2. Endringer i utlendingsloven
- 2.1 Unntak fra kravet om oppholdstillatelse
- 2.2 Sjøfolk på utenlandske skip
- 2.3 Økt ansvar for arbeidsgiverne – mulighet til å sette arbeidstaker i arbeid før oppholdstillatelse er gitt
- 2.4 Departementets adgang til å instruere i sak om overføringsflyktninger
- 2.5 Presisering av hjemmel for å fastsette begrensninger i oppholdstillatelsen når det er tvil om utlendingens identitet
- 2.6 Retten til familiegjenforening med norske barn
- 2.7 Begrensninger i tillatelsen til familiemedlemmer
- 2.8 Permanent oppholdstillatelse
- 2.9 Utvidelse av politiets vedtakskompetanse
- 2.10 Presisering av adgangen til å utvise på grunn av uriktige og villedende opplysninger
- 2.11 Verneting
Utlendingslovens § 5 annet ledd regulerer hvem som er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse for å ta opphold eller arbeid i Norge. For å synliggjøre sammenhengen i regelverket er det tatt inn en henvisning til § 55 som regulerer kravet om oppholdstillatelse. Videre er det presisert i annet punktum at adgangen til å gjøre unntak fra kravet til oppholdstillatelse, gjelder for andre utlendinger enn nordiske borgere, som er nevnt i første punktum.
Komiteen har ingen merknader.
For å kunne få oppholdstillatelse for å utføre arbeid, er det et vilkår at søkeren enten omfattes av en kvote fastsatt av departementet eller at stillingen ikke kan besettes av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området. Oppholdstillatelsen til sjøfolk er ment å gjelde sjøfolk som de facto er ansatt på skipet, og som arbeider om bord på skipet og i tilknytning til skipet. Disse vil som regel oppholde seg på skipet, og skipet vil kunne reise ut og inn av norske farvann. Det antas derfor at det ikke er noen grunner for at disse tillatelsene skal prøves opp mot det norske arbeidsmarkedet, verken individuelt eller ved fastsettelse av kvote.
Departementet foreslår at utlendingsloven § 23 første ledd bokstav c blir endret slik at det gjøres unntak fra kravet om arbeidsmarkedsfaglig vurdering eller kvote for utenlandske sjøfolk som arbeider om bord på utenlandsk registrert skip i innenriks fart.
Komiteen har ingen merknader.
Ordningen med tidlig arbeidsstart skal sikre at arbeidsgivere som har behov for det, skal kunne rekruttere arbeidskraft på en enklere og mer effektiv måte enn i dag. Det har vært ønskelig å utvikle ordninger som gir arbeidsgivere større ansvar for å vurdere arbeidstakernes kompetanse og bedre muligheter til å ansette utenlandsk arbeidskraft uten at myndighetene vurderer kompetansen på forhånd. Folketrygdloven § 2-2 om medlemskap i folketrygden på grunnlag av arbeidsforhold i Norge vil komme til anvendelse for arbeidstakere som benytter seg av ordningen med tidlig arbeidsstart.
Departementet foreslår på bakgrunn av dette at det i utlendingslovens § 23 blir gitt hjemmel til å fastsette forskrifter om at en arbeidsgiver kan få adgang til å la en arbeidstaker arbeide mens søknaden om oppholdstillatelse er under behandling (ordning med tidlig arbeidsstart). Det skal også kunne fastsettes forskrifter om hvilke arbeidsgivere som skal kunne omfattes av ordningen og om gjennomføring av ordningen.
Departementet foreslår en ny lovbestemmelse om at det i forskrift skal kunne gis nærmere bestemmelser om sanksjoner overfor arbeidsgivere som misbruker ordningen med tidlig arbeidsstart. Den nye lovbestemmelsen er foreslått lagt inn i utlendingsloven som ny § 27 a. Lovforslaget er en oppfølging av forslaget i arbeidsinnvandringsmeldingen St.meld. nr. 18 (2007–2008).
Komiteen er tilfreds med at ordningen med arbeidsstart før oppholdstillatelse er gitt for utenlandske arbeidere nå kommer på plass. En slik ordning vil gjøre at arbeidsgivere kan rekruttere utenlands arbeidskraft enklere og mer effektivt enn det gjøres i dag. Komiteen viser ellers til de respektive partienes merknader i Innst. S nr. 292 (2007–2008) Om arbeidsinnvandring.
Utlendingslovens § 76 annet ledd fastsetter at departementets generelle instruksjonsmyndighet ikke gir adgang til å instruere om avgjørelsen av enkeltsaker. I § 35 om overføringsflyktninger annet ledd fastsettes det at departementet, uavhengig av begrensningene i instruksjonsadgangen i § 76 annet ledd, kan instruere om at innreisetillatelse skal gis i enkeltsaker.
Departementet foreslår en endring i § 35 annet ledd som tydeliggjør at departementet også kan instruere om at overføring skal nektes.
Komiteen viser til at så lenge spørsmålet bare gjelder hvem som skal tilbys overføring til Norge, og dette spørsmålet uansett er unntatt fra reglene om klageadgang, er det heller ingen rettssikkerhetsmessige betenkeligheter ved at departementet har instruksjonsmyndighet. Slik bestemmelsen i utlendingsloven 2008 § 35 annet ledd har blitt utformet, gis det imidlertid inntrykk av at departementet bare kan instruere om at tillatelse skal gis, og ikke at tillatelse skal nektes. Komiteen er enig i at det presiseres at departementet også har adgang til å nekte overføring i enkeltsaker.
Komiteen mener at ved å tydeliggjøre et unntak fra de alminnelige begrensningene i instruksjonsadgangen også i saker hvor departementet ønsker å nekte overføring, oppnår man blant annet at departementet ikke trenger å foreta noen inngående vurdering av om en bestemt overføringssak berører utenrikspolitiske hensyn eller grunnleggende nasjonale hensyn, dersom man uansett anser at sikkerhetshensyn kan tale mot overføring. Tilsvarende kan det i andre typer tilfeller gjøre seg gjeldende forhold som tilsier at departementet bør ha anledning til å avgjøre om en utlending skal tilbys overføring eller ikke til Norge innenfor den kvoten som departementet fastsetter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at hovedregelen i utlendingssaker er at departementet kan instruere UDI om lovtolkning og skjønnsutøving, men ikke om avgjørelser i enkeltsaker. Disse medlemmer mener politikken i dag til en viss grad påvirkes av hvem som til enhver tid leder direktorater som UDI, og mener derfor at økt politisk styring på dette feltet ville vært i tråd med grunnleggende demokratiske prinsipper. For å ivareta grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn har disse medlemmer i sitt forslag til ny norsk utlendingslov fremmet forslag til paragrafer der departementet gis instruksjonsmyndighet uavhengig av begrensningene i annet ledd. Departementet kan i slike tilfeller instruere om alle avgjørelsene som inngår i saken. Videre skal vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet til gunst for utlendingen kunne overprøves av departementet.
Departementet foreslår at utlendingslovens § 38 femte ledd endres slik at det klart fremgår at det i visse situasjoner kan fastsettes at tillatelser etter bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn ikke skal kunne danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, at tillatelsen ikke skal kunne fornyes, og at det ikke skal gis oppholdstillatelse til utlendingens familiemedlemmer.
Den foreslåtte bestemmelsen presiserer kun det som allerede i dag fremgår uttrykkelig av gjeldende utlendingsforskrift, og som det ble forutsatt at fortsatt skulle gjelde gjennom Ot.prp. nr. 75 (2006–2007).
Komiteen viser her til de respektive partienes merknader i Innst. O nr. 42 (2007–2008) om utlendingsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremheve at dagens praktisering av oppholdstillatelse på bakgrunn av såkalt sterke menneskelige hensyn eller tilknytning til riket er svært uheldig, fordi asylsøkere som har trenert sakene sine i årevis ved å ikke oppklare egen identitet, belønnes med opphold når de har opparbeidet seg en viss botid. Disse medlemmer mener at ID-løse asylsøkere, asylsøkere som vurderes å utgjøre en sikkerhetsrisiko, samt asylsøkere som har fått avslag på sine asylsøknader, skal holdes i lukkede mottak. Disse medlemmer ønsker dessuten utstrakt bruk av DNA- og alderstesting, og også mulighet for retur til opprinnelsesland, eller et annet land i den regionen utlendingen antas å ha kulturell tilknytning til, i saker der utlendinger nekter å samarbeide med norske myndigheter om å avklare identitet.
Utlendingsloven § 44 regulerer retten til familiegjenforening mellom norsk barn og barnets mor eller far. Søkeren har her rett til oppholdstillatelse for å bo sammen med sitt norske barn. Tillatelser etter denne bestemmelsen skal bare gis når barnets foreldre ikke skal bo sammen. Dersom søkeren skal bo sammen med både barnet og den andre forelderen, skal søknad fremmes etter bestemmelsene om oppholdstillatelse for ektefeller eller samboere. I slike saker vil det være den andre forelderen som er referanseperson i saken, og ikke barnet. Dette fremgår imidlertid ikke eksplisitt av lovteksten til § 44, men følger bare forutsetningsvis av lovens systematikk. Departementet foreslår derfor at det tas inne en presisering om dette i § 44 første ledd.
Valget av bestemmelser kan ha betydning for om det vil gjelde et underholdskrav. Ved gjenforening med barn etter § 44 gjelder det unntak fra underholdskravet.
Komiteen er enig i departementets forslag til presisering av § 44 om retten til familiegjenforening mellom norske barn og barnets mor eller far. Presiseringen vil etter komiteens syn tydeliggjøre at tillatelser etter denne bestemmelsen kun skal gis når barnets foreldre ikke skal bo sammen. Komiteen er enig i at dersom søkeren skal bo sammen med både barnet og den andre forelderen, skal det søkes familiegjenforening med ektefeller eller samboere, ikke med barnet.
I § 60 fjerde ledd er det fastsatt at tillatelse til et familiemedlem etter bestemmelsene i kapittel 6 om familieinnvandring skal gjelde med de samme begrensningene som er fastsatt for tillatelsen til referansepersonen, jf. § 39. Det har ikke vært meningen at begrensninger som er knyttet til tillatelsen til en faglært, om at vedkommende må ha en bestemt type arbeid, også skal gjelde for eventuelle familiemedlemmer som får oppholdstillatelse. Slik bestemmelsen er utformet, kan den imidlertid tolkes videre enn det som har vært tilsiktet.
For å unngå eventuell tvil om tolkningen av utlendingslovens § 60 fjerde ledd, foreslår departementet at det presiseres i loven at begrensninger i referansepersonens tillatelse gitt etter § 23 som går ut på at retten til å ta arbeid er knyttet til en bestemt arbeidsgiver, en bestemt type arbeid eller et bestemt arbeid, ikke gjelder for familiemedlem som får oppholdstillatelse etter kapittel 6 om familieinnvandring.
Komiteen har ingen merknader.
I utlendingsloven § 62 femte ledd fastslås det at en permanent oppholdstillatelse bortfaller når innehaveren har oppholdt seg utenfor Norge sammenhengende i mer enn to år.
For å unngå eventuell tvil om tolkningen av begrepet sammenhengende presiseres det i bestemmelsen at ett eller flere opphold av en viss varighet i Norge ikke er tilstrekkelig for å forhindre bortfall av tillatelsen. Forskriftshjemmelen i sjette ledd, er endret slik at det kan gis nærmere regler i forskrift bl.a. om bortfall av permanent oppholdstillatelse og hvor langvarig et mellomliggende opphold i Norge må være for at opphold i utlandet ikke skal regnes som sammenhengende.
Komiteen mener det fremstår som fornuftig at det også presiseres i den nye utlendingsforskriften at en utlending som hovedsakelig er bosatt i utlandet, kan miste den permanente oppholdstillatelsen selv om vedkommende har mellomliggende opphold i Norge av noe varighet. Både av informasjonshensyn og av hensyn til at det ikke skal være tvil om adgangen til forskriftsregulering, må det derfor komme tydelig til uttrykk i loven at formuleringen "sammenhengende" ikke skal forstås helt bokstavelig, men at det kan gis nærmere regler i forskrift som fastsetter at opphold i utlandet kan anses sammenhengende selv om utlendingen har hatt mellomliggende perioder med opphold i Norge.
For å unngå eventuell tvil om at politiet, i tillegg til å avgjøre søknader om midlertidig og permanent oppholdstillatelse, også kan gis kompetanse til å behandle søknader om fornyelse av tillatelser, foreslår departementet å presisere dette i utlendingsloven § 65. Det foreslås videre å gi hjemmel for å kunne gi forskriftsbestemmelse om at Utlendingsdirektoratet, på samme måte som i dag, skal kunne delegere kompetansen til å innvilge søknader om reisebevis og utlendingspass, og at det også åpnes for at politiet i visse tilfeller skal kunne avslå søknader om utlendingspass og søknader om fornyelse av utlendingspass.
Komiteen har ingen merknader.
For å unngå eventuell tvil om at et brudd på straffebestemmelsen i utlendingsloven § 108 første ledd bokstav c må regnes som et brudd på lovens bestemmelser som kan gi grunnlag for utvisning, jf. utlendingsloven § 66 første ledd, foreslår departementet å presisere at en utlending uten oppholdstillatelse også kan utvises når vedkommende forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven. Presiseringen er i samsvar med gjeldende rett.
Komiteen har ingen merknader.
Nytt § 79 tredje ledd fastslår at søksmål om gyldigheten av Utlendingsdirektoratets og Utlendingsnemndas vedtak, skal anlegges ved Oslo tingrett. Dette er i tråd med endring som ble foretatt 9. mai 2008 i utlendingsloven 1988 § 47a.
Komiteen viser her til sine merknader i Innst. O. nr. 42 (2007–2008) om utlendingsloven.