Regjeringen foreslår i proposisjonen at det skal være adgang for eiere av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter til å leie ut kraftverk og tilhørende anlegg. Slike avtaler kan inngås for kortere perioder eller for perioder til og med 15 år.

Utleie av vannkraftproduksjon vil være underlagt de grunnleggende prinsippene i EØS-avtalen.

Det er i dag adgang til å sette bort den fysiske driften av kraftproduksjon til driftsoperatører. Denne muligheten foreslås videreført og lovfestet.

Det foreslås videre at offentlige eiere skal ha anledning til å inngå avtaler om tidsubegrenset medeierskap til vannkraftproduksjon.

Det foreslås også i proposisjonen å innføre bestemmelser i vassdragsreguleringsloven og vannressursloven, som skal gi vassdragsmyndighetene mulighet til å kunne pålegge overtredelsesgebyr for brudd på bestemmelser fastsatt i eller i medhold av loven.

Utleie av kraftverk og tilhørende anlegg

Departementet viser i proposisjonen til at utformingen av en utleiemodell må sees i sammenheng med endringene av industrikonsesjonsloven som ble vedtatt av Stortinget i 2008, og som styrket prinsippet om offentlig eierskap til vannkraften innenfor rammene av EØS-avtalen. Det legges til grunn at EØS-retten vil legge føringer på den nærmere utformingen av utleieordningen, og at ordningen må utformes slik at så vel offentlige selskaper som private innenlandske og utenlandske selskaper gis mulighet til å inngå leiekontrakter på like vilkår.

Utleieordningen skal utformes slik at den ikke formelt eller reelt undergraver det bærende prinsippet om offentlig eierskap til vannkraftressursene, som skal sikre at vannkraftressursene forvaltes til beste for allmennheten. Det innebærer blant annet at eiers posisjon i utleieperioden må sikres, og at leietaker bare kan operere innenfor eiers konsesjon. Videre kan leiekontrakter bare inngås for tidsbegrensede perioder.

Departementet mener utleieordningen som foreslås i proposisjonen er fullt forenlig med EØS-avtalen. Det avgjørende etter konsolideringsmodellen er å sikre og styrke det offentlige eierskapet til vannkraftressursene. For at en utleieordning skal være konsistent med konsolideringsmodellen, må eieren ha alt konsesjonsrettslig ansvar. Videre viser departementet til at for at leieavtalen skal ha en reell tidsbegrensning kan det ikke avtales opsjoner eller fortrinnsretter for nye leieperioder ut over den maksimale leietiden. Det må være enhetlige regler for alle utleiere og leietakere. Det vises til at det kan svekke konsolideringsmodellens konsistens ved å tillate utleie i lengre perioder i spesielle tilfeller.

Det foreslås i proposisjonen å lovfeste dagens ordning med driftsoperatør, som utfører arbeid uten ansvar for hva slags økonomiske resultater kjøringen av kraftverket gir. Kraftverkseier kan i dag inngå avtale om ytelse av nærmere angitte tjenester i tilknytning til drift og vedlikehold av kraftanleggene for kraftverkseiers regning og risiko. Maksimal lengde på slike avtaler bør være i samsvar med lengden på avtaler for utleie av kraftverk og tilhørende anlegg.

Det vil være behov for å stille nærmere krav til hvilken organisasjon og kompetanse eieren selv må inneha ved utleie. I tillegg vil det kunne stilles krav til kompetanse for leietakere og driftsoperatører, og eventuelt også om stedlig representasjon for disse. Ut fra tvingende allmenne hensyn – som sikkerhet og beredskap – bør det være grunnlag for å stille krav om blant annet driftsorganisasjon i landet. De nærmere bestemmelser om dette skal fastsettes i forskrift. Utleie av vannkraftproduksjon kan ikke skje før slike forskrifter har trådt i kraft.

Det forutsettes at eier skal ha ansvar for blant annet konsesjonskraft, konsesjonsavgifter og skatter, herunder grunnrente- og naturressurskatt fra kraftverket. Det er opp til eier og leietaker å bestemme hvordan leieavtaler skal utformes, herunder prismekanismer. Tilordningen av kostnader knyttet til kraftproduksjon mellom eier og leietaker skal løses etter gjeldende skatteregler.

Det foreslås at fremleie ikke tillates, fordi det kan svekke eiers kontroll med leietaker og på den måten rokke ved innholdet i det offentlige eierskapet.

Departementet viser til at det etter energiloven er krav om at den som driver et elektrisk anlegg må inneha konsesjon. Det medfører at leietakeren må søke om anleggskonsesjon for leieperioden. Leietakeren må også søke om omsetningskonsesjon for den produserte elektrisiteten etter energiloven.

Medeierskap til vannkraftproduksjon

Det foreslås i proposisjonen at ordningen med tidsubegrensede medeierskapsavtaler til vannkraftproduksjon igjen bør tillates. Slike tidsubegrensede avtaler for offentlige eiere, som eksempelvis fylkeskommunene, vil i praksis være det samme som et eierskap. Innehaveren av medeierskap blir belastet med de samme utgiftene som om han hadde hatt en direkte eierandel. Til tross for at innehaveren av medeierskap ikke får grunnbokshjemmel som deleier, kan medeierskapsretten pantsettes.

Departementet viser til at det ikke åpnes for den tidligere ordningen med erverv av langsiktige disposisjonsretter som er tidsbegrensede, fordi slike avtaler ikke kan likestilles med et eierskap. Det fremgår direkte i den foreslåtte lovteksten at offentlige eiere bare kan erverve tidsubegrenset medeierskap til vannkraftproduksjon.

Medeierskapsordningen skal være i samsvar med konsolideringsmodellen og EØS-rettens krav.

Departementet viser til at medeierskap til vannkraftproduksjon ikke gir innehaveren rett til å drive kraftverket, men en rett til å styre hvordan produksjonen tilknyttet medeierskapet skal utøves. Ved utleie av medeierskap til vannkraftproduksjon vil det bare være tale om økonomisk utleie.

Finnmarkseiendommen

Departementet viser til at offentlige eiere etter industrikonsesjonsloven er statsforetak (SF), norske kommuner og fylkeskommuner. Etter gjeldende regelverk regnes Finnmarkseiendommen som en privat eier.

Dersom det åpnes for å gi andre rettssubjekter samme status som dagens offentlige eiere etter industrikonsesjonsloven, kan det undergrave det offentlige eierskapet og konsolideringsmodellen. Finnmarkseiendommen gis ikke status som offentlig eier etter industrikonsesjonsloven.

Det vises i proposisjonen til at Finnmarkseiendommen etter industrikonsesjonsloven § 4 kan leie ut sine vannfall som benyttes i eksisterende kraftproduksjon i Finnmark. Utleie av vannfall under lovens konsesjonsgrense kan skje uten hinder av industrikonsesjonslovens begrensninger. Finnmarkseiendommen kan videre bygge ut sine egne fall selv om disse er over konsesjonsgrensen. Finnmarkseiendommen kan som andre private eiere etter industrikonsesjonsloven erverve inntil 1/3 i offentlige eide selskaper.

Overtredelsesgebyr i vassdragsreguleringsloven og vannressursloven

Det foreslås i proposisjonen å innføre bestemmelser i vassdragsreguleringsloven og vannressursloven, som gir hjemmel til å kunne ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven.

Bestemmelser om overtredelsesgebyr ble innført i energiloven ved lov av 19. desember 2003. Hensynet til en enhetlig energi- og vassdragslovgivning og et effektivt og nyansert sanksjonssystem tilsier at vassdragsreguleringsloven og vannressursloven nå får tilsvarende bestemmelser. Bedre sanksjonssystemer skal bidra til at eksisterende bestemmelser i lov, forskrift og konsesjonsvilkår etterleves av aktørene, og til at formålet med bestemmelsene dermed nås.

Departementet legger til grunn at overtredelsesgebyr er å anse som straff i henhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som forbyr at alle forhold som allerede er straffet, straffes på nytt. Konvensjonen har på den annen side ikke noe forbud mot å ilegge to ulike sanksjoner – for eksempel overtredelsgebyr og bøter – for samme forhold, dersom sanksjonene blir ilagt på samme tid. Et ilagt overtredelsesgebyr vil imidlertid sperre for en etterfølgende straffereaksjon for samme forhold. Tilsvarende vil det heller ikke være adgang til å ilegge overtredelsesgebyr for et forhold som allerede er straffet.

Etter departementets vurdering omfattes ikke det foreslåtte overtredelsesgebyret av forbudet i Grunnloven § 96 mot straff uten dom.

Departementet viser til at en beslutning om ileggelse av overtredelsesgebyr vil være et enkeltvedtak som kan påklages til overordnet forvaltningsmyndighet. Det vil på vanlig måte være anledning til sivilrettslig prøving av saken for domstolene.