Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Sammendrag

I proposisjonen legger departementet frem forslag til endringer i tvisteloven m.m. for å gjennomføre en konvensjon mellom Norge og EU, Danmark, Island og Sveits om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker som ble undertegnet 30. oktober 2007 i Lugano, Sveits (Luganokonvensjonen 2007). Når konvensjonen trer i kraft, erstatter den Luganokonvensjonen fra 1988 om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker (Luganokonvensjonen 1988) mellom parter i begge konvensjonene. I proposisjonen bes det også om Stortingets samtykke til å ratifisere Luganokonvensjonen 2007.

I dag er Luganokonvensjonen 1988 gjort til en del av norsk rett ved egen lov. Denne loven foreslås opphevet og de nødvendige lovendringene i stedet innarbeidet i tvisteloven, som er den alminnelige loven om behandling av sivile saker.

Som Luganokonvensjonen 1988 er også formålet med Luganokonvensjonen 2007 å styrke det rettslige samarbeidet mellom konvensjonspartene gjennom felles regler om domsmyndighet i internasjonale saker. Konvensjonen viderefører også prinsippene i Luganokonvensjonen 1988 om gjensidig anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer truffet av domstolene i andre konvensjonsstater.

Det er små materielle forskjeller mellom Luganokonvensjonen 1988 og Luganokonvensjonen 2007. Luganokonvensjonen 2007 er imidlertid et oppdatert parallellinstrument til det tilsvarende regelverket i EU om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker (Brussel I-forordningen).

Luganokonvensjonen 2007 avspeiler dessuten EF-domstolens stilling som øverste domstol til å tolke Brussel I-forordningen og også Luganokonvensjonen 2007. Det gjør ikke Luganokonvensjonen 1988. EU-domstolens kompetanse til å tolke Brussel I-forordningen og Luganokonvensjonen 2007 bør fremgå direkte av konvensjonsteksten.

En viktigere nyskapning ved Luganokonvensjonen 2007 er at EU har gått inn som part i stedet for hver enkelt medlemsstat. De statene som sluttet seg til EU i 2004 og 2007 (unntatt Polen), er nemlig ikke parter i Luganokonvensjonen 1988. Derved utvides konvensjonens geografiske virkeområde til alle EUs medlemsstater som tar del i det indre justissamarbeidet. Storbritannia har valgt å slutte seg til EU i denne sammenhengen.

Verken Luganokonvensjonen 1988 eller Luganokonvensjonen 2007 er en del EØS-avtalen. Men konvensjonene bidrar som et viktig supplement til de materielle rettigheter og plikter som følger av EØS-avtalen. Mens EØS-avtalens formål er å "fremme en vedvarende og balansert styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene", har Luganokonvensjonen som et uttalt siktemål å sørge for et rettslig rammeverk for EØS-samarbeidet. Konvensjonen bygger på et grunnprinsipp om dommers frie bevegelighet. Dette samspillet mellom EØS-avtalen og Luganokonvensjonen 2007 understrekes ved at de sannsynligvis hovedsaklig vil få samme geografiske anvendelsesområde. Unntakene herfra gjelder for Liechtenstein som bare er part i EØS-avtalen, mens Sveits bare deltar i Lugano-samarbeidet.

Luganokonvensjonen 2007 har kommet i stand ved forhandlinger mellom partene. De har jevnlig funnet sted siden 1997. Danmark tiltrer særskilt, siden staten ikke er med i det indre justissamarbeidet i EU som gir grunnlag for EUs partskompetanse på vegne av medlemsstatene.

I proposisjonen foreslås det endringer i enkelte andre lover for å tilpasse henvisningene der til Luganokonvensjonen 2007. For øvrig inneholder proposisjonen forslag til endringer i utleveringsloven og straffeprosessloven. Siktemålet med endringen i utleveringsloven er å rette opp en inkurie. Endringen i straffeprosessloven innebærer en nødvendig justering av plikten til å slette analyseresultatet etter en DNA-analyse basert på samtykke. Pålegget om å tilintetgjøre resultatet er ikke teknisk mulig for Rettsmedisinsk institutt som forestår analysen. Med lovforslaget tas det derfor sikte på å unnta analyseinstituttet fra sletteplikten. Profilene kan likevel bare oppbevares for å dekke instituttets behov for å dokumentere sin virksomhet.