Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Thorbjørn Jagland og Signe Øye, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Kjell Ivar Larsen og Per Ove Width, fra Høyre, lederen Jan Petersen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Bjørn Jacobsen, vil innledningsvis gi uttrykk for at den er svært fornøyd med at Regjeringen har fremmet en proposisjon som styrker rettighetene og erstatningsvernet til veteraner etter internasjonale operasjoner. Komiteen er enig i at Forsvaret driver en type virksomhet som skiller seg fra annen statlig virksomhet, særlig ved deltagelse i internasjonale operasjoner. Komiteen deler Regjeringens syn på at Forsvaret de siste årene har endret seg fra å være et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar som brukes både hjemme og ute hele tiden. Komiteen vil understreke at de aller fleste soldater og andre som deltar i internasjonale operasjoner kommer hjem uten fysiske og psykiske skader, men komiteen er samtidig klar over at det er en risiko for å pådra seg slike skader ved å tjenestegjøre i internasjonale operasjoner.

Komiteen er enig i at de kvinner og menn som gjør tjeneste i internasjonale operasjoner skal være helt sikker på at de vil få den oppfølging de har behov for. Dette er også viktig for de pårørende og for familiens trygghet og forståelse for det oppdraget den tjenestegjørende skal gjennomføre.

Komiteen er kjent med at Norge siden 1947 har hatt over 120 000 norske kvinner og menn i tjeneste i internasjonale operasjoner over hele verden. Komiteen mener det er noe Norge, som en relativt liten nasjon, kan være stolt over. Komiteen viser til at Norge i 2009 vil delta med ca 700 årsverk og totalt involvere rundt 1 600 personer.

Komiteen har merket seg at det i internasjonale operasjoner deltar erfarne offiserer, vervede og utskrevne mannskaper, samt sivilt personell. Komiteen er likevel klar over at den største delen av det mannskap som tjenestegjør i internasjonale operasjoner er unge personer som blir rekruttert under førstegangstjenesten og vervet for internasjonal tjeneste etter grundig trening og seleksjon.

Komiteen er noe bekymret over at deltagelse i internasjonale operasjoner fordeles noe ujevnt mellom ulike avdelinger og personellkategorier. Komiteen vil her vise til at belastningen kan bli stor både på den enkelte og på fagmiljøet og på personellets familier.

Komiteen vil i den sammenheng særlig gi uttrykk for det syn som ble lagt til grunn i Innst. S. nr. 318 (2007–2008) om at Forsvaret skal prioritere nær kontakt med og god oppfølging av familiene. Komiteen vil samtidig vise til at Regjeringen gjennom St.prp. nr. 48 (2007–2008) har lagt opp til å øke antall ansatte i Forsvaret, og at dette vil bidra til at byrdefordelingen ved deltagelse i internasjonale operasjoner vil bli jevnere. Det legges også vekt på å kvalifisere flere medarbeidere til utenlandstjeneste.

Komiteen deler Regjeringens beskrivelse om at det hittil primært er personell som fortsetter i tjenesten som har blitt fulgt opp, og at det ved en slik praksis derfor er grunn til å tro at mange har falt utenfor og ikke fått noe tilbud om oppfølging.

Komiteen er som nevnt klar over at innholdet og stressnivået i tjenesten i internasjonale operasjoner er veldig variabelt fra tjenestested til tjenestested, og fra kontingent til kontingent. Komiteen vil i likhet med Regjeringen, vise til at personellet som deltar i internasjonale operasjoner i mange tilfeller er i krigsområder, de kan delta i og bli utsatt for regulære krigshandlinger, og de opplever i stor grad at de er "i krig". Dette selv om Norge ikke har vært i krig verken i folkerettslig eller internrettslig forstand. Komiteen vil påpeke at det oppleves som ekstra belastende at man ofte ikke kjemper mot noen uniformert fiende. Komiteen er derfor av den oppfatning at disse forhold særlig må vektlegges i den opplæring og trening som foregår for mannskaper før de sendes ut i internasjonale operasjoner.

Komiteen registrerer at Forsvarsdepartementet de senere år har mottatt et økende antall erstatningskrav fra tidligere deltagere i internasjonale operasjoner for psykiske belastningsskader. Komiteen merker seg at det synes å være noe høyere sykdoms- og skadeforekomst blant personell som tjenestegjør i internasjonale operasjoner enn blant de som er inne til førstegangstjeneste. Noen skader er helt spesifikke for tjeneste i utlandet som for eksempel tropesykdommer, skader påført ved improviserte sprengladninger og posttraumatiske plager etter belastende opplevelser i krigs- og kriseområder.

Komiteen merker seg at Forsvarets sanitet (FSAN) gir uttrykk for at tjeneste i internasjonale operasjoner medfører en høyere risiko for skade enn tjeneste i Norge, og at enkelthendelser kan gi mange og alvorlige skader. Komiteen deler fullt ut det syn som FSAN her legger til grunn, og vil i den sammenheng gi uttrykk for at det er særlig viktig det som kan gjøres forebyggende for å sikre personellet mot psykiske og fysiske skader.

Komiteen legger merke til at de fleste erstatningskrav som er mottatt av Forsvarsdepartementet stammer fra veteraner som har – eller hevder å ha – diagnosen Post Traumatic Stress Disorder (PTSD).

Komiteen er tilfreds med at Regjeringen allerede i løpet av de siste årene har tatt initiativ til flere tiltak for å bedre situasjonen for å ivareta det personellet som har deltatt i internasjonale operasjoner. Komiteen har notert at det er foretatt særlige styrkinger innenfor psykolog-området, og mener at dette må være en riktig satsing med hensyn til det faktum at flest skader nettopp synes å ha en begrunnelse i psykologiske forhold.

Komiteen understreker at personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner som personellgruppe er utsatt, og har behov for spesielt tilpassede oppfølgings-, trygde- og erstatningsordninger.

Komiteen erkjenner at det gjennom de siste årene har vært utført et omfattende arbeid for blant annet å kartlegge, og identifisere problemområder, samt vurdere behovet for å styrke rettighetene til veteraner etter internasjonale operasjoner. Komiteen har merket seg at det blant annet er fremkommet at de eksisterende ordninger for økonomisk kompensasjon ved yrkesskade ikke alltid er egnet til å fange opp en del av de skader og sykdommer som veteraner kan pådra seg. Komiteen er enig i at det er viktig at personellet som tjenestegjør i internasjonale operasjoner blir synliggjort i lovgivningen. Komiteen slutter seg derfor til den foreslåtte endringen av formålsbestemmelsen i forsvarspersonelloven for å tydeliggjøre Forsvarets ansvar overfor veteraner etter internasjonale operasjoner. Komiteen mener det er meget viktig at formålsparagrafen også omfatter de pårørende både før, under og etter tjeneste.

Komiteen vil understreke viktigheten av at Forsvaret skal undersøke personellets helse før deltagelse i internasjonale operasjoner, herunder utarbeide vaksineprogram.

Komiteen ser det som viktig at Regjeringen, som et ledd i styrkingen av rettighetene til veteraner etter internasjonale operasjoner, foreslår å lovfeste en rett for psykiatrisk og psykologisk oppfølging fra Forsvaret. Komiteen deler Regjeringens syn på at dette vil kunne være et meget viktig supplement til en eventuell videre behandling i det sivile helsevesenet.

Komiteen registrerte at det i den åpne høringen fremkom noe bekymring for at Forsvarets lovbestemte plikt til oppfølging kun skal gjelde minst ett år etter endt tjeneste. Høringsinstansene legger til grunn at tidsbegrensningen av Forsvarets oppfølgingsansvar for alle veteraner på ett år er utilstrekkelig, og at mange psykiske belastningsskader først vil komme mer enn ett år etter hjemkomst.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det er Forsvaret som skal ha et initielt ansvar etter endt tjeneste. Men flertallet vil likevel understreke at det i denne sammenhengen er viktig at det er det sivile helsevesen som skal ha hovedansvaret også for skadde veteraner. Flertallet vil understreke at det her må være rom for at veteraner som tar kontakt med Forsvaret også etter denne årsfristen, må få hjelp til å komme i kontakt med adekvate helsetilbud. Flertallet vil i den forbindelse vise til at Regjeringen fremfører at det er intensjonen med forslaget at det skal være stor grad av fleksibilitet i det systemet som utvikles, slik at ingen opplever å stå uten et tilbud, forutsetter at dette praktiseres etter denne intensjonen. Flertallet vil særlig understreke viktigheten av veiledningsplikten i denne sammenheng.

Flertallet deler Regjeringens syn på at deltagere i internasjonale operasjoner i utgangspunktet har gode trygde- og erstatningsordninger. Flertallet er kjent med at militærpersonell tradisjonelt har hatt et godt utbygd økonomisk sikkerhetsnett ved skader og sykdommer både gjennom særregler i lovgivningen og andre regelverk. Dette mener flertallet må ses på som erkjennelse av tjenestens særlige karakter hvor så vel arbeidstiden, arbeidsoppgavene og arbeidsbelastningen ikke i ubetydelig grad avviker fra normalarbeidstakerens.

Komiteen er kjent med at deltakere i internasjonale operasjoner er dekket av de alminnelige trygdeordninger etter folketrygdloven. Deltakere i internasjonale operasjoner er også med i Statens Pensjonskasse.

Komiteen vil særlig peke på at Særavtalen fra 16. mai 2000 om forsikringsordninger i tjeneste i internasjonale operasjoner, er en avtale mellom Fornyings- og administrasjonsdepartementet og arbeidstakerorganisasjonene på hovedsammenslutningsnivå. Komiteen mener at den foreslåtte loven ikke vil avskjære retten til erstatning etter særavtalen av 16. mai 2000. Komiteen vil understreke at eventuelle endringer i denne avtalen vil måtte skje mellom partene.

Komiteen har merket seg at den eksterne arbeidsgruppen som har vurdert de økonomiske rettighetene ved personskade, har foreslått å utrede styrking av erstatningsvernet til deltakere i internasjonale operasjoner med sikte på å innføre et lovfestet objektivt erstatningsansvar i forsvarpersonelloven.

Komiteen deler Regjeringens syn om at deltakere i internasjonale operasjoner har et særlig behov for forutberegnelighet og for et omfattende erstatningsvern. Komiteen mener at det er uheldig at den gruppen av personell som tjenestegjør i internasjonale operasjoner kun skal ha rett til erstatning når den skadeutløsende hendelse avviker fra det normale under tjenesten dvs. faller inn under "arbeidsulykke" begrepet. Komiteen mener på denne bakgrunn at terskelen for dermed å kunne få erstatning etter dagens erstatningsrett blir for høy.

Komiteen deler derfor Regjeringens syn om at det må etableres mer omfattende ansvarsregler som i større grad kan ivareta gruppens interesser. Komiteen viser for øvrig til Innst. S. nr. 318 (2007–2008) punkt 2.7.1.

Komiteen støtter Regjeringens syn om at § 12 b om objektivt erstatningsansvar ved personskade i internasjonale operasjoner skal være prinsipalt ansvarsgrunnlag når det gjelder yrkesskadeforsikringsloven, og eventuelt en senere arbeidsskadeforsikringslov. Komiteen vil understreke at når man nå lovfester et objektivt ansvar, vil dette være en vesentlig forbedring av det erstatningsrettslige vern for personell som deltar i internasjonale operasjoner.

Komiteen har merket seg at det er fremmet forslag i høringene om at den foreslåtte bestemmelsen også skal omfatte oppøving og forberedelse til slik tjenestegjøring i Norge. Komiteen vil i likhet med Regjeringen ikke slutte seg til en slik utvidelse da ansvarsgrunnlaget kun er knyttet opp mot internasjonale operasjoner i utlandet.

Komiteen slutter seg til at kravet om årsakssammenheng blir sentralt etter den nye bestemmelsen i forsvarspersonelloven. Etter komiteens vurdering vil den foreslåtte bestemmelsen komme de skadelidte gruppene i møte ved at det er tilstrekkelig å sannsynliggjøre årsakssammenheng mellom skaden og tjenestegjøringen, selv om de alminnelige kravene til årsakssammenheng og bevisbyrde gjelder. Videre er det etter komiteens vurdering rimelig at skaden eller sykdommen må oppstå som følge av at skadelidte "tjenestegjør i en internasjonal operasjon". Det sentrale spørsmålet er om skaden eller sykdommen ville ha oppstått dersom tjenestegjøringen tenkes borte. Et minimumskrav vil være at tjenestegjøringen kan ha ført til skaden eller sykdommen (årsaksevne). Dette vil i stor grad være et medisinsk spørsmål. I tillegg må det være sannsynlig at det faktisk er tjenestegjøringen som er årsaken til skaden eller sykdommen. Både psykiske og fysiske følgeskader er omfattet av erstatningsvernet.

Komiteen vil fremheve at uten beordringsplikten fra 1. januar 2005, ville begrunnelsen for å innføre et lovfestet objektivt ansvar vært svakere. Imidlertid erkjenner komiteen at det nå også er meget viktig at de eldre erstatningssakene etter psykiske belastningsskader blir løst.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at vilkårene for erstatning på rettslig grunnlag, etter det foreslåtte objektive ansvar, vil være mindre egnet for disse sakene. Dette vil igjen kunne lede til vanskelige erstatningsoppgjør med mulige rettslige konflikter mellom staten og veteraner med psykiske belastningsskader. Veteran- og personellorganisasjonene i Forsvaret har også overfor Forsvarsdepartementet pekt på at erstatningsoppgjør erfaringsmessig ofte tar flere år. Det anføres at mange skadelidte får økonomiske problemer før erstatning kommer til utbetaling. Dette tilsier etter disse medlemmers oppfatning at de eldre sakene løses gjennom en særskilt kompensasjonsordning.

Selv om nesten alle høringsinstansene var positive til en egen bestemmelse om tilbakevirkende kraft for psykiske belastningsskader, har Regjeringen etter en helhetlig vurdering kommet frem til at det bør etableres en særskilt kompensasjonsordning for skader påført fra og med 1978 og frem til det objektive ansvaret i forsvarspersonelloven trer i kraft.

Disse medlemmer deler Regjeringens syn og har i den sammenheng lagt avgjørende vekt på at det lovfestede objektive ansvaret særlig er begrunnet med innføring av beordringsplikt i 2005. Disse medlemmer deler videre synet på at skjæringstidspunktet mellom en særskilt kompensasjonsordning og et lovfestet objektivt ansvar i forsvarspersonelloven, settes til ikrafttredelsestidspunktet for innføring av det objektive ansvaret.

Komiteen er enig i at dersom skadelidte ønsker å få sin erstatning utbetalt i rater, må det være full tilgang til det.

Komiteen er enig i at selv om det ikke kan konstateres et erstatningsansvar for staten, kan det opprettes kompensasjonsordninger fra det offentlige ut fra hensynet til rimelighet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti innser at opprettelsen av slike ordninger må skje etter en avveining mellom de hensyn som taler for en særskilt kompensasjon til denne gruppen, og hensynet til likebehandling i forhold til andre grupper i samfunnet som har lidd skade, uten å få full dekning gjennom etablerte ordninger.

Komiteen deler Regjeringens syn på at det nå er meget viktig at de eldre erstatningssakene som gjelder psykiske belastningsskader, blir løst.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av at det ved etablering av en særskilt kompensasjonsordning legges til grunn at de erstatningsrettslige grunnvilkårene om økonomisk tap og årsakssammenheng må gjelde i større grad enn etter dagens billighetserstatningsordning for psykiske belastningsskader som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner.

Disse medlemmer mener at det i dag stilles små krav til dokumentasjon. Det kreves ikke noe økonomisk tap, og forskriften praktiseres slik at det normalt vil være tilstrekkelig at fastlegen tar stilling til spørsmålet om den medisinske årsakssammenhengen. Disse medlemmer mener dette må endres ved en særskilt kompensasjonsordning av flere grunner. Disse medlemmer kan ikke se grunnlag for at denne personellgruppen skal kunne kreve høyere erstatning uten at det stilles høyere krav til årsakssammenheng og økonomisk tap, herunder dokumentasjonskrav. Da forskriften ble innført, var det en nær sammenheng mellom det moderate ytelsesnivået og den lave terskelen for utbetaling. I tillegg bemerker Regjeringen at det ville kunne undergrave ordningens legitimitet utad dersom terskelen er for lav, og det vil kunne skape forventninger om lignende helt spesielle ordninger på andre livsområder.

Disse medlemmer registrerer at militært personell som har blitt påført en psykisk belastningsskade etter deltagelse i en internasjonal operasjon fra og med 1978 og frem til ikrafttredelsen av lovfestet objektivt ansvar i forsvarspersonelloven, gis kompensasjon etter denne ordningen.

Disse medlemmer deler Regjeringens syn på at det etableres en maksimal erstatning på 35 G ved 100 pst. varig ervervsmessig uførhet. Erstatningen foreslås redusert forholdsmessig med restervervsevnen.

Komiteen deler, som nevnt tidligere, Regjeringens syn på at det bør åpnes for en adgang til å få beløpet utbetalt over flere år.

Komiteen understreker at denne ordningen kommer i tillegg til lovbestemte trygdeytelser og utbetaling av private forsikringer. Erstatning etter ordningen foreslås redusert krone for krone dersom det er utbetalt erstatning på annet rettslig grunnlag fra staten for den påførte skade, herunder etter forskrift om erstatning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner mv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker et godt ettervern for våre tjenestegjørende. Disse medlemmer ser ingen forskjell på de som har tjenestegjort og tjenestegjør nå, i forhold til de som skal tjenestegjøre senere. Disse medlemmer ønsker de samme rettigheter og oppfølging for alle som har deltatt i utenlandsoppdrag uavhengig av tjenestetidspunkt. Disse medlemmer mener Forsvaret har et stort ansvar for å vise vilje til oppfølging av veteranene også etter avsluttet tjeneste. Disse medlemmer går derfor inn for at oppfølgingsplikten skal være fem år etter endt tjeneste og fremmer følgende forslag:

"Ny § 12 a. første og andre ledd skal lyde:

Personell som tjenestegjør og har tjenestegjort i internasjonale operasjoner har, ved behov, rett til psykiatrisk og psykologisk oppfølging fra Forsvaret i fem år etter endt tjeneste. Forsvaret har plikt til å tilby slik oppfølging og til å sørge for at overgangen til det sivile helsevesenet skjer på en for personellet betryggende måte.

Forsvaret har plikt til å tilby annen oppfølging i fem år etter endt tjeneste i den grad det er rimelig ut fra personellets helsetilstand og økonomiske stilling, tjenesteforholdets varighet og forholdene ellers."

Disse medlemmer ønsker ikke en særskilt kompensasjonsordning fra 1978 og frem til lovens planlagte ikrafttredelse i 2010. Disse medlemmer foreslår at rettighetene for de som tjenestegjorde fra 1978 blir de samme rettigheter som Regjeringen foreslår skal gjelde fra 2010. Disse medlemmer mener det må legges til rette for en unntaksbestemmelse knyttet til foreldelsesfristen i forbindelse med opprettelse av ny rettighet for soldater som har avtjent utelandsoperasjoner, slik at dette blir gjeldende fra 1978.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Det innføres en unntaksbestemmelse knyttet til foreldelsesfristen i forbindelse med opprettelse av ny rettighet for soldater som har avtjent utelandsoperasjoner, slik at dette blir gjeldende fra 1978, og at rettighetene for de som har tjenestegjort fra 1978 likestilles med de rettigheter som gjelder fra 2010."

Disse medlemmer deler ikke Regjeringens syn på maksimal erstatning og foreslår derfor at det etableres en ordning med en maksimal erstatning på 65 G ved 100 pst. varig ervervsmessig uførhet. Erstatningen foreslås redusert forholdsmessig med restervervsevnen. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Det etableres en ordning med en maksimal erstatning på 65 G ved 100 pst. varig ervervsmessig uførhet. Erstatningen foreslås redusert forholdsmessig med restervervsevnen."

Komiteens medlem fra Høyre viser til at Regjeringen i høringsnotatet vedrørende endringene i forsvarspersonelloven foreslo at det skulle innføres én erstatningsordning for veteraner, og at denne også skulle gis tilbakevirkende kraft. Dette medlem har merket seg at Regjeringen i proposisjonen likevel har foreslått en todelt ordning, med innføring av objektivt erstatningsansvar fra 2010 og en særskilt kompensasjonsordning for saker frem til lovens ikrafttredelse. Økonomisk sett gir dette en mindre gunstig ordning for våre nåværende og tidligere soldater fra utenlandsoperasjoner.

Dette medlem finner dette skillet kunstig og uheldig, og kan ikke se at det er grunnlag for at skadde veteraner forskjellsbehandles på denne måten. Spesielt uheldig er at våre nåværende skadde veteraner – som har hatt en ekstra belastning gjennom samfunnets noe mangelfulle veteranivaretakelse – i tillegg skal stilles økonomisk mindre gunstig. En hovedhensikt med lovendringsforslaget var å unngå rettstvister mellom skadde veteraner og deres tidligere arbeidsgiver. Hovedhensikten vil med stor grad av sannsynlighet ikke bli oppnådd ettersom maksimalbeløpet i den særskilte kompensasjonsordningen ligger under gjennomsnittet av de rettstvister som allerede er oppgjort. Dette medlem finner ikke Regjeringens argumentasjon for innføringen av to separate ordninger tilstrekkelig, og er av den oppfatning at én ordning med objektivt lovfestet ansvar også vil kunne tilpasses eksisterende saker. Merkostnaden vil, basert på tallgrunnlaget i proposisjonen, være håndterbar.

Dette medlem har merket seg at høringsinstansene og veteranorganisasjonene gav tilnærmet unison tilslutning til forslaget om én ordning.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

"Lovfestet objektivt erstatningsansvar for skadde veteraner i henhold til ny § 12 b i lov om forsvarspersonell skal gjelde alle Forsvarets veteraner, også de som har tjenestegjort før lovens ikrafttredelse."