til lagring av lavt og middels radioaktivt avfall, under forutsetning av at avfall med plutonium skilles ut og lagres som høyradioaktivt avfall.

Haldenreaktoren

       Disse medlemmer viser til at målt i radioaktivitet kommer omlag 60 % av det norske atomavfallet fra Haldenreaktoren. Disse medlemmer viser til at formålet med Haldenprosjektet har vært å utvikle og opprettholde en kompetanse i reaktorteknologi og samtidig utvikle en kontaktflate i forhold til forsknings- og kompetansemiljøer i andre land. Gjennom avtaler om blant annet testing av reaktorbrensel deltar Norge i den europeiske kjernekraftindustrien. Denne virksomheten påfører samtidig Norge et ikke ubetydelig avfallsproblem.

       Disse medlemmer mener at det er uheldig at Norge på denne måten bidrar til at det fortsatt satses på utvikling og utbygging av kjernekraft. Disse medlemmer viser til at det ved Haldenprosjektet finnes en rekke tiltak som ikke er direkte knyttet til reaktoren og som kan fungere uavhengig av selve reaktoren. Slike prosjekter bør videreføres. Disse medlemmer går derfor inn for at Haldenreaktoren blir lagt ned.

Det høyaktive atomavfallet

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke har lagt fram noe forslag til lager- eller deponiløsning for det høyaktive atomavfallet som produseres i Norge. Dette avfallet består at brukt reaktorbrensel fra Halden- og Kjellerreaktoren. Disse medlemmer mener at en i det videre arbeidet med å finne fram til et stedsvalg for lager/deponi for lav- og mellomaktivt avfall også må legge fram retningslinjer for hva en skal gjøre med det høyaktive avfallet. Dersom en nå igangsetter et slikt arbeid med å finne fram til en løsning for oppbevaring av det høyaktive avfallet vil en også ha mulighet til å vurdere om plutoniumsavfallet fra Kjeller skal skilles ut og oppbevares sammen med det høyaktive avfallet.

       Komiteens medlem fra Høyre, Finstad, og fra Kristelig Folkeparti, vil anbefale at det utarbeides alternative tekniske lagringsalternativer som ivaretar de geologiske og hydrogeologiske krav som er forutsatt. Det bør vurderes om lagring i en fjellhall under grunnvannsnivå i Himdalen tilfredsstiller slike krav. Dersom en finner det teknisk muligleg å skille det langlivete fra det kortlivete avfallet kan det være et alternativ å plassere det kortlivete lav- og middels aktive avfallet i et tilfredsstillende deponi i Himdalen og dermed frigi lagerkapasitet på Kjeller som kan anvendes i påvente av en tilfredsstillende lagringsløsning for det langlivete avfallet. Et tredje alternativ vil være å utrede andre lokaliseringsløsninger. Disse medlemmer vil be Regjeringen utrede ovennevnte alternativer og på ny fremlegge saken for Stortinget.

       Etter disse medlemmers vurdering vil det være viktigere at geologiske og hydrogeologiske krav innfris enn at prinsippet om geografisk nærhet til nåværende lagre og avfallsproduserende anlegg ivaretas. I et langsiktig perspektiv vil spørsmålet om nærhet til sentra som er i besittelse av kompetanse når det gjelder behandling av radioaktivt materiale være av mindre betydning.

       Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det ikke bør være aktuelt å vurdere en lagringsløsning tilsvarende den en har i Sverige og Finland. Lagring under havbunnen er en altfor omfattende og dyr lagringsløsning sett i forhold til det totale avfallsproblem en har på norsk side og sett i forhold til de kostnadseffektivitetskrav en vanligvis opererer med.