Vedlegg
Det vises til brev datert 6. mai 2009 som inneholder en rekke spørsmål fra saksordføreren i næringskomiteen knyttet til forslagene i Ot.prp.nr. 44 (2008-2009).
Er det rimelig å stille de samme krav til den som har overdratt en odelseiendom på vanlig måte, som for overdragelse ved odelsløsning? Bør konsesjonsloven gi hjemmel for lengre boplikt ved odelsløsning?
I proposisjonen er det foreslått at gjeldende forskjell (10 år ved odelsløsning og fem år i andre tilfeller) blir borte. Den lovbestemte boplikten blir dermed i alle tilfelle på fem år. Forslaget bygger på en vurdering av at samfunnshensynene boplikten skal tjene ivaretas godt nok med en plikt på fem år. (De samfunnshensyn dette gjelder er hensynet til bosetting, en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet.) Bakgrunnen for dette er at hovedtyngden av dem som overtar en landbrukseiendom bosetter seg på den og blir boende der også etter at boplikten på fem år er over. Det er altså ikke påkrevd å ha en strengere regel enn fem år. Forslaget bygger også på et ønske om å forenkle reglene om boplikt, slik at de blir lettere å håndtere både for dem det gjelder, og for kommunene som skal håndheve reglene.
Hvis forskjellen skulle beholdes, innebærer det at det knyttes et straffelignende element til løsningssituasjonen. Spørsmålet ble drøftet av odelslovutvalget i NOU 2003:26. Utvalget var delt i sitt syn. De medlemmer som ønsket å beholde 10 års regelen har ikke begrunnet dette nærmere. De medlemmer som foreslo å endre regelen viser til at synspunktet om fordrivelse bør tillegges liten vekt. Det uttales om dette:
"Den som overtar en landbrukseiendom, må være klar over at den kan være odelsjord og at det kan være odelsberettigede som vil kunne være interessert i eiendommen. Når man under disse omstendigheter tar sjansen og tiltrer eiendommen, og det så viser seg at risikoen realiserer seg gjennom et løsningkrav, er det liten grunn til å bruke en verdiladet argumentasjon bygget på "fordrivelse".
Dette synet ligger til grunn for forslaget i proposisjonen.
Norges Bondelag gjør oppmerksom på at som konsekvens av at odelslovens § 29 oppheves, vil ikke de øvrige odelsberettigede få varsel når kommunen pålegger eieren å søke konsesjon. Bør konsesjonsloven § 13 gi kommunen plikt til å varsle de øvrige odelsberettigede?
I proposisjonen er varslingsplikten drøftet på s. 62 og 63. Det er lagt til grunn at varslingsplikten er en saksbehandlingsregel som kompliserer myndighetenes oppfølging av boplikt, og at det ikke er en offentlig oppgave å sørge for å gjøre andre odelsberettigede oppmerksom på at boplikten er brutt. Det er videre lagt vekt på at de odelsberettigede fortsatt har en selvstendig rett til å kreve løsning hvis det foreligger et mislighold. Denne retten er ikke svekket i lovforslaget.
Hvis varslingsplikten fjernes slik forslaget lyder, fører dette til en forenkling av reglene om boplikt slik at rutinene ved mislighold av boplikten blir like uavhengig av om den som har misligholdt har odelsrett til eiendommen eller ikke. Forenklingen tar sikte på å styrke boplikten som virkemiddel fordi oppfølging av mislighold blir mindre komplisert. Jeg gjør i den forbindelse oppmerksom på at dagens varslingsplikt medfører mye arbeid for kommunene. De må skaffe rede på hvem som kan være odelsberettigede. Den som selv har misligholdt boplikten har ikke interesse av å gi slike opplysninger, og det har vist seg å være vanskelig for offentlige myndigheter å finne ut av slektskaps- og eierforhold i forhold til odelsspørsmål som ofte er kompliserte. Det har også i mange tilfelle vist seg vanskelig å finne fram til riktige adresser. Problemene bør ikke undervurderes. De har et omfang som gir grunn for å hevde at dagens varslingsplikt bidrar til å svekke kommunenes oppfølging av mislighold, og dermed svekke effekten av boplikt som virkemiddel. Jeg vil legge til at dagens regel heller ikke er noen garanti for at kommunen klarer å oppspore og varsle alle de odelsberettigede.
Som nevnt mener jeg at hensynet til de øvrige odelsberettigede er ivaretatt ved at deres løsningsadgang ikke er svekket ved forslaget. Jeg mener dessuten at det heller ikke er rimelig at varslingsplikten opprettholdes. En odelsberettiget som ønsker fordrive en annen odelsberettiget på grunn av misligholdt boplikt bør selv være nærmest til å holde rede på om boplikten er overholdt; ikke vente på å få et varsel fra kommunen. Er den odelsberettigede i tvil, er det heller ikke særlig byrdefullt at han eller hun selv tar en telefon til kommunen for å sjekke om kommunen har en misligholdssak til behandling.
Norges Bondelag påpeker at formuleringen "over 25/500 dekar" i odelslovens § 2 er unøyaktig, på samme måte som konsesjonsloven §§ 4 og 5 hvor det står "(ikke er) mer enn 25/500 dekar". Kan disse formuleringene endres til "minst 25/500 dekar"?
I høringsnotatet til lovforslaget var det en forskjell i tekstene knyttet til odelsloven og konsesjonslovens regler på dette punktet. Spørsmålet er drøftet i proposisjonen på s 53 der det heter:
"Departementets forslag i odelsloven § 2 var at arealgrensen "minst" skulle være på 25 dekar osv. I forslaget til endring av konsesjonsloven § 4 var uttrykket "ikke over" brukt, og i konsesjonsloven § 5 "mer enn". Dette er ikke kommentert av høringsinstansene. Departementet mener likevel at når målet er at reglene skal bli like, bør også disse uttrykkene samordnes. For å unngå en unødig innstramming av konsesjonsplikten, mener departementet at uttrykket i konsesjonsloven § 4 bør danne utgangspunktet. Justeringer i odelsloven § 2 og konsesjonsloven § 5 er i samsvar med dette inntatt i lovutkastet."
Forslaget innebærer at grensen går hvis eiendommen er "over" 25/500. Formuleringen innebærer at alle eiendommer som er på 25/500 dekar og mindre er unntatt fra reglene. Formuleringen blir ikke mer presis hvis den endres til å være "minst". En slik endring kan gjennomføres, men det fører til en skjerping av konsesjonsplikten i forhold til gjeldende regler, og i forhold til lovforslaget, fordi eiendommer som er nøyaktig på 25/500 dekar ikke lenger omfattes av unntaket. Norges Bondelag har ikke gitt uttrykk for at de ønsker en skjerping av reglene, bare en presisering. Jeg kan etter dette ikke se at det er behov for noen endring i lovutkastet på dette punktet.
Bør det i overgangsbestemmelsenes punkt også henvises til odelsloven § 27, i tillegg til konsesjonsloven § 6?
Det er riktig. I overgangsbestemmelsen punkt 9 har dessverre odelsloven § 27 blitt utelatt. Jeg foreslår at dette rettes opp ved at bestemmelsen endres slik (endringer i forhold til lovutkastet slik det lyder i proposisjonen er markert med kursiv):
"En eier som med landbruksmyndighetenes godkjennelse oppfyller boplikt i henhold til gjeldende konsesjonslov § 6 annet ledd eller odelsloven § 27 fjerde ledd, kan uten hinder av at bestemmelsen oppheves, fullføre boplikten innenfor rammen av godkjennelsen."
Bør det gis mulighet til midlertidig utsettelse med boplikten på odelseiendom i de tilfeller eiendommen overdras til en svært ung odelsberettiget, eller hvor barn eller yrke gjør det svært vanskelig å bosette seg på eiendommen? Om ikke denne muligheten til midlertidig utsettelse innføres, er det grunn til å regne med varierende praksis fra kommune til kommune når eieren da må søke konsesjon?
Slik lovforslaget lyder, hører spørsmålet om en midlertidig utsettelse inn under konsesjonsvurderingen som gjøres i den enkelte kommune. Dette innebærer at det kan, og etter min mening også bør, åpnes for ulike løsninger avhengig av hvilke momenter som ellers gjør seg gjeldende i konsesjonssaken. Som en oppfølging av lovendringen, vil rundskrivet om konsesjonsloven bli utarbeidet på nytt slik at det blir et oppdatert hjelpemiddel ved kommunenes praksis. De hensyn som knytter seg til overtakers unge alder eller andre forhold som forhindrer ny eier fra å bosette seg på eiendommen bør på en hensiktsmessig måte omtales i den sammenhengen, og det bør i den forbindelse legges vekt på å unngå usaklig forskjellsbehandling som følge av at myndigheten ligger til kommunene. I tillegg til dette vil jeg minne om at forslaget om å innføre en rapporteringshjemmel i jordloven § 3 også kan medvirke til å unngå uheldig forskjellsbehandling i kommunene.