Innledning, lovas formål og verkeområde

Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Ann-Kristin Engstad, Asmund Kristoffersen, Marianne Marthinsen, Tore Nordtun, Torny Pedersen og Terje Aasland, frå Framstegspartiet, Torbjørn Andersen, Tord Lien og Ketil Solvik-Olsen, frå Høgre, Peter Skovholt Gitmark og Ivar Kristiansen, frå Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, frå Kristeleg Folkeparti, Line Henriette Holten Hjemdal, frå Senterpartiet, Erling Sande, og frå Venstre, leiaren Gunnar Kvassheim, peikar på at det å ivareta naturen sitt mangfald er blant dei største globale miljøutfordringar i vår tid.

Komiteen understrekar at mennesket har eit grunnleggande ansvar for å forvalte naturen. Det betyr at ressursane må brukast i samsvar med naturens tåleevne. Eit konsekvent syn på menneskeverdet inneberer at ressursane må fordelast rettferdig. Det gjev også ein plikt til å verje livsgrunnlaget vårt på ein slik måte at vi overleverer kloden til våre etterkommarar i minst like god stand som då vi overtok den. Naturen må derfor forvaltast med respekt, ut frå eigenverdien og ut frå betydinga for andre menneske. Befolkningsvekst, aukande ressursforbruk og press på areal, fattigdom og klimaendringar er viktige element i denne utfordringa. Dette krevjar aukande fokus lokalt, nasjonalt og globalt.

Komiteen viser til at mangfald av livsformer er grunnlaget for mennesket sin eksistens, livskvalitet og velferd. Naturens mangfald er utvikla naturleg over lang tid og gjennom kulturpåverknad. Det er ei viktig oppgåve å ta vare på naturens mangfald for komande generasjonar. Dette vert gjort best gjennom ein kombinasjon av vern og berekraftig bruk. Skal vi sikre naturens mangfald, må vi òg sikre dei områda artane lever i. Det er derfor framleis trong for områdevern så vel som felles reglar for verdifull natur utanfor verneområda.

Komiteen peikar på at Noreg har store naturverdiar som mellom anna er utvikla og ivaretatt gjennom varsam lokal bruk. Bevisstheit om behov for å verne viktige naturområde, kulturminne, artsmangfald, sikre allmenn tilgang til områder osv. har auka dei siste 10 åra.

Det har mellom anna ført til at omsynet til naturen sitt mangfald, på ulike måtar, er blitt innarbeida i fleire sektorlovverk. I tillegg står vi ovanfor nye utfordringar som eksisterande lovverk ikkje tek høgde for.

På denne bakgrunn er komiteen derfor nøgd med at Regjeringa legg fram for Stortinget ei ny lov som gjev felles råmer, prinsipp og regler for bærekraftig bruk og vern av naturen sitt mangfald, og som gjev grunnlag for å løyse utfordringar som gjeldande lovverk i dag ikkje dekkar. Framlegget representerer etter komiteen si meining ein milepæl i arbeidet med å ta vare på og utvikle naturen sitt mangfald i Noreg. Med denne lova vil Noreg få eit moderne, heilskaplig og framtidsretta lovverk på området.

Komiteen ser naturmangfaldlova i samanheng med Grunnloven § 110 b som seier at "Natur hvis Produktionsævne og mangfold bevares". Det vises og til at bestemmelsen understrekar at "Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennomføre disse Grundsætninger". Naturmangfaldlova er nettopp en slik lov.

Komiteen viser til proposisjonens omtale av forholdet mellom naturmangfaldlova og plan- og bygningsloven. Det er – og vil framleis vere – slik at mesteparten av landarealet forvaltast av kommunane gjennom plan- og bygningsloven, men slik at natur vert forvalta i samsvar med mål og prinsipp i naturmangfaldlova og bygger på en kombinasjon av regler i plan- og bygningslova/sektorlovene og naturmangfaldslova.

Komiteen er og nøgd med at loven vil vere et viktig bidrag til å prioritere mellom naturverdiar. Ved at man gjennom loven seier klart frå at noe natur er viktigare enn anna natur, så bidrar det til meir føreseieleg politikk og aksept for dei vedtak som vert fatta. Dette vert understreka av Regjeringa sitt forslag til naturmangfaldlov, der det vert lagt opp til ein skala av verkemiddel som i hovudsak er tredelt.

For den natur som er mest trua eller sårbar skal reglane om områdevern og prioriterte arter i naturmangfoldlova gjelde.

I eit mellomsjikt gis det regler for natur som har behov for særskilt merksemd. Dette omfattar mellom anna felles regler for verdifull natur utanfor verneområda, såkalla utvalde naturtypar, reglar om framande arter og regler om berekraftig hausting av arter. Slik natur vert forvalta i en kombinasjon mellom reglene i plan- og bygningsloven/sektorlover og naturmangfaldlova.

For alle tiltak og bruk som påverkar norsk natur gjeld lovens formål , forvaltningsmål for naturtypar, økosystem og arter, kunnskapsgrunnlaget og miljørettslige prinsipp, som utgjør lovens grunnmur. Forvaltning bygger her på en kombinasjon av regler i plan- og bygningsloven/sektorlover og naturmangfaldlova.

Komiteen viser til at eit sterkt nasjonalt lovverk er avgjerande for å ivareta naturmangfald, særleg med dei store utfordringar vi står overfor på dette området. Samtidig er det viktig å byggje på lokalt engasjement og innflytelse for å sikre gode prosessar og god legitimitet bak den politikken som vert ført på området.

Komiteen viser til at norsk miljøpolitikk legg til grunn ein nær samanheng mellom naturvern og friluftsliv. Dette er også synliggjort i gjeldande Lov om naturvern. Vern av norsk natur har vore særs viktig for å sikre eit variert friluftsliv. Komiteen vil understreke at sjølv om friluftslivet ikkje er eksplisitt nemnt i formålsparagrafen, er dette ikkje å forstå som ei nedprioritering av friluftslivets plass i miljøpolitikken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre peker imidlertid på at det er viktig å kombinere vern med hensynet til lokal næringsutvikling og levekår. Vi må sikre lokal forankring og støtte til vernearbeidet. Disse medlemmer mener at det er nødvendig å gi lokale styresmakter i kommuner med mye vern større mulighet til å påvirke egen utvikling.

Disse medlemmer peker på at når ulike statlige/fylkeskommunale myndigheter følger sine primæransvarsoppgaver, kan summen arealmessig bli vanskelig for enkelte kommuner. Etter årtier hvor naturområder er blitt forvaltet gjennom stort sett varsom lokal bruk, oppleves vern/arealutnyttelse som et konfliktområde mellom lokale myndigheter og sentrale myndigheter. Dette gjelder i særlig grad kommuner med store vernet områder, som samtidig preges av fraflytting og ønsker om aktiv lokal næringsutvikling for å etablere nye arbeidsplasser og være attraktive for tilflytting.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at enkelte kommuner opplever at deres arealer blir båndlagt av nesten alle verneformer, ved at de for eksempel både har nasjonalpark, vassdragsvern og laksefjord innenfor sine arealer, i tillegg til byggeforbudet i strandsonen, uten at dette er sett i sammenheng ved de enkelte vernevedtak. Summen av vern i kommunen kan derfor bli svært omfattende.

Disse medlemmer peker på at kommuner opplever at staten argumenterer ulikt fra etat til etat, og at staten ofte legger mer vekt på statlige interesser enn både lokale og private interesser.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser på denne bakgrunn til Dokument nr. 8:10 (2007–2008) Representantforslag fra representantene Erna Solberg, Elisabeth Aspaker, Gunnar Gundersen, Ivar Kristiansen, Trond Helleland, Bent Høie og Olemic Thommessen om en strategi for næringsutvikling og arbeidsplasser i kommuner med høy andel vern. I dette forslaget ble det forelått å be Regjeringen fremme en sak for Stortinget med en strategi for næringsutvikling og arbeidsplasser i kommuner med høy andel vern. En slik strategi bør bestå i:

• 1. Å kartlegge hvilke kommuner som har stor båndlegging av areal til vern eller andre fellesskapsformål.

• 2. Å utvikle en kategorisering av kommuner etter båndleggings/vernegrad.

• 3. Å lage nasjonale retningslinjer for alle etater med verne-/arealbruksmyndighet, slik at det tas hensyn til at kommuner med stort båndleggingsbehov også skal ha rom for næringsmessig utvikling.

• 4. Å lage nasjonale strategier for næringsutvikling i kombinasjon med vern.

• 5. Å vurdere om det bør innføres en særskilt lokal kompensasjon til kommuner som tar en svært stor del av belastningen med vern fra storsamfunnet.

Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:34 (2008–2009) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Gunnar Gundersen, Martin Engeset, Peter Skovholt Gitmark, Sonja Irene Sjøli og Torbjørn Røe Isaksen om å styrke grunneieres rettigheter til erstatning og i saksbehandlingen ved vern og ekspropriasjon.

Disse medlemmer peker på at den private eiendomsrett er dypt rotfestet i norsk kultur og i det norske folks bevissthet. Å føle trygghet for sin eiendom er en viktig verdi for det enkelte menneske, men bidrar også til å sikre viktige samfunnsinteresser. Disse medlemmer mener at eiendomsretten gir en personlig interesse av å forvalte eiendommen i et langsiktig perspektiv, og at verdier på den måten holdes i hevd i generasjoner. Det er bred enighet om at eiendomsretten må ha sine grenser, og at det i visse tilfeller er nødvendig å kreve at eieren avstår fra eiendommen eller fra beføyelser over den, når sterke samfunnsinteresser tilsier det.

Disse medlemmer peker på at vedtak om områdevern innebærer at rådigheten over fast eiendom blir regulert gjennom en offentlig myndighetsutøvelse. Typisk ved rådighetsreguleringer er at det settes et forbud mot, eller begrensninger for, enkelte former for bruk uten at det skjer noen overføring av rådighet fra grunneieren til det offentlige eller andre. Ved en ekspropriasjon skjer det derimot en avståelse av eiendom.

Disse medlemmer peker på at regelverket skal sikre eier erstatning for sitt tap, og Grunnloven § 105 slår fast at:

"Fordrer Statens Tarv, at Nogen maa afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig Brug, saa bør han have fuld Erstatning af Statskassen."

Disse medlemmer mener imidlertid at regelverket ikke alltid gir grunneieren den erstatning han med rimelighet bør kunne regne med, og mener derfor at regelverket må gjennomgås med sikte på å styrke grunneiers posisjon. Disse medlemmer tar på denne bakgrunn opp representantforslaget i Dokument nr. 8:34 (2008–2009).

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget med sikte på å styrke grunneiers rett til erstatning i saker om vern og ekspropriasjon, og det bes om at det i saken særlig utredes å utvide retten til erstatning ved gjenkjøpsverdi, at det ikke diskrimineres mellom ulike former for vern og at det økonomiske tapet utmåles etter markedsverdien."

"Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget med sikte på å styrke grunneiers retter i saksbehandlingen av saker om vern og ekspropriasjon, og det bes om at det i saken særlig utredes rett til forsøk på makebytte, å pålegge staten en tilbudsplikt og en tidsbegrensning av det midlertidige vernet."

"Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak om praktiseringen av båndlegging og innløsning av eiendom knyttet til planlagte veiprosjekter. Saken skal spesielt avklare rettigheter for eiendomsbesittere, og hvilke tidsfrister og prosedyrer som må innføres for å unngå at enkeltmennesker må bære urimelige byrder på statens vegne når prosjekter trekker ut i tid."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre peker på at den foreslåtte naturmangfoldloven i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) er en svært omfattende lov som vil legge betydelige føringer både for naturvernarbeid og når det gjelder utnyttelse av inn- og utmarksressurser i fremtiden. Disse medlemmer peker på at en svakhet ved loven er at den er en vid fullmaktslov. Dette vil i praksis bety en sentralisering av myndighet til embetsverk i direktorat og hos fylkesmennene gjennom forskrifter. Dette gir usikkerhet for grunneiere/rettighetshavere om hva de kan foreta seg i fremtiden uten å komme i konflikt med lovens bestemmelser.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener Regjeringens forslag til ny naturmangfoldlov inneholder mange positive elementer. Loven får stor betydning og det er viktig at den nå blir vedtatt. Det er imidlertid beklagelig at Regjeringen har holdt sjøarealene utenfor lovforslaget. Det er i disse områdene det er mest behov for en ny lov.

Disse medlemmer vil også vise til at finansminister Kristin Halvorsen og daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy i en kronikk i Dagsavisen 31. mai 2006, varslet at Regjeringens naturmangfoldslov skulle legges frem i 2007. Dette løftet ble ikke holdt. Det er beklagelig at viktig tid har gått tapt i arbeidet med å sikre det biologiske mangfoldet.

Disse medlemmer vil peke på at når loven først legges frem nå og i den form den har, betyr det at den ikke får noen betydning for arbeidet med å stanse tapet i det biologiske mangfoldet innen 2010. Disse medlemmer vil peke på at dette er et sentralt punkt i Regjeringens Soria Moria-erklæring og et mål som har fått full tilslutning i Stortinget.

Disse medlemmer viser til at det under regjeringen Bondevik II ble tatt initiativ til å verne viktige naturområder av stor verdi for kommende generasjoner. Blant annet fikk vi verdens første verneområde for kaldtvannkorallrev, en betydelig satsing på frivillig barskogvern, våtmarker ble tatt vare på, og ikke minst ble det opprettet en rekke nye nasjonalparker.

Disse medlemmer viser til proposisjonens omtale av forholdet mellom naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven. Det er og vil fortsatt være slik at mesteparten av landarealet forvaltes av kommunene gjennom plan- og bygningsloven.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av gode verneprosesser, bruk av lokal forvaltning der hvor dette er mulig, samt en praktisering av plan- og bygningsloven som gir kommunene tillit til å delta aktivt i forvaltningen av norsk natur. De utfordringer vi står overfor når det gjelder utryddelse av arter er krevende, og det er avgjørende å sikre så god lokal forankring og medvirkning som mulig for å lykkes.

Disse medlemmer viser til det for spredning av arter er satt en grense for organismer som ikke fra før forekommer naturlig på stedet. For trær er denne grensen "i Norge". Det er i dag mange tresorter som er innført til landet og som ikke forekommer naturlig her. Det forutsettes derfor at ikke alle trær som i dag finnes i Norge regnes som norske i denne sammenheng.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at det over tid har vært bred politisk enighet om behovet for et sterkt jordvern. Det er uttrykt bekymring for at naturmangfoldloven vil kunne svekke jordvernet ved at områder med utvalgte naturtyper og prioriterte arter beskyttes sterkere, på bekostning av dyrka mark. Dette medlem vil påpeke at det fortsatt er behov for en helhetlig tenkning i arealforvaltningen, og at jordvernet ikke må svekkes som følge av innføringen av loven.

Lova sitt virkeområde

Komiteen vil understreke at naturmangfaldlova saman med plan- og bygningsloven/sektorlovene vil representere eit felles regelverk for alle som brukar eller påverkar naturen. Lovverket gjev generelle råmer, prinsipp og regler for ulike aktivitetar. Eit godt juridisk regelverk er viktig, men er etter komiteen si meining ikkje åleine tilstrekkeleg for å nå måla knytt til naturens mangfald. Det er òg avgjerande viktig å få næringsutøvarar, privatpersonar og andre som brukar eller kan påverke naturen sitt mangfald til sjølve å ta ansvar. Skal ein oppnå dette må ein nytte verkemidlar og kommunisere på ein måte som skapar engasjement.

Komiteen er samd i formålet med lova, nemlig å ta vare på naturen sitt mangfald med det biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfaldet og dei økologiske prosessane og at det skal skje ved bærekraftig bruk og vern.

Komiteen har merka seg at nytta for menneske, både på kort og lang sikt, er tydelegare framheva i Regjeringa sitt lovframlegg enn det var i biomangfaldlovutvalet sitt framlegg. Komiteen meiner dette er ei viktig presisering. Natur har ein sjølvsagt eigenverdi, men omsynet til og tydinga for menneske må og vektleggast i arbeidet med å ta vare på naturen.

Geografisk virkeområde

Komiteen viser til at Svalbard og Jan Mayen allereie har eit regelverk som i stor grad gjer naturmangfaldlova sine bestemmelser overflødige. Komiteen er derfor samd i at kun lova sine bestemmelser om tilgang til genetisk materiale vert gjort gjeldande for Svalbard og Jan Mayen, men støtter at det i tillegg vert opna for at også andre bestemmelsar kan gjerast gjeldande på eit seinare tidspunkt.

Komiteen meiner òg at det er viktig at måla og dei generelle prinsippa i størst mogleg grad blir gjort gjeldande på kontinentalsokkelen og i Noregs økonomiske sone.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, innser at deler av naturmangfaldlova er lite tilpassa desse områda. Omsynet til folkeretten kan òg vere ein avgrensande faktor.

Fleirtalet sluttar seg til at lova skal gjelde på norsk landterritorium og i Noregs territorialfarvatn.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringens forslag til naturmangfoldlov ikke omfatter norsk sjøterritorium utenfor 12 nautiske mil fra kysten. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen her svikter på et av de områdene hvor det er mest behov for en ny lovhjemmel. Dette forslaget er stikk i strid med de faglige anbefalingene fra utvalget som ble nedsatt for å utrede loven, og som sluttførte sitt arbeid for om lag fire år siden.

Disse medlemmer vil også peke på at Regjeringens begrunnelse for å ikke inkludere havområdene utenfor 12 nautiske mil med bakgrunn i folkeretten også kan være skadelig for Norges øvrige havrettslige ambisjoner. Disse medlemmer er primært imot å begrense lovens virkesomhetsområde til å ikke omfatte våre havområder. Natur og dyreliv som befinner seg utenfor 12-milssonen er potensielt like verdifullt som det som befinner seg innenfor denne grensen.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 2 (stedlig virkeområde) første ledd skal lyde:

Loven gjelder på norsk land- og sjøterritorium, på norsk kontinentalsokkel og for havområder ellers i soner opprettet i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91, med de begrensninger som følger av folkeretten."

Disse medlemmer vil videre stemme imot § 2 tredje ledd.

Disse medlemmer vi peke på at Regjeringens forslag til § 2 som et minimum burde inneholdt en generell aktsomhetsplikt, prinsippet om at tiltakshaver bærer kostnadene ved miljøforringelse burde vært gjennomført, og det burde vært krav om miljøforsvarlige driftsmetoder og teknikker også på kontinentalsokkelen, ved at § 2 tredje ledd også omfatter lovforslagets § 6, § 11 og § 12.

Disse medlemmer vil peke på at olje- og gassindustrien jobber systematisk med disse spørsmålene både i egen regi og som en oppfølging av myndighetskrav, og at det derfor burde vært uproblematisk for Regjeringen å gjennomføre disse prinsippene i lovforslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittpartiet mener det er merkelig at lovens §§ 6, 11 og 12 om generell aktsomhet, forurenser betaler og best tilgjengelige teknologi i følge Regjeringens forslag til ny naturmangfoldlov, ikke skal gjelde i hele Norges jurisdiksjonsområde.

Disse medlemmer peker imidlertid også på at naturmangfoldloven representerer en stor reform i norsk miljølovgivning, og at forvaltningen av eksisterende arealvern representerer store utfordringer for miljømyndighetene.

Disse medlemmer mener at dersom aktsomhetsprinsippet, prinsippet om forurenser betaler og prinsippet om krav om bruk av best tilgjengelig teknologi blir innført på sokkelen, vil dette sammen med miljøbestemmelsene i havressursloven, akvakulturloven og petroleumsloven medføre en tilfredsstillende rettstilstand for vern av naturmangfoldet på sokkelen og redusere behovet for klassisk arealvern i hele havet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"§ 2 tredje ledd skal lyde:

I Norges territorialfarvann, på kontinentalsokkelen og i jurisdiksjonsområder opprettet i medhold av lov 16. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (økonomiske soneloven) gjelder §§ 1, 3 til 12, 14 til 16, 57 og 58 så langt de passer og ikke er i strid med folkeretten."

Bestemmelser om berekraftig bruk

Komiteen er samd i betydinga av å klårgjere forvaltningsmål for arter og naturtypar og økosystem. Komiteen sluttar seg til at desse måla vert formulerte som overordna prinsipielle mål, og ikkje som mål som medfører direkte plikter for private og styresmakter.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, har merka seg at slik disse måla er utforma, endrar dei ikkje rammevilkåra for dagens rovdyrpolitikk, som er utforma etter ei samla avveging mellom ulike interesser. Fleirtalet minner om at Regjeringas politikk når det gjelder dei største rovdyra, byggjer på rovdyrforliket, jf. St.meld. nr. 15 (2002–2003), og at vedtak om naturmangfaldlova ikkje medfører at dei prinsippa som er fastslått der må endrast.

Fleirtalet viser til at det i departementets kommentarer til lovframlegget går fram at dagens rovviltforvalting kan heimlast i den nye lova, og at dei næringsmessige omsyn vil kunne vektleggast slik dei er gjort i dagens regelverk. Vidare heiter det i omtalen at forvaltning av rovvilt er eit eksempel på at sjølv om målet er at artar skal førekomme i levedyktige bestandar i deira naturlege utbredelsesområde, kan andre viktige samfunnsinteresser tilseie at målet vert nådd på andre måtar enn naturmangfaldlova isolert sett skulle tilsei, og at dette er eit eksempel på den differensierte rovviltforvaltninga som i dag baserer seg på en interesseavveging mellom utmarksnæringar og rovviltvern. Fleirtalet er samd i at loven må forståas på denne måten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at når det gjelder de fire store rovdyrene, samt kongeørn, må bestandenes levedyktighet vurderes på skandinavisk nivå.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 5 første ledd skal lyde:

Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Som naturlige utbredelsesområder kan det for enkelte arter forstås et større geografisk landområde enn Norge. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelser som de er avhengige av."

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i forarbeidene til Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) forsøker å berolige opposisjonen, utmarksnæringene og sine egne stortingsrepresentanter ved hardnakket å hevde at St.meld. nr. 15 (2002–2003) står over det endelige vedtaket til Naturmangfoldlov.

Disse medlemmer er ikke beroliget, og frykter at formuleringene i forslaget til § 4 om forvaltningsmål - om at det skal være et mål at "artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige leveområder."

Disse medlemmer mener at dette må klargjøres i lovs form, og fremmer på dette grunnlag følgende forslag:

"§ 5 andre ledd skal lyde:

Forvaltningsmålet etter første ledd gjelder ikke for fremmede organismer og arter som det foreligger andre nasjonale retningslinjer for forvaltningen av."

Komiteen er samd i at det skal settast som krav at alle har ei plikt til å opptre aktsamt og gjere det som er rimeleg for å unngå skade på naturmiljøet. Samtidig må den enkelte kunne være trygg på at aktsamheitsplikta er oppfylt, dersom aktivitet vert utførd i samsvar med løyve frå offentlig styresmakt og føresetnaden for løyva framleis er til stede.

Komiteen er vidare samd i trongen for at felles prinsipp for utøving av offentlig mynde vert nedfelt i naturmangfaldlova.

Komiteen vil understreke at ei kunnskapsbasert forvaltning, slik det er sett krav om i lovforslaget og som er en oppfølging av St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold - Sektoransvar og samordning, er svært sentralt. Det er og vil bli et aukande behov for kunnskap om naturforvaltning og ivaretaking av naturens mangfald i landets kommunar. Det er etter komiteen sitt syn viktig at miljøforvaltninga på alle nivå, også på lokalt plan, har god kunnskap og kompetanse og vidareutviklar denne for å utnytte dei muligheitene lova gir. Lova medfører ei betydelig modernisering og meir dynamisk forvaltning av norsk natur, og inneberer at miljøforvaltninga får eit løft.

Komiteen vil peike på at i høve til kommunane er det mellom anna viktig med kompetanseutvikling, økt innsikt i og bruk av kunnskapsgrunnlaget om naturens mangfald og utvikling av IT-baserte verktøy. Etter komiteens meining bør Artsdatabanken, som ein nøytral formidlar av kunnskap om naturmangfaldet i Noreg, ha ei sentral rolle i dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er og vil bli et økende behov for kunnskap om naturforvaltning og ivaretakelse av naturens mangfold i landets kommuner. Kommunene har blant annet pekt på at loven vil medføre et økt behov for ressurser for å følge opp lovens intensjoner.

Disse medlemmer vil særlig understreke behovet for kunnskapsoppbygging om forvaltningen av loven i kommunesektoren, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en handlingsplan for kunnskapsoppbygging om naturmangfoldsarbeidet i kommunesektoren."

Komiteen merker seg at kunnskapskravet er nytt og omfattar både vitskapelig og erfaringsbasert kunnskap som skal leggjast til grunn ved alle vedtak, tildeling av tilskott og forvaltning av det offentliges egne faste eigedom som kan påverke norsk natur og ved etablering av vern. Det vil være viktig å få etablert prosesser og arenaer som på en hensiktsmessig måte kan handtere de ulike formene for kunnskap, slik at den kunnskapen som leggast til grunn ved vedtak er forståelig og mest mulig akseptert. Sjølv om kravet til kunnskap vil være krevjande både for miljøforvaltninga og for andre statlige sektormyndigheiter ser komiteen kunnskap som et svært viktig konfliktdempande tiltak. Komiteen vil peike på at det er viktig å nytte erfaringsbasert kunnskap om bruk av og samspill med naturen, ved avgjersler som rører ved naturmangfaldet.

Føre-var-prinsippet, prinsippet om samla belastning, prinsippet om at kostnadene ved miljøforinging skal berast av tiltakshavar og prinsippet om miljøforsvarlige teknikkar og driftsmetodar, er etter komiteen si meining dekkande for dei miljørettslige prinsipp offentlege styresmakter bør leggje til grunn ved utøving av sitt mynde. Komiteen sluttar seg til måten desse prinsipp er konkretisert i Regjeringas lovframlegg.

Komiteen meiner at det er viktig at det i lova vert presisert at tiltak etter lova må vektast opp mot andre interesser. Tiltaket si betyding for naturen sitt mangfald må stå i forhold til dei konsekvensar det vil gje på andre samfunnsektorar, lokalsamfunn og enkeltmenneske.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, er òg samd i at det spesielt er viktig å vere bevisst på å ivareta omsynet til naturgrunnlaget for samisk kultur når et tiltak vil røre ved samiske interesser direkte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at det er et mål for norsk naturforvaltning at all bærekraftig bruk av norsk utmark bør kunne opprettholdes både der slik aktivitet drives i dag, men også i nye områder. Aktivitet som forvaltningen bør være bevisst på å legge til rette for er utmarksbeite for bufe, reindrift, friluftsliv, jakt, fiske, annen høsting til matauke eller annen produksjon, og turisme.

Disse medlemmer vil peke på at disse aktivitetene både er viktige næringsaktiviteter, men også viktige kulturbærere for alle de tre etniske gruppene med historisk bosetting i Norge, nordmenn, samer og kvæner.

På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 14 overskriften skal lyde:

(vektlegging av andre viktige samfunnsinteresser)

§ 14 andre ledd skal lyde:

Ved vedtak i medhold av loven som berører tradisjonell og kulturbærende bruk av norsk utmark, skal det innenfor rammen som gjelder for den enkelte bestemmelse legges tilbørlig vekt på hensynet til naturgrunnlaget for denne bruken."

Artsforvaltning

Komiteen støttar Regjeringa i at det er naudsynt at vi i Noreg får eit regelverk som omfattar alle ville dyre- og planteartar. Komiteen sluttar seg til at det er hensiktsmessig at reglar om lovgrunnlaget og vilkår for hausting mv. av arter på land (inkl. innsjøar og vassdrag) vert samla i naturmangfaldlova, mens reglar om hausting og annan utnytting av viltlevande marine organismar fylgjer av havressurslova. Reglane i havressurslova supplerast av naturmangfaldlova si formålsbestemmelse og alminnelige bestemmelser om berekraftig bruk. Samla sett vil dette innebere ei heilskapleg artsforvaltning, sjølv om det rettslige utgangspunktet er noe ulikt.

Komiteen støttar vidare forvaltningsprinsippet som inneber at all hausting og uttak av artar skal følgje av lov eller vedtak gjort med heimel i lov. For lakse- og innlandsfisk samt vilt medfører det at hausting og anna uttak er tillate når styresmaktene har opna for det. For virvellause dyr og planter og sopp er det etter komiteen si meining nødvendig med eit meir fleksibelt system slik Regjeringa legger opp til. Komiteen sluttar seg til at hausting og anna uttak av planter, sopp og virvellause dyr normalt er tillate med mindre det er avgrensa ved lov eller vedtak gjort i medhald av lov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter prinsippet om at jakt og fiske skal utøves etter vedtak med hjemmel i lov. Men disse medlemmer vil peke på at det må innføres romslige overgangsordninger som gjør at jakt og fiske på arter ikke utilsiktet blir forbudt på grunn av forvaltningsmessige utfordringer med å fremstille dokumentasjon på at en art, produserer et høstingsverdig overskudd.

Disse medlemmer viser til svarbrev til komiteen fra Miljøverndepartementet 3. juni 2009, hvor statsråd Erik Solheim slår fast at:

"Jeg antar, som komiteen, at sosialt og fritidsbetinget fiske ikke vil være noen fare for bestander av innlandsfisk. Slikt fiske har foregått i mange år og kan fortsette. Jeg vil også vise til at det blant annet skal legges vekt på artens betydning for næring eller rekreasjon i avgjørelsen om å tillate høsting etter naturmangfoldloven § 16 tredje ledd."

Disse medlemmer forventer at dette også blir fulgt opp i praksis.

Uttak av vilt- og lakse- og innlandsfisk

Komiteen deler Regjeringa sitt syn på at dei konkrete vedtaka om å tillate at hausting av vilt og av lakse- og innlandsfisk framleis skal skje etter hhv. viltloven og lakse- og innlandsfiskloven, men slik at vedtaka er i samsvar med vilkåra for hausting i naturmangfaldlova.

Komiteen er vidare samd i at føresetnaden for å kunne gi løyve er at best tilgjengelig dokumentasjon tilseier at arten produserer eit haustingsverdig overskot. Dette vil seie at dokumentasjonen til ei kvar tid primært skal baserast på den kunnskap som faktisk eksisterer.

Komiteen er også einig i at det ved avgjersle om å tillate hausting av vilt og fisk skal leggast vekt på artens funksjon i økosystemet og dei verknader haustinga kan ha på det biologiske mangfaldet for øvrig, betyding for næring og rekreasjon, haustingstradisjon og på skade arten gjør.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, merkar seg at høve til å felle vilt som angriper husdyr og tamrein i lovforslaget er avgrensa til å gjelde direkte angrep på bufe eller tamrein, men at Regjeringa arbeider med ein eigen odelstingsproposisjon som vil innehalde forslag til endringar i viltlova, og der det bl.a. vil bli drøfta om naudverjeretten bør utvidast slik at den også omfattar forsvar av hund.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er skuffet, men ikke overrasket over at Regjeringen, til tross for at flertallet allerede i Soria Moria slo fast at nødverge også skulle gjelde for hund, har prestert å levere et lovforslag som innebærer det motsatte.

På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 17 andre ledd skal lyde:

Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person, bufe, tamrein eller husdyr. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan felle vilt når det må anses påkrevd etter dette ledd. Avliving og forsøk på avliving etter dette ledd skal straks meldes til politiet."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser videre til de gode resultatene fra Sverige, hvor det på to år er skutt tre rovdyr med hjemmel i den liberaliserte nødvergeretten. Disse medlemmer finner det merkelig at en sau som er mesteparten av sitt liv til fjells, og som har en markedsverdi på i grove trekk en tiendedel av en hund, skal være beskyttet av nødvergeparagrafen, mens en hund, som bor mesteparten av tiden sammen med mennesker og har en markedsverdi som er langt høyere enn en sau, ikke skal ha samme krav på beskyttelse.

Komiteen viser til at norsk rovdyrforvaltning har som mål å sikre overlevinga av store rovdyr og kongeørn. Dette er i samsvar med forvaltningsmålet for arter. Noreg deler rovdyrbestandane med våre naboland, og deler dermed ansvar for overlevinga av dei grenseoverskridande bestandane av dei store rovdyra i vår del av verda. Rovdyrpolitikken må etter komiteen sitt syn på denne bakgrunn ha utgangspunkt i storleiken til dei samla bestandane og skje i nær dialog med våre naboland.

Komiteen har merka seg at det har kome innvendingar mot korleis forvaltningsmålet for arter er formulert. Komiteen vil presisere at målet inneberer at det innanfor den enkelte art sin naturlige utbreiingsområde bør vere ein levedyktig bestand. Det er ikkje et mål at alle arter nødvendigvis må forkomme overalt til ei kvar tid, eller at det må vere levedyktige bestandar innanfor Noreg sine grenser for arter der bestanda går på tvers av landegrensene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at mulighetene for en felles forvaltning av de store rovdyrene med tilstøtende regioner i våre naboland bør utredes.

Komiteen vil gje støtte til opninga for at styresmaktene kan tillate anna uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk for å beskytte naturen, avverje skade og ivareta andre viktige omsyn.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, vil understreke at det er avgjerande viktig for å oppnå forståing for norsk rovdyrpolitikk, at staten yter full erstatning når husdyr eller tamrein blir drepne eller skada av rovvilt, og støtter Regjeringas lovforslag som er ein vidareføring av dagens erstatningsordning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enig i at det er viktig at staten yter full kompensasjon når rovdyr dreper eller skadet av rovvilt. Disse medlemmer konstaterer at det er betydelig uenighet om hvorvidt det er tilfellet etter dagens forvaltningspraksis. Disse medlemmer vil peke på at fylkesmennene har behandlet disse spørsmålene, og at de mest liberale, for eksempel fylkesmannen i Sør-Trøndelag, i fjor fikk pålegg om å stramme inn praksisen.

Disse medlemmer er også av den oppfatning av andre tap grunneiere og rettighetshavere påføres som følge av rovdyrpolitikken, også bør erstattes.

Komiteen er samd i at det ikkje er behov for noen steng lovregulering av tilgangen til avliving og uttak av virvellause dyr. I utgangspunktet bør avliving og uttak av virvellause dyr vere tillate, med mindre særskilte grunner tilseier noko anna.

Prioriterte arter

Komiteen ser bestemmelsene om prioriterte arter som ei vidareføring og modernisering av naturvernlova sine bestemmelser om artsvern. Det vert lagt opp til at reglene om prioriterte arter skal være dynamisk og at arter og artene sitt leveområde ses i samanhang.

Komiteen er nøgd med at en art kan prioriterast når den er trua, når det er en art Noreg har et særskilt ansvar for eller det er internasjonal plikter knytt til arten. Målsettinga med prioritering er at det kan settast i verk tiltak for å oppnå en bestandsstatus eller -utvikling som er i samsvar med målet i § 5 for disse artene.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til at dersom en slik tilstand eller utvikling kommer i samsvar med forvaltningsmålet for arter, kan arten avprioriterast.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at dersom en bestands utvikling eller tilstand kommer i samsvar med forvaltningsmålet i § 5, så bør arten automatisk avprioriteres.

Komiteen peikar på at vern mot uttak av ein trua art åleine, i mange tilfeller ikkje vil vere tilstrekkelig for å ta vare på arten. For mange arter vil det vere viktig å sikre levestadar som dei er avhengig av. Til sjuande og sist er det førekomsten av eigna levestader for artene som er avgjerande for om dei overlever i norsk natur. Komiteen er derfor nøgd med at lovforslaget opnar for at det skal kunne gjevast reglar om beskyttelse av visse typar økologiske funksjonsområde av mindre omfang, og at det skal kunne setjast krav om å klarlegge følgjene for arten, av planlagde inngrep i arten sitt funksjonsområde.

Komiteen er elles samd i dei avgrensingar som er føreslegne ved fastsetting av reglar for beskyttelse av økologiske funksjonsområde. Dei skal gjelde mindre areal og skal ikkje medføre ein vesentleg vanskeleggjering av igangverande bruk.

Komiteen viser til at det før etablering av økologiske funksjonsområde for ei prioritert art skal vere gjort ei vurdering av om prioritering er det hensiktsmessige verkemidlet eller om andre verkemidlar er betre eigna. Det kan være bruk av anna lovverk eller frivillige løysningar.

Komiteen vil i samband med dette peike på at nær 35 pst. av artene på den norske raudlista er knytt til kulturlandskapet. Mange av desse artene er knytt til tradisjonelle driftsformer i jordbruket som ikkje lengre er lønnsame. Det å ivareta desse artene vil krevje aktive tiltak for å bevare eller utvikle levestader for dei aktuelle artene. For å lukkast i dette, er det naudsynt å ha ei positiv haldning og vilje hjå den enkelte bonde og grunneigar. Erfaringane bl.a. med handlingsplanar for arter er at en gjennom positive virkemidlar kan oppnå godt resultat.

Komiteen vil peike på at 48 pst. av artene på raudlista er knytt til skog. Sikring av dette artsmangfaldet kan berre skje ved at skogen som heilskap har tilstrekkeleg med egna livsmiljø for dei ulike artane. Praktisk talt heile norsk skogbruk er i dag miljøsertifisert etter "Levende Skogs" standard for eit berekraftig norsk skogbruk, som er utviklet i ein konsensusprosess der m.a. naturvernorganisasjonane har vore aktivt representert. I tillegg til krav om generelle miljøomsyn og spesielle krav knytt til sumpskoger, kantsoner, edellauvskog og anna biologisk rik skog, er det etablert eit system for å registrere og ivareta nøkkelbiotopar for arter som ville vere trua dersom det ikkje vert teke spesielle omsyn.

Komiteen legg til grunn at handlingsplanar vert utarbeidd parallelt med forskrift. Dette er meir føreseieleg og sikrar at dei tiltak som er naudsynte for å fylgje opp den enkelte art blir klarlagt parallelt med prioriteringa.

Dersom summen av omsyn i etterkant viser seg å gje større konsekvensar, er fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, samd i at grunneigar skal kunne krevje at området vert verna etter reglene for områdevern, eller at det vert gjort unntak frå prioriteringa for dei aktuelle områda.

Komiteen vil støtte Regjeringa i at styresmaktene skal orientere dei grunneigarar som har prioriterte arter etter forskrift på sin eigedom om kva konkrete område som vert omfatta av eventuelle reglar om beskyttelse av økologiske funksjonsområde, og at det er denne informasjonen grunneigaren skal forholda seg til. Dette er etter komiteen si meining nødvendig for å få ordninga med priorterte arter til å fungere, og at ordninga vert føreseieleg for den enkelte grunneigar.

Komiteen er svært positiv til at det blir oppretta ein eigen tilskottsordning for aktive tiltak knytt til dei prioriterte artene. Dette vil sikre gjennomføring av intensjonen i lovverket på dette feltet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at virkemidlene "prioriterte arter" og "utvalgte naturtyper" blir svært sentrale forvaltningsgrep for å ivareta målsetningen om bærekraftig bruk av naturen. Disse medlemmer peker på at bruken av disse virkemidlene skal være basert på faglige vurderinger og politisk styring som legger naturfaglige kompetansekrav til grunn for de valg som gjøres.

Disse medlemmer viser til Artsdatabankens rødliste over truede arter (2006) der nesten 4 000 arter er klassifisert som rødlistearter. Av disse er nær 2 000 truet. Disse medlemmer har merket seg at det er svært nødvendig med et raskt tempo i utvelgelsen av prioriterte arter og utvalgte naturtyper, slik at disse virkemidlene får en reell betydning.

Disse medlemmer peker på at arbeidet med utvelgelse av prioriterte arter og utvalgte naturtyper må komme i gang så fort som mulig, slik at dette er klart allerede når loven trer i kraft. Eksisterende og planlagte handlingsplaner for truede arter og naturtyper kan bidra til å danne grunnlaget for den første utvelgelsen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at forvaltningsregimet "prioriterte arter" skal være en mellomløsning mellom vern og generelle prinsipper for bærekraftig bruk. Begrunnelsen er at enkelte arter og deres funksjonsområder trenger et strengere vern enn andre. Disse medlemmer mener at det må være en klart forutsetning at "prioriterte arter" skiller seg klart fra områdevern, og i praksis ikke blir en form for vern uten rett til erstatning. Et slikt vern bør skje frivillig og med utgangspunkt i en nasjonal handlingsplan kombinert med bruk av avtaler mellom det offentlige og grunneier.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er skeptiske til den vide fullmakten til priortierting av arter Regjeringen ber om i § 23. Disse medlemmer peker på at kriteriene for å kunne gjøre dette er så vide at i hvert fall alle arter som er klassifisert som kritisk truet, sterkt truet og sårbare på den norske rødlista, snaut 2000 i tallet, vil være aktuelle som prioriterte arter.

Disse medlemmer peker på at også de øvrige artene på rødlista kan prioriteres. Disse medlemmer mener at dette bør korrigeres, slik at randsoneutbredelse av arter i denne omgang ikke kan omfattes av prioritering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det ikke er riktig å gi noen organisasjoner en lovbeskyttet rett til å delta i forvaltningens arbeid med norsk natur, og at båndene og dialogen mellom miljøforvaltningen og naturvernorganisasjonene er mer enn godt nok ivaretatt allerede.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 23 (prioriterte arter) skal lyde:

Kongen i statsråd kan ved forskrift utpeke nærmere angitte arter som prioritert. Ved avgjørelsen legges vesentlig vekt på om

• a) arten har en bestandssituasjon eller bestandsutvikling som strider mot målet i § 5 første ledd, og at

• b) arten har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse eller genetiske særtrekk i Norge, eller

• c) det er internasjonale forpliktelser knyttet til arten.

I sjø anvendes bestemmelsen i første ledd bokstav b bare i særlige tilfeller.

Når det foreligger dokumentasjon for at en art etter vitenskapelige kriterier har nådd en tilstand eller utvikling som vesentlig strider mot målet i § 5 første ledd, skal myndighetene etter loven vurdere om det bør treffes vedtak etter første ledd.

Departementet skal ved forskrift oppheve en prioritering etter første ledd når det foreligger dokumentasjon etter vitenskapelige kriterier for at bestandsmålet i § 5 første ledd er nådd."

Disse medlemmer peker videre på at § 24 gir hjemmel for at forskriften etter § 23 kan gi regler om beskyttelse av visse typer økologiske funksjonsområder av mindre omfang. Slik bestemmelsene er utformet mener disse medlemmer det er grunn til å frykte at når en art først er prioritert, blir det fastsatt slike bestemmelser selv om det ikke er nødvendig med tanke på å ta vare på arten.

Disse medlemmer peker på at dette blant annet kan undergrave "Levende Skog"-arbeidet. Utgangspunktet for dette arbeidet er at det er forekomsten av egnete levesteder som er avgjørende for artsmangfoldet. Fokus har derfor vært å bevare og utvikle livsmiljøene for artene i skog som helhet, i stedet for å fokusere på mer eller mindre tilfeldige enkeltfunn av arter.

Disse medlemmer mener at dersom målet hadde vært å sikre en reell vurdering av behovet for offentlige restriksjoner, burde det vært krav om å utarbeide en handlingsplan for arten, og først hvis handlingsplanen hadde dokumentert behov for det skulle vern av funksjonsområdene tre i kraft. Det kravet om utarbeidelse av handlingsplan som ligger inne i lovforslaget, er knyttet til at det først er gitt bestemmelser om økologiske funksjonsområder, og at aktiv skjøtsel er en forutsetning for ivaretakelse av området. Disse medlemmer mener at en handlingsplan heller burde vært grunnlag for å avklare om det er et reelt behov for bestemmelser om arealbruk.

Disse medlemmer støtter forslaget om å legge til rette for at grunneiere og rettighetshavere etter avtale med og støtte fra Staten skal gis ansvar for skjøtsel i økologiske funksjonsområder. Disse medlemmer forutsetter at denne praksisen blir regelen og ikke unntaket i fremtiden.

På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 24 (beskyttelsens innhold), første til tredje ledd skal lyde:

Når en art er utpekt som prioritert etter § 23, skal det utarbeides en handlingsplan for å ta vare på arten. Planen skal hensynta tiltak hos ulike myndigheter og i privat sektor i sammenheng, og utarbeides i et samarbeid mellom partene.

En forskrift om prioriterte arter etter § 23 første ledd kan gi regler om skjøtselstiltak i samsvar med § 47 når dette er nødvendig for å sikre bevaring av arten. Offentlige tilskuddsordninger skal så langt mulig bidra til å sikre bevaring av en prioritert art.

Gis det regler om beskyttelse av visse typer økologiske funksjonsområder for prioriterte arter i handlingsplanen etter første ledd, der aktiv skjøtsel eller andre typer tiltak er en forutsetning for ivaretakelse av funksjonsområdet kan staten inngå nærmere avtale med grunneier eller rettighetshaver om skjøtsel av et økologisk funksjonsområde for prioriterte arter.

Siste ledd skal lyde:

Myndigheten etter loven kan gjøre unntak fra forskrift etter § 23 dersom det ikke vesentlig forringer artens bestandssituasjon eller bestandsutvikling, eller dersom vesentlige samfunnshensyn gjør det nødvendig."

Disse medlemmer er for øvrig skeptiske til at Regjeringen legger til grunn et "vesentlighetskrav" i forbindelse med grunneiers rett til å få vurdert og kreve vern av sine arealer etter reglene for områdevern, og mener at alle grunneiere som får beskrankninger på sin eiendom i medhold av denne lov bør kunne få vurdert et vern av sine arealer etter reglene for områdevern.

Framande organismar

Komiteen er klar over at framande organismar er ein alvorlig og aukande trussel mot bevaring av det biologiske mangfaldet. Komiteen er difor samd i at eksisterande lovverk på dette området er mangelfullt, og at det er behov for eit heildekkande regelverk for innførsel og utsetting av framande organismar slik Regjeringa foreslår.

Komiteen er vidare samd i at det er behov for ein eigen aktsomhetsbestemmelse knytt til framande organismar. Komiteen støttar også hovudprinsippet om at levande eller levedyktige organismar berre skal kunne innførast til Noreg med løyve etter naturmangfaldlova, men at det ikkje vert kravd løyve etter denne lova for innførsel av landlevande plantar og nærare bestemte husdyr med mindre anna er bestemt. Komiteen er også samd i at det gjennom forskrift vert opna både for å fastsette forbod mot innførsel av bestemte organismar, og at innførsel av bestemte organismar kan skje utan løyve.

Komiteen støttar vidare at det blir krav om løyve etter naturmangfaldlova for å sette ut organismar av arter og underarter som ikkje er å finne naturleg i Noreg. Dette vil òg omfatte utanlandske treslag. Komiteen vil likevel peike på at enkelte av disse treslaga er viktige for verdiskapinga på kort og lang sikt brukt både i juletre- og pyntegrøntproduksjon og i ordinært skogbruk. Komiteen meiner difor at det ikkje kan vere hensiktsmessig at kvar enkelt utsetting av slike plantar skal krevje løyve etter naturmangfaldlova med vedtaksmynde på direktoratsnivå. Komiteen legg til grunn at bestemmelsen gir heimel til å gje generelle løyver til ulike typar tiltak, til dømes juletre- og pyntegrøntproduksjon, dersom lovens vilkår for utsetting er oppfylt.

Komiteen er også samd i at det blir krav om løyve etter naturmangfaldlova for å kunne setje ut vilt av arter, underarter eller bestandar som ikkje frå før er å finne naturlig i distriktet, og at det gjennom forskrift kan stillast krav om at òg utsetjing av andre organismar som ikkje frå tidlegare førekjem naturlig på staden krevjar løyve, men at dette ikkje skal kunne gjelde norske treslag.

Komiteen er vidare samd i at det vert kravd løyve for all utsetjing av organismar i sjø eller vassdrag, unntatt av stadeigen stamme, med mindre det ligg føre løyve etter akvakulturloven.

Komiteen støttar at utsetting av enkelte framande organismar som til dømes plantar i hagar, parkanlegg og andre dyrka område, samt norske treslag, ikkje skal krevje særskilt løyve etter naturmangfaldlova, slik Regjeringa foreslår.

Komiteen viser til at plantehelseforskrifta har nokså detaljerte reglar om sunnheitssertifikat, og generelle krav til aktsemd for å hindre utilsikta innførsel, jf. §§ 10, 17 og 28. Dette gjeld òg utilsikta innførsel av til dømes iberiaskogsnegler.

Komiteen viser til at elles er "tilsikta" innførsel for bruk som nytteorganismar som til dømes harlekinmarihøna – i utgangspunktet er forbode iht. planevernmiddelforskrifta, og krev eventuelt løyve frå Mattilsynet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at lovforslaget ikke inneholder tilstrekkelige effektive tiltak i forhold til introduksjon av fremmede arter ved import av blant annet planter.

Disse medlemmer vil blant annet vise til de store utfordringene med Iberia-snegler som trolig er kommet til Norge gjennom planteimport. Til tross for at importordningen er omfattet av et opplegg med sertifikater for nettopp å ivareta slike spørsmål knyttet til introduksjon av fremmede arter, har altså disse sneglene kommet til Norge – og er i dag et stort problem for mange. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringens medlemmer til stadighet fremmer krigserklæringer mot disse fremmede artene. Disse medlemmer vil peke på at en naturlig oppfølging av dette er at innsatsen med å begrense tilførselen av fremmede arter, intensiveres.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede en ordning for import av planter som bedre ivaretar risikoen for introduksjon av fremmede arter, og eventuelt komme tilbake til Stortinget med nødvendige lovendringer."

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

"§ 30 første ledd bokstav a skal lyde:

organismer av arter og underarter som ikke finnes naturlig i Norge. Utenlandske treslag krever godkjenning etter skogbruksloven."

"§ 31 første ledd bokstav c skal lyde:

biologiske plantevernmidler og utenlandske treslag som det er gitt tillatelse til utsetting av i eller i medhold av annet lovverk."

Områdevern

Komiteen støttar at det er viktig at eit representativt utval av norsk natur vert verna for kommande generasjonar, og at områdevern er eit viktig verkemiddel for å sikre naturen sitt mangfald. Det er derfor turvande å vidareføre heimelgrunnlaget for områdevern.

Komiteen meiner at det er gode grunnar for at naturmangfaldlova i motsetning til dagens naturvernlov klargjer måla for områdevern. Komiteen har merka seg at det i høringsrundane har framkomme ynskje om at omsynet til næringsmessig bruk og friluftsliv burde komme til uttrykk i målformuleringane.

Komiteen er samd med Regjeringa i at måla først og fremst bør knytast til naturverdiane. Dette betyr likevel at det bl.a. ved fastsetjing av vernebestemmelsene skal leggast vekt på å leggje forholda til rette både for friluftsliv og næringsmessig bruk så lenge dette ikkje strid mot formålet med vernet.

Komiteen er som Regjeringa opptatt av at vernet skal ha positive ringverknader for næringar og utvikling av lokalsamfunn.

Komiteen vil også framheve at gjenoppføring av setre og andre husvær som følge av brann og naturskade innanfor verneområda kan gjennomføres der dette ikkje kommer i strid med verneformålet. Høve for slik gjenoppbygging vil dessuten etter komiteens meining vere konfliktdempande.

Komiteen er samd i at det er hensiktsmessig at det i naturmangfaldlova på ein klarere måte enn i eksisterande regelverk vert gjeve råmer for dei innskrenkingar i råderett som kan fastsettast i verneforskrifta. Komiteen er samd i at ein i forskrifta skal kunne forby tiltak som motverkar formålet med vernet. Komiteen vil likevel understreke betydinga av å legge forholda til rette for aktiv bruk av områda for friluftsliv og for å skape verdiar og arbeidsplassar lokalt, så lenge denne bruken er berekraftig og ikkje strir mot formålet med vernet. Dette tilseier at ein bør opne for slike tilrettetleggingstiltak – i den grad tiltaka ikkje direkte strider mot det som er formålet med vernet.

Komiteen viser vidare til den såkalla fjellteksten som regjeringa Bondevik II la frem i St.prp. nr. 65 (2002–2003), og som Stortinget ga sin tilslutning til, jf. Innst. S. nr. 260 (2002–2003), der det vart gjeve signal om auka satsing på miljøtilpassa turisme i verneområder. Her heiter det også at norsk fjellnatur skal gje grunnlag for sysselsetting og verdiskaping i fjellbygdene.

Komiteen viser til at dette og er understreka i Soria Moria-erklæringa og i Regjeringa sin strategi for reiseliv. Komiteen vil peike på at det er viktig at det blir lagt til rette for verdiskaping i tilknyting til verneområde.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener derfor at prinsippet om at aktiviteter eller bærekraftig bruk som ikke strir mot verneformålet, må nedfelles klart og tydelig i loven. Dette vil være svært avgjørende for bønder, grunneiere og andre lokalsamfunn som ønsker å legge til rette for ny miljøbasert næringsutvikling i og rundt verneområder.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 34 fjerde ledd skal lyde:

Innenfor den rammen som gjelder for den enkelte vernekategori, kan Kongen i forskriften forby eller regulere virksomhet eller ferdsel som i seg selv eller sammen med annen bruk kan motvirke formålet med vernet. Det kan fastsettes særlige regler for forskjellige deler av området når det er forenlig med delområdets funksjon for verneformålet. Restriksjoner på aktivitet skal stå i forhold til verneformålet."

Disse medlemmer mener ikke at Regjeringens forslag til § 34 åpner for å legge til rette for friluftsliv og næringsmessig bruk "så lenge dette ikkje strid mot formålet med vernet". Tvert imot er det i forslaget til § 34 slått fast at å "videreføre bærekraftig bruk" er tillatt. Så lenge Regjeringen i sitt forslag velger denne formuleringen, må det bety at all ny bruk, uavhengig av konsekvens for verneformålet, ikke skal være tillatt. Dette mener disse medlemmer er svært uheldig, og at det ikke kan være i tråd med Regjeringens ambisjon om å etablere ny virksomhet i tilknytning til norske landbrukseiendommer. Ei heller kan dette bidra til økt oppslutning ute i norske distriktskommuner om regjeringens vernearbeid.

På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 34 siste ledd skal lyde:

Verneforskriften skal ikke være til hinder for ny og eksisterende bruk som ikke strider mot verneformålet."

Vernekategoriar

Komiteen sluttar seg til at vernekategoriane nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat og biotopvernområda vert vidareførte i naturmangfaldlova, mens vernekategoriane naturminne og vassdragsvernområda utgår. Etter komiteen si meining vil den nye lova sine bestemmelser om vernekategoriane innebere ei modernisering og ei lovmessig tilpassing til den praksis som har utvikla seg. Komiteen er óg nøgd med at det vert lagt opp til at utkast til forvaltningsplan skal leggast fram samtidig som det vert gjort vernevedtak for nasjonalparkar og landskapsvernområde.

Komiteen meiner i likskap med Regjeringa at forholda i sjø er såpass spesielle at det er formålsteneleg at marine verneområde vert oppretta som ein eigen vernekategori.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at naturvernlovens bestemmelse om krav om statsgrunn for etablering av de største verneområdene bør opprettholdes. Nasjonalpark er en streng vernekategori og krever også en solid størrelse, noe praksis også har vist.

Disse medlemmer vil ikke utelukke verken at privat grunn blir inkludert i nasjonalparker, eller at nasjonalparker etableres utelukkende på privat grunn. I sistnevnte tilfelle bør det skje som et resultat av en frivillig avtale mellom grunneier og staten.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 35 første ledd skal lyde:

For å bevare større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer, eller er landskap som er uten tyngre inngrep, kan arealer av statens grunn legges ut som nasjonalpark. Grunn av samme art som ikke er i statens eie, og som ligger i eller grenser inntil arealer som nevnt i første punktum, kan legges ut som nasjonalpark sammen med statens grunn."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

"§ 35 annet ledd skal lyde:

I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner som strider mot verneformålet finne sted. Forskriften skal verne landskapet med planter, dyr, geologiske forekomster og kulturminner mot utbygging, anlegg, forurensning og annen aktivitet som kan skade formålet med vernet, og sikre en uforstyrret opplevelse av naturen. Ferdsel til fots i samsvar med friluftslovens regler er tillatt. Slik ferdsel kan bare begrenses eller forbys i avgrensede områder i en nasjonalpark, og bare dersom det er nødvendig for å bevare planter eller dyr, kulturminner eller geologiske forekomster."

Saksbehandlingsregler. Midlertidig vern mv.

Komiteen registrerer at bestemmelsen om saksbehandling og verneplanprosess er basert på den praksis som har utvikla seg over tid. Komiteen sluttar seg til dette. Komiteen er òg særs nøgd med at forslaget til bestemmelser gjer det mulig å vidareføre satsinga på frivillig vern.

Komiteen er samd i at det ved kunngjering av eit påtenkt verneforslag bør vere mulig å innføre meldeplikt for tiltak som ikkje treng løyve etter anna lov. Komiteen stør òg at eit forvaltningsorgan utan vidare kan avslå en søknad om løyve til et tiltak og at tilskott til tiltak normalt ikkje skal kunne gjevast i område som inngår i eit kunngjort verneforslag. Komiteen er samd i at meldeplikta og bestemmelsene som løyve og tilskott, vert avgrensa til å gjelde i fire år etter at verneforslaget er kunngjort, med muligheit for to års forlenging i særlige tilfeller.

Komiteen er samd i at det er behov for å ha høve til å kunne innføre midlertidig vern dersom det viser seg naudsynt for å hindre skade på verneverdiane mens vern vert vurdert.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, sluttar seg til at verknaden av vedtak om midlertidig vern avgrensast til fire år, med høve for to års forlenging i særskilde tilfelle.

Komiteen vil peike på at det i mange verneområde vil vere behov for skjøtsel, og er nøgd med at Regjeringa foreslår at midlar til skjøtsel skal styrkes i forhold til dagens nivå.

Komiteen er samd i at forvaltningsstyresmaktene i slike område skal inngå avtaler med aktuelle grunneigarar om at desse utfører nærmare bestemte skjøtselstiltak, dersom dette er mulig. Før eventuelt andre får slike oppdrag må det vere avklart at dei berørte grunneigarane ikkje er interessert i, eller i stand til å gjennomføre skjøtselstiltaka.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at å åpne for at forvaltningen, uten politisk behandling kan utsette en grunneier for midlertidig vern uten kompensasjon i til sammen sju år, fire år uten politisk behandling, ikke kan være ønskelig.

Disse medlemmer innser at utbetaling av erstatning nødvendigvis må ta noe tid, og aksepterer at det gis ett års frist for utbetaling av erstatningen. Men disse medlemmer mener at verneprosessene ikke skal kunne ta seks år, og at tre års utredningstid med mulighet for ett års utvidelse, må være tilstrekkelig. Dersom forvaltningen i løpet av tre år ikke har klart å dokumentere en hjemmel for vern, og Regjeringen og Stortinget i løpet av det neste året ikke klarer å fatte de nødvendige vedtak, kan det angjeldende område ikke være så viktig å verne.

På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 44 siste ledd skal lyde:

Virkningene av første ledd er begrenset til tre år etter at forslaget er kunngjort. Departementet kan forlenge virkningene med kun ett år."

"§ 45 tredje ledd skal lyde:

For vedtak om midlertidig vern etter første og annet ledd gjelder ikke §§ 41 til 43. Når det treffes vedtak om midlertidig vern, skal saksbehandlingen fortsette uten ugrunnet opphold. Virkningen av vedtak om midlertidig vern er begrenset til tre år etter at vedtaket ble kunngjort. Departementet kan forlenge virkningen av det midlertidige vernevedtaket med ett år."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre peker på at det i dag er ingen tidsbegrensning for midlertidig vern. I NOU 2004:28 ble dette vurdert, men det ble konkludert med at når det treffes et vedtak om midlertidig vern, skal saksbehandlingen fortsette uten ugrunnet opphold.

Disse medlemmer mener en tidsbegrensning vil pålegge vernemyndighetene et større ansvar for å behandle saken raskt, og henviser videre til at langvarige båndleggelser kan være i strid med menneskerettighetene. I EMD (Sporrong og Lönnroth fra 1982) ble Sverige dømt for brudd på EMK som en følge av at staten hadde båndlagt eiendommene for mulig ekspropriasjon i henholdsvis 25 og 12 år. Disse medlemmer viser til at formålet med midlertidig vern er å bevare eventuelle verneverdier mens permanent fredning vurderes, og en tilsvarende begrunnelse som ligger bak bestemmelsen om midlertidig dele- og byggeforbud i plan- og bygningsloven § 33.

Disse medlemmer mener en regel tilsvarende plan- og bygningsloven § 33 burde gjelde ved midlertidig vern etter naturvernloven.

Erstatning ved områdevern

Komiteen er svært nøgd med at Regjeringa foreslår nye felles regler om erstatning til grunneigarar og rettigheitshavarar ved oppretting av verneområde, uavhengig av kva vernekategori som er brukt.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, er samd i at dette regelverket skal innebere ein rett til erstatning for økonomiske tap når et vern medfører vanskeleggjering av igangverande bruk.

Komiteen er fornøgd med at det er presisert at erstatninga ved vern av skog vil bli dei same som ved vern av skogreservat etter gjeldande naturvernlov. Dette er etter komiteen si meining avgjerande for at satsinga på frivillig vern av skog skal kunne vidareførast. Komiteen er derfor samd i at i all skog er skogbruk å sjå på som igangverande bruk, med mindre skogbruk er forbode i vernevedtak eller reguleringsplanar, og at dette også gjelder områder som grunneigar sjølv har administrativt freda. Skogbruk blir dermed å sjå på som igangverande bruk også i administrativt freda område på statsgrunn, område som er administrativt freda i kommunal regi, nøkkelbiotopar og andre områder som grunneigar sjølv har avsett for å ivareta naturverdiar.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, er samd i at det er uheldig at det i dag vert brukt store ressursar i rettsapparatet for å avklare kva som er påreknelig bruk av et verneområde. Fleirtalet stiller seg difor bak at erstatning kun skal gjevast for bruk det er gjeve løyve til før kunngjering av påtenkt verneforslag.

Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at erstatning gis for økonomisk tap når vern medfører ein vanskeleggjering av igangverande bruk. Det er ikkje et vilkår at vernet skal medføre ein vesentleg vanskeleggjering før erstatning gis.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er fornøyd med at det endelig blir innført en hjemmel for erstatning også for landskapsvernområder og nasjonalparker.

Disse medlemmer er imidlertid ikke fornøyd med at denne erstatningen nå bare skal gis til "igangværende bruk". Dette må være en klar forverring av grunneiers posisjon i forhold til dagens ordning i naturreservat, som gir erstatning for "påregnelig bruk".

Disse medlemmer er for så vidt enig i at dette vil medføre mindre prosesskostnader for staten, men hvordan dette øker oppslutningen om vernearbeidet er vanskeligere å se. Den foreslåtte lovparagraf om erstatning medfører for eksempel at en grunneier kan ha brukt hundretusener av kroner på å planlegge et hyttefelt eller en småkraftutbygging, uten å få erstattet en krone.

Disse medlemmer er også skeptiske til at det innføres et vesentlighetskrav for å bli kvalifisert til erstatning, jamfør side 357 i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009), hvor følgende fremgår:

"De hensyn som følger av vedtaket om leveområder må imidlertid ikke innebære restriksjoner som medfører en vesentlig vanskeliggjøring av igangværende bruk. Dersom det likevel i etterkant av vedtaket skulle vise seg i noen enkelttilfeller at summen av hensyn i leveområder for prioriterte arter gir restriksjoner som medfører vesentlig vanskeliggjøring av igangværende virksomhet, og vesentlig tap for grunneiere, kan grunneieren kreve at området vernes eller at det gjøres unntak fra prioriteringen for de aktuelle områdene."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener også det er uheldig at det i lovforslaget ikke klart sikres at grunneieren har en ufravikelig rett til – uten prosessrisiko – å få vurdert erstatningen i en uavhengig rettsinstans.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at forholdene også omtalt i forbindelse med § 49 i sum klart svekker grunneiers posisjon i forhold til staten, og vil på dette grunnlag fremme følgende forslag:

"§ 50 første ledd skal lyde:

En eier eller rettighetshaver i eiendom som helt eller delvis blir vernet som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvernområde eller marint verneområde har rett til full erstatning fra staten for økonomisk tap når et vern medfører en vanskeliggjøring av påregnelig bruk."

"§ 50 tredje ledd skal lyde:

Kongen i statsråd fastsetter ved forskrift hva som regnes som igangværende bruk for virksomhet i henhold til

• a) utvinningstillatelse etter lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven),

• b) utmål etter lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk (bergverksloven),

• c) mineralloven."

Disse medlemmer peker på at når det forhandles mellom staten og de private parter om størrelsen på det økonomiske tap som vernet påfører de private parter, vil det berøre problemstillinger for grunneiere/rettighetshavere av komplisert art, både juridiske og økonomske vurderinger, og hvor det ofte er nødvendig med både juridisk og økonomisk bistand fra eksperthold til grunneiere/rettighetshavere. Derfor er det etter disse medlemmers mening av avgjørende betydning at de private parter har mulighet for å kunne forlange skjønn for domstolene uten omkostningsrisiko, dersom man ikke kommer frem til enighet med det offentlige via avtale. Dette må etter disse medlemmers mening anses som en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti for de private parter, slik situasjonen er i dag for ekspropriasjonsskjønn etter skjønnprosessslovens § 54.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til NOU 2004:28 der det ble foreslått å lovfeste en statlig tilbudsplikt, der staten har plikt til å vurdere om de berørte er berettiget til erstatning. Et slikt forslag flytter noe av prosess- og utredningsbyrden over på staten.

Disse medlemmer vil understreke at dette ikke må medføre at grunneiers rettigheter svekkes, for eksempel ved at retten til å få dekket saksomkostninger innskrenkes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det signaliseres i lovforslaget at staten vil legge vekt på å løse sakene i minnelighet ved å fremme tilbud om erstatning. Dette slutter disse medlemmer seg til, men vil samtidig peke på at man dermed også risikerer at staten vil påberope seg at grunneier/rettighetshaver har avslått et rimelig tilbud, og dermed bli ansvarlig for egne saksomkostninger. Dersom forslaget blir gjennomført vil dette gi staten en mulighet til å presse grunneiere/rettighetshavere til å måtte akseptere et tilbud fra staten for å unngå å måtte betale mye mer i saksomkostninger enn et erstatningstilbud vil innebære.

Disse medlemmer går derfor mot at det innføres slike saksomkostningsregler som foreslått i proposisjonen. Disse medlemmer mener at det fortsatt må være slik at når samfunnet har interesse i å foreta inngrep i eiendomsretten, må det også være samfunnets ansvar å bære alle omkostninger i førsteinstans som inngrepet påfører den enkelte, herunder prosessomkostningene.

Utanforliggande verksemd som kan medføre skader inn i eit verneområde

Komiteen er samd i at omsynet til verneverdiane i et verneområde skal tilleggast vekt ved vurdering av om ein skal gje løyve til tiltak utanfor verneområde. Komiteen vil likevel understreke at denne bestemmelsen ikkje må praktiserast slik at den fører til at ordinær verksemd utanfor verneområde som har beskjeden eller i praksis ingen skadeverknad på dei konkrete naturverdiane i et verneområde, blir nekta. Komiteen vil understreke at det kun er effektar på verneverdiar angitt i verneforskrifta som skal vektleggast ved vurdering av om eit løyve skal kunne gjevast. Komiteen understrekar vidare at bestemmelsen er retta mot tiltak som skjer utanfor verneområde, men som kan ha negativ effekt på verneverdiane innanfor området, som ureining gjennom luft og vatn, endring i vasstand, drenering eller ved retningsendring av vassdrag.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at vedtak etter § 49 skal fattast av sektormyndigheitene etter naturmangfaldlova og ikkje av miljømyndigheitene. Dette fleirtalet viser til at § 49 er en vektleggingsregel og ikkje ein verneregel.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at når et verneområde etableres, så bør restriksjoner som går utover generelle prinsipper om bærekraftig bruk og de øvrige generelle paragrafene i naturmangfoldloven, plan- og bygningsloven og andre sektorlover, som petroleumslov, havressurslov, skoglov, akvakulturlov og diverse vassdragslovgivning, EU-direktiver med videre, ikke finne sted utenfor det vernede området.

Disse medlemmer mener Regjeringens forslag til § 49 er en åpen invitasjon til å la miljøbyråkratiet nærmest helt etter eget forgodtbefinnende "snikverne" store områder uten politisk behandling. Etter bestemmelsene om "randsoner" i plan- og bygningsloven kan også denne bestemmelsen synes overflødig.

På dette grunnlaget vil disse medlemmer ikke støtte Regjeringens forslag til § 49.

Disse medlemmer mener det er prinsipielt feil at det gis hjemmel i naturmangfoldloven for å innføre restriksjoner utenfor et verneområde. Det er etter disse medlemmers mening avgjørende at restriksjoner i tilknytning til et verneområde kun skal gjelde innenfor vernegrensen og at aktiviteter utenfor grensen skal styres etter plan- og bygningsloven.

Disse medlemmer viser til at i den nye plan- og bygningsloven § 11-8 er det innført randsoner som verktøy i den kommunale arealplanleggingen. Her heter det at i randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder kan kommunen gi egne bestemmelser for å hindre vesentlig forringelse av verneverdiene i et område. I praksis betyr dette at kommunen allerede har hjemmel til å begrense aktiviteter som for eksempel hyttebygging i randsonen.

Disse medlemmer vil etter dette stemme imot § 49.

Utvalde naturtypar

Komiteen ser på forslaget om egne lovregler om utvalde naturtypar som eit nytt og verdifullt verkemeddel i arbeidet med å ta vare på naturmangfaldet utanfor verneområda. Noreg får med disse reglene for første gang felles regler for berekraftig bruk som på en systematisk måte adresserer dei enkelte sektoranes ansvar for å ta vare på naturmangfald. Reglene om utvalde naturtypar kan brukast både der natur er trua av skadelige inngrep og der naturverdiane er trua av opphør av bruk. Utvalde naturtypar vil krevje at staten er tydeleg på at noe natur er viktigare enn anna natur. Når ordninga er innarbeida vil dette bidra til økt forutsigbarhet for mellom anna utbyggingsinteresser og offentlige myndigheiter.

Komiteen er samd i at utvalde naturtypar må sjåast som ein ordning for berekraftig bruk, men som i restriksjonsnivå er ei mellomløysning mellom områdevern og heilt generelle prinsipp for bærekraftig bruk.

Komiteen er også samd i at ordninga skal bygge på at styresmaktene brukar allereie eksisterande verkemiddel, slik at omsynet til dei utvalde naturtypane vert vektlagd tyngre enn det som elles ville vært tilfelle, og på ein betre og meir systematisk måte.

På same måte som for prioriterte artar viser komiteen til at det før utveljing skal vurderast om ordninga med utvalde naturtypar er den mest hensiktsmessige ordninga, eller om andre tiltak heller bør brukast. Det kan for eksempel vere områdevern eller frivillige løysningar.

Komiteen viser til at attendemelding frå kommunen skal føreligge før tiltaket vert utført. Kommunen skal vurdere tiltaket etter reglane i § 53 anna og tredje ledd. Finn kommunen at tiltaket kan medføre forringging av naturtypens utbreiing og førekomstanes økologiske tilstand, kan kommunen nekte tiltaket eller gi nærare pålegg om korleis tiltaket skal gjennomføres i samsvar med forskrift etter lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) § 11 første ledd.

Eigarar eller brukarar av jordbrukseigedomar som inneheld førekomstar av utvalde naturtypar, kan søkje kommunen om godkjenning av miljøplan. Slik godkjenning inneber at meldeplikta etter første ledd ikkje gjeld for jordbrukstiltak som vert utførde i samsvar med planen.

Komiteen legg til grunn at handlingsplanar vert utarbeidd parallelt med forskrift. Dette er meir føreseieleg og sikrar at dei tiltak som er naudsynte for å fylgje opp den enkelte naturtypen blir klarlagt i førekant av utveljinga.

Komiteen vil peike på at det ikkje er eintydig ute i naturen om eit konkret areal er av en særskild naturtype. Avgrensinga av arealet vil òg svært ofte måtte vere basert på en skjønnsvurdering. Komiteen vil derfor understreke at det må vere en føresetnad at styresmaktene orienterer berørte grunneigarar om at dei har en utvald naturtype på sin eigedom, og kva konkret areal bl.a. meldeplikta for skog- og jordbrukstiltak skal gjelde for, og at det er dette grunneigaren skal forhalde seg til. Dette er etter komiteen si meining nødvendig for å få ordninga med utvalde naturtypar til å fungere, og at ordninga blir føreseieleg for den enkelte grunneigar.

Komiteen vil vidare peike på at den tilskotsordning Regjeringa vil innføre for utvalde naturtypar. Skal ein oppnå intensjonane i lovverket må det i tida framover sikrast ei slik finansieringsordning som inneheld tilstrekkeleg med ressursar til skjøtsel og forvaltning av utvalde naturtypar.

Komiteen meiner det er viktig å ha oversikt over kva som skjer i utvalde naturtypar, og at det må vere fullt innsyn i kva tiltak som blir tillete i slike område. Komiteen meiner derfor at alle løyver til tiltak i utvalde naturtypar bør registrerast i et eige miljøvedtaksregister.

Komiteen vil og peike på at ordninga med utvalde naturtypar er ein særskilt omsynsregel der igangverande aktivitet ikkje må opphøyre. Meldeplikta for skog- og jordbrukstiltak vil derfor ikkje føre til at slike tiltak vert nekta så lenge omsynet til naturtypen vert ivareteken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at forvaltningsregimet "utvalgte naturtyper" skal være en mellomløsning mellom vern og generelle prinsipper for bærekraftig bruk. Begrunnelsen er at enkelte naturtyper trenger et strengere vern enn andre. Disse medlemmer mener at det må være en klart forutsetning at "utvalgte naturtyper" skiller seg klart fra områdevern, og i praksis ikke blir en form for vern uten rett til erstatning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener et slikt vern bør skje frivillig og med utgangspunkt i en nasjonal handlingsplan kombinert med bruk av avtaler mellom det offentlige og grunneier.

Disse medlemmer mener det er uheldig å gi Regjeringen en hjemmel for å verne alle forekomster av en naturtype uten at det stilles krav til at det er kartlagt i forkant hvilke områder som vil bli omfattet. Disse medlemmer mener at alle forekomster av naturtypen skal være registrert når regjeringen treffer sin avgjørelse. Disse medlemmer mener også at en handlingsplan for forvaltningen av disse områdene bør være obligatorisk og uavhengig av behovet for aktivt skjøtsel. Det skulle ikke være grunn til å minne om hvordan områder vernet i medhold av naturvernloven har forfalt på grunn av manglende forvaltningsplaner. Slike planer vil også føre til større forutsigbarhet og mindre administrasjon hos rettighetshavere og grunneier.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) skriver at det skal være mulighet for å få vernet eiendommer vernet som utvalgte naturtyper etter §§ 51-56 om områdevern. Dette mener disse medlemmer bør lovfestes, og fremmer på dette grunnlag følgende forslag:

"§ 51 tredje ledd tredje punktum skal lyde:

For saksomkostninger ved underskjønn gjelder skjønnsprosessloven § 54."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre foreslår videre følgende endringer i § 52 (utvalgte naturtyper):

"Første ledd skal lyde:

For å fremme målet i § 4 kan Kongen i statsråd fastsette forskrift som angir bestemte naturtyper som utvalgte i hele eller deler av landet. Det skal i forskriften angis nærmere kriterier for hvilken type forekomster av naturtypen som omfattes av reglene i dette kapittel. "

"Tredje ledd skal lyde:

Når det foreligger dokumentasjon for at en naturtype etter vitenskapelige kriterier har en tilstand eller utvikling som vesentlig strider mot målet i § 4, skal myndighetene etter loven her vurdere om det bør gis forskrift etter første ledd."

"Fjerde ledd skal lyde:

Når en naturtype er utvalgt etter første ledd skal det utarbeides en handlingsplan for å ta vare på naturtypen. Planen skal hensynta tiltak hos ulike myndigheter og i privat sektor i sammenheng og utarbeides i samarbeid mellom grunneiere, rettighetshavere og det offentlige."

"Femte ledd skal lyde:

Når en grunneier får utvalgte naturtyper på egen grunn og får vanskeliggjort bruken av disse har grunneieren rett til å få området vernet etter § 36 (landskapvern). Dersom forvaltningen ikke finner det formålstjenelig å opprette slikt landskapsvernområde skal det heller ikke pålegges restriksjoner på bruken av området etter §§ 53–56."

"§ 54 første punktum skal lyde:

Dersom handlingsplanen for den utvalgte naturtypen viser at det er nødvendig, skal det innføres meldeplikt til kommunen for skogbrukstiltak som berører forekomster av utvalgte naturtyper og som ikke krever tillatelse."

"§ 55 første ledd første punktum skal lyde:

Dersom handlingsplanen for den utvalgte naturtypen viser at det er nødvendig, skal det innføres meldeplikt til kommunen for jordbrukstiltak som berører forekomster av utvalgte naturtyper og som ikke krever tillatelse."

Disse medlemmer mener at krav om kunngjøring i "minst én avis som er alminnelig lest på stedet" virker unødvendig detaljregulerende og lite tidsriktig i dag, hvor en stor del av informasjonsutvekslingen skjer via elektroniske medier.

Disse medlemmer går imot lovutkastet § 56 første ledd.

Tilgang til genetisk materiale

Komiteen er nøgd med at den nye loven vil gi oss et helt nytt regelsett om uttak og utnytting av genetisk materiale frå dyr og planter. Noreg er dermed det første land i Europa som regulerer denne typen aktivitet.

Komiteen registrerar at det skal leggast vekt på at staten skal forvalte det genetiske materialet som en felles ressurs som tilhører fellesskapet i Noreg. Utnyttinga av det genetiske materialet skal være til mest mulig gagn for miljø og menneskje i både nasjonalt og internasjonalt perspektiv, der det og skal leggast vekt på ei rettvis og likeverdig fordeling av fordelane ved utnyttinga av genetisk materiale, og slik at interessene til grunneigarar, urfolk og lokalsamfunn kan takast omsyn til på ein rimeleg måte. Komiteen sluttar seg til dette.

Komiteen viser òg til at i sjø vil naturmangfaldlova sine regler gjelde saman med havressurslova. Komiteen ser dette som en hensiktsmessig samordning av et område som vil få stor betyding i åra som kommer.

Komiteen støttar prinsippet om at staten skal ha rett til å forvalte genressursane innafor landet sine grenser, men understrekar at innhausting av genetiske ressursar i framtida og vil vere avhengig av grunneigar si godkjenning der grunneigar på anna grunnlag enn etter naturmangfaldlova har ein rett til å nekte.

Myndigheiter etter loven, tilsyn o.a.

Tilsyn

Komiteen viser til omtalen av oppsynsverksemda til fjellstyra i proposisjonen sidene 324 og 446. Komiteen viser vidare til fjellova § 36, der det går fram at fjellstyret kan tilsetje oppsynsmenn til å føre tilsyn med statsallmenningen. Fjelloppsynsmenn kan gjevast politifullmakt etter § 15 i lov om politiet.

Komiteen viser òg til at lov om statlig naturoppsyn etablerer Statens naturoppsyn som ansvarlig for å bevare de nasjonale miljøverdiane gjennom tilsyn med de lovene som er oppregna i § 2 i lova. Heimelen til å føre kontroll med lovene oppregna i lov om statens naturoppsyn § 2 ligg utanfor fjellova. Det går likevel fram av standardinstruksen for oppsyn i statsallmenningar at

"fjelloppsynet skal føre kontroll med at lovene nevnt i lov om statlig naturoppsyn § 2 og bestemmelser gitt i medhold av disse blir overholdt. For dette arbeidet gjelder Nasjonal instruks for naturoppsyn gitt av Direktoratet for naturforvaltning (DN) v/ Statens naturoppsyn (SNO)".

Komiteen viser til omtale i St.prp. nr. 1. (2008–2009) s. 219, der det vert slått fast at Miljøverndepartementet har ansvaret for kvaliteten i det samla naturoppsynet, og at miljøstyresmaktene må ha tryggleik for eit oppsyn som følgjer opp dei nasjonale miljøverdiane på ein einskapleg, profesjonell og forutsigbar måte. Miljøverndepartementet samarbeider med Landbruks- og matdepartementet, Statskog og Norges Fjellstyresamband for å tydeleggjere rolleforståing og utvikle samarbeid om oppsyn i statsallmenningar og forholdet mellom Statens naturoppsyn og fjellstyras oppsynsordningar.

Komiteen legg på denne bakgrunn til grunn at naturmangfaldlova ikkje endrar ansvar og oppgåver i høve det som er omtalt over, og at det framleis skal vere rom for fjelloppsynet som ledd i eit heilskapleg naturoppsyn. Komiteen legg til grunn at forholdet mellom Statens naturoppsyn og fjellstyra vert klarlagt så snart som mogeleg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at landets nasjonalparker med omkringliggende landskapsvernområder bør forvaltes lokalt. Disse medlemmer har merket seg de gode resultatene fra forvaltningen av Dovre-Sunndalsfjella nasjonalpark med omkringliggende landskapsvernområder, og mener at denne modellen bør lovfestes som hovedprinsipp for forvaltningen av landets nasjonalparker.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) skriver at:

"Tildeles kommunen myndighet gjennom forskrift eller enkeltbeslutning har overordnet statlig myndighet full instruksjonsrett, og kan dermed gi bindende føringer for myndighetsutøvelsen, samt foreta prioriteringer på faglig grunnlag. Departementet ønsker at dette også skal være utgangspunktet etter naturmangfoldloven. Ved forvaltning av verneområder vil det være behov for å kunne instruere kommunene på et hvilket som helst tidspunkt."

Disse medlemmer deler ikke dette syn, men mener at gode forskrifter fra forvaltningens side sammen med god lokalkunnskap og god faglig kompetanse hos lokale politikere og grunneiere i sum medfører mer enn tilfredsstillende situasjon for forvaltningen av landets nasjonalparker. En slik lovhjemling av lokal forvaltning må også medføre at de særskilte forvaltningsorganene både får anledning til og økonomiske ressurser til å bygge opp egne sekretariater.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 62 fjerde ledd skal lyde:

For områder vernet etter § 35 og tilknyttete områder vernet etter § 36 skal det opprettes et særskilt organ med representanter for de kommuner verneområdene ligger i. Dette organet skal ha forvaltningsmyndighet i nasjonalparken.

Lovutkastet fjerde ledd blir femte ledd."

Disse medlemmer har merket seg at det i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) under pkt. 17.2.4.2. hevdes at:

"Fjellstyrenes oppsynsvirksomhet … er avgrenset til oppsyn med bestemmelsene i fjelloven."

Disse medlemmer mener denne påstanden ikke medfører riktighet, og at det er mer korrekt å si at fjellstyrenes oppsynsvirksomhet er hjemlet i fjelloven, men at myndigheten ikke er avgrenset til lovens egne bestemmelser. Fjellstyrenes oppsynsvirksomhet omfatter tvert i mot også de offentligrettslige lover, som er oppregnet i lov om statens naturoppsyn § 2, og som andre offentligrettslige og privatrettslige lover Fjellstyrenes oppsynsvirksomhet i dag fører tilsyn med.

Disse medlemmer mener at kontroll med naturmangfoldloven i hovedsak kan tilligge Statens naturoppsyn. Disse medlemmer mener imidlertid at utøvelsen av kontroll, også av naturmangfoldloven, i statsallmenning, i hovedsak bør tilligge fjellstyret ved Fjelloppsynet. Disse medlemmer peker på at opprettholdelsen av Fjelloppsynets oppsynskompetanse var en forutsetning ved innføringen av lov om statlig naturoppsyn, jf. Ot.prp. nr. 30 (1995–1996) og Innst. O. nr. 64 (1995–1996), og at denne oppsynskompetansen er hjemlet i § 36 i fjelloven.

For andre områder som matrikulert statsgrunn og vernede privateide områder mener disse medlemmer at også andre organer, som for eksempel Statsskogs Fjelltjeneste og andre aktører som allikevel driver oppsyn i utmark, skal kunne delta i oppsynet etter Naturmangfoldloven. Dersom det i Nordland og Troms skulle bli etablert fjellstyrer etter dagens modell eller sammenlignbare "utmarksstyrer" etter modell fra flertallsforslagene i NOU 2007:13, mener disse medlemmer at oppsynet tilknyttet disse styrene får samme oppsynsmyndighet for de områdene.

Disse medlemmer ønsker også et klarere skille mellom oppsyn og forvaltning. Dette var en av intensjonene bak lov om naturoppsyn, Ot.prp. nr. 30 (1995–1996), og Innst. O. nr. 64 (1995–1996). Dette innebar selvsagt først og fremst behovet for et klarere skille mellom naturforvaltningen i Direktoratet for Naturforvaltning og oppsynet i Statens Naturoppsyn. Men disse medlemmer mener prinsippet har like stor gyldighet for skillet mellom oppsynet og etterforskning og påtale, som ligger i Politidirektoratet, POD.

Disse medlemmer mener vi trenger et naturoppsyn ikke et naturpoliti. Regjeringen foreslår å styrke SNOs rett til å drive etterforskning, stikk i strid med rådene fra POD og SNO i "Rolleavklaringsdirektivet" og råd fra de politidistrikt som har uttalt seg. Disse medlemmer mener at som i alle andre saker bør etterforskningsmyndighet også i miljøspørsmål ligge hos politiet.

Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i at kontroll med naturmangfoldloven i hovedsak kan tilligge Statens naturoppsyn. Disse medlemmer mener imidlertid at utøvelsen av kontroll i statsallmenning bør tilligge fjellstyret ved Fjelloppsynet. Dette er ordningen i dag, og den bør fortsette. Dette var også forutsetningen ved innføringen av lov om statlig naturoppsyn, jf. Ot.prp. nr. 30 (1995–1996), side 14, og Innst. O. nr. 64 (1995–1996), side 2 og 3. Det hensyn som her fremkommer, har etter disse medlemmers oppfatning fortsatt samme vekt.

Disse medlemmer mener at det må etableres rutiner for samhandling mellom de berørte departementer og fjellstyrene.

Handheving og sanksjoner

Komiteen sluttar seg til dei nye konkrete reglene om retting og avbøtande tiltak, tvangsmulkt og miljøerstatning. Vidare er komiteen samd i at regelen om straff først og fremst skal gjelde for de regler i loven som gir konkrete plikter eller forbod, med forsett eller aktløyse som skyldkrav.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at etterforskningsmyndighet ikke er å forveksle med "begrenset politimyndighet". Når det gjelder begrenset politimyndighet er det en klar forutsetning for et effektivt naturoppsyn at oppsynsmenn som allikevel er på fjellet av andre årsaker har denne.

På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 64 (gransking) skal lyde:

Når det er nødvendig for å utføre gjøremål etter loven, skal politiet ha uhindret adgang til eiendom der det foregår virksomhet som kan påvirke naturmangfoldet, eller der naturmangfoldet kan antas å være påvirket. Politiet kan også kreve å få lagt frem og granske dokumenter eller annet materiale som kan ha betydning for gjøremål etter loven."

Ikrafttredelse

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at Regjeringen har lovet å stanse tapet i det biologiske mangfoldet innen 2010. Disse medlemmer vil peke på at dette er et sentralt punkt i Regjeringens Soria-Moria erklæring, og et mål som har fått full tilslutning i Stortinget.

Disse medlemmer vil peke på at lovforslaget kommer så sent at loven ikke får noen betydning for arbeidet med å stanse tapet i det biologiske mangfoldet innen 2010.

Disse medlemmer vil videre peke på at Regjeringen svekker innsatsen på dette området ytterligere ved ikke å fastsette en tid for ikrafttredelse av loven.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 76 (ikrafttreden) skal lyde:

Loven gjelder fra 1. januar 2010."