1. Innledning

Til Stortinget.

       Det vises i forslaget til at dette fundamentalistiske muslimske iranske regimet har opprettholdt dødsdommen overfor forfatteren Salman Rushdie og forleggere og oversettere av boken « Sataniske Vers », og derved har utfordret det internasjonale samfunns respekt for den viktige menneskerettighet som ytringsfriheten er og må være. Saken blir enda alvorligere ved at dødsdommen også forutsettes eksekvert i stater som Iran har diplomatisk forbindelse med, heter det i forslaget.

       Det vises videre til at passivitet eller en forsiktig og moderat protest fra det internasjonale samfunn overfor Iran i en slik situasjon vil kunne skape inntrykk av unnfallenhet, og at regimet i Iran har vist at dødsdommen er alvorlig ment gjennom de mord som er begått på andre lands territorium. Mye tyder også på en klar sammenheng mellom dødsdommen og mordforsøket på forlagsdirektør William Nygaard, Norge er dermed blitt et sterkt berørt land, heter det i forslaget.

       Det fremholdes i forslaget at tiden nå er moden for en gjennomgang av Norges forhold til Iran og en vurdering av eventuelle initiativ Norge bør ta i forskjellige internasjonale organisasjoner for å øke presset på Iran med sikte på å få regimet til å oppheve dødsdommen.

       Det fremmes derfor forslag om at Stortinget skal be Regjeringen fremme en stortingsmelding om Norges forhold til Iran. I meldingen forutsettes det gitt en oversikt over Norges totale kontakt med og forhold til Iran, herunder handel, kulturell og diplomatisk kontakt og avtaler, deltagelse i internasjonale organisasjoner og institusjoner, m.m. Det bør videre drøftes hvilke tiltak Norge vil kunne gjennomføre for å trappe opp kampen for ytringsfriheten. En vurdering av de diplomatiske forbindelser mellom Norge og Iran, samt mulig utestenging av Iran fra internasjonale organisasjoner og institusjoner bør inngå i en slik melding, heter det i forslaget som lyder:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding om Norges forhold til Iran i lys av den opprettholdte dødsdom overfor Salman Rushdie og hans forleggere og oversettere av boken « Sataniske Vers ». »

2. Komiteens merknader

Komiteen anser Irans dødsdom over Salman Rushdie og alle som bidrar til spredning av boka « Sataniske Vers » for et meget alvorlig brudd på alle regler for internasjonalt samkvem. Det er fullstendig uakseptabelt at et land oppfordrer til drap på fremmede lands borgere og på den måten krenker Norges og andre nasjoners suverenitet på det groveste.

       Komiteen anser dessuten dødsdommen mot Rushdie, samt forleggere og oversettere av « Sataniske Vers », for et brutalt overgrep mot grunnleggende menneskeretter og et av vår tids farligste angrep på ytringsfriheten.

       Det iranske regimets holdning til Rushdies bok avspeiler en dyp forakt for annerledes tenkende. Regimets brutalitet avspeiles først og fremst i daglig vold og terror mot opposisjonelle i Iran selv. Gjennom fatwaet mot Rushdie og andre som bidrar til å spre hans bok, forsøker det iranske regimet også å angripe menneskerettighetene til personer som står under andre staters beskyttelse.

       Dødsdommen må ikke møtes med ettergivenhet mot diktaturet. Komiteen ser det som uhyre viktig at ingen lar seg true til taushet. Det er derfor en særdeles viktig oppgave å beskytte de mennesker som setter seg selv i fare ved å trosse de iranske trusler.

       Mordforsøket mot forlagssjef William Nygaard er ikke oppklart. Men det foreligger meget klare iranske trusler mot Nygaard i egenskap av forlegger for « Sataniske Vers ». Nygaard har også spilt en sentral rolle i det internasjonale arbeidet for å få opphevet dødsdommen. Så lenge Iran ikke trekker tilbake dødsdommen og heller ikke beklager drapsforsøket mot William Nygaard, mener komiteen at Norge må kunne ha en sterk mistanke om at drapsforsøket har sin bakgrunn i Irans fatwa.

       Komiteen har merket seg at Norge har spilt en viktig rolle som pådriver i det internasjonale arbeidet med å sette søkelyset på menneskerettsbrudd i Iran. Norge har tatt opp både Rushdie-saken og den generelle menneskerettighetssituasjonen i internasjonale fora som FNs generalforsamling og FNs menneskerettighetskommisjon. Komiteen er glad for dette og ber om at arbeidet med å samle internasjonal støtte for tiltak mot Iran forsterkes.

       Drapsforsøket mot William Nygaard har gitt Norge et særlig ansvar for at menneskerettighetsbruddene i Iran og Rushdie-saken ikke forsvinner fra den internasjonale dagsorden. Komiteen ber derfor Regjeringen om å legge stor vekt på disse spørsmålene i FN og andre hensiktsmessige internasjonale fora.

       Komiteen viser i denne forbindelse til at Stortinget også tidligere har bedt om at Regjeringen gjennom internasjonale organisasjoner legger et press på regimet i Iran om å oppheve dødsdommen over Salman Rushdie og andre med tilknytning til utgivelsen av boken « Sataniske vers ».

       Regjeringen mener at det er naturlig for Norge i Verdensbanken å arbeide for at Iran reduserer landets militærutgifter til fordel for utviklingsfremmende tiltak.

       Komiteen er enig i dette, men mener også at Regjeringen bør arbeide for at Verdensbanken stopper lån så lenge menneskerettssituasjonen i landet er så uakseptabel.

       Komiteen mener ikke at brudd i de diplomatiske forbindelsene med Iran er et egnet virkemiddel i arbeidet med å bedre menneskerettighetene. Det er likevel viktig å understreke at alle kontakter med Iran må utnyttes i arbeidet for å bedre menneskerettene i landet. Norges forhold til Iran kan ikke få et « normalt » preg så lenge dødstruslene står ved lag.

       Utenriksministeren har gitt en kortfattet redegjørelse for status i Norges forhold til Iran. Komiteen tror ikke at et omfattende arbeid med en egen stortingsmelding vil bringe fram vesentlig nye momenter og tar derfor Regjeringens redegjørelse til etterretning. Komiteen mener det er viktig å føre en løpende debatt om Rushdie-saken og vårt forhold til Iran inntil dødsdommen er opphevet og de iranske myndigheter respekterer grunnleggende menneskerettigheter. Komiteen ber Regjeringen holde Stortinget fortløpende orientert om utviklingen i det internasjonale arbeidet med disse spørsmålene.

       Komiteen vil dessuten påpeke at også Stortingets medlemmer har et selvstendig ansvar for å bringe Rushdie-saken og drapsforsøket mot William Nygaard opp i internasjonale parlamentarikerforsamlinger og i partienes og representantenes internasjonale kontakter ellers.

       Den avgjørende faktoren i arbeidet for menneskerettene i Iran er landets egne demokratiske krefter.

       Komiteen mener at landets egne demokratiske krefter må spille en avgjørende rolle i arbeidet for menneskerettighetene. Komiteen mener videre at Norge i samarbeid med andre land må arbeide for menneskerettigheter og demokrati i Iran gjennom de fora som er egnet for dette. Komiteen viser dessuten til at en rekke motstandsgrupper i eksil har opprettet egne samarbeidsorganer. Komiteen mener at det er viktig med en bred kontakt med den demokratiske opposisjonen i eksil. Komiteen vil be regjeringen vurdere norsk økonomisk støtte til humanitære prosjekter og informasjonsspredning i regi av disse. Komiteen vil også oppfordre norske frivillige organisasjoner til et praktisk solidaritetsengasjement.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, lederen, Hallvard Bakke, Kaci Kullmann Five, Kirsti Kolle Grøndahl, Brit Hoel, Thorbjørn Jagland, Ragna Berget Jørgensen, Jan Petersen, og Anders Talleraas, vil vise til at man løpende vurderer økonomiske straffetiltak som styrker menneskerettighetene, herunder f.eks. bortfall av statlige garantier. En forutsetning for at slike tiltak skal virke etter hensikten er at det er bred internasjonal oppslutning om tiltakene. Flertallet konstaterer at det for øyeblikket dessverre ikke eksisterer en slik bred internasjonal støtte. Norge må arbeide aktivt for slik støtte.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, Marit Arnstad, Kjell Magne Bondevik, John Dale, Anne Enger Lahnstein og Erik Solheim, har merket seg at også etter at Iran satte fram dødstruslene mot Salman Rushdie har det vært gjort offisielle norske framstøt for å trappe opp handelen med Iran. Disse medlemmer mener at dette er å sende gale signaler til det iranske regimet. Så lenge dødsdommen mot Salman Rushdie står ved lag mener disse medlemmer at det umulig kan være noen statlig oppgave å oppmuntre til økt norsk handel med Iran. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen om inntil videre ikke å innvilge garantier for eksport til Iran.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Gundersen, mener i likhet med tidligere utenriksminister Holst at dødsdommene er fullstendig uakseptable og i strid med grunnleggende normer for mellomstatlige samkvem. Holst beskrev det hele som et utålelig angrep på trykkefriheten. Dette medlem har merket seg at 5 år med protester ikke synes å ha hatt noen som helst virkning, og at forsøkene på å få i stand reaksjoner på internasjonalt plan har vært lite vellykket.

       Dette medlem vil derfor foreslå at Norge avbryter sin diplomatiske forbindelse med Iran. Vårt land kan ikke på ubestemt tid ha diplomatisk forbindelse med et land som gjennom utålelige og fullstendig uakseptable dødsdommer mot våre egne borgere, som endog oppholder seg på norsk territorium, handler i strid med grunnleggende normer for mellomstalig samkvem. Dette medlem finner det utålelig at vi skal finne oss i å ha en ambassade på norsk jord, hvor ambassadøren og hans stab må anses å være beskjeftiget med å fullbyrde sin oppdragsgivers, det iranske regimets, dødsdom over norske borgere. Dette medlem mener at Norge gjennom et diplomatisk brudd mer virkningsfullt kan påvirke andre stater til mer effektive tiltak mot Iran, enn som hittil, ved bare å forsøke å få i stand kollektiv opptreden. Dette medlem vil særlig peke på at en slik handling fra norsk side sannsynligvis vil legge press på de andre nordiske land, og viser til at betydningsfulle normdannende grupper, f.eks. journalister, forfattere, forlagsfolk og kunstnere har etterlyst sterkere protester mot regimet i Iran. Dette medlem vil understreke at Fremskrittspartiet normalt ikke er tilhenger av diplomatisk boikott som politisk virkemiddel, men vil fremholde at det her dreier seg om et spesielt tilfelle hvor hundrevis av norske borgere er dømt til døden av makthaverne i en annen stat, og hvor mye tyder på at en dom er forsøkt eksekvert. Dette medlem vil understreke at ettergivenhet, kompromissvilje og forsiktighet når det gjelder andre staters angrep på våre egne borgere på lengre sikt neppe tjener verdensfreden.

       Som trykt vedlegg følger en redegjørelse fra utenriksminister Bjørn Tore Godal om saken.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

       Stortinget ber Regjeringen bryte de diplomatiske forbindelsene med Iran.

4. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til forslaget og rår Stortinget til å fatte følgende

       Dok.nr.8:20 (1993-1994) - Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen og Fridtjof Frank Gundersen om å be Regjeringen fremme en melding til Stortinget om Norges forhold til Iran i lys av den opprettholdte dødsdom overfor Salman Rushdie og hans forleggere og oversettere av boken « Sataniske Vers » - avvises.

Vedlegg

Redegjørelse fra utenriksminister Bjørn Tore Godal datert 16. februar 1994.

       Fra norsk side reagerte vi, i likhet med hva tilfellet var i en rekke andre land, sterkt på fatwaet mot den britiske forfatter Salman Rushdie da det ble avgitt for fem år siden. Regjeringen har gjentatte ganger i disse fem årene gitt uttrykk for sin sterke kritikk av « dødsdommen » mot Rushdie og oppfordret Iran til å oppheve den, samt å avstå fra å gjennomføre den. Dette kravet har vært fremsatt både offentlig i Norge, direkte overfor Iran og i egnede internasjonale fora som FN's Generalforsamling og FN's Menneskerettighetskommisjon. Den norske profilen har, sammenlignet med de fleste andre land, hele tiden vært meget høy. Det vises for øvrig til den kortfattede oversikt som hermed overleveres Utenrikskomiteen.

       Den norske reaksjonen kom kanskje aller skarpest til uttrykk i trontaledebatten i oktober 1993, bare noen dager etter at forlagsdirektør William Nygaard var blitt forsøkt myrdet av ukjente gjerningsmenn. Daværende utenriksminister Holst karakteriserte da fatwaet som fullstendig uakseptabelt og i strid med grunnleggende normer for mellomstatlig samkvem. Han betegnet det videre som en trussel mot sikkerheten til borgere i alle land, også Norge, og som et utålelig angrep på trykkefriheten. En skarpt formulert protest med dette innhold ble jsamme dag overlevert Irans ambassadør.

       Den foreløpige siste protesten avga vi så sent som i dag, 16. februar, i forbindelse med femårsdagen for fatwaet. Fra forskjellig hold i Iran ble det gitt utvetydig uttrykk for at fatwaet fortsatt sto ved makt. Dette avstedkom en ny runde fordømmelser fra mange land. I Norge ble den iranske ambassadøren på ny innkalt for å motta ny norsk protest. Ambassadøren lovte å formidle protesten til sine hjemlige myndigheter.

       Vi har vært aktive også på den internasjonale arena. Særlig i FN har Norge vært en av de fremste pådriverne for å få satt søkelyset på menneskerettssituasjonen i Iran både generelt og spesielt når det gjelder Rushdie-saken. Norge var medforslagsstiller til skarpt fordømmende resolusjoner mot Iran under generalforsamlingen både i 1992 og 1993. I det norske hovedinnlegget om menneskerettigheter høsten 1993 ble Rushdie-saken og MR-situasjonen i Iran gitt en fremtredende plass.

       Selv om det er mange land som deler Norges syn i disse spørsmål, er ikke arbeidet uten problemer. Dette kom tydelig til uttrykk ved avstemningen over ovennevnte resolusjon i 1993. Stemmetallene ble her 68 for, 22 imot og 45 avståelser. Det var dermed faktisk bare så vidt et flertall som var villige til å stemme uttrykkelig for.

       Om det har vist seg problematisk å få tilstrekkelig bredde på fordømmelsen av Irans menneskerettsbrudd, har det vært enda vanskeligere å oppnå enighet om mer konkrete reaksjoner mot Iran. Jeg viser i denne forbindelse til mitt svar til representanten Bondevik i spørretimen 9. ds. Det må konstateres at det i dag ikke synes å eksistere noen reell internasjonal vilje til økonomiske sanksjoner. Årsakene synes å være at mange land ikke har noen tro på at sanksjoner vil virke etter hensikten.

       Et viktig spørsmål er hvilke sanksjoner det overhodet kan være tale om i praksis. Det er klart at eventuelle tiltak vil måtte ha bred støtte for å være effektive. Bilaterale, isolerte forsøk på å boikotte Iran vil ha liten virkning. Dertil kommer at vi må regne med at tomrommet raskt vil bli fylt av andre land som er langt mer betydningsfulle handelspartnere enn Norge. I tillegg er vår handel allerede sterkt redusert.

       Det er grunn til å peke på at Norge ikke er i samme situasjon som de fleste andre vestlige land. Forskjellen består i at vi er nettoeksportør av råolje. De land som kjøper store mengder olje utnytter dette i sin eksportstrategi og har gjerne et langt mer omfattende handelsforhold til for eksempel Iran enn det vi har.

       Spørsmålet har vært reist om en vei å gå er gjennom internasjonale økonomiske organisasjoner. Iran er imidlertid bare medlem av Verdensbanken. I Irans låneportefølje i Verdensbanken har sektorene helse, utdanning og miljø en fremtredende plass. Velger man å søke å presse Iran via Verdensbankens prosjekter, kan mange uskyldige mennesker i Iran bli skadelidende. I dialogen med Iran har Verdensbanken lagt særlig vekt på at landet må redusere militærutgiftene til fordel for utviklingsfremmende tiltak, samt forbedringer i landets styresett. Det vil være naturlig for Norge, gjennom Verdensbanken, å arbeide for at Iran oppfyller forpliktelsene i dette henseende. Dette må skje i samarbeid med andre land, i første omgang særlig de nordiske.

       Det er grunn til fortsatt sterk bekymring over menneskerettssituasjonen i Iran. Verken Norge eller verdenssamfunnet generelt kan i lengden akseptere de iranske myndigheters opptreden. Fra norsk side vil vi videreføre arbeidet i bredest mulig internasjonal sammenheng for å påvirke Iran i de fora som synes hensiktsmessige. Denne påvirkning vil gå både på den generelle menneskerettighetssituasjonen og særlig på konkrete enkeltsaker som Rushdie-saken. Valget av virkemidler vil bli løpende vurdert. Vi må være villig til å fortsette vårt arbeid inntil den trussel fatwaet utgjør er fjernet. I dette arbeidet blir det viktig å søke økt støtte fra ikke-vestlige land. Det vil vi gjøre.