Helse- og omsorgsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover. Forslaget gjelder etablering av en ny refusjonsordning for utgifter pasienter har hatt til helsehjelp i andre land i EØS-området. Ordningen vil gi pasienter økt valgfrihet med hensyn til om de vil motta helsehjelpen i Norge eller i andre EØS-land.

Det eksisterer allerede enkelte ordninger for dekning av utgifter til helsehjelp i utlandet på visse vilkår. Norges EØS-rettslige forpliktelser innebærer at det i tillegg må innføres en ny refusjonsordning. Pasienter skal i bestemte situasjoner kunne søke helsehjelp i andre EØS-land og få refusjon for utgifter dersom refusjonsvilkårene er oppfylt, uten krav om forhåndsgodkjenning fra norske myndigheter.

Helse- og omsorgsdepartementets sendte i juni 2008 ut et høringsbrev med forslag om å etablere en ordning for refusjon av pasienters utgifter til helsehjelp (ikke-sykehusbehandling) i andre EØS-land. Høringsfristen var i oktober 2008. 37 instanser har avgitt realitetsuttalelse.

Departementet foreslår at refusjonsordningen hjemles i folketrygdloven kapittel 5, og at bestemmelser om finansiering av refusjonsutbetalinger tas inn i kommunehelsetjenesteloven, tannhelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven.

Ordningen foreslås bare å gjelde det EF-domstolen omtaler som "ikke-sykehusbehandling".

Det foreslås hjemmel for å forskriftsregulere ordningens virkeområde, vilkår for refusjon, beregning av refusjonsbeløp, dokumentasjonskrav m.v.

Etter departementets vurdering bør refusjonsordningen omfatte helsetjenester og varer som tilsvarer:

• helsetjenester og varer som det ytes stønad til etter folketrygdloven kapittel 5 (med unntak av tjenester som anses som sykehusbehandling), og eventuelt enkelte varer/tjenester som det ytes bidrag til etter folketrygdloven § 5-22,

• spesialisthelsetjenester i den grad de regnes som ikke-sykehusbehandling med unntak av legemiddelassistert rehabilitering (LAR),

• tannhelsetjenester som fylkeskommunen yter gratis eller mot delvis vederlag til lovpålagte prioriterte grupper.

Departementet foreslår som utgangspunkt at vilkårene for refusjon skal være de samme vilkår som gjelder for å få tilsvarende behandling i Norge med utgiftsdekning fra det offentlige. Enkelte av vilkårene bør etter departementets vurdering likevel tilpasses eller utelates for å sikre at forslaget er i samsvar med EØS-retten.

Departementet foreslår at refusjon gis etter at helsehjelpen er mottatt og betalt av pasienten. Departementet foreslår ikke at det innføres en ordning der pasienten kan be om et bindende forhåndstilsagn om at refusjon vil bli gitt, eller ordninger for direkte oppgjør med tjenesteyter, betalingsgaranti eller lignende.

Departementet foreslår at oppgavene med å behandle refusjonskravene og utbetale refusjon til pasientene legges til Helsedirektoratet eller den instans direktoratet bestemmer. Departementet foreslår at de regionale helseforetakene, fylkeskommunene og kommunene dekker refusjonsutgiftene for de tjenestetyper de har "sørge for"-ansvaret for, innenfor basisbevilgningen, respektive de frie inntektene. Forslaget innebærer at det ikke gis aktivitetsbasert delfinansiering fra staten (blant annet ISF-refusjon og stønad fra folketrygden) for behandlingen. Det foreslås at folketrygden dekker refusjonsutgiftene til de tjenester og varer hvor folketrygden er den eneste offentlige betaler når tilsvarende helsehjelp mottas i Norge.

Det foreslås en overgangsordning slik at det kan gis refusjon for utgifter til helsehjelp i andre EØS-land som er påløpt de siste tre årene før ikrafttredelsen.

Departementet foreslår en endring i pasientskadeloven for å presisere når loven kommer til anvendelse for helsehjelp mottatt i utlandet. Pasientskadeloven vil etter forslaget ikke gjelde helsehjelp som berettiger til refusjon etter den nye refusjonsordningen som proposisjonen omhandler.