1.1 Hovedinnholdet i proposisjonen

I proposisjonen fremsettes lovforslag om gjennomføring i norsk rett av de privatrettslige bestemmelsene i direktiv 2007/64/EF om betalingstjenester i det indre marked og om endring av direktiv 97/7/EF, 2002/65/EF, 2005/60/EF og 2006/48/EF samt oppheving av direktiv 97/5/EF. Det foreslås endringer i finansavtaleloven, angrerettloven og kredittkjøpsloven.

Forslagene i proposisjonen bygger på en delrapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet for å foreslå regler til gjennomføring av betalingstjenestedirektivet i norsk rett. Delrapporten omhandler de privatrettslige bestemmelsene i direktivet. Videre er to spørsmål som har en side til gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet, også behandlet i Banklovkommisjonens utredning NOU 2008:21 Nettbankbasert betalingsoverføring. Dette gjelder andres misbruk av konto og betalingsinstrument og reguleringen av tilfeller der kunden selv gjør feil ved betalingsoverføringer. Denne utredningen er derfor behandlet i proposisjonen her i forbindelse med drøftelsen av de to nevnte spørsmålene.

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag om å gjennomføre direktivet ved endringer i finansavtaleloven kapittel 2 siden de fleste bestemmelsene i dette kapitlet berøres av direktivet. Siden direktivet i utgangspunktet er et fullharmoniseringsdirektiv, så langt det ikke er fastsatt unntak fra dette, har departementet lagt vekt på å sikre en korrekt gjennomføring.

I kapittel 2 i proposisjonen behandles bakgrunnen for lovforslaget.

1.2 Virkeområde og definisjoner

1.2.1 Virkeområde

Privatrettslige regler om betalingstjenester er i norsk rett gitt i finansavtaleloven kapittel 2. Spørsmålet blir om det er samsvar mellom direktivets regler og virkeområdet for de norske reglene i kapittel 2, eller om finansavtaleloven må endres for å bringe dens virkeområde i overensstemmelse med direktivets.

Finansavtaleloven kapittel 2 gjelder for betalingsformidlere som er finansinstitusjoner eller lignende institusjoner. Bestemmelsene gjelder for avtaler om innskudd og bruk av innskuddskonto. Dette omfatter innskudd, uttak og betalingsoverføringer knyttet til konto. Det kommer an på kontoavtalen hvilke betalingstjenester som er knyttet til den enkelte konto. Finansavtaleloven omfatter avtaler og oppdrag der en av partene er en profesjonell institusjon. Med denne begrensningen gjelder loven i utgangspunktet for betalinger i alle valutaer og til ethvert land. Lovens anvendelsesområde begrenses av alminnelige lovvalgsregler.

Arbeidsgruppen foreslår å endre finansavtaleloven slik at de institusjonene som i dag ikke er omfattet av lovens virkeområde, blir oppregnet som "lignende institusjoner". Det vises blant annet til at verken betalingsforetak eller e-pengeforetak er å regne som "finansinstitusjon" eller "lignende institusjon" etter gjeldende rett, og at det derfor er påkrevd med lovendringer for at disse skal omfattes av reglene i finansavtaleloven kapittel 2 som gjennomfører betalingstjenestedirektivet.

Arbeidsgruppen peker på at virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 2 og betalingstjenestedirektivet i stor grad er sammenfallende, men viser til at direktivet blant annet medfører at unntaket i finansavtaleloven for forhåndsbetalte elektroniske kort ikke kan videreføres. Fordi direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv, foreslår arbeidsgruppen å innta direktivets definisjon av betalingstjenester og liste over unntak i lovteksten for å sikre fullt samsvar mellom direktivets og finansavtalelovens virkeområde. Når det gjelder unntaket i direktivet for begrensede nettverk, foreslår arbeidsgruppen å gjennomføre dette i norsk rett. For kredittkort foreslås imidlertid å videreføre kredittkjøpslovens bestemmelse om at reglene om andres misbruk av kort skal gjelde, også for kredittkort som faller innenfor unntaket for begrensede nettverk.

Arbeidsgruppen viser til at direktivets regler, med unntak av artikkel 73, bare er obligatoriske for betalingstransaksjoner der begge institusjonene involvert i transaksjonen er etablert innenfor EØS-området, og der overføringen skjer i euro eller nasjonale valutaer i EØS-land utenfor eurosonen. Det foreslås likevel å la reglene som gjennomfører direktivet del III og IV, gjelde generelt også for andre betalingstransaksjoner. Visse regler foreslås likevel gitt et anvendelsesområde begrenset til de transaksjoner de etter direktivet er obligatoriske for. Dette gjelder blant annet reglene om forbud mot å trekke fra gebyrer i beløp som overføres, og reglene om deling av overføringskostnader mellom betaler og mottaker.

Departementet har kommet til at arbeidsgruppens forslag bør følges opp med mindre justeringer.

Etter departementets syn er det hensiktsmessig at de nye institusjonene som etter direktivet vil kunne tilby betalingstjenester, regnes opp som "lignende institusjoner" i finansavtaleloven § 1 annet ledd.

Departementet følger også opp arbeidsgruppens forslag når det gjelder endringer i finansavtaleloven for å oppnå samsvar mellom lovens og direktivets saklige virkeområde.

Arbeidsgruppen har vist til at sjekker faller utenfor direktivet og har ikke foreslått at noen av reglene skal gjelde tilsvarende for disse. Man står fritt til å gjøre dette i nasjonal rett ettersom sjekker er utenfor direktivets virkeområde. Sjekker er lite brukt i dag, og departementet mener derfor at arbeidsgruppens forslag om å gjennomføre direktivets unntak for sjekker, kan legges til grunn.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at når det gjelder kort som nevnt i kredittkjøpsloven § 13, bør reglene om andres misbruk gjelde selv om kortet er knyttet til et begrenset nettverk, på samme måte som etter gjeldende rett. Etter departementets syn bør dette lovteknisk gjøres ved at regelen i kredittkjøpsloven § 13 oppheves, slik at bestemmelsene om misbruk av betalingsinstrumenter samles i finansavtaleloven. Ettersom et kredittkort vil være et betalingsinstrument etter direktivet, vil kort som nevnt i kredittkjøpsloven være omfattet. Departementet mener dessuten at misbruksreglene også bør gjelde for andre betalingsinstrumenter knyttet til begrensede nettverk enn kredittkort, da det ikke synes å være grunn til forskjellsbehandling mellom ulike typer av betalingsinstrumenter på dette punktet.

Departementet foreslår etter dette å fastsette i unntaket for begrensede nettverk i finansavtaleloven at reglene om plikter og ansvar for uautoriserte betalingstransaksjoner likevel skal gjelde for betalingsinstrumenter som omfattes av dette unntaket. Dette vil gjelde kredittkort og andre betalingsinstrumenter som faller inn under unntaket. Det må tilføyes at for småpengesinstrumenter og e-penger vil det, uansett om instrumentet gjelder et begrenset nettverk, gjelde en del unntak fra misbruksreglene der instrumentet brukes anonymt eller ikke kan sperres for bruk.

I tråd med det som ble lagt til grunn ved vedtakelsen av finansavtaleloven, mener departementet at reglene om betalingstjenester og betalingstransaksjoner bør gjelde mest mulig generelt, uavhengig av hvilket land den andre institusjonen befinner seg i og uavhengig av i hvilken valuta transaksjonen skjer. Samtidig går departementet inn for arbeidsgruppens forslag om å avgrense virkeområdet for enkelte av reglene i kapittel 2 i tråd med avgrensningen i direktivet. Departementet ser at for eksempel når det gjelder overføringstid, kan man ikke legge til grunn de samme krav til overføringer til land utenfor EØS-området da overføringer til slike land i praksis kan ta lengre tid enn direktivets maksimumsfrister.

1.2.2 Definisjoner

Enkelte begreper som benyttes i finansavtaleloven kapittel 2, er definert i § 12.

Departementet går inn for å følge opp arbeidsgruppens forslag til gjennomføring av direktivets definisjoner i finansavtaleloven § 12.

Av hensyn til å oppnå fullt samsvar med direktivet, som er et fullharmoniseringsdirektiv, mener departementet at ordlyden i definisjonene i de norske gjennomføringsbestemmelsene bør legges nært opp til direktivets, slik arbeidsgruppen har foreslått.

Det vises til proposisjonen for en gjennomgang av de ulike definisjonene.

1.3 Ufravikelighet

At en lovbestemmelse er ufravikelig eller preseptorisk, betyr at bestemmelsen ikke kan fravikes ved avtale til skade for den bestemmelsen skal verne. At bestemmelser ikke kan fravikes til skade for kunden, er imidlertid ikke til hinder for at det avtales vilkår som setter kunden i en mer gunstig stilling.

Betalingstjenestedirektivet bestemmer at en rekke av dets regler ikke kan fravikes til skade for kunder som er forbrukere. Enkelte av direktivets regler er dessuten absolutt ufravikelige i den forstand at de ikke kan fravikes til skade for noen kunder.

Finansavtaleloven inneholder bestemmelser om adgangen til å fravike lovens bestemmelser, og det blir spørsmål om betalingstjenestedirektivet krever endringer i disse reglene.

Finansavtalelovens bestemmelser kan ikke fravikes til skade for kunder som er forbrukere. Dette gjelder både reglene i kapittel 2 om innskudd og betalingsoppdrag og øvrige kapitler i loven. Den enkelte lovbestemmelse kan imidlertid til tross for dette åpne for fravikelse gjennom avtale.

Arbeidsgruppen går i sin delrapport gjennom direktivets bestemmelser om ufravikelighet og vurderer hvilke endringer i norsk rett disse vil medføre. Arbeidsgruppen legger til grunn at det etter gjennomføringen av direktivet vil være noen flere av finansavtalelovens bestemmelser som blir absolutt ufravikelige enn i dag, men at dette i hovedsak gjelder nye bestemmelser. Arbeidsgruppen foreslår å gjennomføre direktivets krav om ufravikelighet i finansavtaleloven § 2.

Departementet går inn for å følge opp arbeidsgruppens forslag mht. ufravikelighet.

1.4 Opplysningsplikt før avtaleinngåelse

Det er viktig at kundene i hovedtrekk kjenner, eller har muligheten til å bli kjent med, viktige sider av avtaler om betalingstjenester før de inngås. I betalingstjenestedirektivets fortale er det gitt uttrykk for at brukerne av betalingstjenester skal gis det samme høye nivå av informasjon uavhengig av hvor i EØS betalingstjenesten tilbys, slik at de settes i stand til å treffe velinformerte beslutninger og velge mellom ulike tilbud av betalingstjenester innenfor EØS. I tråd med dette inneholder direktivet regler om hvilken informasjon institusjonen skal gi kunden i forbindelse med inngåelse av henholdsvis rammeavtaler om betalingstjenester og avtaler om enkeltstående betalingstransaksjoner. Direktivet inneholder også enklere krav til den informasjon som skal gis i tilfeller der rammeavtalen gjelder et småpengeinstrument som bare kan benyttes til betalinger av mindre verdi, typisk forhåndsbetalte instrumenter.

I norsk rett finnes bestemmelser om hvilke opplysninger institusjonen har plikt til å gi kunden forut for og i forbindelse med inngåelse av avtaler om betalingstjenester i blant annet finansavtaleloven og angrerettloven, og spørsmålet blir hvilke endringer det må foretas i disse reglene for å gjennomføre betalingstjenestedirektivet.

Arbeidsgruppen viser i delrapporten til at betalingstjenestedirektivet er fullharmoniserende når det gjelder tjenesteyterens prekontraktuelle opplysningsplikt, og at det innenfor direktivets virkeområde derfor ikke kan opprettholdes andre krav til den informasjon kunden skal få forut for avtaleinngåelsen, enn det som er fastsatt i direktivet. Arbeidsgruppen konkluderer med at finansavtalelovens gjeldende regler om opplysningsplikt må endres i tråd med direktivet. I tillegg viser gruppen til at den samordning med opplysningskrav etter andre direktiver som betalingstjenestedirektivet medfører, må gjennomføres i norsk rett.

Departementet går inn for arbeidsgruppens forslag om endringer i finansavtaleloven og angrerettloven for å gjennomføre betalingstjenestedirektivets bestemmelser om opplysningsplikt før inngåelse av en rammeavtale.

Videre følger departementet opp arbeidsgruppens forslag til nye bestemmelser i finansavtaleloven om krav til forutgående opplysninger som skal gis kunden ved avtaler om enkeltstående betalingstransaksjoner, og om særlige opplysningskrav ved rammeavtaler om småpengeinstrumenter.

Reglene om forhåndsopplysninger før inngåelse av rammeavtale vil gjelde for alle rammeavtaler. Som nevnt i fortalen til direktivet, vil en rammeavtale være nødvendig ved opprettelse av en konto eller utstedelse av et betalingsinstrument for kunden. Et kredittkort vil være et betalingsinstrument, og en avtale om kredittkort vil derfor være en rammeavtale som opplysingskravene i finansavtaleloven vil gjelde for. Dette innebærer en utvidelse av opplysningsplikten for slike betalingsinstrumenter sammenlignet med gjeldende rett.

Departementet følger også opp arbeidsgruppens forslag om å beholde reglene i finansavtaleloven § 16 om krav til innhold i avtalen for rammeavtaler, idet departementet er enig med arbeidsgruppen i at dette faller utenfor direktivets virkeområde. Det foreslås for øvrig enkelte justeringer i § 16 i samsvar med arbeidsgruppens forslag. Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at den valgfrie regelen om bevisbyrde for oppfyllelse av opplysningsplikt ikke bør lovfestes i norsk rett. Bevisbedømmelsen bør skje i tråd med alminnelige prinsipper for bevisbyrde.

Når det gjelder gebyrer, er departementet enig med arbeidsgruppen i at direktivets regler må gjennomføres i norsk rett.

Regelen om forbud mot gebyrer ved opplysningsplikt foreslås i tråd med arbeidsgruppens forslag plassert som ny § 14 a i finansavtaleloven.

Departementet slutter seg også til arbeidsgruppens vurdering om at regelen som innføres i angrerettloven § 7 a nytt siste ledd ved den nye markedsføringsloven, og som gjelder forhåndsopplysning om skriftlig aksept ved telefonsalg, ikke kan gis anvendelse ved fjernsalg av betalingstjenester på grunn av betalingstjenestedirektivet. Dette hindrer ikke at kravet om slik forhåndsopplysning opprettholdes for fjernsalg av andre finansielle tjenester enn betalingstjenester.

1.5 Opplysninger i forbindelse med betalingstransaksjoner

Kunden vil ha behov for opplysninger om gjennomførte betalingstransaksjoner. Dette er nødvendig for å gi kunden oversikt over sin økonomi og for å gi mulighet til å avdekke egne feil, feil fra institusjonen eller tredjepersoners misbruk av en konto eller betalingsinstrument.

Finansavtaleloven regulerer hvilken informasjon en innehaver av en konto skal få om bevegelser på kontoen. Institusjonen skal minst en gang i året informere kunden om rente- og gebyrsatser for de ulike typer innskuddskontoer som den tilbyr. Kunden skal som utgangspunkt få kontoutskrift etter årets utgang, men for brukskontoer, som lønnskonto mv., skal slik utskrift gis kunden hver måned hvis det har vært bevegelse på kontoen.

Etter direktivet skal en betaler ha rett til å få visse opplysninger fra institusjonen i forbindelse med en konkret betalingstransaksjon som ønskes utført i tilknytning til en rammeavtale, før betalingstransaksjonen gjennomføres. Hvis betaleren henvender seg til institusjonen han eller hun har en rammeavtale med, og spør hvor lang tid det vil ta før mottakeren har pengene som skal overføres, og hvor mye overføringen vil koste, pålegger direktivet institusjonen plikt til å opplyse om dette. Institusjonen skal gi en nærmere spesifikasjon av enkeltelementene i gebyrene der dette er relevant. Det stilles ikke nærmere krav til på hvilken måte opplysningene skal gis.

Direktivet skiller mellom opplysninger som skal gis til henholdsvis betaleren og betalingsmottakeren.

Direktivet pålegger betalerens institusjon å gi denne en rekke opplysninger om betalingstransaksjoner. Informasjonen skal i utgangspunktet gis uten unødig opphold etter at transaksjonen er belastet betalerens konto, eller der betaleren ikke har noen konto, etter at betalingsordren er mottatt av institusjonen.

Opplysningene betalingsmottakeren skal få om gjennomførte betalingstransaksjoner er regulert i direktivet og bestemmelsen er svært lik bestemmelsen om informasjon til betaleren.

Arbeidsgruppen går inn for å gjennomføre direktivets krav til opplysninger som skal gis om utførte betalingstransaksjoner i § 30 i finansavtaleloven. Direktivet artikkel 46 om opplysninger betaleren kan be om å få før gjennomføringen av en betalingstransaksjon, foreslås gjennomført ved et nytt annet punktum i finansavtaleloven § 15 første ledd. Arbeidsgruppen foreslår at muligheten etter direktivet for å kreve månedlig informasjon i papirform, ikke benyttes.

Departementet går inn for arbeidsgruppens forslag om å gjennomføre direktivets regler om opplysninger om utførte betalingstransaksjoner i tilknytning til rammeavtaler.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at muligheten etter direktivet til å kreve at opplysninger gis månedlig i papirform, ikke bør benyttes.

1.6 Endring av rammeavtale

Adgangen til endring av kontoavtaler er regulert i finansavtaleloven som slår fast at avtalen kan endres ved enighet mellom partene.

En rett til ensidig å endre avtalevilkår uten at den andre parten ønsker dette, må ha grunnlag i avtalen. Finansavtaleloven begrenser institusjonens rett til å forbeholde seg en slik mulighet for ensidige endringer i avtaler med forbrukere. For slike avtaler kan institusjonen imidlertid forbeholde seg rett til å foreta ensidige endringer av rentesatsen for kontoen og øke gebyrer og andre kostnader. For avtaler med andre enn forbrukere gjelder ikke begrensninger i institusjonens mulighet til å forbeholde seg rett til å foreta ensidige endringer. En slik rett må imidlertid også i slike tilfeller ha grunnlag i avtalen. Enhver kontoavtale etter den gjeldende finansavtaleloven vil være en rammeavtale i direktivets forstand.

Utgangspunktet etter direktivet er at alle endringer må foreslås av institusjonen med en viss frist for kunden til å akseptere dem. Reglene er ufravikelige i forbrukerforhold. Direktivet synes å ha en noe annen innfallsvinkel til spørsmålet om endringer enn gjeldende norsk rett, hvor utgangspunktet er at en adgang til ensidige endringer krever grunnlag i den opprinnelige avtalen.

Arbeidsgruppen legger til grunn at direktivet bare krever varsel ved endringer til ugunst for kunden, og foreslår derfor at regelen i finansavtaleloven § 18 første ledd opprettholdes etter gjennomføringen av direktivet.

Arbeidsgruppen forstår videre direktivet slik at det gir institusjonen en generell rett til å foreslå endringer, slik at begrensningene med hensyn til forbehold om ensidige endringer etter gjeldende rett ikke kan opprettholdes.

Arbeidsgruppen foreslår at varslingsfristen for endringer til kundens ugunst i tråd med direktivet utvides fra to uker til to måneder.

Departementet har kommet til at arbeidsgruppens forslag om endringer av finansavtaleloven §§ 18 og 19 for å gjennomføre betalingstjenestedirektivet bør følges opp. I tråd med arbeidsgruppens lovforslag foreslår departementet at alle bestemmelsene om endringer samles i § 18.

Selv om direktivet gir en generell adgang for institusjonen til å foreslå ensidige endringer, noe som kan synes som en dårligere løsning for kunden enn gjeldende norsk rett, er dette koblet med et krav om samtykke fra kunden for at endringene skal kunne legges til grunn. Dersom det er avtalt, kan et slikt samtykke fra kunden etter direktivet foreligge, dersom kunden ikke protesterer mot endringene. Dersom det ikke er avtalt at kundens passivitet skal ha slike virkninger, kan kunden motsette seg endringen ved å nekte samtykke til den, og eventuelt si opp avtaleforholdet. Endringene i varslingsfristen vil dessuten medføre en styrking av kundens stilling ved at varslingsfristen ved endringer til kundens ugunst utvides fra dagens frist på to uker til to måneder.

1.7 Oppsigelse mv.

Etter finansavtaleloven har kunden rett til å si opp en kontoavtale uten forhåndsvarsel. Dette gjelder ikke hvis oppsigelsesretten er begrenset ved avtale, noe som kan avtales for andre kontoer enn brukskontoer ved at det fastsettes bindingstid for innskudd. En slik avtalt begrensning gjelder imidlertid ikke hvis institusjonen ensidig endrer avtalevilkårene til kundens skade og kunden sier opp avtalen innen fire uker etter at varsel om endringen er sendt kunden. Formålet med disse reglene er å hindre at kontohaveren forblir bundet i tilfeller der institusjonen kan endre avtalevilkårene ensidig

Institusjonens adgang til å si opp en kontoavtale er underlagt begrensninger og regulert i finansavtaleloven. Institusjonen kan si opp avtalen med minst fire ukers varsel, dersom det foreligger saklig grunn og det ikke er avtalt lengre bindingstid. Kunden vil med en slik varslingsfrist gis tid til å vurdere ulike alternativer med hensyn til valg av ny institusjon og kontotype. Oppsigelsen må dessuten være skriftlig.

Grunnen til oppsigelsen skal opplyses kunden. Det vil være institusjonen som etter alminnelige prinsipper har bevisbyrden for at grunnen er saklig.

Finansavtaleloven gir regler om henholdsvis kundens og institusjonens adgang til å heve avtalen. Reglene om dette lovfester det alminnelige kontraktsrettslige prinsipp om at avtaler kan heves ved vesentlig mislighold hos den andre parten. Regelen om kundens hevingsrett er ufravikelig også utenfor forbrukerforhold.

Direktivets regler om oppsigelse gjelder, på samme måte som reglene om endring, bare for rammeavtaler, ettersom oppsigelse ikke er aktuelt for enkeltstående betalingstransaksjoner. Etter direktivet kan kunden si opp en rammeavtale uten forhåndsvarsel, med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist. En slik frist kan i så fall ikke overstige en måned. Avtaler om lengre oppsigelsesfrist vil altså ikke ha virkning for kunden. Institusjonen kan etter direktivet bare si opp rammeavtalen hvis det er avtalt en oppsigelsesrett. I så fall kan en avtale inngått på ubestemt tid sies opp med minst to måneders varsel.

Arbeidsgruppen foreslår at reglene i direktivet om kundens oppsigelsesrett gjennomføres i finansavtaleloven §§ 19 og 20. Arbeidsgruppen foreslår å gjennomføre reglene om oppsigelse fra institusjonens side i finansavtaleloven § 21, slik at oppsigelsesfristen blir utvidet fra fire uker til to måneder. Det foreslås å utnytte muligheten etter direktivet, som åpner for at statene gir regler som er mer fordelaktige for kundene, til å beholde dagens krav om at institusjonen må ha saklig grunn for oppsigelsen.

Arbeidsgruppen foreslår at de gjeldende reglene i finansavtaleloven om heving opprettholdes etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet.

Departementet går inn for arbeidsgruppens forslag om endringer av finansavtaleloven §§ 19, 20 og 21 for å gjennomføre betalingstjenestedirektivets bestemmelser.

Departementet følger også opp arbeidsgruppens forslag om å utnytte muligheten etter direktivet til å beholde kravet om saklig grunn for oppsigelse fra institusjonens side. Statene kan gi regler som er mer fordelaktige for kundene.

Siden direktivet ikke berører nasjonale regler om heving, foreslår departementet at institusjonen skal kunne heve avtalen ved vesentlig kontraktbrudd fra kundens side, på samme måte som etter gjeldende rett.

Departementet følger opp forslaget fra arbeidsgruppen om å beholde den gjeldende regelen om bindingstid for innskudd for kontoer i perioder de ikke er å anse som betalingskontoer i direktivets forstand.

1.8 Samtykke til betalingstransaksjoner og tilbakekall

For at en betalingstransaksjon skal kunne gjennomføres, er det en forutsetning at kunden har gitt samtykke til transaksjonen. Hvis samtykke først er gitt, blir det spørsmål om dette kan kalles tilbake, og eventuelt innen hvilke frister.

Finansavtaleloven inneholder ingen uttrykkelige bestemmelser om at det må foreligge samtykke fra betaleren for at en betalingstransaksjon skal kunne gjennomføres, eller noen nærmere regulering av hvordan kunden skal gi et slikt samtykke. Adgangen til å tilbakekalle eller endre et gitt betalingsoppdrag er regulert i finansavtaleloven § 28. En endring kan i realiteten betraktes som et tilbakekall av det opprinnelige oppdraget og omvendt.

Betalingstjenestedirektivet inneholder regler om samtykke til betalingstransaksjoner og om tilbakekall av betalingsordre. Etter betalingstjenestedirektivet skal statene sørge for at en betalingstransaksjon bare anses autorisert hvis betaleren har gitt samtykke til transaksjonen. Det følger videre av direktivet at betaleren som utgangspunkt i praksis står fritt til å tilbakekalle sitt samtykke, dvs. betalingsordren. Dette kan imidlertid ikke skje etter at ordren er blitt ugjenkallelig, dvs. når den er mottatt av betalerens institusjon.

Arbeidsgruppen foreslår at reglene om samtykke gjennomføres i § 24 i finansavtaleloven. Arbeidsgruppen foreslår videre å endre finansavtaleloven § 28 om tilbakekall for å bringe bestemmelsen i samsvar med direktivets krav.

Departementet går inn for å følge opp arbeidsgruppens forslag til regler om samtykke til betalingstransaksjoner i finansavtaleloven. Videre går departementet inn for arbeidsgruppens forslag til endringer av finansavtaleloven for å bringe reglene om tilbakekall i samsvar med direktivet.

1.9 Direkte debitering og regler om tilbakebetalingsrett

Finansavtaleloven inneholder regler om belastningsfullmakter i § 26. Disse reglene gjelder blant annet for direkte debiteringstjenester der betalingen initieres av betalingsmottakeren, selv om betegnelsen "direkte debitering" ikke er brukt i lovteksten. Den vanligste tjenesten for direkte debitering i Norge er avtalegiro. I tillegg gjelder reglene i finansavtaleloven § 26 for faste betalingsoppdrag til en institusjon der betaleren selv gir betalingsordren. Direkte debitering er en betalingstjeneste etter direktivet.

Betalingstjenestedirektivet inneholder bare få bestemmelser som direkte relaterer seg til direkte debiteringer eller faste betalingsordre. Det er regler om rett for betaleren til på visse vilkår å få tilbakebetalt gjennomførte direkte debiteringstransaksjoner.

I Europa samarbeider banknæringen om utvikling av tjenesten SEPA Direct Debit, en løsning for direkte debiteringer i euro som skal kunne benyttes både nasjonalt og over landegrensene. Løsningen synes å forutsette at fullmaktene (mandater) til gjentatte direkte debiteringer kan utformes på samme måte i de ulike landene som deltar.

Arbeidsgruppen har kommet til at reglene i finansavtaleloven kan opprettholdes etter gjennomføringen av direktivet, for både direkte debiteringer som avtalegiro og for faste betalingsoppdrag. Gruppen kommer til samme konklusjon når det gjelder bestemmelsen om tilbakekall av belastningsfullmakt. Gruppen mener imidlertid at varslingsregelen i finansavtaleloven må erstattes av bestemmelsene i direktivet om at tilbakebetalingsrett kan avskjæres i rammeavtalen ved å avtale forhåndsvarsel av belastninger. Arbeidsgruppen foreslår også å endre loven for å tilpasse bestemmelsen til direktivets definisjon av direkte debitering. Videre foreslår gruppen å gjennomføre reglene i direktivet om tilbakebetalingsrett i ny § 33 a i finansavtaleloven.

Arbeidsgruppen legger til grunn at når det nærmere innholdet i avtaler om direkte debitering ikke er regulert i direktivet, står statene friere til å regulere slike spørsmål. For å åpne for bruk av SEPA Direct Debit, foreslås at reglene i finansavtaleloven § 26 skal kunne fravikes for avtaler om direkte debitering til og fra utlandet.

Departementet har kommet til at arbeidsgruppens forslag om å videreføre finansavtaleloven § 26 for direkte debiteringer og faste betalingsordre bør følges opp, med enkelte endringer.

Departementet ønsker imidlertid å legge til rette for at banknæringen skal kunne delta i felleseuropeiske løsninger for direkte debiteringer, og foreslår derfor sammenlignet med arbeidsgruppens forslag at reglene i § 26 skal kunne fravikes for avtaler om direkte debitering i euro både nasjonalt og til og fra utlandet.

1.10 Mottak av betalingsordre

Finansavtaleloven inneholder ingen definisjon av tidspunktet for mottak av betalingsoppdrag.

Betalingstjenestedirektivet definerer skjæringstidspunktet for en betalingstjenestetilbyders mottak av betalingsordre. Regelen gjelder både for enkeltstående betalingstransaksjoner og transaksjoner som utføres med grunnlag i en rammeavtale. Foruten å ha en side til reglene om tilbakekall av betalingsordre, vil definisjonen av tidspunktet for når en betalingsordre anses mottatt, ha betydning for reglene om overføringstid, og for reglene om renteberegning ved godskriving og belastning av konto (valutering).

Direktivet definerer på hvilket tidspunkt institusjonens plikter oppstår når det gjelder gjennomføring av en betalingstransaksjon, blant annet med hensyn til overføringstid. Fra det tidspunktet betalingsordren regnes som mottatt, må den gjennomføres innenfor den maksimale overføringstiden slik at midlene er på betalingsmottakerens konto, eventuelt stilt til rådighet for en betalingsmottaker som ikke har konto, neste virkedag. Reglene er ufravikelige i alle kunderelasjoner. Utgangspunktet er at betalingsordren anses mottatt på det tidspunktet ordren mottas av betalerens institusjon.

Arbeidsgruppen foreslår å gi en ny bestemmelse i finansavtaleloven § 26 a som definerer tidspunktet for mottak av betalingsordre og gjennomfører bestemmelsen i betalingstjenestedirektivet.

Departementet støtter arbeidsgruppens forslag. Bestemmelsen vil ha betydning for reglene i loven om tilbakekall av betalingsordre, om overføringstid og institusjonens ansvar for forsinkelse og om valutering.

1.11 Avvisning av betalingsordre

Det kan være grunner til at en institusjon ikke kan eller ikke ønsker å motta innskudd eller utføre betalingsoppdrag for en kunde. Samtidig kan det være svært viktig for kundene å få tilgang til betalingssystemet gjennom institusjonene. En betaler (debitor) vil langt på vei være avhengig av tilgang til slike tjenester for å få brakt betalingsmidler frem til mottakeren (kreditor).

Finansavtaleloven bestemmer at det kreves saklig grunn for at institusjonen kan avslå å ta imot innskudd eller utføre betalingsoppdrag på vanlige vilkår. Et eksempel på saklig grunn for avvisning av et betalingsoppdrag kan være at en blankett er feil utfylt.

Betalingstjenestedirektivet regulerer avvisning av betalingsordre, dvs. anmodninger fra kunder om utføring av konkrete betalingstransaksjoner. Direktivet inneholder ikke regler om avvisning av kunder fra å få etablert et kundeforhold mer generelt, for eksempel ved å opprette en innskuddskonto eller få en annen rammeavtale om betalingstjenester.

Direktivet bestemmer at institusjonen skal varsle kunden om en eventuell avvisning av en betalingsordre og om grunnene til avvisningen, og dessuten gi kunden opplysninger om fremgangsmåten for å rette eventuelle faktiske feil ved betalingsordren. Bestemmelsen gjelder både enkeltstående betalingstransaksjoner og transaksjoner som har grunnlag i en rammeavtale.

Arbeidsgruppen vurderer det slik at direktivet er til hinder for at det i nasjonal rett stilles krav om saklig grunn for avvisning av konkrete betalingsordre, men at direktivet ikke er til hinder for at det stilles krav om slik saklig grunn for at institusjonen skal kunne nekte å etablere et kundeforhold og utføre betalingstjenester mer generelt. Arbeidsgruppen vurderer det på denne bakgrunn slik at den generelle bestemmelsen om avvisning av kunder i finansavtaleloven § 14 kan opprettholdes

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at den gjeldende § 14 om avvisning av kunder mer generelt ikke berøres av betalingstjenestedirektivet, og foreslår derfor at denne bestemmelsen videreføres for slike generelle forhold, med den språklige justering som arbeidsgruppen har foreslått.

1.12 Overføringstid

Finansavtaleloven inneholder ikke regler om overføringstid for betalingstransaksjoner. Dette er overlatt til avtale mellom partene og dermed til konkurransen mellom institusjonene. Det følger imidlertid av finansavtaleloven at institusjonen i sine alminnelige vilkår for betalingsoppdrag skal opplyse om det høyeste antall virkedager en overføring vil ta. Det norske betalingssystemet er i praksis svært effektivt. I alminnelighet vil en betalingsordre som er mottatt elektronisk av en institusjon innen visse tidspunkter på formiddagen en virkedag, kunne behandles så raskt i systemet at beløpet vil være overført til mottakerens konto i løpet av samme dag. Tidspunktet betalingsordren må være mottatt for å kunne utføres samme dag, kan variere noe mellom ulike institusjoner og med typen betalingstjeneste som benyttes.

Når det gjelder betalingsoverføringer til utlandet, er det fastsatt fravikelige regler om overføringstid i forskrift om betalingsoppdrag til og fra utlandet. Det følger av denne at overføringstiden ved overføring til land innenfor EØS-området skal være maksimalt fem bankdager, hvis ikke det er avtalt noe annet. For betalingsoppdrag til land utenfor EØS-området kan overføringstiden maksimalt være åtte bankdager hvis det ikke er avtalt noe annet.

Betalingstjenestedirektivet regulerer overføringstiden for betalingstransaksjoner. I likhet med de øvrige bestemmelsene i direktivet gjelder den både for enkeltstående betalingstransaksjoner og transaksjoner som har grunnlag i en rammeavtale. Det følger av direktivet at betalerens betalingstjenestetilbyder skal sørge for at beløpet for en betalingstransaksjon overføres innen utløpet av virkedagen etter at betalerens tjenestetilbyder mottok betalingsordren. Regelen innebærer at hvis betalerens institusjon mottar betalingsordren innenfor en virkedag, skal den sørge for at mottakerens institusjon har pengene på sin konto innen utløpet av virkedagen etter. Formålet med direktivet er å forbedre effektiviteten av betalingsoverføringer innenfor EØS-området.

Arbeidsgruppen foreslår å gjennomføre direktivets bestemmelser om overføringstid i ny § 26 b i finansavtaleloven. Det vises til at dette vil være noe nytt for innenlandske transaksjoner, siden overføringstiden for disse i dag ikke er regulert. Muligheten etter direktivet til å fastsette kortere overføringstider for nasjonale betalingstransaksjoner foreslås ikke utnyttet.

Departementet mener at arbeidsgruppens forslag til gjennomføring av direktivets bestemmelser om overføringstid bør følges opp, med visse justeringer. Departementet har flyttet bestemmelsen til § 26 c, siden en bestemmelse om avvisning av betalingsordre har kommet inn som § 26 b i departementets lovforslag. Departementet har videre kommet til at adgangen etter direktivet til å fastsette kortere overføringstider for nasjonale betalingstransaksjoner bør utnyttes, på grunn av sammenhengen med valuteringsreglene i direktivet.

1.13 Renteberegning ved godskriving og belastning av konto (valutering)

Ved renteberegning av midler på kundekontoer er det et sentralt spørsmål fra hvilket tidspunkt renteberegningen tar til og opphører ved innskudd, uttak og betalingsoverføringer. Hvis et beløp kan gjøres rentebærende for institusjonen uten at det samtidig er rentebærende for en kunde, vil dette gi institusjonen en såkalt floatinntekt. Hvis institusjonen må betale renter til kunden uten at beløpet samtidig kan gjøres rentebærende for institusjonen, vil dette gi et tap som kalles negativ float.

I norsk rett har vi et nullfloatsystem ved betalingsoverføringer, som innebærer at institusjonene ikke skal kunne få floatinntekter og heller ikke tap ved negativ float.

Betalingstjenestedirektivet inneholder regler om debet- og kreditvaluteringsdatoer, som har betydning for når renteberegningen på kundekontoer skal ta til og opphøre ved innskudd, kontantuttak og betalingsoverføringer fra konto til konto. Direktivet regulerer ikke hvor stor rente kundene skal gis eller hvordan den aktuelle renten skal beregnes.

Spørsmålet er om disse reglene i direktivet medfører at de norske reglene må endres slik at institusjonene vil få mulighet til å få inntekter fra float ved betalingstransaksjoner. Direktivet er fullharmoniserende, og gjør ingen unntak fra fullharmoniseringskravet når det gjelder bestemmelsene om valuteringsdatoer. Det har vært uenighet om disse spørsmålene i arbeidsgruppen som har vurdert gjennomføringen av direktivet i norsk rett. Uenigheten har knyttet seg til hvordan direktivet skal forstås, og til hvordan bestemmelsene bør gjennomføres.

Arbeidsgruppen er enig om forståelsen av bestemmelsen i direktivet om kreditvaluteringsdag for betalingsmottakeren og om når beløp skal være disponible for denne. Gruppen legger til grunn at disse bestemmelsene innebærer at betalingsmottakeren skal ha beløpet disponibelt og godskrives renter fra og med dagen da beløpet godskrives kontoen til betalingsmottakerens institusjon, slik at det ikke blir mulighet for float for denne institusjonen. Direktivet foreslås etter dette gjennomført i tråd med ordlyden.

Gruppen er videre enig om forståelsen av begrepet "virkedag" i direktivet. Det er videre enighet om at der en betalingsordre iverksettes før en dag som ikke er en virkedag, kan det bli float. Arbeidsgruppen er også enige om forståelsen av direktivet om når beløp skal være rentebærende og disponible ved innskudd av kontanter på konto. Bestemmelsen foreslås gjennomført i norsk rett etter sin ordlyd. Arbeidsgruppen er også enige om forståelsen av det geografiske virkeområdet for valuteringsreglene i direktivet.

Det har vært uenighet i arbeidsgruppen når det gjelder hvordan definisjonen av "valuteringsdato" og direktivets regler om renteberegning ved belastning av konto (debetvalutering) skal forstås.

Departementet har kommet til at direktivets regler om valutering bør gjennomføres i norsk rett i samsvar med sin ordlyd, ved endringer i finansavtaleloven § 27. Betalingstjenestedirektivet åpner ikke for nasjonal valgfrihet når det gjelder bestemmelsene om valutering, slik også enkelte høringsinstanser har påpekt i høringen.

Departementet finner ikke å kunne ta endelig stilling til betydningen av direktivets bestemmelser om valuteringsdato og betydningen av dette for den nærmere renteberegningen. Det har vært uenighet i arbeidsgruppen, og den endelige tolkingen av direktivet hører eventuelt under EFTA-domstolen eller EF-domstolen.

Selv om direktivet ikke åpner for nasjonal valgfrihet når det gjelder valuteringsbestemmelsene, gir det mulighet for å fastsette kortere overføringstider for nasjonale betalingstransaksjoner. Departementet går inn for å utnytte denne muligheten i direktivet ved å fastsette i ny § 26 c første ledd tredje punktum i finansavtaleloven at for innenlandske betalingstransaksjoner i norske kroner skal betalingsmottakerens konto godskrives (krediteres) samme dag som betalerens konto belastes (debiteres). Dette kravet skal gjelde i tillegg til kravet etter § 26 c første ledd første punktum om at beløpet skal være mottatt av betalingsmottakerens institusjon senest virkedagen etter mottak av betalingsordren. Fordi valuteringsbestemmelsene i direktivet knytter seg til overføringstiden, gir dette nullfloat ved innenlandske betalingsoverføringer i norske kroner. Dermed videreføres dagens nullfloatsystem, som også bare gjelder innenlandske betalinger i norske kroner.

For innenlandske betalinger i andre valutaer enn norske kroner, samt for betalingstransaksjoner til og fra utlandet, kan det bli float avhengig av hvor lang tid overføringen tar, på lignende måte som i dag.

1.14 Andres misbruk av konto og betalingsinstrument

Hvis en tredjeperson stjeler eller på annen måte tilegner seg et betalingsinstrument og belaster en konto uten kundens samtykke, blir det spørsmål om banken skal bære noe av kundens tap ved dette og eventuelt ta byrden med å forsøke å kreve pengene tilbakebetalt fra den som urettmessig har belastet kontoen.

I NOU 2008:21 foreslår Banklovkommisjonen en felles regulering av tapsfordelingen mellom kunde og institusjon i tilfeller av andres misbruk og kundens egne feil ved nettbaserte betalingsoverføringer. Banklovkommisjonen foreslår at kundens ansvar skal være begrenset til visse beløp både i tilfeller av andres misbruk og kundens egne feil ved slike overføringer.

Både spørsmålet om andres misbruk av konto og betalingsinstrument og spørsmålet om kundens egne feil ved betalingstransaksjoner berøres av betalingstjenestedirektivet. Som ledd i gjennomføringen av direktivet i norsk rett har arbeidsgruppen måttet ta stilling til om Banklovkommisjonens lovforslag i NOU 2008:21 ligger innenfor rammene av direktivet. I delrapporten har arbeidsgruppen delt seg på midten i synet på om Banklovkommisjonens forslag er i samsvar med direktivet.

Finansavtaleloven slår fast det klare utgangspunktet om at kontohaveren ikke er ansvarlig for andres misbruk av kontoen. Det er altså institusjonen som i utgangspunktet må bære tapet ved urettmessige belastninger foretatt av tredjepersoner.

Hovedregelen om at institusjonen er ansvarlig, gjelder imidlertid ikke der den som har belastet kontoen, har legitimert seg i samsvar med reglene i kontoavtalen og belastningen har vært mulig som følge av grov uaktsomhet eller forsett hos kontohaveren eller noen som etter kontoavtalen har rett til å disponere kontoen. I så fall blir kontohaveren ansvarlig for tapet. Ved lavere grader av uaktsomhet blir kontohaveren ikke ansvarlig. Kunden er ikke ansvarlig for urettmessig bruk som finner sted etter at institusjonen har fått varsel om forhold som skaper særlig fare for misbruk, som for eksempel at kunden har mistet passordet til sin nettbank. Begrensningen gjelder ikke hvis kunden, eller en som har rett til å belaste kontoen etter kontoavtalen, forsettlig har muliggjort bruken. Hvis kunden har utvist svik mot institusjonen, gjelder ingen av ansvarsbegrensningene som ellers følger.

Misbruk av betalingskort er særskilt regulert i finansavtaleloven. Reglene gjelder også for kontokort som er utstedt i forbindelse med kontokredittavtale. Betalingskort omfatter både debet- og kredittkort, samt andre kort som kan benyttes for overføring av betalingsmidler.

Finansavtaleloven bestemmer at kunden alltid er ansvarlig for en objektiv egenandel på 800 kroner ved misbruk av betalingskort der personlig kode tilknyttet kortet (PIN) eller annen lignende sikkerhetsprosedyre er brukt. Tap utover 800 kroner bæres av institusjonen med mindre kunden har utvist grov uaktsomhet eller grovere grader av skyld.

Betalingstjenestedirektivet regulerer henholdsvis institusjonens og kundens plikter i forbindelse med betalingsinstrumenter samt deres ansvar for tap ved uautoriserte betalingstransaksjoner. En uautorisert betalingstransaksjon er en transaksjon som kunden ikke har gitt samtykke til i samsvar med reglene om autorisasjon av betalingstransaksjoner. Dette omfatter tilfeller der en tredjeperson urettmessig har gitt samtykke til og dermed fått gjennomført en betalingstransaksjon. En tredjeperson i denne sammenheng kan også være betalingsmottakeren.

Reglene om ansvarsfordelingen ved andres misbruk i direktivet er, i likhet med bestemmelsene i finansavtaleloven, ufravikelige bare i forbrukerforhold. I motsetning til den norske finansavtaleloven regulerer direktivet ikke bare partenes ansvar, men også deres underliggende rettigheter og plikter knyttet til betalingsinstrumenter. Disse bestemmelsene kan ikke fravikes selv der kunden er næringsdrivende. Bestemmelsen om reklamasjonsplikt er også absolutt ufravikelig, men partene kan utenfor forbrukerforhold avtale en annen frist enn fastsatt i bestemmelsen.

Utgangspunktet etter betalingstjenestedirektivet er at det er institusjonen, ikke kunden, som skal bære tapet ved uautoriserte betalingstransaksjoner. Betalingstjenestetilbyderen skal umiddelbart tilbakebetale til kunden beløpet for en uautorisert transaksjon, og eventuelt bringe kundens konto tilbake til den tilstand den ville ha vært i dersom den urettmessige betalingstransaksjonen ikke hadde funnet sted.

Utgangspunktet om at institusjonen er ansvarlig, modifiseres av bestemmelsene om kundens ansvar og gir mulighet til å pålegge kunden ansvar for en viss egenandel. Formålet med bestemmelsen er å gi kunden et incentiv til å melde fra så snart som mulig hvis et betalingsinstrument blir borte og dermed redusere risikoen for urettmessige betalingstransaksjoner.

Etter direktivet skal en betaler bære et tap på opp til maksimum 150 euro ved enhver urettmessig betalingstransaksjon som er en følge av at et tapt eller stjålet betalingsinstrument blir benyttet eller om betalingsinstrumentet har blitt misbrukt, og dette skyldes at betaleren ikke har beskyttet de personlige sikkerhetsanordningene knyttet til instrumentet.

Betaleren skal etter direktivet bære ethvert tap ved en uautorisert betalingstransaksjon hvis han eller hun har handlet svikaktig, eller forsettlig eller ved grov uaktsomhet har unnlatt å oppfylle sine plikter. Det gjelder ingen beløpsbegrensning slik som det gjør ved misbruk av betalingskort etter gjeldende norsk rett.

Banklovkommisjonen foreslår å beholde den gjeldende generelle regelen i finansavtaleloven § 34 om misbruk av konto, og vurderer denne regelen som tilfredsstillende ved betalingsoverføring ved giro som ikke innleveres ved bruk av et nettbasert system. Videre foreslår Banklovkommisjonen å videreføre den gjeldende regelen i finansavtaleloven om misbruk av betalingskort uendret, dvs. fortsatt med en egenandel på 800 kroner og en beløpsgrense på 8 000 kroner ved grov uaktsomhet. Kommisjonen mener at de gjeldende bestemmelsene om misbruk av kort representerer en tilfredsstillende løsning for andres misbruk, og mener det faller utenfor oppdraget til Banklovkommisjonen å vurdere endringer i beløpene. Banklovkommisjonen går i utredningen ikke nærmere inn på forholdet til bestemmelsene i betalingstjenestedirektivet ved vurderingen av reglene for giro eller betalingskort.

Når det gjelder nettbaserte betalingsoverføringer, foreslår Banklovkommisjonen et nytt kapittel i finansavtaleloven som skal regulere både feilbruk og misbruk av ordninger for slik overføring.

Banklovkommisjonen foreslår i finansavtaleloven en egenandel for kunden på 1 200 kroner ved utilsiktede eller urettmessige betalingsoverføringer ved feilbruk eller misbruk av nettbasert betalingstjeneste der personlig kode eller annen lignende sikkerhetsprosedyre (nødvendig brukerlegitimasjon) er benyttet. Egenandelsansvaret skal ikke gjelde der tapet skyldes at den nettbaserte betalingstjenesten ikke tilbyr den sikkerhet mot misbruk eller feilbruk som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente, eller at en tredjeperson ved inntrenging i elektronisk nettverk, grov tvang eller lignende handlemåte urettmessig har skaffet seg tilgang til nødvendig brukerlegitimasjon eller endret det betalingsoppdrag kunden har gitt. Banklovkommisjonen viser til egenandelsgrensen på 150 euro i betalingstjenestedirektivet.

Videre foreslår Banklovkommisjonen å innføre en ansvarsbegrensning for kunden på 12 000 kroner i tilfeller der nødvendig brukerlegitimasjon er benyttet ved en urettmessig eller utilsiktet betalingsoverføring og kunden har muliggjort betalingsoverføringen ved grov uaktsomhet, eller der kunden har unnlatt å underrette institusjonen snarest mulig etter å ha fått kjennskap til at brukerlegitimasjonen er kommet bort eller må ha kommet på avveie eller innen rimelig tid etter at dette burde ha vært oppdaget. Banklovkommisjonen mener at en regel om ansvarsbegrensning på 12 000 kroner ved grov uaktsomhet er i samsvar med direktivet.

Departementet har kommet til at arbeidsgruppens enstemmige forslag til gjennomføring av direktivet artiklene 55 til 61 i hovedsak bør følges opp. Departementet går ikke inn for Banklovkommisjonens forslag, som etter departementets syn ikke ville innebære en tilstrekkelig tydelig gjennomføring av betalingstjenestedirektivet. Arbeidsgruppens forslag innebærer dessuten en mer enhetlig løsning for både kunde og institusjon enn Banklovkommisjonens forslag, ved at alle regler om ansvar ved misbruk samles i én bestemmelse. Arbeidsgruppens forslag innebærer også en styrking av kundens stilling sammenlignet med gjeldende rett, ved at det fastsettes en begrensning av kundens ansvar også ved misbruk i nettbank samt av andre elektroniske betalingsinstrumenter ved kundens grove uaktsomhet. Reglene vil gjelde uansett om et betalingsinstrument misbrukes fysisk eller over internett ved fjernsalgsavtaler mv. Forslaget sikrer dessuten en korrekt direktivgjennomføring ved at man unngår å operere med kriterier og kategorier som kan stå i et tvilsomt forhold til direktivet.

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag til regulering av egenandel for kunden ved misbruk av betalingsinstrumenter, har det kommet enkelte synspunkter i høringen som etter departementets syn gjør det nødvendig med justeringer av arbeidsgruppens forslag. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen hevder at vilkårene i arbeidsgruppens forslag til bestemmelse om egenandel ikke synes å være helt i overensstemmelse med direktivet, og foreslår en omformulering.

Departementet mener at man innenfor rammen av direktivet i størst mulig grad bør bygge på gjeldende norsk rett om egenandel. Etter det departementet kan se, reiser direktivet to spørsmål på dette punktet.

Det ene spørsmålet er om man i nasjonal rett kan fastsette at det skal inntre et krav om egenandel bare når personlig sikkerhetsanordning er brukt. Departementet viser til at det både i Danmark og Sverige er foreslått regler som ligger nært opp til den gjeldende norske regelen, ved at egenandelen inntrer dersom det er brukt personlige sikkerhetsanordninger. Både i Sverige og Danmark anser man denne regelen for å ligge innenfor direktivet, og dette må også kunne legges til grunn i Norge.

Det andre spørsmålet er om direktivet må forstås slik at det oppstilles et krav om uaktsomhet for at egenandel skal inntre, og i hvilke tilfeller et slikt krav vil gjelde. Etter departementets syn er det ikke naturlig å forstå direktivet slik at det oppstiller et krav om uaktsomhet hos kunden for at egenandel skal inntre. Direktivet synes bare å gi anvisning på at kunden mer faktisk og objektivt har mislyktes i å beskytte sikkerhetsanordningene. Dette samsvarer også best med at det er tale om en egenandel. Departementet foreslår at bestemmelsen om egenandel på dette punktet gjennomføres mest mulig i samsvar med ordlyden i direktivet.

Når det gjelder egenandelens størrelse, går departementet inn for å heve egenandelen fra dagens nivå på 800 kroner til 1 200 kroner.

Arbeidsgruppen har foreslått at det skal gjelde en ansvarsbegrensning på 12 000 kroner ved misbruk av elektroniske betalingsinstrumenter. Departementet slutter seg til forslaget. At regelen skal begrenses til elektroniske betalingsinstrumenter, kom ikke klart frem i arbeidsgruppens forslag til lovtekst, og departementet har endret ordlyden for å reflektere dette. Sammenlignet med dagens rettstilstand vil ansvarsbegrensningen ikke bare gjelde i tilfeller av kortmisbruk, men også for eksempel ved bruk av nettbank.

Arbeidsgruppen har lagt til grunn at direktivet ikke synes å gi grunnlag for ansvarsbegrensning ved grov uaktsomhet for betalingsinstrumenter som det ikke er knyttet personlige sikkerhetsanordninger til. Departementet er ikke enig i at direktivet utelukker dette, men er enig med arbeidsgruppen i at det uansett ikke er aktuelt å innføre ansvarsbegrensninger i norsk rett for slike betalingsinstrumenter.

Etter departementets syn bør det innføres ansvarsbegrensninger av hensyn til kunden ved andres misbruk, og departementet følger opp arbeidsgruppens forslag om en felles ansvarsgrense for elektroniske betalingsinstrumenter på 12 000 kroner.

Departementet går inn for arbeidsgruppens forslag om å videreføre gjeldende regler i finansavtaleloven § 37 om reklamasjon og prosess med de tilpasninger på grunn av direktivet som arbeidsgruppen har foreslått. Departementet følger også opp forslaget om en regel om at institusjonen kan kreve tilbake betalingsmidler som en tredjeperson urettmessig har mottatt som følge av en uautorisert betalingstransaksjon.

Departementet foreslår at reglene om uautoriserte betalingstransaksjoner skal gjelde også for betalingsinstrumenter som benyttes innenfor begrensede nettverk mv.

1.15 Betalingstransaksjoner som ikke gjennomføres korrekt

Det kan være viktig for betaleren at en betalingstransaksjon kommer frem til mottakeren innen et visst tidspunkt, ettersom det gjerne vil være en betalingsfrist som må overholdes for å unngå ansvar for forsinkelse mellom kontraktens parter. Betalingsmottakeren kan lide tap ved at beløpet ikke kan disponeres som planlagt hvis betalingen blir forsinket.

Betalingstjenestedirektivet gir regler om betalingsformidlernes ansvar for betalingstransaksjoner som ikke blir korrekt gjennomført. Reglene vil gjelde både der et beløp blir noe forsinket, og der det overhodet ikke kommer frem til betalingsmottakerens konto. Kunden vil også ha forpliktelser i tilknytning til betalingstransaksjoner om at avtalen skal definere hvilke opplysninger eller hvilken unik identifikasjonskode kunden må oppgi for at en betalingsordre skal kunne gjennomføres korrekt. Direktivet gir regler om visse forutsetninger for institusjonens ansvar som innebærer at kunden i utgangspunktet selv må svare for visse tap.

Arbeidsgruppen har vurdert Banklovkommisjonens forslag som ledd i oppfyllelsen av sitt mandat om å utrede gjennomføringen av direktivet. Arbeidsgruppen har delt seg på midten i synet på tolkingen av direktivet og på Banklovkommisjonens forslag. Medlemmene av arbeidsgruppen er imidlertid enige om at Banklovkommisjonens forslag ikke kan opprettholdes fullt ut.

Finansavtaleloven regulerer institusjonenes ansvar for forsinkelse ved innenlandske betalingsoverføringer. For betalingsoverføringer til og fra utlandet er regler om ansvaret ved forsinkelse fastsatt i forskriften om slike oppdrag. Reglene i finansavtaleloven kan fravikes utenfor forbrukerforhold. Reglene i forskriften kan fravikes hvis overføringsbeløpet er minst 50 000 euro eller motverdien av dette og kunden ikke er forbruker.

En forsinkelse av en betalingsoverføring vil foreligge hvis overføringen av beløpet tar lengre tid enn det som følger av avtalen, eller der det overhodet ikke kommer frem. De norske reglene tar utgangspunkt i at det er institusjonene som er ansvarlige for beløpet som overføres fra pengene er stilt til disposisjon av betaleren og til de er kommet frem til mottakeren. Betalerens institusjon vil være ansvarlig for å bringe beløpet frem til mottakerens institusjon.

Direktivet regulerer institusjonenes ansvar for betalingstransaksjoner som ikke gjennomføres korrekt. Hvis overføringen blir forsinket, vil den regnes som mangelfullt gjennomført i direktivets terminologi. Hvis beløpet overhodet ikke kommer frem til mottakeren, vil transaksjonen være "manglende utført" etter språkbruken benyttet i direktivet. Formålet med bestemmelsen er å sørge for at brukerne av betalingstjenester kan stole på at betalingstransaksjoner gjennomføres innen den avtalte tid etter at institusjonen har tatt imot en betalingsordre fra betaleren. Ettersom det er betalingsformidlerne som kan vurdere risikoen ved en betalingstransaksjon, og som gir kunden tilgang til betalingssystemet, er det rimelig at institusjonen pålegges ansvaret for at transaksjonene gjennomføres korrekt i systemet.

Reglene i direktivet kan fravikes ved avtale utenfor forbrukerforhold. Dette innebærer at institusjonene med næringsdrivende kunder vil kunne avtale en annen regulering av ansvaret for forsinkede og uteblitte betalingsoverføringer enn den som følger av direktivets regler. Overfor forbrukere vil institusjonen ikke kunne begrense sitt ansvar sammenlignet med direktivet, men vil kunne tilby kundene bedre vilkår ved å ta på seg et mer vidtgående ansvar.

Arbeidsgruppen står samlet i vurderingen av hvordan reglene i direktivet artiklene 75 til 78 skal gjennomføres i norsk rett. Det er når det gjelder kundens forhold, at arbeidsgruppen har delt seg.

Arbeidsgruppen går inn for å gjennomføre reglene i direktivet artiklene 75 til 78 ved endringer i finansavtaleloven kapittel 2 avsnitt VII. Gruppen vurderer det slik at reglene i finansavtaleloven om institusjonens egne feil ikke berøres av direktivet og derfor kan videreføres.

Departementet går inn for å følge opp arbeidsgruppens enstemmige forslag til gjennomføring av reglene om institusjonens ansvar i betalingstjenestedirektivet artiklene 75 til 78.

Departementet forstår direktivet slik at ansvaret for alle typer feilopplysninger fra kunden i utgangspunktet skal ligge på kunden selv. Dette er også løsningen i gjeldende norsk rett for betalingsoppdrag til og fra utlandet.

At institusjonen kan ha et mer generelt erstatningsrettslig ansvar for sikkerheten i systemene for betalingstjenester slik at brukerfeil fanges opp og at krav til brukertesting mv. tilfredsstilles, er departementet ikke uenig i. Departementet mener at det utenfor direktivet kan være rom for å lovfeste en regel om at institusjonen på mer generelt erstatningsrettslig grunnlag kan bli ansvarlig for tap dersom systemene for betalingstjenester ikke oppfyller de sikkerhetskrav som med rimelighet kan ventes. Slike krav til sikkerheten i systemene er ikke regulert i direktivet. Departementet peker for så vidt på at det nok vil være mindre behov for en slik regel i lys av de tiltakene som i de senere år har vært iverksatt for å øke sikkerheten ved bruk av nettbank. Likevel finner departementet at en slik regel er viktig for å øke brukernes tillit til systemer for betalingstjenester. Departementet går etter dette inn for å lovfeste en erstatningsregel om ansvar for at nettbaserte betalingstjenester ikke gir den sikkerhet mot feilbruk som med rimelighet kan ventes. Dette kan dreie seg om etablering av tydelige kontrollbilder (herunder fargebruk mv.), kontrollspørsmål etc. I likhet med Banklovkommisjonen mener departementet at det er for nettbaserte betalingstjenester at det er behov for en særlig ansvarsregulering. Det er etter departementets syn ikke tvil om at institusjonen må kunne bli ansvarlig for det som må anses som mangler i sitt eget system. En slik lovfesting vil styrke forbrukernes rettigheter på dette området.

1.16 Utenrettslig tvisteløsning. Tilsyn og sanksjoner

Betalingstjenestedirektivet inneholder bestemmelser om klage, sanksjoner, tilsyn og tvisteløsning.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger og konklusjon, og foreslår ingen lovendringer når det gjelder direktivets bestemmelser om tilsyn og sanksjoner.

1.17 Ikrafttredelse og overgangsregler

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag om at lovforslaget skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Det tas sikte på å sette endringene i kraft innen gjennomføringsfristen for direktivet 1. november 2009.

Når det gjelder overgangsregler mer generelt, slutter departementet seg til arbeidsgruppens vurdering om at en del av reglene som gjennomfører betalingstjenestedirektivet, etter sin art bare får anvendelse for nye avtaler.

1.18 Økonomiske og administrative konsekvenser

Lovforslaget gjelder gjennomføring av de privatrettslige bestemmelsene i betalingstjenestedirektivet. De fleste av bestemmelsene i lovforslaget innebærer ikke vesentlige endringer sammenlignet med gjeldende rett. Forslaget vil innebære en forenkling av regelverket.

For institusjonene vil lovforslaget kreve en viss omlegging av institusjonens rutiner og omskriving av standardavtaler. Dette vil i en overgangsfase kreve en viss innsats fra institusjonenes side, men det er lite sannsynlig at en kostnadsøkning knyttet til dette vil bli særlig vesentlig. Opplysningsplikten før avtaleinngåelse vil bli noe utvidet sammenlignet med i dag, og tjenesteyterne må på bakgrunn av dette gå gjennom sine rutiner og informasjonsmateriell. Samtidig innebærer lovforslaget som nevnt en samordning med opplysningskrav etter angrerettloven i fjernsalgstilfellene.

Lovforslaget pålegger institusjonene å sende kundene meldinger i ulike forbindelser under avtaleforholdet, blant annet ved endringer av avtaler og oppsigelse, samt varsler med informasjon om gjennomførte betalingstransaksjoner. Slike meldinger må imidlertid sendes også i dag, slik at det bare vil bli en eventuell kostnad i en overgangsfase ved tilpasning til nye krav til hva meldingene skal inneholde og hvilke frister som skal settes. I samsvar med direktivet utvides den generelle varslingsfristen ved endringer i avtaler fra to uker til to måneder. Dette vil få økonomiske konsekvenser for institusjonene, slik finansnæringen har påpekt i høringen.

For kundene som benytter seg av betalingstjenester, vil lovforslaget heller ikke innebære vesentlige endringer. Når det gjelder andres misbruk av nettbank og andre elektroniske betalingsinstrumenter, forbedres kundenes stilling ved at det innføres en begrensning for kundens ansvar ved grov uaktsomhet på 12 000 kroner. Dette vil imidlertid kunne medføre økte kostnader for institusjonene. Finansnæringen har i høringen pekt på at dette kan medføre at effektiviteten og brukervennligheten i nettbank blir redusert. For misbruk av betalingskort innebærer forslaget en økning av egenandelen på 800 kroner til 1 200 kroner, og av ansvarsbeløpet for grov uaktsomhet fra 8 000 kroner til 12 000 kroner. For andre elektroniske betalingsinstrumenter enn kort er en egenandel på 1 200 kroner noe nytt.

Reguleringen av kundens egne feil ved betalingstransaksjoner medfører at kunden selv i utgangspunktet må bære tapet hvis det er oppgitt feil i en betalingsordre.

Reglene om institusjonens ansvar for betalingstransaksjoner som ikke gjennomføres korrekt, videreføres ellers i det vesentlige som i dag, men med visse tekniske endringer. Det foreslås å lovfeste en erstatningsregel for sikkerheten i systemene for nettbaserte betalingstjenester, men det antas at dette ikke vil medføre nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser sammenlignet med gjeldende rett.

Med forslaget om å utnytte muligheten i direktivet til å fastsette kortere overføringstid for nasjonale betalingstransaksjoner vil det gjeldende nullfloatsystemet for innenlandske betalingstransaksjoner i norske kroner bli videreført. Det blir dermed ikke behov for kostnadsberegninger i forhold til en eventuell endring av dette systemet.

Lovforslaget inneholder ikke forslag om nye administrative organer eller offentlige tilsynsordninger. Innføringen av nytt regelverk antas ikke å ville gi noe vesentlig økt behov for tilsyn fra Kredittilsynet eller Forbrukerombudet. Lovforslaget antas heller ikke å ville lede til en vesentlig økt saksmengde for Bankklagenemnda.