Redegjørelse fra utenriksminister Bjørn Tore Godal datert 16. februar 1994.

       Fra norsk side reagerte vi, i likhet med hva tilfellet var i en rekke andre land, sterkt på fatwaet mot den britiske forfatter Salman Rushdie da det ble avgitt for fem år siden. Regjeringen har gjentatte ganger i disse fem årene gitt uttrykk for sin sterke kritikk av « dødsdommen » mot Rushdie og oppfordret Iran til å oppheve den, samt å avstå fra å gjennomføre den. Dette kravet har vært fremsatt både offentlig i Norge, direkte overfor Iran og i egnede internasjonale fora som FN's Generalforsamling og FN's Menneskerettighetskommisjon. Den norske profilen har, sammenlignet med de fleste andre land, hele tiden vært meget høy. Det vises for øvrig til den kortfattede oversikt som hermed overleveres Utenrikskomiteen.

       Den norske reaksjonen kom kanskje aller skarpest til uttrykk i trontaledebatten i oktober 1993, bare noen dager etter at forlagsdirektør William Nygaard var blitt forsøkt myrdet av ukjente gjerningsmenn. Daværende utenriksminister Holst karakteriserte da fatwaet som fullstendig uakseptabelt og i strid med grunnleggende normer for mellomstatlig samkvem. Han betegnet det videre som en trussel mot sikkerheten til borgere i alle land, også Norge, og som et utålelig angrep på trykkefriheten. En skarpt formulert protest med dette innhold ble jsamme dag overlevert Irans ambassadør.

       Den foreløpige siste protesten avga vi så sent som i dag, 16. februar, i forbindelse med femårsdagen for fatwaet. Fra forskjellig hold i Iran ble det gitt utvetydig uttrykk for at fatwaet fortsatt sto ved makt. Dette avstedkom en ny runde fordømmelser fra mange land. I Norge ble den iranske ambassadøren på ny innkalt for å motta ny norsk protest. Ambassadøren lovte å formidle protesten til sine hjemlige myndigheter.

       Vi har vært aktive også på den internasjonale arena. Særlig i FN har Norge vært en av de fremste pådriverne for å få satt søkelyset på menneskerettssituasjonen i Iran både generelt og spesielt når det gjelder Rushdie-saken. Norge var medforslagsstiller til skarpt fordømmende resolusjoner mot Iran under generalforsamlingen både i 1992 og 1993. I det norske hovedinnlegget om menneskerettigheter høsten 1993 ble Rushdie-saken og MR-situasjonen i Iran gitt en fremtredende plass.

       Selv om det er mange land som deler Norges syn i disse spørsmål, er ikke arbeidet uten problemer. Dette kom tydelig til uttrykk ved avstemningen over ovennevnte resolusjon i 1993. Stemmetallene ble her 68 for, 22 imot og 45 avståelser. Det var dermed faktisk bare så vidt et flertall som var villige til å stemme uttrykkelig for.

       Om det har vist seg problematisk å få tilstrekkelig bredde på fordømmelsen av Irans menneskerettsbrudd, har det vært enda vanskeligere å oppnå enighet om mer konkrete reaksjoner mot Iran. Jeg viser i denne forbindelse til mitt svar til representanten Bondevik i spørretimen 9. ds. Det må konstateres at det i dag ikke synes å eksistere noen reell internasjonal vilje til økonomiske sanksjoner. Årsakene synes å være at mange land ikke har noen tro på at sanksjoner vil virke etter hensikten.

       Et viktig spørsmål er hvilke sanksjoner det overhodet kan være tale om i praksis. Det er klart at eventuelle tiltak vil måtte ha bred støtte for å være effektive. Bilaterale, isolerte forsøk på å boikotte Iran vil ha liten virkning. Dertil kommer at vi må regne med at tomrommet raskt vil bli fylt av andre land som er langt mer betydningsfulle handelspartnere enn Norge. I tillegg er vår handel allerede sterkt redusert.

       Det er grunn til å peke på at Norge ikke er i samme situasjon som de fleste andre vestlige land. Forskjellen består i at vi er nettoeksportør av råolje. De land som kjøper store mengder olje utnytter dette i sin eksportstrategi og har gjerne et langt mer omfattende handelsforhold til for eksempel Iran enn det vi har.

       Spørsmålet har vært reist om en vei å gå er gjennom internasjonale økonomiske organisasjoner. Iran er imidlertid bare medlem av Verdensbanken. I Irans låneportefølje i Verdensbanken har sektorene helse, utdanning og miljø en fremtredende plass. Velger man å søke å presse Iran via Verdensbankens prosjekter, kan mange uskyldige mennesker i Iran bli skadelidende. I dialogen med Iran har Verdensbanken lagt særlig vekt på at landet må redusere militærutgiftene til fordel for utviklingsfremmende tiltak, samt forbedringer i landets styresett. Det vil være naturlig for Norge, gjennom Verdensbanken, å arbeide for at Iran oppfyller forpliktelsene i dette henseende. Dette må skje i samarbeid med andre land, i første omgang særlig de nordiske.

       Det er grunn til fortsatt sterk bekymring over menneskerettssituasjonen i Iran. Verken Norge eller verdenssamfunnet generelt kan i lengden akseptere de iranske myndigheters opptreden. Fra norsk side vil vi videreføre arbeidet i bredest mulig internasjonal sammenheng for å påvirke Iran i de fora som synes hensiktsmessige. Denne påvirkning vil gå både på den generelle menneskerettighetssituasjonen og særlig på konkrete enkeltsaker som Rushdie-saken. Valget av virkemidler vil bli løpende vurdert. Vi må være villig til å fortsette vårt arbeid inntil den trussel fatwaet utgjør er fjernet. I dette arbeidet blir det viktig å søke økt støtte fra ikke-vestlige land. Det vil vi gjøre.